Afrikansk dagbok

Jeg har et slikt ”elske/hate” forhold til haner.
Det er fantastisk koselig å sitte på trappen vår 0630 og høre på hanene som galer rundt om kring.
Det oser av fred og ro.
Ingen andre lyder er å høre, enn hanegalet, som varsler en ny dag.
Victoriasjøen brer seg så speilblankt utover.
Solen varmer fjelltoppene rundt huset.
Ingen tid på døgnet senker roen seg over meg som akkurat da.

Samtidig er det ingen ting som er så destruktivt for nattesøvnen som en hane som galer 0500 om morgenen.
I brennende vrede har jeg vært ute ved soloppgang med neven full av småstein.
Grytidlig en lørdagsmorgen har jeg kjeppjaget dette hysterisk lavpannede vesen som strekker hals utenfor mitt soveromsvindu for å jage søvnen fra meg.
Drevet dem foran meg i en skur av småstein og besvergelser.
Ønsket dem dit peppern gror, fullt viss på at de er der allerede og at jeg derfor ikke kan fordrive dem lenger bort.

Kunne ikke Vår Herre ha gjort det slik at de ikke begynte med spetakkelet sitt så innmari tidlig?
Så slapp jeg ha så ambivalent forhold til dem.

Uvesenet (jeg velger å kalle dem det all den tid de tydeligvis ikke vet hva de holder på med) på Majita får mine små grå til å jobbe frenetisk i et forsøk på å forstå hva det lokale veivesen egentlig holder på med der ute på Majita.
Fra Bunda til Bulinga er veien nokså variabel.
Det er lengre strekk med god sand som er fremkommelig i all slags vær.
Det er strekk med rød jord som stort sett er fremkommelig, selv i regnvær.
Og så er det strekk med svart jord som jeg holder meg langt unna, spesielt i regnvær.
På våt svart jord beveger bilen seg stort sett i en retning, nedover.
På et blunk har doningen gravd seg ned til takgrinden og en trenger 3 tørketider for å komme løs igjen.
Et stykke før Bukima er det en strekning med en blanding av svart jord og sand som er alldeles forferdelig.
Ved juletider ble denne strekningen alldeles ufremkommelig, og nå da det hele er tørket opp er det den reneste berg og dal bane.
Om du ser for det en berg og dalbane i miniatyr, full av vaskebrett, så ser du omtrent for deg hvordan dette strekket er.
Før du kommer til denne elendige delen av veien har du frest bortover en flott grusvei i 80 kmt.
Det er flatt som en pannekake bortover veien, og knapt nok et hull til å skake bilen.
Men så til det som skaker de små grå.
De lokale myndigheter har satt igang et restaureringsprosjekt.
Der er veiarbeide på gang.
Og hvor holder de så på med sitt veiarbeid?
Den pannekakeflate bilskakefrie delen av veien har nå fått 48 lass med grus tippet over seg.
48 svære hauger med sand og grus ligger som pyramider på rad og rekke langt bortover og ødelegger hele kjøregleden.
I stedet for å suse avgårde med gassen i bånn humper og skumper man seg forbi 48 lass med noe som skulle vært dumpet 4 km lenger fremme.
Det går over min forstand å forstå de lokale myndigheters disponeringen av tid, penger og så mange lastebillass med grus og stein.
Jeg fatter ikke hvorfor de skulle ødelegge en alldeles fremkommelig vei, og gjøre den mer ufremkommelig en den ufremkommelige biten ved Bukima.

Jeg har tidligere ymtet frempå at jeg antakeligvis ikke er den skarpeste kniven i skuffen, men det at jeg ikke fatter hva de holder på med på Majita nå før den store regntiden kan da umulig ha noe med mine små grå å gjøre.

Det rister i bakken.
Det klirrer i vinduene.
En støvskyv blåser ut fra sideveien.
Tørt løv virvles rundt og fyker til værs.
Lyden av overlydsmotorer brøler mot meg.
Jeg ser meg om etter noe solid å holde meg fast i.
Ragnarokk er like rundt hjørnet.

Som en gigantisk støvsuger på revers runder kjerren hjørnet og kommer trillende mot meg i en kakofoni av lyd som blåser manken bakover i en permanent bakoversveis.
Trommehinnene truer med å gi etter for trykket fra skurrende diskant og buldrende bass.
Løv, støv og småbarn blåser bortover veien, de sistnevnte mens de fortvilet strekker sine små sprikende hender ut mot hva som helst de kan holde seg fast i.
Det som står igjen av trær i Bunda`s gater bøyer seg for orkanen av lyd.

Det er den mobile musikkforretningen som er på tur.
En vogn på to hjul som dyttes av en mann.
Bred nok til at høytalerne får plass side om side i fronten, hvorfra de utbasunerer sitt musikalske budskap, et budskap som er så viktig at volumknappen er trikset med slik at den kan vris en halv omdreining til.
Stereoanlegget og batteri ligger bakenfor.
Oppunder lokket ligger rad på rad med kassetter.
Utøvere jeg aldri har hørt om.
Afrikanske rytmer.

Runde på runde trilles butikken rundt i Bundas gater og sprer lyden av sprengte høytalere.
Innehaveren må være stokk døv, og alle som befinner seg i forkant av vognen risikerer å bli det.

I det mannen triller vognen forbi meg er lyden så intens at det gjør fysisk vondt i ørene.
Og så runder han enda et hjørne og blir borte.
Kun lyden avslører ham.
Og en rensopt gate.