Afrikansk dagbok

Da kaptein sorte Bill og hans besetning herjet de syv hav, herjet Masaiene Majita.
Masaiene levde den gang (og gjør det kanskje fortsatt for alt jeg vet) i troen på at alt kveg på jorden var deres eiendom, og med største selvfølge hanket de med jevne mellomrom inn kveg fra forskrekkede naboer som i årevis levde i troen på at det kveg de disponerte var deres til odel og eie.
Jitaene på Majita var blandt dem som i stor naivitet trodde de eide sitt eget kveg og de var svært lite fornøyd med at Masaiene kom for å ta det fra dem.
Jitaene var lett match for de krigerske Masaier, og Masaiene så antakeligvis på Jitaene som, unskyld utrykket, kvinnfolk.
Jitaene visste antakeligvis at de var barnemat for Masaiene, og derfor bygde de seg festningsverk som de kunne gjemme seg bak, til Masaienes store forargelse.
Festningsverkene bekreftet antakeligvis for Masaiene at Jitaene var noen skikkelige kvinnfolk som ikke turde krige på åpen mark, men for Jitaene var det vel snakk om liv eller død, og de valgte liv fremfor ærerik død, og hvem kan vel si noe på det?
Et av disse festningsverkene ligger på en kopje i Bulinga, og er et imponerende byggverk, som forfaller.
Alex fortalte at en av hans forfedre hadde vært med på å bygge denne haugen av stein på kopjen, ikke så langt fra det som nå er hjemmet til Alex.
Han var en av dem som så det som mer lønnsomt å gjøre narr av Masaiene trygt forvart bak en kraftig steinmur, fremfor å bli klubbet ihjel på åpen mark.
I dag står restene av festningen tilbake, som minne om en svunnen tid, og til minne om at Jitaene antakeligvis mesteret byggekunsten bedre i gamledager enn de gjør i dag.

Jeg tenkte ved meg selv at selv om festningen ikke akkurat var like stor og svær som Kongsvinger festning ville riksantikvaren vært med i bildet for lengst om Bulinga hadde vært i Norge.
Parkvesenet ville ryddet bort kratt og villniss og ordnet et flott parkanlegg rundt det hele.
Arkeologer ville svermet over murene i sin jakt på historien.
En pølsebod ville stått ved inngangen.
Ballongselgere likeens.
Det hele ville vært gjerdet inn, og det ville kostet meg minst en femtilapp for å få se det hele på så nært hold.

På Majita, og i Bulinga, finnes ingen riksantikvar, ingen arkeologer, ingen pølsebod, og ingen ballongselgere, og folket på Bulinga har ikke fått det med seg at de kan ta betalt for å la slike som meg rusle rundt de vaklevorne murene mens historiens sus siger inn over oss.
Litt synd i grunnen for byggverket fortjener å bli tatt vare på.

Rett under stedet jeg befant meg stod det sikkert i hine hårde dager en Masai og hyttet med neven mot en Jita som bak tykke murer rakte tunge til han der nede, og spydet som ble kaset mot han der oppe finner jeg kanskje rester av om jeg våger meg ned i villnisset som omkranser restene av muren.

Visst er det spennende på Majita.

På varme norske sommerdager liker jeg å gå barbeint.
Den første dagen tripper jeg over plenen og kvepper til idet et hardere gresstrå stikker meg litt i min bløte fot.
Det er ikke snakk om å gå over singelen før tidligst om to dager.
Etter en uke med solskinn innbiller jeg meg at jeg har fått såpass til såle at jeg lusker over singelen mens jeg later som om det ikke er vondt.
Men min lær såle ligger noen lysår unna lærsålen til gutten jeg så forige dagen.
Om jeg hadde gjort det guttungen gjorde ville det kun vært et 50 meter langt blodspor igjen av min venstre fot.

Jeg oppdaget ham der han vinglet nedover veien fra sykehuset.
Sykkelen var 3 nummer for stor, og uten bremser.
Han hadde tredd seg gjennom rammen, og stod litt på skrå og syklet.
Da han oppdaget meg ble han grepet av stundens alvor og plantet resolutt den barbeinte foten i bakken så grus og sand og støv stod til værs.
Han brukte omtrent 50 meter på å få farten såpass ned at han greide svingen inn på hovedveien før han veltet.

Det må antakeligvis mer enn en uke med finvær til før jeg våger meg på det samme.

Jeg anser meg selv for å være ørlitegrann ”laidback”.
Majita, Issenye, Marsabit, alle har de merket meg.
Tiden kommer, hvorfor stresse?
Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne igjen, fra 16 juni kommer jeg antakeligvis til å drive mine norske omgivelser til vanvidd.
MEN.
Når jeg skal ut og reise kommer jeg liksom igang, spesielt om reisingen krever en grensepasering.
Da tåles ikke unnasluntring.
Alt av absolutt alle papirer som trengs for å få en så smertefri grensepasering som mulig sjekkes, dobbelsjekkes og trippelsjekkes før avgang.
Pass? Tikk av.
Eksportpapirer? Tikk av.
Kopi av eksportpapirer til Kenya siden? Tikk av.
Utfylt ”road license” for Kenya, i tre eksemplarer? Tikk av.
Utfylt ”departure card”. Tikk av.
Utfylt ”entry card”. Tikk av.
”Entry” og ”departure” kortene legges sammen med de respektive pass. Tikk av.

Kvelden før en avreise ordnes absolutt alt, og alt legges klart til neste morgen.

Før vi passerer sykehusporten i bunnen av bakken sjekkes listen enda en gang.
Jepp, alt er med.
Ved passering av Kiabakari får kona beskjed om å sjekke alt igjen.
Ingen ting er blåst ut av bilen av aeroconditionen som står på fullt?
Alt er på plass.
Ved ankomst Sirari.
Er det sikkert at alt er med?
JAAAAAAAAA.

Jeg innrømmer det.
Jeg er alt annet enn laidback når grensen skal passeres.
Derfor sjekkes rubbel og bit om og om igjen.

Derfor er det alldeles, helt og holdent ubegripelig, uforståelig, 20 lysår unna min evne til å fatte, at det som skjedde i dag kunne skje.

Det hadde vært enda en avskjed.
Enda en smerte.
En smerte som bare øker for hvert farvel.
Eldstemann ble skysset av sted til Nairobi og Rosslyn Academy nok en gang.
Jeg skulle gitt hva som helst for å kunne beholde ham hjemme, for å kunne gi ham godnatt kosen hver kveld, for å høre latteren, hver dag.
Men det lar seg ikke gjøre.

Så i dag tidlig kjørte vi til Kisii enda en gang.
Alt av papirer var blitt sjekket i går kveld, og alt var klart.
Grensepasseringen gikk smertefritt, og vi var i Kisii til 12.

Og det var der det fatale skjedde.
Vi skulle bytte bil i Kisii, og jeg sørget for at alt jeg hadde hatt med meg opp ble overflyttet til bilen vi skulle ha med tilbake til Bunda.
Alt?
Absolutt alt?
Ved ankomst grensen kom jeg på passet.
Febrilsk saumfór jeg bilen vel vitende om at jeg hadde latt det ligge igjen i bilen som nå var på vei mot Nairobi.
Det ufattelige ved at JEG hadde glemt passet i den bilen som var på vei til Nairobi slo ned i meg som en triliardmegatonns atombombe.
Ingen ting i verden evner å forklare følelsen av total avmakt som rammet meg da det gikk opp for meg at passet befant seg en times tid nordøst for Kisii på god veg mot Nairobi, 2 timer nordøst for meg.
Om ikke for noen annen grunn, så var dette grunn god nok til å finne opp mobiltelefonen.
Jeg var ikke i stand til å begripe at JEG skulle kunne overse en så viktig sak som å få passet over fra bilen som skulle til Nairobi til bilen som skulle tilbake til Bunda.
Kona mi?
Ja, absolutt.
(Ikke glemme henne altså, men hun kunne så absolutt glemt noe slikt).
Men at JEG, syktopptattavåfåmedallepapirermeg, skulle kunne glemme noe slikt?
Tanken var absolutt, helt og holdent og altomsluttende, uutholdelig.
Vi gjorde helomvending, fikk Nairobi bilen til å snu, og hele veien tilbake til Kisii, alle de 75 minuttene, ojet jeg meg over at JEG av alle mennesker på jord hadde kunnet gjøre en slik ultra giga mega blemme.
Jeg kunne ikke fatte og begripe at JEG kunne ha oversett noe så viktig som passet mitt.
Aldri mer i mitt liv kan jeg nå kritisere min kone for å ha glemt, forlagt, mistet osv, nøkler, lommebøker, vesker, mobiler, for det jeg gjorde i dag overgår alt hva hun har forlagt de siste 15 år.
Kanskje, kanskje, muligens, kanskje, når jeg blir 80 år, kan jeg driste meg frempå igjen, når hun om 37 år forlegger noe igjen, kanskje.
Det jeg gjorde idag overgår alle blemmer, til alle tider.
Passet glemmer man bare ikke.
En gjør bare ikke det.

Og så gjorde jeg det.

Som sagt brukte jeg størstedelen av turen tilbake til Kisii på å oje meg, og da jeg omsider fikk det stukket i hånden av en kollega, som nå kom til å ligge 2 timer etter skjema, var skammen overmåte stor, ikke til å holde ut.
Derfor ojet jeg meg tilbake til grensen, og her jeg sitter og skriver fatter jeg fortsatt ikke hvordan det kunne ha seg at JEG, jeg som er så sykelig påpasselig med å få det med meg, kunne glemme det.
Det er ingen ting annet å gjøre enn å gå og legge seg, og håpe at det hele har gått over til i morgen.

En ting er dog sikkert.
Om jeg har vært et mareritt i nidkjærhet tidligere hva sjekking av papirer angår.......................................