Afrikansk dagbok

Forrige dagen stilte jet et ørlite spørsmål ved min rett til å kunne kalle meg fullgod misjonær all den tid jeg pellet biller og mark ut av kjeksen jeg skulle spise.
I kveld fikk jeg liksom spikern i kista, om jeg kan si det slik.
Jeg er definitivt ingen skikkelig misjonær.

Jeg syntes det var noe merkelig med agurken jeg skar en skive av, og undersøkte skiven før jeg la den ned på brødskiven.
Jeg skar av en skive til, og var ikke alldeles helt trygg på at den var helt spiselig, og ble overbevist da jeg så den lille hvite marken som krøllet seg sammen i sitt møte med store stygge meg.
”Denne spiser jeg ikke” proklamerte jeg til min kone, og fikk det travelt med å undersøke tomaten også, all den tid to små hvite mark klamret seg til kniven jeg nettopp hadde brukt til å kløyve tomaten i to.

Jeg tror ikke jeg er skåret ut til dette livet.
Æhæhæ.
Jeg liker maten min billefri og markfri, og steinfri.
I går da jeg var i Isenye holdt jeg på å knekke en tann på en knallhard stein som lå gjemt i risen. Det kjentes ut som om jeg kløyvde hele greia.
Gadd vite om jeg hadde fått dekket dét på en eller annen forsikring.
Skadet i tjenesteøyemed.
Hvordan forklarer man at det var risen som tok knekken på en tann?
Ingen forsikringsagent i Norge har hørt om det noen gang.

Nei. JEG VIL HJEEEEEM.
Hjem til steinfri mat, hjem til billefritt brød, hjem til markfri agurk.

For noen søndager siden var jeg i Mugeta.
Jeg hadde ikke vært i Mugeta på bortimot et år, så det var kjekt å komme tilbake.
Kirken i Mugeta er en av de bedre, både hva standard på kirkebygget og hva oppmøte angår.
Det var nokså fullt, allerede klokken 10, så vi begynte presist, og fordi vi begynte presist var vi også ferdig i rett tid.
Selve kirken har murvegger, bølgeblikk tak, vinduer og dører, og gulv av sement, og det sistnevnte skjønner jeg egentlig ikke poenget med.
Det er mye mer praktisk med jordgulv når små kirkegjengere tisser innendørs.
Dammen rundt veslejenta ble større og større, uten at noen lot til å reagere på det.
Ingen kom springende til med siste mote innen mopp.
Moren kikket så vidt ned før hun fortsatte med sangen.
Det var tydelig at gulvet ikke var i vater, for dammen rant nedover mot venstre.
Damen på raden bak merket ikke at sandalen ble fuktig, eller brydde seg ikke.

Hadde det vært jordgulv ville dammen forsvunnet, men da ville på den annen side ikke gutten som duppet fingeren i urinen og lagde tegninger på gulvet kunnet tegne.
Så kanskje det er bra med sementgulv allikevel.

Noen dager blir det liksom ikke gjort noen ting, slik som i dag.
Skulle ha forberedt et møte, eller to, men våknet av et hodi som ikke gikk før nærmere 10.00.
Da var hushjelpen fortsatt ikke kommet, og jeg som hadde tenkt å sende henne på markedet måte selv avsted.
Det finnes ikke en eneste butikk her i Bunda som selger alt det jeg trenger, så i dag var jeg innom home shop, butikken til araberdamen, han som selger el-ting ved siden av araberdamen, to forhandlere av do ting, før jeg til slutt endte opp på markedet hvor jeg havnet i klørne på den tregeste av de trege. Hun jeg vanligvis handler hos var ikke der, og derfor var jeg mer enn fornøyd når halve handlelisten var tikket av, for jeg hadde hverken med sovepose eller myggnett.
Vel hjemme igjen hjalp jeg naboen med å fikse toalettet som de så elegant hadde smadret, og så dukket hodi opp igjen.
Da hodi en times tid senere forsvant ned bakken var klokken blitt så mye at jeg ikke lenger var i møteforberedelses modus, og derfor gjøv jeg løs på powerpoint i et forsøk på å lære meg det slik at jeg om en ukes tid kan hjelpe poden som har fått i oppgave å lage en presentasjon av Tanzania.
En times tid senere, og like klok som da jeg startet opp 60 minutter tidligere, trev jeg fatt i gressklipperen.
Ingen ting er så avslappende som å få ut litt agresjon.
Jeg er desuten av den oppfatning at dersom man ikke vet hvor hardt kroppsarbeid er evner man ikke å forstå hvorfor arbeidere tar seg noen femminutter her og der, og en ender bare opp med ubegrunnet skuling mot han som tar seg en pust i bakken.
Mens jeg så hogg løs på det altfor lange gresset i hagen, dukket hodi opp igjen.
I tillegg til å forsikre meg om at stolene som var blitt bestilt før jul, og som fortsatt ikke er levert, kom til å bli levert neste torsdag, noe denne hodien har sagt siden januar, var han også på utkikk etter jobb.
Han så på det lange gresset og var villig til å ta klipperen fra meg, men jeg sa noe om at jeg hadde bruk for trimmen, og har alldeles rett i det, i tillegg til at jeg sa at vi ikke lenger har bruk for stolene alle den tid vi reiser om tre uker.
En times tid senere dukket lærer naboen opp iført joggemundur, og jeg kunne legge fra meg redskapen og legge ut på en åtterunder opp og ned langs gjerdet.

Slik gikk den dagen, og jeg som hadde tenkt å gjøre så mye.