Afrikansk dagbok

Hvor finner man inspirasjon til å avslutte?
Vanligvis leter man etter inspirasjon til å begynne noe, men jeg leter etter inspirasjon til å avslutte noe.
Afrikanskdagbok har holdt det gående siden januar 2006, og jeg har etter beste evne prøvd å formidle noe av hverdagen vår her i Mara i Tanzania den tiden vi har vært her.
Vi er priviligerte som har fått bli kjent med et mangfold av kulturer, tradisjoner og språk her i Mara, og vi har sjelden vært så frusterte som under vårt møte med alle disse kulturene, tradisjonene og språkene.
Det tar tid å venne seg til et liv, og ikke minst forholdet til et liv, som er så til de grader forskjellig fra hvordan det er i Norge.
”Hodi” 0630 har jeg f.eks. aldri vent meg på.
Derimot har jeg vent meg til at tiden kommer.
Ingen hast, for tiden kommer.
Hvor deilig det er å sitte i skyggen av et tre og slumre, mens man venter på noen som skulle kommet for en time siden.
Joda, jeg har irritert meg grønn over det som til tider kan virke som total mangel på respekt for min tid, men så har til gjengjeld mine kolleger antakeligvis irritert seg grønne over mitt hastverk.

Nå er det hele over.
Siste side i dagboken er nådd.
Det er ikke mer å skrive om, annet enn pakking, pakking og enda mer pakking.
En kunne jo sagt noe om alle dem som kommer for å ta farvel de siste dagene, som vil se om det er noe mer å hale ut av hvitingen før han drar, som vil se om det er noe brukbart å hente ut av lasset av ting som ikke skal pakkes ned, som vil be om en siste tjeneste, og som gjør at tiden en har satt av til pakking blir nokså presset, men det skal jeg ikke gjøre.

Takk for følge til dere som har vært innom og lest, og kommentert.
Håper det har vært litt til nytte og gavn.

På gjensyn våger jeg ikke si, for det blir antakeligvis ikke mer dagbok fra disse himmelstrøk, og det er nå litt vemodig spør du meg.

På søndag hadde jeg min siste gudstjeneste her i Mara, nærmere bestemt Issenye, og du verden for et festfyrverkeri av et møte det ble.
Faktisk tror jeg det er en av de flotteste gudstjenestene jeg har vært med på, og koret i Issenye skal ha sin del av æren for det.
Jeg evner ikke å beskrive med ord hvordan de slo an tonen med sin livlige sang, og da de avsluttet med ”Hakuna Mungu kama wewe” ((ingen Gud som deg (for uinnvidde)), så hele kirken svaiet med, satte de et verdig punktum for en flott gudstjeneste.
Det var ikke schwung over sakene, nei det var SCHWUNGBALALUNG.
Kun et videokamera vil kunne yte dem full rettferdighet, og derfor skal jeg ikke prøve å beskrive hvordan det var med andre ord enn: FANTASTISK.
Det var en fantastisk flott gudstjeneste, og for meg en vidunderlig avsluttning på det som har vært to år i Mara, og derfor var det med gråt i hjertet at jeg reiste fra Issenye den ettermiddag (med spyd og all ting i bagasjen), for jeg visste så altfor godt at det antakeligvis var siste gang jeg fikk være med den flotte forsamlingen.

Takk Issenye for en flott avskjed.

-Her ville vi kommet frem.
-Her ville vi kommet frem.
-Og her ville vi kommet frem.
-Her og ville vi kommet frem.
-Her ville vi kommet frem.
-Se, her fylte jeg igjen med jord.
-Her fylte jeg igjen med kvist og siv.
-Ser du steinhaugen der? De steinene fjernet jeg fra veien.
-Her har jeg gravd.
-Her har jeg kuttet vekk mange grener.
-Det kjørte en bil her for ikke så lenge siden.
Osv, osv, osv........

Det var var evangelisten som gikk slik og mumlet i skjegget, og jeg hørte etter med et halvt øre all den tid han hadde mumlet slik i ett sett siden vi satte bilen fra oss 20 minutter tidligere.
Jeg var innbudt til Nyambureti for å ”aga”, si farvel, noe som er veldig viktig i disse områdene.
Den som reiser uten å ha tatt et skikkelig farvel får et ettermæle en kan klare seg godt uten, og derfor var jeg på vei til Nyamburetib.
Mitt forrige møte med Nyambureti hadde jeg friskt i minne.
Det var der jeg knertet styrestaget på bilen en gang for lenge siden, og det var bla.a. av denne grunn at jeg hadde satt fra meg bilen et stykke fra evangelistens hjem, og det var dette han var så misfornøyd med.
Han hadde avgitt en god porsjon svette for at bilen skulle kunne ta seg helt frem til huset, og han ville ikke gå med på at det var ufremkommelig.
”Jeg har jo ordnet vei helt opp” sa han fra biltaket hvor han halvhjertet løsnet sykkelen sin i et slags fortvilet håp om at jeg kom til å forandre mening, men jeg var ikke til å rikke.
Bilen skulle ikke lenger opp enn hit vi nå stod.

Etter å ha svingt av ”hovedveien” ved Nyambureti senter (en håndfull hus) lirket jeg bilen forsiktig forbi skolen, over noen steiner, krabbet ned en en skråning og forserte en bekk før jeg rundet et ufremkommelig buskas.
Det var på andre siden av buskaset jeg stanset bilen, til evangelistens store forundring.
Foran bilen åpenbarte det som for meg så ut som et juv.
”Ikke noe problem” sa evangelisten, for han hadde hakket og gravd og spadd vei både ned i bekkefaret og opp igjen på andre siden.
Jeg så et stort problem og var innstilt på å ta ”juvet” i øyensyn før jeg våget meg videre.
”Her kommer vi over uten problemer” sa han skråsikkert, der vi stod og studerte terrenget, og jeg sa meg straks uenig.
Jeg hadde gått opp på andre siden av bekkefaret og vinket evangelisten over til meg og lurte på om han virkelig trodde det var plass nok for bilen å manøvrere seg oppover den smale stripen med fast grunn mellom bekkefaret og myren på andre siden.
På den ene siden en 1 meter dyp grøft, hvor bekken sildret og klukket, og på den andre siden en stinkende myr.
”Ikke noe problem” sa han, og viste meg hvor han hadde gravd, som om jeg var blind, og i tillegg ikke skjønte noe som helst.
Jeg visste ikke riktig hvordan jeg skulle få sagt det til ham at det faktisk er en ørliten forskjell på bil og sykkel
”Det som er fremkommelig vei for en sykkel trenger ikke nødvendigvis være like fremkommelig for en bil” sa jeg til ham, og med det gikk jeg tilbake til bilen, snudde den og sa at vi fikk gå herfra.

20 minutter senere var det altså at han stadig snakket om hvor lett det hadde vært å komme forbi det ene stedet etter det andre, hvor han hadde avgitt svette for å gjøre bekkefaret fremkommelig, og hvor en bil hadde passert for en stund siden, og som sagt så hørte jeg bare etter med et halvt øre, for jeg skjønte bare så altfor godt at det gjorde han også.
Mine ”jammendeterjoalldelesufremkommeligforenbilherforstedeterjofulltavdypegrøfterogsværesteinersombilenaldrivilleklartåforsere” nådde rett og slett ikke inn.
Til slutt jattet jeg med ham og sa meg enig i at vi helt sikkert hadde kommet oss forbi både det ene og det andre stedet, mens jeg inni meg avsluttet med ”om vi bare hadde kommet forbi det første stedet”.
Så fikk jeg liksom siste ordet,selv om han ikke hørte det.
Stadig vekk dukket det opp dype grøfter og store steiner, og jeg brant etter å spørre hvordan han hadde tenkt at bilen skulle tatt seg forbi her, og her, og her, og her, og her, og her, og her og her, og her, men jeg visste det var fånyttes å stille slike spørsmål, så jeg hadde sluttet med det langt nedi bakken.

Etter 25 minutter stod vi på tunet hos evangelisten, og jeg skjønte ganske raskt at det var meg og min pinglete holdning til det de kalte veien opp til huset de snakket om.
I deres øyne var jeg antakeligvis en udugelig feiging som ikke klarte å få bilen opp, men vannari som de sier på Jæren.

Ett ublidt møte med Nyambureti holder lenge for meg.