Afrikansk dagbok

Men før vi for alvor legger ut på turen til Marsabit skal vi dvele litt ved Knapper.
Dette stedet i de odalske skoger kan vel ikke akkurat sies å være verdens navle, men på den annen side så var Knapper nettopp det.
Det at FN hovedkvarteret ikke har adresse i Knapper gjør ikke Knapper til noe ubetydelig sted, tvert imot.
I Knapper hadde vi åa (”elven” på godt norsk), Samvirkelaget og skogen, og de snakket slik: ”her du ei hærta å ha på huggu te håndas?”.

Åa, Samvirkelaget og skogen står for meg som monumenter over en svunnen tid, de gode gamle dager, den gang alt var for så veldig mye bedre, uten kanskje å være det.

Åa var i følge min bestemor det farligste sted i verden, og i vårløsningen var den et fryktinngytende syn for en smågutt, og forbudet mot å oppholde seg i åa´s nærhet ble neglisjert utallige ganger.
Åa var skyld i at jeg måtte gå den lange veien til Samvirkelaget, det sted på jord hvor jeg brukte opp min først opptjente 100 lapp, og ellers hentet bestilte varer for bestemamma.
Grunnen til at jeg måtte gå til Samvirkelaget var at handelssenteret befant seg på andre siden av åa, og følgelig måtte jeg over ei bru for å nå frem til Samvirkelaget, og å krysse brua på sykkel kom ikke på tale av minst 3 grunner.
- Den var veldig smal
- Den befant seg i bunnen av bakken til, og fra, Samvirkelaget
- Det var et hull i veien på vei ned fra Samvirkelaget
For at lesere ukjente med de lokale forhold skal forstå hvor farlig brua over åa var skal de nå få en kort innføring.
Syklet man til Samvirkelaget ville man, om man ikke tok bremsene i bruk, oppnå en voldsom fart ned bakken mot brua, og alle som har vært gutter i 10 års alderen vet at bremser bruker man ikke.
Altså var det kanskje ikke alldeles helt uten grunn at jeg hadde forbud mot å sykle til Samvirkelaget, for bestemamma orket ikke tanken på at jeg kanskje kunne komme til å bomme på brua, eller treffe hullet ved brua, eller treffe en bil på vei over brua, eller……….
De eneste gangene sykkel ble tatt i bruk var når bestemamma selv skulle være med, men sykkelen skulle trilles ned bakken, begge veier, og la det være sagt med en gang at om det er noe som setter varige spor etter seg i en guttepjokk så er det å måtte trille sykkelen nedover bakke.
Jeg husker enda hvor inderlig jeg ønsket at ingen kjente skulle komme forbi der vi leide syklene.
Så var det da en gang vi gikk ned bakken fra samvirkelaget, leiende på hver vår sykkel.
Jeg prøvde forsiktig å ymte frampå om lov til å sette meg på sykkelen, bare for å trille forsiktig.
Jeg skulle ikke tråkke på pedalene, bare trille.
Men, nei, det var for farlig.
Ikke bare var brua smal, det var også det hullet du vet.
”Hullet er helt ute ved grøftekanten”, prøvde jeg meg med.
Og så skjedde det som skulle styrke bestemammas oppfatning av hvor farlig det var å sykle nedover bakken fra samvirkelaget.
En gutt på min egen alder kommer nedover bakken, på sykkel, what else?
Han trillet forbi oss, litt raskere enn et trill var det kanskje, og snudde seg for å se på oss.
Jeg skjønner ham godt.
Men så måtte selvfølgelig gjøken havne oppi hullet.
Det nyttet ikke med argumentasjon lenger.
Bestemamma var blitt overbevist, det VAR farlig å sykle.
Så ble det da altså til at jeg gikk til samvirkelaget.

Når jeg ikke gikk til Samvirkelaget, eller brøt forbudet mot å være ved åa, oppholdt jeg meg i skogen, og jeg var overbevist om at jeg skulle bli skogsarbeider.
En eller annen gang i løpet av sommeren var det uttynning av skogen som stod på programmet, og da kom han med hesten og hjalp til, og det var litt av et syn for en som var vokst opp i Hong Kong, for det var langt mellom hestene i den asfalt jungelen, faktisk så langt at skolen arrangerte ekskursjoner til en bondegård slik at bybarna skulle få se dyr i levende live.
Jeg lurer forresten på om barn av i dag får slike ekskursjoner, for det kan unektelig virke som om det er slik at dersom barn av i dag ikke blir ekskursjonert med til et dertil egnet oppbevaringssted for dyr så kan det jo hende at disse barna vil vokse opp med illusjonen at dyr snakker og tenker som oss mennesker, for det gjør de visserligen på barne-tv.

Det var vel antakeligvis på denne bondegården et eller annet sted i Hong Kong at jeg så husdyr for første gang, bortsett fra høna som far min en gang fikk i gave, og som ble reneste kjæledeggen.
Hver gang han kom hjem ropte han på høna, og den kom kakleflaksende ved lyden av hans stemme.
Jeg har antakeligvis ikke samme hønetekke, for ingen av hønene jeg fikk som misjonær ble fortrolig med meg.

Okkesom.

Etter hvert som jeg ble litt eldre fikk jeg også lov til å være med på å tynne ut i skogen.
Jeg fikk utlevert øks, og med kyndig veiledning satte jeg i gang uten at jeg kan si at jeg gjorde vei i vellinga.
Ikke så lett det med rund egg på øksa.
Hun bestemamma ville aldri tillatt meg å gå til skogs med antydning til skarp egg på øksa, det var jeg da kan du skjønne alt for liten til.
En gang lurte jeg meg ned i kjelleren og tok en annen øks, som faktisk gjorde vei i vellinga, men jeg kom ikke mange metrene før stemmen til bestemamma stanset meg og jeg fikk utlevert annet redskap.
Hvordan hun forstod hva jeg pønsket på er meg en gåte.
Det ble derfor ikke felt mange trær av meg, men jeg hadde nå følelsen av å være med.
Jeg fikk kvae på hendene og barnåler i håret.
Jeg lærte å reise veareis og stable ved, og jeg kjenner lukten av skog når jeg vil.

Jeg prøvde å gjenoppvekke skogsarbeideren i meg et par ganger i Kenya, spesielt etter at vi flyttet til kysten, og det er særlig en felling som står friskt i minne.
Jeg skulle hogge ned et palmetre.
Det stod forholdsvis nærme huset, og rett som det var datt kokosnøttene ned som bomber.
Om noen skulle fått ei slik nøtt i nøtta, ville det vært kokosnøtten som ville gått seirende ut av det møtet.
Det hendte vi hørte om folk som hadde opplevd å få en kokosnøtt i hodet, og det var ikke alltid at de som overlevde var i stand til å fortelle om opplevelsen selv, om du skjønner hva jeg mener.
Så var det en dag jeg bestemte meg for å felle denne høye flotte palmen.
Synd og skam, men jeg var redd klasene av nøtter som smalt i bakken, med tanke på meg selv og andre som oppholdt seg i nærheten.
Jeg gikk i gang med panga (en slags jungelkniv) og oppdaget at en skal ha voldsomt med tid og tålmodighet for å felle ei palme på den måten, og derfor tok jeg sagen fatt.
Etter å ha kilt sagen bom fast tok jeg øksen fatt.
Etter en god stund var sagen løs og jeg halvveis igjennom stammen, og jeg tenkte som så at nå detter den vel snart.
Det var på tide å sørge for at treet falt i riktig retning, d.v.s. bort fra huset.
Altså kjørte jeg bilen i stilling, festet et langt og solid tau til hengerfestet og festet den andre enden av tauet et stykke opp på palmetreet.
Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg nå er i ferd med å avsløre meg selv som den totale skrulling, men det vet noen av dere kanskje fra før av allikevel.
Jeg tenkte altså å dra treet overende med bilen.
Det var da jeg oppdaget at palmetrær er seige.
Treet ville rett og slett ikke over ende.
Bilen trakk til tauet stod som en fiolin streng.
Og så røk tauet.

Har du noen gang opplevd at tiden nærmest stopper opp?
Du rekker å tenke en hel masse på veldig kort tid?
Det oppleves som om livet liksom går i sakte film.
Jeg har hatt to slike opplevelser i mitt liv.
Første gang var under en familie leir på Solbukta ved Fredrikstad.
Av en eller annen grunn svingte jeg meg selv rundt tverrliggeren på målet, antakeligvis i et forsøk på å imponere en eller annen ungmø.
Vel ungmøene mistet interessen for klønen som mistet taket, og som gikk i bakken med hodet først.
Det opplevdes som om gravitasjonskraften ble opphevet i et øyeblikk, for turen ned mot bakken gikk fryktelig tregt, og jeg opplevde veldig mye underveis.
Vel, da tauet røk opplevde jeg en situasjon hvor det ikke var gravitasjonskraften som opphørte, men tiden.
Treet, som nå stod bøyd bort fra huset, løftet seg liksom tilbake til utgangsposisjonen og fortsatte i motsatt retning, mot huset, det huset vi bodde i og som min kone om mine barn befant seg i.
Jeg så for meg et skrekkscenario hvor takbjelker splintres, hvor bølgeblikk krølles som papir, hvor murvegger revner som papp, og hvor alt ender som et eneste virrvarr av totalt kaos under ei kjempepalme.
Jeg rakk også å tenke at vedlikeholdsbudsjettet kom til å sprekke.
Men så lærte jeg det om palmetrær at de er ikke bare seige, nei, de er skikkelig seige, for treet rettet seg utrolig nok opp, uten å miste en eneste nøtt, og så stod det like støtt.
Alle med en viss porsjon vett ville muligens latt det forbli med det ene forsøket, men av en eller annen grunn satte jeg i gang med forsøk 2.
Tauet ble spleiset, øksen gjorde dypere hogg, og enda noen hogg, og enda noen hogg.
Jeg var omtrent tvers gjennom palmen før jeg greide å dra det over ende, og når det så omsider falt så falt det med et skikkelig brak.
Det gjorde også det gamle cashewnøtt treet vi hadde nede ved hundegården.
Jeg fant ut at det måtte ned da en morken gren holdt på å slå hundegården til pinneved og sende vofsene til de evige jaktmarker.
Jeg tenkte å benytte samme taktikk som sist, men denne gangen med kjetting.
Jeg hadde tross alt lært litt.
Nå lærte jeg det om cashewnøtt trær at de ikke er like seige som palmetrær, for dette datt i bakken med et brak, og det før jeg hadde fått strammet opp kjettingen.
Det var pilråttent og ramlet overende etter kun få hogg.
Lettet kunne jeg konstatere at det kun var øverste løvet på den øverste grenen som hadde sopt borti bilen.
Dette er det endelige bevis på at lykken så absolutt er bedre enn forstanden, og at den står den kjekke bi.

Vel.
Veareisene i Odarn var solid satt opp, satt opp med atskillig mer forstand enn det jeg viste på Wema.
Vi lekte rundt dem, og inni dem uten at de noen gang datt ned.
Og så hendte det av og til at vi fant ølflasker inne i reisene.
Pils.
Vi lurte jo litt på hvem i all verden det var som stakk bort tomflasker av slik art der.
Ingen vi kjente fuktet strupen med slikt noe.
Riktignok bodde det en kar i ei brakke lenger nedpå Furola, men skulle han stikke unna tomme øl flasker i veareisene hos bestemamma og bestepappa?
Neppe.
Løsningen kom for en dag en stekende het sommerdag.
Det var en frue som hadde hus i Odarn, og nå lurer du sikkert på hva dette har med veareisene å gjøre, og jeg kan informere leseren om at det har ingen ting med veareis å gjøre.
Derimot har det noe å gjøre med løsningen som kom for en dag en stekende varm sommerdag, for denne damen tilbrakte visst meste parten av tiden et helt annet sted uten at jeg med sikkerhet kan si hvor.
Nå var det slik at det var bestemamma og bestepappa som skulle se etter dette huset.
Bestemamma sørget for det innvendige renhold og stell, og bestepappa sørget for det utvendige.
Det hendte jeg ble med bestepappa for å trimme gresset, som det heter på fint, og redskapen var en ljå, en to hånds ljå.
Den gikk frem og tilbake jevnt og trutt, og gresset falt.
Dette var nok arbeid som tok på i varmen, og det hendte at han bestepappa måtte hvile litt.
Så var det engang at han forsvant.
Jeg gikk rundt huset for å se etter ham, uten å få øye på noen som lignet.
Så gikk jeg inn i skjulet, og der sto han.
Han sølte en skvett øl i forskrekkelsen over å bli tatt på fersken, og utbrøt ”dætta må du itte fortælja ho bestemamma”.
Det forble vår lille hemmelighet, for ho bestemamma kunne nemlig være nokså ram av og til. Men nå visste jeg hvem som gjemte pils i veareisene.

Marsabit????
Jeg hadde aldri hørt om stedet før.
Om noen hadde sagt ”Marsabit” til meg tidligere, vet jeg ikke riktig hva jeg ville svart.
”Hæ?” antakeligvis.
Jeg burde vel ha gjort meg litt kjent med Marsabit all den tid stedet befant seg på oversikten over NLM`s misjonsstasjoner i Kenya, og jeg var blitt plassert i Kenya et par år i forveien, men som sagt, jeg var helt blank.
Og så skulle jeg være prest?
Jeg måtte rett og slett sette meg ned litt.
Vi befant oss i England, nærmere bestemt i Whitby, da denne melding dumpet ned i postboksen vår, og forstyrret et ellers fantastisk språkopplærings opphold.
Dersom ”Whitby” var blitt uttalt av samme vedkommende som gjorde meg oppmerksom på ”Marsabit”, så ville vedkommende antakeligvis begynt å lure på om mitt vokabular begrenset seg til ”hæ?”, for jeg var like kunnskapsløs om Whitby som Marsbit.
Idylliske Whitby var atskillig lettere tilgjengelig enn vi først trodde der vi lesset ned en hel buss med all vår bagasje, en bagasje som skulle vise seg å være svært liten sammenliknet med det vi hadde med da vi 6 måneder senere vendte nesen hjemover.

Hvor gjør du av 60 kilo overvekt?
Vi hadde en hylle av bøker, nei to hyller bøker.
Da vi skulle hjem etter endt opphold på språkskole hadde vi bruk for et container skip, og måtte nøye oss med tre flyseter.
Ikke noe flyselskap i verden ville akseptere vårt berg av bagasje, uten å flå oss.
Det som berget oss var en nordmann som ”tilfeldigvis”, hadde jobbet i et flyselskap, og han gav oss noen tips.
Vi fylte barnevognen med bøker og trakk trekket over.
Barnevogner går nemlig som spesialbagasje, og veies ikke, var tipset.
Takk til Knut som sparte oss for et par overvekt årslønner.
Jeg skulle ønske dere alle kunne fått sett ansiktet til han som tok vognen opp i flyet.
Han skjønte nok at det var opptil flere ugler begravd dypt i mosen.

Bussen til Whitby var ikke av typen turbuss, og sjåføren gjorde ikke mine til å hjelpe oss med bagasjen, så vi lesset alt vi hadde på de 5 første radene og gjorde oss siden så små vi kunne for å gi plass til skoleunger på vei hjem til sin yorkshirepudding etter en lang skoledag.

Med en ufattelig lang strand ved lavvann var Whitby et paradis for turgåere, og om jeg ikke var noen turgåer før jeg kom dit ble jeg det definitivt der.
Nå avslører jeg antakeligvis for mye, noe jeg kommer til å gjøre ofte, om jeg sier at vi oppholdt oss forholdsvis mye ved fjæresteinene, men det får så være, for stranden og promenaden innbød til lange turer, og vi fulgte innbydelsen titt og ofte, ja, en gang sågar like til Sandsend og tilbake.
Nå har jeg ikke tatt meg bryet med å lage en kartskisse over disse områdene, men Sandsend lå altså, som navnet tilsier, ved enden av denne ufattelig lange sandstranden, som altså dukket opp ved fjæresjø.
Whitby var et veldig trivelig sted, med mindre man befant seg i feil ende av vindretningen når de røkte fisk nedenfor ruinene av klosteret.

Okkesom, jeg satt godt tilbakelent i en ørelappstol, dog ikke plassert foran kullkaminen, med et brev som fortalte meg at jeg skulle være prest i den Evangelisk Lutherske Kirken i Kenya, med adresse Marsabit.
Jeg tror jeg fikk et aldri så lite sjokk faktisk, for det var Chepareria jeg skulle til.
Smak på det navnet.
CHE-PA-RE-RI-A.
Nå skal en antakeligvis ikke knytte for mange bånd til et sted en aldri har vært, men det hørtes voldsomt forlokkende ut med Chepareria.
Navnet hørtes så flott ut, det smakte så godt, det minnet rett og slett om Nord Odal.
Nå er det ikke det at jeg vokste opp i Nord Odal, men jeg tilbrakte nå en og annen dag der, ja, faktisk ganske mange dager når jeg får tenkt meg litt om, og nå skal vi ut på tur igjen.

Etter å ha fulgt riksvei 2 fra Kongsvinger noen mil i retning Oslo, tar du av til høyre.
Forutsatt at du tar av på rett sted vil du etter en stund havne i Mo, og har du kjørt riktig langt så står det også ”i Rana” på skiltet, og da må du snu.
Vel fremme i Mo tar du til høyre ved kirken og du vil da etter hvert komme til Knapper.
Nå er du kommet så langt inn i Nord Odal du kan komme uten å måtte koble inn firehjulstrekket samt finne frem kart og kompass.
Nå er det litt feil å si at Knapper ligger innerst i dalen, for Nord Odal strekker seg litt lenger enn til Knapper, men du må være veldig glad i bartrær om du skal bo lenger innover i dalen, om det da lar seg gjøre.
Om du følger grusveien som går til ”venstre” vil gran og furu være dine følgesvenner, nærmest hele veien til Hamar, og om du skulle følge grusveien til ”høyre” vil du, om du bommer på Solør, noe som er svært vanskelig, havne et eller annet sted i Sverige, da også tett fulgt av grantrær.
Og så kan man jo lure på hva Chepareria har med Knapper å gjøre, og til det er svaret over hodet ingen ting annet enn at det i Knapper var et sted som av en eller annen grunn ble kalt prærien, og jeg syntes at Chepareria liknet litt på prærien i uttalen, om man legger godviljen til, og derfor ønsket jeg meg til Chepareria.
Slik var det bare.
Men feltstyret i Kenya ville det tydeligvis annerledes, og det var Marsabit vi hadde som mål denne torsdagen, den 22 dag i oktober 1994.

Jeg aner ikke hva jeg har begitt meg ut på, men jeg har en ørliten idé om å gi ut en bok, pr.blogg.
De som har fulgt med på Afrikansk dagbok vil antakeligvis kjenne igjen noe av stoffet, all den tid utgivelsen hovedsakelig vil dreie seg om mitt liv i det østlige Afrika, derav tittelen, Litt Av Et Liv.
Bruddstykker fra mine 9 år i Kenya og Tanzania.
Av injurie hensyn har jeg valgt å gi noen av deltakerne på denne reisen pseudonymer, noe som er alldeles unødvendig av minst 2 grunner.
1. Ingen av dem skjønner nok norsk til å kunne forstå noe av det jeg skriver.
2. Samtlige vil kun få hederlig omtale.

Innledningsvis vil jeg rette en voldsomt stor og varm takk til min bedre halvdel som har holdt ut med meg og mitt kall gjennom 9 år i tørke og flom.
Jeg tar av meg hatten i respekt og ydmykhet for det hun har offret slik at jeg skulle få realisere mitt kall.
Det gjenstår å se hvor lenge hun holder ut med meg nå som jeg har skiftet beite og blitt renholdsarbeider i Trondheim Kommune.

Jeg aner ikke om det som publiseres på bloggen vil komme som hele kapitler eller små stykker, og jeg har på det nåværende tidspunkt svært liten oversikt over hvor ofte det vil komme noe.

Den som overlever får se.

Nå som jeg liksom har fått avgårde introen, har jeg antakeligvis lagt såpass til press på meg selv at første del antakeligvis kommer om ikke så altfor lenge.

Melhus, onsdag 16 april 2008