Afrikansk dagbok

Når man kjører på slike veier som dem vi stort sett kjørte på i Kenya og Tanzania er det viktig å være rett skodd.
Hva hjelper det å ha en Landcruiser, når skotøyet ikke tåler underlaget?
Hva som så er skikkelig fottøy er jo en diskusjon for seg selv, som vi godt kunne godt inn på her all den tid jeg sitter for meg selv og skriver og derfor ikke vil møte motbør (annet enn en og annen kritisk kommentar, som jeg kan redigere bort om det skulle komme noen), men det får vel være til en annen gang.
Min interesse for dekk har aldri vært særlig stor, jeg innrømmer mer enn gjerne det.
Det mest interessante ved Motor´s dekk tester har alltid vært prisen.
Egenskaper ved vannplaning og evne til å kravle seg frem i søla har aldri fenget, ikke før jeg kom til Marsabit.
I Marsabit ble jeg mer enn opptatt av dekkenes egenskaper, spesielt dekkenes evne til å motstå punkteringer, og da spesielt dekkenes evne til å stå imot de infame akasie tornene.
Om du tror at en torne er det som befinner seg på rosens stilk, er du like mye på jordet som det jeg var.
Rose torner??
HahaHAAAAAA.

Disse små krumme greiene som sitter oppetter rosestilken blir for ingen ting å regne sammenlignet med en akasie torne.
Det nærmeste jeg kommer i sammenlikning med en akasie torne må bli en durabelig spiker.
Det er helt ufattelig at noe som vokser på et tre evner å penetrere adskillig lag gummi og forårsake en punktering.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger disse infernalske trespikerne tvang meg i kne.

Det første en gjør i en lappedekk situasjon, etter å ha løsnet hjulet fra resten av kjøretøyet, er å løsne dekket fra felgen, noe en får til ved å slå løs på dekket med slegge til svetten siler og ukvemsordene ligger farlig langt fremme på tungen.
Når dekket er løsnet fra felgen kan man så ta ut det som er igjen av slangen.
Er det såpass mye igjen av slangen at hullet kan lappes, gjør man det.
Slangen fikles så på plass i dekket, hvorpå man tar slangen ut igjen for å finne ut om det er en torne som er årsaken til punkteringen, noe det antakeligvis er.
Fingrene føres rundt inni dekket, forsiktig, for man ønsker jo ikke å punktere fingertuppene.
Om man glemmer denne ørlille men dog så viktige detaljen tar det omtrent ingen ting av tid før man igjen punkterer.
Når så tornen er lokalisert dras den ut med ”toolen” som ”alle” misjonærer har, og her kunne man hatt en lang utredning om hvilket redskap som er best, noe vi ikke skal all den tid Gerber er og blir best.
Når tornen er fjernet fikles slangen nok en gang på plass og en kan begynne den møysommelige prosessen med å pumpe opp dekket ved hjelp av en fotpumpe.
For å få et trykk på 38 bar må man pumpe bortimot 600 ganger, noe jeg vet etter å ha telt.
Denne operasjonen gir forøvrig flotte lårmuskler, og sender det en måtte ha igjen av væske i kroppen ut gjennom hver eneste pore.
Ved senere utreiser hadde vi ikke dette trimsettet til disposisjon, men fikk utlevert en liten elektrisk sak som pumpet luft i dekkene for oss, noe som gjorde hele operasjonen noget enklere, og lårmusklene slappere.
Dernest settes hjulet på plass, og en kan bare håpe at lappingen holder hele veien hjem.

Jeg kan alt om dette som har med punkteringer og lapping å gjøre, all den tid punkteringer forfulgte meg.
Jeg vasset i punkteringer.
De ble min ”torn i kjødet”, for ikke å si i dekket.
En uke lappet jeg dekk 5 ganger.
På en tur til Anona punkterte jeg 4 ganger, fire – 4 – ganger.
Jeg hadde med to reservedekk, for å være sikker på å slippe lapping.
Ett til veien opp, og ett til hjemturen.
Den forskriftsmessige punkteringen på vei til Anona stanset oss et eller annet sted før Torbi, og dermed satt jeg igjen med det andre reservehjulet, og vissheten om at jeg ville slippe å lappe på veien hjem.
Da vi etter noen dager vendte nesene hjemover fikk vi en ny punktering, noe som ikke spilte noen rolle, for jeg hadde jo fortsatt det ene hjulet i reserve.
Lystig til sinns gikk jeg ut for å rigge til jekken, og kunne bestyrtet konstatere at vislelyden som nådde mitt øre ikke hadde noe med det paddeflate venstre bakhjul å gjøre, men hadde veldig mye å gjøre med det høyre bakhjul som sakte seg sammen.

Jeg hadde problemer med å akseptere situasjonen.
Jeg stod der med to flate bakdekk, hvorav det venstre viste seg å være meget umedgjørlig.
Det er lite, veldig lite, som så til de grader setter tålmodigheten så intenst på prøve som det å punktere på begge bakhjulene samtidig.
Det eneste jeg kommer på nå som måler seg med en slik prøvelse er å ha bilen full av mennesker som skal hjelpe til, mennesker som overhodet ikke har greie på hva som skal gjøres.
Finnes det noe mer irriterende enn en som tar slegge og dekkspak ut av hendene på en, og så på klønete klomse vis forlenger dekkskifteprosessen med adskillig tid?

Etter halvannen time i stekende sol var vi atter en gang på vei hjemover, men jeg hadde nå en ubehagelig følelse i magen.
En følelse av at de neste 7 milene ville bringe oss flere ubehagelige punkteringer, og jeg fikk uhyggelig rett.
Det er følgende hendelse som fikk meg til å bestemme meg for å bytte dekk.
Vi hadde tilbakelagt en halvtimes tid da den umiskjennelige lyden av punktering tvang oss i kne igjen.
Jeg kunne ikke begripe min uflaks.
Jeg skjøv de velmenende, men akk så iveiengående, medhjelperne tilside.
Jeg rev av hjulet og la all min kraft, irritasjon, ergrelse og frustrasjon inn i hjulskiftet, og vi la nok en gang støvet bak oss etter 45 minutters uttørking av kroppen, og jeg gav meg selv løftet at om vi punkterte en gang til så kom jeg til å kjøre på felgen resten av turen.

Jeg skal ikke nevne navnet på dekket jeg gikk fra, grunnet frykt for injuriesøksmål, men den godeste Michelin gav meg siden ingen problemer.
Ikke før vi kom ut til vår tredje periode og den godeste Michelin viste seg å være udugelig på de, om mulig, enda verre Mara veiene.
Jeg som trodde jeg var ferdig med ”tilbedelsen” i veikanten, var atter engang å finne på kne ved bilen, skiftende og lappende på dekk.
Firestone kom atter til heder og verdighet, og jeg er like klok på hvilke dekk som er best.

De første milene ut av Nairobi gikk lekende lett.
Det var en flott flerfelts motorvei, som noen steder er blitt flottere de senere årene.
En og annen ujevnhet var det jo, men kunne dette virkelig være Afrika?
Afrikanske veier skulle jo bestå av grus og sand og gjørme, og nærmest være ufremkommelige.
Det er jo det enhver misjonær ser frem til før ankomst Afrika.
Kjøre ”offroad” så gjørma skvetter.
Ha en støvsky til hale, en hale som synes på veldig langt holdt.
Vel, det skulle vise seg at jeg kom til å få mer enn nok av både grus, sand og gjørme etter hvert.
Ja det skulle komme tider da jeg sammenlignet det å nå frem til Isiolo og asfalten, selv ”pothole” asfalten, med det å komme til himmelen.
Det skulle komme tider da jeg kunne gitt min høyre arm for å komme løs fra gjørmehavet, og få dekkene vel plassert på asfalt.
Det skulle komme tider da jeg var villig til å gi bort svigermor for å bli kvitt støvet.
Støv som la seg som pudder over absolutt alt.
Ingen ting som er konstruert for å stenge vær og vind ute er i stand til å holde pudderstøvet ute.
Det smøg seg inn gjennom de minste gliper og skapte en noget spesiell atmosfære inne i kjøretøyet.
Den eneste fordelen med pudderstøvet var at alle stort sett holdt munnen lukket, med det til følge at det ble stille.
Ah.

Vel, den flotte motorveien tok slutt lenge før vi var halvveis, og ble erstattet av et månelandskap av en vei.
Se for deg en asfaltstripe hvor hull i alle størrelser dominerer bildet og hvor vegskulderen består av dype furer, furer vasket ut av utallige regntider.
”Potholes” kalles alle disse hullene, og du kan faktisk få kjøpt t-skjorte med teksten ”I survived the pot holes in Kenya”, så bveryktet er de.
Noen av disse hullene var på størrelse med vårt nåværende badekar, både i lengde, bredde og dybde, og andre var enda større, og ingen var varslet med ”fare” skilt.
Jeg kan fortsatt kjenne det knyte seg i magen ved tanken på alle disse kraterne som aldeles uten forvarsel åpenbarte seg foran panseret.
Jeg kommer ved en senere anledning til å skryte hemningsløst av Toyota Landcruiser og doningens evne til å overleve de verste veier, men la meg begynne med å si såpass at det var ikke alt av kjøretøy som hadde alt av understell like inntakt etter et møte med et ”pot hole”.
Disse hullene må utvilsomt ta skylden for adskillige ulykker.
Det var antakeligvis tidligere erfaringer med slike ”pot holes” som førte føreren av et kjøretøy inn i fronten på et annet.
Han skulle jo bare svinge unna hullet, og all den tid han hadde større bil enn han som kom i mog, så hadde han også forkjørsrett.
Den sterkestes rett gjelder ikke bare i dyreriket ser du.

Turen frem til Isiolo, halvveis til Marsabit, var ikke annet enn fantastisk.
Det var åkrer over alt der vi fór frem på Mt.Kenyas fortropper av åser og daler.
Hver minste lille flekk så ut til å være dyrket opp.
Det var mais, bønner, tomater, poteter, kål, og kasava, og mye mer.
Det var enorme områder med ananas, områder som gjorde seg flottest sett fra luften.
Det var rett og slett grønt og frodig over alt, og utrolig vakkert, og så var det mennesker over alt.
Ja, det var utrolig å se så mange mennesker absolutt overalt, som gikk.
Det var vel antakeligvis det som slo meg mest på den turen, og på alle andre turer for den saks skyld.
Mennesker som gikk, over alt.
Ikke noe hus å se, men mennesker var det der, som gikk.
En hel bok kunne vært skrevet om menneskemylderet.
Jeg husker en gang vi kom inn i Nairobi etter 4 måneder i Marsabit, og jeg var helt overveldet av menneskehavet, for ikke å snakke om alle bilene.
Jeg som trodde at en trafikkork bestod av 5 biler i et kryss i Marsabit var helt betatt av kaoset i Nairobi.
Biler på kryss og tvers.
Ingen bevegelse, ingen som vil gi seg.
Støtfanger mot støtfanger, og størst bil har forkjørsrett.
En Matatu som tror alt løser seg dersom han tvinger seg frem i motsatt kjørefelt.
En ambulanse for fulle sirener som ingen bryr seg om, like lite som de bryr seg om han i uniform som prøver å få system på kaoset, et nydelig kaos som sikkert ikke løste seg opp før enn i dag.
Var det 6 millioner mennesker som bodde i Nairobi?
Helt utrolig.
Og alle hadde sin egen bil?
Neida, det så bare slik ut i rushtiden.
De aller fleste måtte ty til apostlenes hester.
En elv av mennesker på vei til et eller annet, et eller annet sted.
En tidlig morgen vi skulle ut av byen kom det en slik elv av mennesker.
Tusenvis på vei til arbeid.
Det var omtrent som å studere en maurtue i skogen i Nord Odal.
Det eneste stedet jeg ikke kan huske å ha sett noe menneske til fots var på sletten mellom Marsabit og Torbi, men så var det da også forholdsvis ugjestmildt der.
Derimot kom vi engang over en enorm gresshoppesverm på den sletten.
Vi var på vei hjem fra Anona, da jeg la merke til at bakken var mer rødlig enn vanlig, og så beveget den seg.
Dette måtte selvfølgelig undersøkes, og det viste seg altså å være en milliard, eller så, gresshopper.
Om det ikke var snaut for gress før de forsynte seg, så var det snaut da de drog.
Fjellet derimot var en skikkelig nedtur.
Jeg vet egentlig ikke om vi kan snakke om fjell i den forstand, og er antakeligvis helt på jordet ved å si noe slikt.
Selvfølgelig er det et fjell.
Man kaller ikke 5199 meter over havet for en maurtue.
På lang avstand ser Mt.Kenya ut som en svær haug med en vorte på toppen.
Det er slak stigning voldsomt lenge, og så stikker toppen opp, og så er det like langt og slakt ned på andre siden.
Omtrent noe slikt, sett litt fra sør.
Vi kjørte i atskillige meters høyde, nærmere 2500 meter, og jeg innbilte meg at vi merket det på bilen.
Det var nesten så den ikke fikk nok luft.
Men så var det det med å kunne se toppen da.
Det var liksom den jeg hadde ønsket å fått sett.
Mt.Kenya, med toppen 5199 meter over havet, det nest høyeste fjellet i hele Afrika.
Jeg ønsket å få se snø under ekvator.
Tenk for et brev hjem det ville blitt.
Nå er det jo ikke sikkert jeg ville blitt trodd om jeg hadde sendt beretninger om snø under ekvator.
Det ble i hvert fall ikke de første europeiske oppdagelsesreisende som nådde frem til disse områder.
Det vil si, de nådde ikke akkurat hit, men en del mil lenger sør, sånn cirka 60 omtrent, nemlig til Kilimanjaro.
Da deres rapporter om snø under ekvator nådde det geografiske selskap i London, stod latteren i taket.
Cooley, en ekspert (?) på sentral- og Sør-Afrika, kalte oppdagelsen en ”fireside tale from someone gifted with a strong imagination”.
Fritt oversatt ”en breddside fra noen utrustet med en god porsjon fantasi”.
En skikkelig fiske skrøne altså.
Franskmennene derimot var mer tilbøyelige til å tro herrene Krapf og Rebmann, og utstyrte dem med medaljer.
Det gjorde kong Friedrich Wilhelm av Tyskland også.
Nå så vi altså ikke toppen, og jeg ville antakeligvis ikke fått noen medalje for synet uansett.
Derimot så vi mennesker.
Selv i den høyden var det mennesker overalt.
Vi satt i bil omtrent på høyde med Galdhøgpiggen, og det bodde folk der.
Akkurat det var det utrolig rart å tenke på.
Det var enorme områder med dyrka mark.
Svære beiteområder for sau, og så var det bartrær.
Vi kjørte igjennom noe som faktisk lignet på en liten granskog.
Det var jo som å være på vei hjem til et eller annet sted i Norge.
Vi satt altså i bil, kjørte på grei nok asfalt, og tilbakela fjelldistansen på noen få timer.
Det gjorde ikke den ungarske grev Teleki i 1887.
Han var på vei fra Mombasa sammen med en viss Høhnel og skulle nordover, og var den som skulle komme til å oppdage Turkana-sjøen.
Nå var det jo selvfølgelig ikke disse to som oppdaget Turkana sjøen all den tid det har bodd folk i det området i atskillig tid, men de var vel de første hvite menn som lot sine øyne finne hvile på sjøens turkise overflate.
I alle fall de to første hvite som har berettet om det.
Underveis kommer de altså over mt.Kenya, uten at de skal beskyldes for å ha oppdaget dette fjell, for den æren vil visst Joseph Thomson ha, men de bestemmer seg for at de skal til topps, Teleki og Høhnel altså.
Høhnel måtte stå over grunnet magesjau, men Teleki skulle opp.
I likhet med oss hadde han regn over hodet der han fór frem, men der er det vel også slutt på all sammenlikning.
Det var ingen opparbeidet sti der han tok seg frem, ingen kafeteria å raste ved, ingen ting faktisk, annet enn skog og en og annen Kikouyou.
Med skarp machete hogg han seg veg i regnskogen, uten å kunne beskyldes for å ha gjort vei i vellinga.
En bok omtaler ferden som 10 skritt frem i dyp gjørme og så 2 minutters pause, så 10 skritt frem og 2 minutters pause, dag ut og dag inn.
Men opp kom han, han og en somalier ved navn Muhammed Sief som i motsetning til Teleki gikk barbeint.
Muhammed Siefs møte med 0o og snø må ha vært litt ubehagelig.
Okkesom.
Det var litt av en prestasjon å ta seg frem til fjellet og disse to karene har da også fortjent å få sine navn i historiebøkene.
Nå gikk de jo ikke aldeles alene heller, men av de 45 menn og 24 sauer som la ut på tur den 17.oktober 1887, var det Teleki og Muhammed som kom seg så langt det lar seg gjøre uten tau og seler og alt det klatrere av i dag trenger for å bestige den høyeste toppen.

Vel forbi toppen av fjellet begynte vi på nedstigningen mot Isiolo, og det er her man håper bremsene ikke svikter, for det er langt til bunnen av bakken.
Et endeløst panorama åpenbarte seg idet vi begynte på nedstigningen.
Det var nesten så du kunne se til verdens ende, og så var det brunt.
Et dramatisk skille i landskapet finner sted ved Isiolo.
Ved Isiolo tar det grønne slutt, og det brune overtar, og gjennom alt det brune skulle vi altså kjøre.
En uendelighet av brun ødemark.

Det er tre ting man merker seg når man kjører inn i Isiolo.
Den enorme katolske kirken på høyre side, den svære moskeen på venstre side, og alle fartshumpene.
De må ha vært enormt plaget av fartsbøller i Isiolo siden de anså det for nødvendig å anlegge så mange fartsdumper.
Det var fartsdumper for hver trettiende meter, minst.
En gang satte jeg meg fore å telle dem, men Benny, som vi kan kalle ham, var med på den turen, og han pratet i ett sett, så det var bare å glemme tellingen.
Benny kommer vi forresten tilbake til ved en senere anledning.

Ved utkjøringen fra Isiolo tenkte jeg at jeg godt kunne tenkt meg en hullete asfalt vei med manglende veiskulder et stykke til, for det som åpenbarte seg foran oss, var 26 mil med dårlig vedlikeholdt potetåker.
En skrekkblandet fryd fylte meg der jeg lå i støvskyen etter de som skulle vise vei.
En fryd hvor skrekken etter hvert ble dominerende.
Å følge hakk i hæl på tilhengeren, og se den hoppe høyt til værs, det var ikke så rent lite skrekkelig, for på den hengeren befant alt vårt jordiske gods og gull seg.
”Der røk middags serviset”, ”der røk kaffeserviset”, eller ”nei, dette kommer aldri helt frem”, var kommentarene etter hvert som tilhengeren gjorde det ene hoppet etter det andre, det ene hoppet høyere enn det andre.
At alt kom helt frem skyldes ikke annet enn et Guds under, og lang trening i å pakke ned saker og ting.

Jeg endte altså opp i en ørelappstol i Whitby med et brev som proklamerte at jeg skulle til Marsabit, som prest for den evangeliske lutherske kirken i Kenya.
Jeg visste litt om hva en prest gjorde, og hadde på et tidligere punkt i livet avtalt med meg selv at jeg ikke under noen omstendigheter noensinne skulle befatte meg med geistlige sysler av noe slag.
Så mye for den avtalen.
I forhold til Marsabit var jeg helt blank.
Jeg visste overhodet INGENTING om Marsabit.
Jeg kunne ikke i det hele tatt huske om jeg noensinne hadde hørt ordet uttalt.
Det var en del av leksa som var forblitt ugjort, og det var kanskje like greit, for hadde jeg visst det om Marsabit der jeg satt i ørelappstolen, som jeg lærte på vår første tur gjennom byen, ville sjokket antakeligvis vært mye, mye større, for Marsabit var et eneste stort forsøplet gjørmehull.
Alt var gjørme og søppel, og jeg var antakeligvis veldig taus der jeg tråklet meg vei gjennom gjørmehavet.

Da vi først ankom Kenya var det så vidt jeg kan huske oppholdsvær, dvs tørketid.
Det meste var brunsvidd av en glohet sol, og alt av søppel vistes.
Det var søppel absolutt overalt.
Langs husvegger lå det søppel.
I alle grøftekanter fløt det med søppel.
I ethvert tre hang det avdankede, falmede plastposer, søppel.
Holdningen til alt som gikk på to ben og tilhørte gruppen homosapiens var tydeligvis at man kunne hive søppelet sitt hvor en ville, og det var nettopp det de gjorde.

Jeg har en inngrodd motvilje mot å hive noe som helst hvor det ikke er et fungerende mottaksapparat for søppelet, med mindre det er noe organisk som forholdsvis raskt vil vende tilbake til naturen.
Jeg begriper ikke hvorfor det ikke er mulig å hive søppelet sitt i en søpppeldunk.
Hva i videste verden er det som er så utrolig vanskelig med å treffe hullet som indikerer inngangen til søppelbøtten, søppelcontaineren, eller hva det nå enn måtte være som står der klar til å ta imot søppelet, og hva det er som får mennesker som ferdes ute i naturen til å forsøple alt rundt seg er mer enn jeg kan forstå.
Det må jo være en eller annen form for sinnslidelse, for hva skal det ellers være?
Total altovervinnende åndsfraværelse?
Jeg gikk i Jotunheimen en flott sommerdag.
Vi hadde strevd oss opp ”bukkelegeret” og vandret i Guds frie natur, og hva annet møter mitt øye enn en falmet potetgullpose.
Det alene burde vært grunn god nok til å forby enhver produksjon av slikt noe.
De som ikke er i stand til å bære med seg en tom potetgullpose hjem burde blitt avskåret fra enhver mulighet til å skaffe seg slikt noe, og om forbud mot produksjon av potetgull er det som skal til for å hindre hvem det nå enn måtte være fra å hive fra seg tomme potetgullposer i naturen, ja da er jeg villig til å innføre et slikt forbud.
Ja, jeg er villig til å gi avkall på potetgull for all fremtid, om så skal være, om det er det som skal til for å få slutt på forsøplingen.

Hva tenkte de på de som lot den ligge igjen der oppe i Jotunheimen?
Var de så utmattet at de ikke klarte å bære den tomme posen hjem?
Jeg har vanskelig for å tro at de tok turen langt værn oppi Jotunheimen med tanke på å forsøple.
Var de ikke der for naturen sin del?
Jeg skjønner for mitt arme liv ikke slikt, men så skjønner jeg ikke alt her i verden heller.

Vel, Kenya var forsøplet.
Det hendte at en del av søppelet ble sopt i hop på gaten og brent, og så ble det noen slike søppelbål av og til, men majoriteten av søppel fikk være i fred, og lå og slang over alt.

Da vi ankom Kenya for andre gang havnet vi på Wema, et utrolig flott sted noen mil sør for Mombasa.
Å sitte på altanen på Wema og skue utover det endeløse Indiske hav er noe jeg unner alle og enhver.
Å sitte på altanen på Wema og skue utover det endeløse Indiske hav og se uværet nærme seg er også noe jeg unner alle og enhver.
Lenge før monsunregnet gjør alt gjennomvått på et blunk hører man det langt nedi lia.
Vinden tar seg sakte men sikkert opp, og like før de store dråpene slår mot en står gardinene rett ut og håret rett bakut.
Vel, på Wema hadde vi et søppelhull som jeg etter hvert lærte å utnytte til underholdning på nyttårsaften.
Over hullet var det murt en platting med åpning ned til hullet.
Første gang jeg skulle tenne på søppelet skjedde det overhodet ingen ting av den enkle grunn at lufte kanalen som sørget for den nødvendige dose oksygen som måtte til for å holde liv i flammen var grodd igjen.
Dette skjønte ikke jeg, så jeg regnet med at alt som skulle til var en ørliten skvett brennbar væske.
En skvett terpentin ble funnet frem og tømt i søppelhullet.
Så tente jeg en fyrstikk og kastet den oppi hullet, hvorpå ingen ting skjedde.
Jeg hadde i grunnen ventet meg noe annet enn akkurat det så jeg bøyde meg over hullet for å se etter om det var liv i fyrstikken, og det skal jeg hilse og si at det var.
Et varmt gufs skjøt opp fra hullet.
Det lød et dumpt drønn, og så prikket det i hele fjeset.
Jeg var sikker på at synet var blitt borte sammen med øyenvipper, øyenbryn og pannelugg.
Jeg var sikker på at jeg stod ribbet tilbake for alt av hår på hodet.
At synet var inntakt ble konstatert da gluggene ble åpnet, om håret var inntakt var jeg ikke så veldig opptatt av akkurat da, for jeg kom på at dette måtte utforskes nærmere, og jeg avslører tullingen i meg nok en gang.
Litt mer terpentin fant veien oppi hullet.
En utrangert t-skjorte ble funnet frem og dynket i parafin, og så tente jeg på.
Klok av skade vippet jeg fillen nedi hullet ved hjelp av en lang pinne, og unnlot å se etter hvordan det gikk.
Det gikk omtrent 2 sekunder uten at noe skjedde, og så skjøt fillen opp fra hullet, høyt opp.
Veldig høyt opp.
Jeg er ikke sikker på hvor høyt det palmetreet var, men om fillen var blitt sittende fast i toppen ville det blitt et bål som hadde syntes på lang avstand.
Det ristet i bakken og bulderet måtte da bli hørt helt ned til Ukunda.
Men som sagt, så var underholdningen for nyttårsaften i boks.

Som en kjenning av meg sa det, ”de gærne har det godt”.

Vel, det var Marsabit jeg skulle til, og det var på tide å lære noe om dette stedet.
Om du slår du opp i et leksikon, er det ikke sikkert du vil finne mye om Marsabit, i hvert fall ikke om du slår opp i Store Norske leksikon, for det forannevnte storverk har ikke satt av så mye som en eneste liten setning om Marsabit, i hvert fall ikke i min årgang, og det sier kanskje ikke så rent lite om dette stedet nord i Kenya.
En reisehåndbok for turister nevner Marsabit og et av dets spisesteder, men man må være litt annerledes enn meg for å synes at Marsabit er et kult sted å tilbringe ferien, med mindre man har noen kjente man kan besøke, og at Kenya Lodge er en god restaurant, må man ta med en ikke så rent liten klype salt.
Vårt første møte med Marsabit var altså en regntung fredags ettermiddag, og stedet var som sagt et eneste stort forsøplet gjørmehull.
Men for å komme så langt hadde vi tilbakelagt 56 mil på noget variert veidekke.