Afrikansk dagbok

Litt av et liv 8

2008-09-14T14:25:49+02:00

Nå er vi kommet dit hen at vår gode venn som lider under pseudonymet Benny, fra kapittel 4, skal introduseres nærmere.
Jeg husker ikke nøyaktig når jeg traff Benny første gang, men det må ha vært nokså med engang vi ankom Marsabit, for han hadde mer eller mindre fast tilhold på misjonsstasjonen som en slags altmuligmann, en utrolig dyktig sådan.
Makan til dyktig håndverker skal man lete lenge etter.
Benny så når noe måtte vedlikeholdes, fikses og ordnes, og med et minimum av verktøy og utstyr ordnet han det meste.
Og han visste han var god.
Janteloven var ikke oppfunnet i Kenya enda ved vår ankomst.
Dette med at du ikke må tro at du er noe, eller kan noe, det var fremmed for utrolig mange, for var det noe folk trodde så var det nettopp at de var noe, eller at de kunne noe, som hun som søkte arbeid på misjonsstasjonen og som kunne alt.
Benny hadde all verdens selvtillit når det gjaldt et hvilket som helst trearbeide, og var mer enn villig til å gi en hjelpende hånd, noe som til tider kunne bli litt plagsomt.
For meg var det terapi å holde på ved arbeidsbenken, og snekre på litt forskjellig.
Jeg fikk ved arbeidsbenken utløp for adskillige mengder frustrasjon ved overgangen fra turistfase til sjokkfase, til stor frustrasjon for trearbeidperfeksjonisten Benny.
Om resultatene av mine stunder ved arbeidsbenken ikke var estetisk vakre, frie for flis, helt i vater osv, så betydde det ingen ting for meg.
Poenget var at jeg fikk avreagert.
Men for Benny var det en pine å se noen jobbe med trevirke aldeles uanfektet av skjeve hjørner og flisete ender.
Det hele toppet seg da jeg skulle lage olabil til poden.

Benny sirklet rundt meg, full av nysgjerrighet over det som så ut som en trebil, full av frustrasjon over skjevt sagde bordbiter og skakke hjørner.
Da han en dag tok verktøyet ut av hendene mine med ordene ”jeg skulle ønske du kunne fortelle meg hva det er du lager, for da kunne jeg laget det så mye bedre”, skjønte jeg for alvor at jeg en gang for alle måtte få ham til å forstå min hensikt med trearbeid, eller involvere ham i olabilen.
Han ble involvert, og det var ingen problemer å se hvilken del av bilen Benny hadde ordnet. Det var snorett saging, og ingen skjemmende fliser.
Hver eneste liten trebit han hadde hånd om ble høvlet og pusset til det perfekte.
Glipen mellom to bordbiter var usynlig der Benny hadde spleiset dem.
Vi utstyrte bilen med motor av tre.
Vi ordnet tennplugger og dynamo med vifterem, luftinntak og alt det som skulle til for å få det til å se så ordentlig ut som mulig, og det skal ikke stikkes under en stol at Benny skal ha æren for det meste av det.
Da jeg noe senere ”bygde” en dokkestue på tomten var det rent så jeg drev Benny til vanvidd.
Det ble skakt og rart, og han oiet seg og ristet på hodet i vantro over marrakkelet som ble stående i rundkjøringen.
Nok om det.

Benny var intet mindre enn et unikum og antakeligvis uerstattelig på tomten, for ikke å snakke om når vi skulle ut på tur.
Det var ikke den ting han ikke kunne fikse.
Han ordnet alt fra punkterte dekk til middag, i tillegg til å stå for underholdningen i form av en endeløs taleflom.
På en av de første turene han ble med meg til Hurri, skulle han lage middag.
Alle ingredienser ble innkjøpt i Marsabit av den enkle grunn at det var smått med slikt i Hurri. Det var smått med det meste i Hurri bortsett fra firbente vesener som brekte, eller rautet, men dem var det til gjengjeld nok av.
Når kollektkorgen ble sendt rundt i kirken i Hurri, så var det smått med klingende mynt som havnet i kassen.
Derimot hendte det at en og annen sau ble gitt, og ved en anledning gav de hele 5 stykker, som alle måtte transporteres til Marsabit for å bli omsatt i klingende mynt.
Den turen glemmer jeg aldri.
Jeg hadde aldri kjørt med annet levende enn mennesker før, etter hvert ble det også noe transport av døde sådanne, og nå skulle jeg ha med meg så mange mennesker som det overhodet var mulig å få skviset inn, samt en håndfull sauer og geiter.
Det kunne nok blitt skrevet en egen bok om hvordan få plass til bare en person til i en bil, for det uttrykket at ”jeg er jo bare en” hørte jeg en rekke ganger.
Det hjalp ikke hvor fullt det var, det var alltids plass til en til, for ”jeg er jo bare en”.
Det var kun en gang at de på utsiden lot vær å be om plass, og det var den gangen jeg selv lå som passasjer oppå all bagasjen, mellom alle de andre som også lå oppå bagasjen.
Jeg hadde vel 15 cm klaring til taket, nok til at en fikk snudd på seg i ny og ne.
Å skulle ligge slik i 10 mil kunne jeg ikke tenke meg, men det var nok av dem som kunne tenke seg det, for å slippe å gå.
Vel, jeg lå altså oppå presenningen og pustet inn gammelt og nytt støv da vi stoppet i Walda, et sted mellom Anona og Torbi.
Det var flere som gjerne ville sitte på, for hver for seg var de jo bare en, men da de så denne hvitingen oppunder taket skjønte de at det var fullt.

Men det var denne dyretransporten fra Hurri jeg skulle fortelle om.
Dyrene ble lempet, noe motvillig, inn bak, og så fulgte en stor del av Hurris befolkning på.
God tur.
Vi la i vei og jeg så for meg brukne ben i haugevis.
Dyrene hadde antakeligvis ikke kjørt bil før, og det hadde ikke den gamle damen som fikk sitte på ved et annet tilfelle heller.
Jeg har aldri vært bilsyk, men det kan vel sammenliknes med det å være sjøsyk, noe jeg kjenner utmerket godt til fra min tid i den kongelige norske marines tjeneste om bord på KNM Horten.
Jeg hang for det meste over relingen og fóret krabbene i Norskehavet.
Det var for øvrig denne noget spesielle fóringsmetoden som til slutt skaffet meg passerseddel til prestekontoret som presteassistent.
Det falt meg ikke inn å holde tilbake krabbefóret en eneste gang, og derfor ble jeg forskrekket da denne eldre Gabra fruen satt med bulende kinn og store øyne i baksetet.
Det vi var vant med var at bilsyke tømte seg uten hemninger inni bilen.
Det skjedde ikke en eneste gang at vi var på tur uten at noen gav fra seg det hadde spist til frokost, eller lunsj.
”Blir dere syke må dere si ifra så skal vi stanse” proklamerte vi før hver eneste avreise, og ikke en gang kom vi frem dit vi skulle uten at det luktet endevendt magesekk.
Det slo aldri feil.
Problemet var vel at folk ikke visste hva det var som feilte dem før de hadde halvfordøyd mat langt oppi halsen, og da var det jo for sent å varsku.
Det var særlig en yngre herremann som gjorde voldsomt inntrykk på meg i så henseende.
For det første hadde han glemt alt om respekt for de eldre i det øyeblikk han satte seg inn i bilen, en respekt han igjen viste i det øyeblikk han steg ut av bilen adskillige timer senere.
Det hadde seg slik at den yngre garde hadde enorm respekt for den eldre generasjon, og jeg fikk det demonstrert til fulle en sen kveldsstund i ei hytte i en landsby uten betydning for noen andre enn de som holdt til der.
Vi skulle ha møte, og de fleste var på plass, sittende på gulvet, sengebrisken, og hva som ellers egnet seg til å sitte på, da en skikkelig ”mzee” dukket seg inn i hytten.
Maken til domino effekt har jeg sjelden sett.
Som gjest fikk jeg beholde godkrakken, men den nest eldste gav fra seg sin krakk til den gamle nyankomne, hvorpå han selv overtok krakken fra han som satt ved siden av seg, hvorpå han så overtok krakken fra han som satt ved siden av seg, hvorpå han igjen overtok krakken fra han som satt ved siden av seg, hvorpå osv osv hele runden rundt veggen til siste og yngstemann, som endte opp på gulvet.
Kanskje noe å lære for kjepphøye ynglinger her hjemme på berget?
Å ha respekt for de grå hår lå i genene.
Man lærte det ikke, det bare var slik.
Helt til man satte seg inn i en bil.
Da var det som om en bryter ble slått av og alt om respekt for de eldre var som slettet fra hver eneste gene i kroppen.
Denne unge mannen nektet plent å overlate sin inneklemte plass til en eldre kar som absolutt måtte ned til Maikona.
Han ble skjelt ut etter noter, og alt som kunne bli sagt om den yngre generasjons mangel på respekt ble sagt opptil flere ganger, av den gamle selv, og av alle de andre i bilen, til ingen nytte.
Til slutt ymtet jeg frempå at det nå kanskje var på tide at vi kom oss av gårde, hvorpå jeg lirte av meg den samme eldgamle formaning om å si ifra før man kastet opp, hvorpå jyplingen hardnakket påstod han aldri ble bilsyk.
En ørliten halvtime senere satt han hulkende mellom evangelisten og eldsten, med hele frokosten i en pøl på gulvet.
”Han har spist kukjøtt” kom det skadefro fra eldsten der han satt med bena godt til værs.

Men denne eldre gabradamen var altså bilsyk og satt med bulende kinn og lurte sikkert på hva det var som feilte henne.
Vi gjorde et lite opphold slik at hun fikk fóret hva det nå enn var som kravlet rundt i sanden der mellom Hurri og Furole, og fortsatte så vår ferd.
Jeg husker en annen dame som også ble bilsyk, og som liknet veldig på meg der jeg hang over relingen på KNM Horten.
Det er slik med noen av oss at når vi først kommer i gang, så er vi ikke til å stoppe, og hun var ikke til å stoppe.
Vi var på vei til Marsabit, til kvinneleir, og aldri har jeg brukt så lang tid på turen mellom Hurri og Marsabit som da.
Hun måtte ut i ett sett, og var helt ferdig da vi kom frem, og jeg er sikker på at hun gruet seg hele uken til tilbaketuren.

Men vi satt altså 8 mennesker i bil sammen med 5 brekende dyr en stekende varm søndag ettermiddag.
Det var langt over 30o utenfor og minst like varmt inne i bilen.
Vi fikk ristet oss sammen, vi foran, likesom de 5 der bakerst.
Etter hvert luktet det mer enn bare oppkast og svette, for jeg kjente da visselig eimen av dyreekskrementer.
Ved ankomst Maikona måtte vi ha en pause.
Den beste chaien i Kenya er forresten å få her, sammen med chapati.
Det er liksom noe eget å entre en kafeteria som den i Maikona.
Theatercafeen og dens like blekner liksom litt i sammenlikningen, for ikke å snakke om de som står for sørvisen.
Etablissementet har vaklevorne trebenker langs veggen som egner seg utmerket til å hvile rumpen på, og ryggstøet er kafeens jordvegger hvor klumper og småkvister masserer ryggen. Mens personalet tørker chai og matrester fra en sliten voksduk finner noen barnefjes frem til hullet i veggen som representerer etablissementets vindu, og en blir så stirret i senk.
Vaskefatet blir sendt rundt så svette hender kan bli litt renere, skjorten får duge som håndkle.
Så serveres glovarm chapati på blikkfat og brennvarm chai i blikkrus, og så nyter du hele opplevelsen.
Brede smil fra vinduet stirrer fortsatt på deg, en yngre slamp lener seg til dørkarmen og kikker frimodig på den hvite skapningen i hytta, og en halv milliard fluer konkurerer med deg om chaien.

Dyrene fikk ingen ting.
De burde helt sikkert fått noe å drikke, men stanken der bak var ille nok som den var om de ikke skulle få mer å grise med.
Det var forresten ualminnelig varmt den dagen.
Solen stekte ned på oss, mens varmen fra en overopphetet bakke dirret.
Bakerovn er en dekkende beskrivelse for den dagen i Maikona.
Vertshusets innehaverske peste frem noe om at varmen i den ene av livets to utganger ikke under noen omstendighet kunne komme opp mot temperaturen i Maikona den dagen, og uten å ha vært på det unevnte sted for å sjekke forholdene, var jeg likevel fristet til å være enig.
Svetten sildret langs ryggraden, og jeg skulle nesten gitt hva som helst for en kald cola, men den kaldeste colaen i Maikona den dagen holdt antakeligvis en temperatur på 30o+, og var derfor ingen stor konkurrent til chaien.

Med glohet chai innabords entret vi doningen og ble straks innhyllet i nok godlukt til å forpeste en hvilken som helst storby, og la i vei.
Mellom Maikona og oppstigningen til Marsabit ligger en slette som i hine hårde dager visstnok var tilholdsstedet til X antall flodhester.
Flodhestene er borte for lengst, likeens vannet som engang utgjorde en innsjø.
Innsjøen går i dag under navnet Chalbi og er en skikkelig saltørken som egner seg utmerket til hurtig fremrykning med bil i tørketiden.
I regntiden gjør en lurt i å holde seg langt unna, med mindre man veldig godt liker tanken på å sitte fast i svart gjørme til langt oppunder takgrinden.
Vi la flodhest sletten bak oss i fykende fei kun avbrutt av tissepauser, spypauser osv, og startet på den kronglete oppstigningen til Marsabit.
Med en gjennomsnittsfart på godt under 30kmt sneglet vi oss oppover mot Marsabit, gjennom hårnålssvinger, over steiner, nedi kratere av noen hull, kom opp i 50 kmt der sveitseren hadde støpt spor i en lengde av 200 meter og hvor vi nøt det å ikke bli ristet i filler, før vi igjen gjøv løs på en håpløs krøttersti av en vei.
Adskillige timer senere ankom vi Marsabit, som nå var tømt for folk som hadde kjent lukten av oss for lengst, og vi ramlet bokstavelig talt ut av bilen alle mann.

Bak i bilen var det et lag av møkk og nokså utrivelig etter min målestokk, og jeg ville trodd at det å få dyrene ut var den enkleste sak av verden, men den gang ei.
De nektet plent å rikke seg.
Det nyttet ikke med godsnakk, eller noe annet, og i nødens stund tydde vi til et realt spark der bak.
Det er ikke til å undres over at jeg ikke er blitt sauerøkter.

Men tilbake til vår venn Benny.
Han var som sagt et unikum.
Det eneste aberet var den uendelige talestrømmen, som dog til tider kunne være nokså underholdende.
Nå er ikke undertegnede kjent for å prate høl i hodet på folk, og når jeg kjører liker jeg å tenke.
Dette gir av og til litt ubehagelige opplevelser (og jeg vet at ondsinnede her tenker slikt som ”gjør det vondt” osv.) da jeg etter en stund kan komme til meg selv og lure på hvor de siste milene er blitt av.
Men med Benny i bilen ble det ikke rom for tankevirksomhet.
Han snakket om alt mellom himmel og jord, og var ustanselig.
Det var også en evangelist.
Vi hadde vært på tur nordover, og bilen var, som vanlig, full av folk som sang av full hals, pratet og skravlet, og jeg begynte etter hvert å bli tung i hodet.
Det ble også min bedre halvdel.
Etter noe som virket som en halv evighet, ble det sakte men sikkert stille i bilen.
Sangen og praten stilnet av etter hvert som bilen vugget den ene etter den andre inn i en døs.
Det eneste som til slutt hørtes var motorens jevne dur, og dekk som traff hull eller sparket opp stein.
Deilig, deilig, deilig.
Helt til en rusten røst satte i med å synge.
Det var evangelisten som tydeligvis syntes det ble for stille.
Jeg bøyde hodet fremover i et fortvilt forsøk på å distansere meg litt, et forsøk på å strekke ut slitne sener i nakken.
Det var bare 4 timer igjen til Marsabit.
Men fruen hadde fått nok.
”Gid hain mista stæmmen” hoiet hun ut i luften på klingende trøndersk, og evangelisten kikket forfjamset på henne, med en døende sang på leppene.
Han hadde ikke skjønt et ord av utbruddet, men tok tydeligvis hintet.
Jeg lo så jeg ristet, og hadde problemer med å forklare sidemannen hva som var blitt sagt, men hans enorme smil røpet at han nok hadde skjønt hva det dreide seg om allikevel.

Men det hendte som sagt at Bennys talestrøm kunne være riktig så underholdende.
På en tur til Hurri fikk jeg servert hele boranafolkets versjon av hvordan de enkelte dyr ble som de ble.
På en annen tur fortalte han om sitt folks historie og utbredelse, og det var også riktig så interessant.
Etterhert ble Benny en riktig god venn som oppriktig ønsket oss alt godt, noe han til fulle viste etter at vi i vår andre periode ble ranet.
Da nyheten om vår opplevelse nådde ham tok han strake veien til Nairobi for å besøke oss, og trøste.
Han visste ikke hva godt han kunne gjøre for oss, og kom etter noen dager med en gave.
Selv var han i gang med et kvegprosjekt, av en eller annen grunn, og var altså skikkelig lei seg for at vi var blitt utsatt for et ran.
Det var for så vidt jeg og.
Om det er en opplevelse jeg kunne vært foruten i mitt liv, så er det den.
Å henge i et gammelt, flisete nylontau som barn har ikke skadet meg på noe vis.
Det tok ikke nattesøvnen fra meg, og ikke ble jeg redd for tau heller, noe som ellers ville ødelagt mange flotte klatreopplevelser, som den gangen jeg hang bom fast ved Kolsåstoppen.
Jeg klatret endel alene og brukte derfor klogg, en innretning man festet på tauet som tillater klatreren å bevege seg oppover uten fare for å ramle ned igjen.
En glimrende sak, så lenge en kommer seg oppover, men jeg stod som sagt bom fast.
Jeg kom ikke opp så mye som en centimeter, og kloggens mothaker hindret meg i å komme ned.
Spørsmålet jeg stilte meg selv var ”hva gjør jeg nå?”.
Jeg skal ikke bry leseren med dette så altfor mye, men poenget er at jeg har dumpet borti litt forskjellig som ikke har tatt nattesøvnen fra meg.
Heller ikke flyturen lenger uti boken tok nattesøvnen fra meg, men det gjorde ranet.
Å bli medlem i den stadig voksende ”ransofferklubben”, er ikke noe å trakte etter.
Riktignok får man en del oppmerksomhet i form av forbønn og varme tanker, men da man etter hvert går i de andres glemmebok, er frykten for nye ran fortsatt til stede.
Egentlig så var ikke det å miste nattesøvnen det verste, det var mye verre å miste tryggheten.
Da vi etter hvert kom hjem til Norge og fikk oss hus forstod jeg hvor dypt opplevelsen satt i.
Bakdøren i huset vi skulle kjøpe bestod av omtrent 45% glass.
Opp til dørhåndtaket var det solid tre, men resten var glass, og min første tanke da jeg så døren var ”vi må ordne gitter foran vinduet”.
En av de tingene jeg gledet meg mest til ved å komme hjem, var å kunne se ut gjennom et vindu uten gitter, og det første jeg tenker ved huskjøp er å få satt inn gitter.
Snedig?

Det var vaktmannen vår, Jensen som vi kalte ham, som gjorde meg oppmerksom på at noe var på gang.
Han gav fra seg lyder som han vanligvis ikke gav fra seg.
Ropene hans hørtes lang vei, og min første tanke var av en eller annen grunn, løve.
Jeg hadde ikke sett snurten av løve, eller noe som lignet på løve, så lenge vi hadde bodd på Wema.
Jeg tror ingen andre heller hadde sett løve på veldig lenge, så hvorfor jeg tenkte på løve vet jeg ikke.
Så tenkte jeg på slange.
Det var litt mer logikk i det.
Jensen er bitt av slange tenkte jeg, men før jeg rakk å reise meg, eller spekulere mer på hva slags slange, singlet det i glass, og siden jeg aldri hadde hørt om slanger som slår inn vindu slo det meg at det måtte være noe tobent som var på ferde, og tro ikke at jeg opplevde det så avslappet som jeg forteller om det nå.
Hvor høy puls jeg hadde vet jeg ikke, men at det var hektisk aktivitet på innsiden er jeg nokså overbevist om.
Inntrengerne som forårsaket spettakkelet, hadde kommet rundt huset og gjorde tegn til at de ville inn.
Jensen hadde sluttet å rope, og for alt jeg viste var han nå død, og huggene mot døren fortalte meg at nå var det vår tur.
Jeg kan ikke beskrive for dere lyden av øksehugg mot døren, for jeg har av en eller annen grunn stengt de lydene ute av hodet mitt, men om dere er interessert i å finne ut hvordan det høres ut er det bare å gripe øksen fatt og gå løs på døren.
Lette hakke lyder var det definitivt ikke.
I et forsøk på å bli kvitt tjuvraddene overleverte jeg en større sum penger gjennom vinduet, og jeg kommer aldri mer til å stikke hånden ut gjennom et vindu nattestider.
Å kjenne fingre som krafset etter penger var heslig.
Jeg ventet meg et hugg som gjorde meg en hånd mindre, og lot derfor ikke hånden oppholde seg på utsiden så altfor lenge.
Pengene tok ikke fra dem innbrudstrangen.
Huggene mot døren fortsatte og jeg tenkte jeg skulle gi dem radioen, men den gikk ikke gjennom gitteret.
Dyp fortvilelse seg inn over meg, for jeg skjønte at jeg måtte lukke opp.
Huggene mot døren fortsatte, og de fortalte meg at de på utsiden hadde tenkt seg inn, okkesom.
Det var bare å få det overstått.
Hvordan jeg fikk dratt fra slåen, og hvordan jeg havnet i andre enden av rommet har jeg ingen erindring om.
Den opplevelsen er borte sammen med lyden av øksehugg, og det er kanskje like greit.
Jeg ”kom til meg selv” ved at høyrearmen verket.
2 røde striper vitnet i etterkant om at en eller annen hadde slått.
I det jeg kom til meg selv var det en som slo meg på venstre arm i det han tok fra meg lykten.
Det stod en fyr foran meg med panga og stirret meg i senk, uten at jeg kan huske noe av hvordan han så ut, noe som visstnok er nokså naturlig i følge de som har greie på det.
En unngår visstnok øyekontakt ved slike anledninger, og det stemte godt for mitt vedkommende.
Noe må jeg dog allikevel ha lagt merke til, og det er rart hvordan hjernen fungerer.
Noen dager etter ranet overhørte jeg noen som snakket om ranet, og da de nevnte et navn opplevde jeg et såkalt ”flashback”.
I brøkdelen av et sekund så jeg for meg et fjes i lystrålen fra lykten, og visste plutselig om en av dem som var med på ranet.
Jeg ble glovarm innvendig av sjokk, for han var jo en lærer på skolen hvor jeg hadde kristendomsundervisning.
Han var jo en slags kompis.
Hadde han vært med på ranet?
Nei, heldigvis.
Men broren hans hadde vært med, og de to var like som to dråper vann.
Etter hvert la jeg merke til Jensen.
Han var i høyeste grad levende, og lå under stuebordet, hvor han ble holdt i sjakk av en fyr som må ha syntes det var morsomt å lage hakk i bordet med pangaen.
Jeg hadde nå skjønt at de ikke var ute etter å skade oss så alt for mye og registrerte hektisk aktivitet rundt meg.
To av mennene forsvant inn på kjøkkenet mens en annen gikk inn mot soverommet vårt.
Jeg håpet inderlig ikke at Elisabeth var der, og fulgte etter ham.
Lettet kunne jeg konstatere at hun ikke var der.
Han spurte etter dollar, noe jeg ikke hadde, hvorpå jeg fant frem lommeboken og gav ham den.
Så gikk han ut fra soverommet og mot barnerommet.
Jeg vet ikke hvor mange av leserne som tror på engler, men jeg kan bekrefte for all verden at de finnes.
Så langt jeg kan huske bad jeg ikke en eneste gang under ranet, men at Gud var til stede er jeg ikke i tvil om, selv om jeg synes han kunne spart oss for skrekkopplevelsen.
Vel, denne skurken gikk altså mot barnerommet, stanset ved døren, snudde og gikk tilbake til stuen.
Ranerne romsterte i alle rom.
Hver eneste rom.
Hvorfor gikk han ikke inn på barnerommet?
De var ute etter verdisaker.
Hvorfor skulle de ikke tro det var noe av verdi i det rommet?
Der stod tross alt datamaskinen og skriveren.
Ingen kan få meg til å tro det var en tilfeldighet at det rommet ble spart.
Jeg er overbevist om at det stod en engel foran døren, og på den måten sparte barna for besøk.

Vel tilbake i stuen kom de to fra kjøkkenet ut, bærende på en kasse full av et eller annet, og så forsvant hele hurven, like kjapt som de var kommet.
Manfred Man`s earthband (en popgruppe, for uinnvidde) har gitt ut en LP ved navn ”The roaring silence”.
I hine hårde dager da jeg lyttet en del til deres musikk skjønte jeg aldri betydningen av LP tittelen, men etter hvert som skurkestemmene forsvant i nattens mørke forstod jeg betydningen av ”øredøvende stillhet”.
Det var utrolig skremmende.
Jeg fikk det forrykende travelt med å komme vekk fra Wema.
Dette fikk være nok action for en kveld, så vi tok med oss vakten ned til Diani, strandlinjen med alle hotellene.
Det at vi fikk ta inn på hotell uten så mye som en shilling å vise til vitner for så vidt litt om NLM`s ry på hotell linjen ved det Indiske hav.
Det var veldig mye goodwill å spore hos betjeningen.

Preget av sjokket tok vi altså inn på hotellet, vi og vakten og en annen som oppholdt seg på stasjonen under ranet.
Hvor mye søvn det ble husker jeg ikke, men fortsatt preget av ranet gikk vi ned til frokost utpå morgenkvisten.
Man skal ikke spøke med slike ting, men det skal dog sies at sjokket over å ha blitt ranet muligens bleknet i forhold til sjokket nattevakten opplevde da han oppdaget at hotellet ikke serverte ugali til frokost.
Vel, i ranet mistet vi det meste av vårt jordiske gods og gull, uten at det sier så mye om hvor mye vi hadde, men at det var mer enn de fleste i nabolaget hadde er det ingen tvil om.

Benny var som sagt lei seg for at vi hadde vært gjennom en slik opplevelse, og visste ikke hva godt han kunne gjøre for oss.
Da han kom til oss i Nairobi hadde han med seg en gave, og sjelden er jeg blitt så rørt.
Han forærte meg et Casio ur til en verdi av 2000 Kenya shilling, for han visste jo hvor viktig tiden er for oss hvitinger.
Saken er at han hadde mye mer bruk for pengene enn jeg.
Forsikringen kom til å dekke alle våre tap, men han gav meg ei klokke.
Jeg ønsker ham all Guds velsignelse samt alt av hell og lykke i alt han måtte foreta seg.

Litt av et liv 7

2008-08-18T17:30:22+02:00

Jeg nevnte så vidt litt tidligere at det var frodig i Kenya.
Når sant skal sies var det ikke alltid like frodig overalt.
Regntiden, som var årsaken til all frodigheten, var en av kun to årstider.
Som nordboer vant med fire årstider kunne to årstider virke voldsomt monotont, og det var muligens i løpet av vår første periode ute at jeg virkelig lærte å sette pris på årstidene der hjemme på berget.
Jeg savnet intenst høsten med fargesprakende farger.
Vår første jul i Marsabit var en trist affære hvor jeg trakk for gardinene i et forsøk på å stenge varmen og alt det grønne ute.
Jeg vet inderlig godt at vinter antakeligvis har lite med hvordan den første julen var, men for meg som nordmann hadde snø en uhyggelig effektiv julestemningskapende effekt.
Jeg savnet så til de grader vinteren med skikkelig kulde og snø.
Kuldegrader kulde, ikke den våte råkalde kulden som vi kommer tilbake til om litt.
Jeg savnet overgangen til vår, og jeg savnet de lange lyse sommerkveldene.
Jeg vente meg aldri til stupmørket som ramlet over oss som en sekk i 7 tiden, hver kveld, året rundt.
Det første året etter vår første periode ute frydet jeg meg over fargesprakende høstfarger, den første sprø isen på søledammen.
Jeg frydet meg som en unge over snøen som lavet ned og bredte seg hvitt utover.
Jeg frydet meg over pusten som stod som en sky ut av munnen en råkald dag.
Jeg ble varm innvendig da solen tittet frem og gjorde snø om til sildrende bekker, til buldrende elver.
Jeg kikket betatt på bjørka som plutselig var blitt grønn, og tanken på de lange lyse, og noen ganger, varme sommerdagene gjorde meg ør.
Og jeg fryder meg sanseløs over det hele enda.

I NLM`s østafrika region var det enten grønt, eller brunt.
Det som tross alt var fascinerende var hvor vanvittig raskt det ble grønt når regnet først satte inn.
Det tok ikke mange dagene med regn før gress og busker hadde fått et flott grønnskjær.
Det tok ikke lang tid før busker og trær stod i full blomst.
En eksplosjon av farger.
Og så brunt igjen.
Fascinerende på sitt vis, men litt for ensformig, og uendelig trøstesløst når årstidene slo feil.

Vi skriver ”når” og ikke ”om” av den enkle grunn at ”når” var normalen.
I løpet av våre 9 år i Øst-Afrika kan jeg ikke huske at regntid/ tørketid syklusen var normal et eneste år.
Det er mulig det aldri har vært noe som heter normalen, all den tid vi tilstadighet hører om ”mot normalt” når været annonseres på radio, men i løpet av våre 9 år ute ble det stadig snakket om ”den gang alt var så mye bedre” i vær sammenheng.

Da vi var i ferd med å ankomme Marsabit den første gangen fant regnet det for godt å komme til rett tid, men til gjengjeld bestemte det seg for å vare riktig så lenge.
Er det ikke det ene så er det det andre.
Om ikke tørken tar knekken på avlingene kan du være sikker på at regnet gjør det, når det først regner.
Av en eller annen grunn kunne det liksom ikke bli passe med regn, eller passe med tørke.
Da vi i vår tredje periode havnet i Bunda, Tanzania, var det tørken som rådde det første året.
Avlinger ble svidd ned av en brennende sol, og mismotet bredte seg omvendt proporsjonalt med kasavaen som vokste.
For uinnvidde kan det nevnes at kasava stort sett er vomfyll.
Rotfrukten gir en slags metthetsfølelse, men mangler visst en del på det som har med næring å gjøre, og den klarer seg fordi den er så hardfør.
Året etter, var det regnet som rådde.
Det strømmet ned i strie strømmer, og man snakket om en ny episode av ”el nino”, en kortere episode, men ikke desto mindre ødeleggende.
Veier ble ufremkommelige, som om de ikke var dårlige nok fra før, og avlinger råtnet på rot.
Nok en gang var det kasavaen som holdt ut lengst.
Det skal ikke stikkes under en stol at det var en smule krisestemning blant folket.
To år på rad med minimale avlinger kan ta motet fra hvem som helst.

Som sagt bestemte regnet seg for å komme til rett tid ved vår ankomst Marsabit i oktober, og nærmere jul var det en lærer som sa det ikke hadde regnet så mye siden 1963.
Nå vet jeg svært lite om akkurat det, men at det regnet er det ingen tvil om.
Gårdsplassen vår var et stort gjørmehull, Marsabit var et gjørmehull, veiene var gjørmehull.
Fra oktober til nærmere jul tørket vi tøybleiene i stekeovnen.
Vi fyrte i peisen.
Jepp, du leste riktig.
Vi fyrte i peisen.
For aldri har jeg frosset så mye som under ekvator.
Marsabit var bikkjekaldt i regntiden, for ikke å snakke om Limuru, hvor vi tilbrakte den første del av vår andre periode som misjonærer.
Store deler av tiden på Limuru som språkstudenter ble tilbrakt hutrende under et pledd en meter foran stråleovnen.
Jeg ante ikke at det gikk an å fryse noe så grøsselig i Afrika.
Takke meg til 20 under Celsius fremfor den rå luften på Limuru
I et anfall av et eller annet uforståelig hadde vi av en eller annen grunn tatt imot rådet om å ta med varme klær i bagasjen.
Jeg skal hilse og si de kom godt med.
Jeg ville aldri trodd jeg skulle fått bruk for noe annet enn shorts og t-skjorte under Afrikas brennende sol, og tok grundig feil.
Husene var bygd for å holde varmen ute, noe som var genialt i tørketiden, men ikke like vellykket når ”kulden” satte inn.
Var det 6o ute, så var det 6o inne også, og varmen fra stråleovnen og bløt ved la ingen stor demper på kulden.
Da var det godt med tøfler på bena og en skikkelig god ullgenser, og hadde jeg hatt finlandshette skulle jeg brukt den også, inne som ute.
Kuldegysningene river i kroppen når jeg tenker på morgenbadet i vårt iskalde Limuru baderom.
Det var så råkaldt at det gikk gjennom marg og ben, og det var ikke bare vi som syntes det var kaldt.
En råkald morgen i Marsabit, og vi var på vei til Anona.
På en av lastebilene i kolonnen la jeg merke til en politimann i full kamuflasjeuniform.
Grunnen til at han stakk seg ut var den babyrosafargede lua han hadde tredd godt ned over ørene.
Jeg innrømmer at jeg syntes det var litt morsomt, men når det er sagt skal jeg vedgå at jeg hadde kommet til å ikle meg babyrosafarget lue, samt ditto farget strikket trikot om jeg hadde hatt det for hånden en bikkjekald natt i Hurri.
Jeg hadde bommet fullstendig og trodde et laken var nok til å holde meg varm natten gjennom.
Det var det så absolutt ikke, og sjelden har jeg frosset så mye som da.
Jeg var ikke klar over at det gikk an å hakke tenner så voldsomt som det jeg gjorde den natten, og det er intet annet enn et Guds under at jeg har dem alle i behold.

På sitt vis var regntiden nokså fascinerende.
Noe av det mest spektakulære på kysten, var å sitte på terrassen og se regnskyene velte innover mot land.
Å få oppleve dette ved solnedgang var utrolig flott.
Siden vi befant oss på østkysten av det afrikanske kontinent, gikk ikke solen ned i havet, men lyste utover havet i minuttene før den forsvant i vest, og opplyste hav og uværsskyer.
Alle mulige nyanser av blått og grått og svart lyste frem der skyene nærmet seg.
Så hørte man vinden som en susen langt borte fra.
Den økte i styrke.
Bruste over havet, og fikk det til å høres ut som om havet var på vei inn i stuen.
Og så fosset det ned.
Svære, digre regndråper.
Og en var våt til skinnet før en rakk å tenke tanken å komme seg under tak.
På Wema satt vi på terrassen og beundret regnværet som beveget seg oppover lia.
Langt der nede hørte vi raslingen av palmetrær som ble bombardert av tusenmillioner tunge regndråper.
Den grå veggen av vann nærmet seg raskt.
”Gjestehuset” nedi bakken ble bort i det grå, og plutselig var man innhyllet av monsunregnet.
Vanntanken på adskillige tusen kubikk fylles av regnvann raskere enn man rekker å si ”jeg lurer på hvor mange liter vann som renner inn i tanken i dag”.
Det dundret mot bølgeblikket, og om man ønsket å konversere med naboen som satt i stolen ved siden av måtte man rope hodet av seg.
I Marsabit en søndag formiddag gav jeg opp å preke av den enkle grunn at ingen hørte et ord av det jeg sa.
Trommingen mot bølgeblikket var overdøvende, og druknet hvert et ord jeg ropte ut over forsamlingen.
Løftede hender er ikke noe vanlig syn i sambands sammenheng, men hva med løftede ben?
Denne søndagsformiddagen i den lutherske kirken i Ilman Sora satt i alle fall samtlige med løftede ben for å unngå elven av vann som rant inn i kirken.
Langt om lenge gav trommingen seg, og strømmen av vann dabbet av, og alt som hørtes var bulderet fra en kjempesvær foss.
Foss?
Fantes det noe slikt i nabolaget spurte jeg, og fikk blikk tilbake som indikerte at samtlige hadde lyst til å ta lyden nærmere i øyensyn.
Ledet an av en lokalkjent la vi på sprang gjennom landsbyen mot det som for en time siden var et tørt elveleie.
Lyden av veldig mye vann i bevegelse ble sterkere jo nærmere vi kom, og du verden for et syn som møtte oss da vi nådde ”stupet”.
Enorme mengder regnvann fosset nedover dalen, og alt som måtte ha befunnet seg i veien for vannet befant seg nå et eller annet sted i rendilleland.

Slike nedbørsmengder gjør ufattelig mye skade på nesten hva som helst.
Veier, hus, folk og dyr, alt blir feid av gårde av vannmassene.
I Marsabit hadde vi en vei, eller noe som lignet på en vei, og som liksom var ”hoved-veien” fra misjonsstasjonen og opp til byen, og som ble kalt ”Shauri yako”, ”ditt problem”, uvisst av hvilken grunn.
Etter hvert som regnet falt liknet veien mer og mer på en v-dal med en ”elv” i bunnen, og en skulle passe seg for ”Shauri yako” når regnet strømmet ned, det var det flere enn jeg som fikk erfare.
Ei tysk jente som bare skulle krysse veien skled og havnet oppi ”elven” og ble for alt jeg vet den som oppfant vannsklien.
Hun fikk seg i alle fall en ufrivillig og utrivelig rutsjetur.
Selv var det en utrivelig rutsjetur med bil i samme strøket som gjorde at jeg valgte å kjøre om flyplassen ved byturer i regntiden, for ”Shauri yako” var alldeles ufremkommelig.
Jeg havnet nedi ”elven” og kom ikke opp.
Jeg har tidligere nevnt Landcruiseren som suveren, (eller har jeg det?) og nøler ikke med å gjøre det igjen, men her måtte selv den gi tapt.
Med bilen full av unger havnet vi på skråplanet, og fikk hjelp av massevis av folk til å komme opp.
Det strømmet folk til fra alle kanter som ville hjelpe til med å få oss opp fra elendigheten, og etter en hel del ”hiv og hoi” var doningen atter en gang i stand til å ta seg frem ved egen hjelp.
En stor takk til innbyggerne ved Shauri yako, som nå var fulle av søle fra topp til tå.

Jeg har et annet minne som knytter seg til Shauri yako.
Marsabit var innimellom plaget av løsbikkjer og myndighetene gjorde med ujevne mellomrom gode forsøk på å kvitte seg med problemet ved å legge ut gift.
Det kunne bli en del gauling utover nettene de gangene problemet med løsbikkjer skulle løses, og påfølgende morgen lå det gjerne en del døde bissevovver her og der.
En slik morgen våget jeg meg opp Shauri yako av den enkle grunn at veien var blitt satt i såpass god stand at det gikk an å kjøre, og i grøftekanten lå det x antall hundelik, som ble vasket rene av regnvannet.
Det som satte en støkk i meg var hvor uaffiserte av hundelikene de var, som bunnen av bakken samlet regnvannet.
En får bare håpe det ikke var drikke vannet skulle brukes til.
Apropos det med drikkevann så skjønner vi nok ikke hvor privilegerte vi er her hjemme som kan tappe vann fra kranen og drikke uten å tenke på koking og rensing.
Jeg skal komme mer innpå dette med vann senere, men har lyst til å nevne ei gammel kone vi så oppe ved Furolle.
Kirken hadde vært med på å grave ut vannbasseng.
Ikke så å forstå at vi hadde vært med på aktiv graving, men kirken hadde formidlet penger til et vannprosjekt.
Så var vi ute for å kikke på disse bassengene en dag etter at regntiden var satt inn, og bassenget var nokså fullt av vann.
Bassengene var gravd ut på flat mark, og tanken var at når regnet kom så ville de fylles med vann.
Det fungerte utmerket.
Det var bare det at når vannet rant i strie strømmer bortover flaten så sopte det med seg alt av støv og skitt og lort, som havnet i bassengene med vannet.
Bassengene sparte folket i området for en lengre tur ned til Kalacha hvor de kunne få mer eller mindre rent vann, i alle fall klart vann, men det var som sagt en god spasertur til dette vannet.
Nå derimot hadde de vannet omtrent utenfor hytteveggen, men hvilket vann.
Brunt gjørmevann.
Mens vi stod der og kikket beundrende på bassenget kom det en eldre dame bort til bassengkanten.
Hun la seg på kne, stakk hånden ned i vannet og førte den så opp til munnen.
Jeg aner ikke om hun drakk med velbehag, men tenk litt på henne neste gang du tar deg en sup vann.

I tørketiden var livet noe annerledes.
Den varme årstiden i Mombasa fikk meg til å pese som en hund, og varmen i Bunda minnet om den i en stekeovn.
Den minste anstrengelse fikk svetten til å renne.
Jeg husker en mandags formiddag på Wema hvor svetten dryppet fra haken mens jeg strevde med prekenen for kommende søndag.
Jeg satt rolig på en stol og tenkte, og svetten rant.
Skjorten klistret seg til kroppen som om jeg nettopp var utsatt for et regnskyll.
Akkurat da spekulerte jeg litt på hva i all verden det var jeg hadde begitt meg ut på.

Etter som uker ble til måneder ble alt rundt oss brunsvidd.
Så langt øyet rakk var Marsabit sletten brun og gold, og jeg innbiller meg jeg vet hvordan det ser ut på månen.
Det som var igjen av gress stakk opp som nåler, og dugde dårlig til å mette sultne kumager, med det til resultat at det ble en del skrantne kyr som ble liggende rundt omkring.
I en tørkeperiode en stund før vi ankom Marsabit hang lukten av døde dyr som pest i luften.

Den rikeste mann i Marsabit var verken banksjefen eller ordføreren, men han med 600 kyr.
Folk laget sanger om ham.
Han bodde i ei jordhytte med stråtak.
Ikke strøm, ikke innlagt vann.
Ingen aksjer i Orkla.
Men han hadde 600 kyr.
600 kyr, som han nektet å selge en eneste en av da tørken satte inn.
600 kyr, som døde en etter en, til han kun hadde en håndfull igjen.
Nå vet jeg ikke hvem de synger om i Marsabit.

Nå høres jeg antakelig ut som en ufordragelig egoist, og er det sikkert også, men fordelen med at regnet uteble var at vi kunne kjøre hvor som helst uten fare for å bli sittende fast i gjørme til oppunder takgrinden, og jeg våget meg ut på tur i fjellet uten å frykte for slanger som lå bortgjemt i hakehøyt gress.

Litt av et liv 6

2008-06-21T15:23:53+02:00

Det var ikke bare gående som fikk min oppmerksomhet der vi fór frem.
Med jevne mellomrom dukket det opp mennesker i uniform langs veien, stående ved svære spikermatter som stanset selv den største av alle jordens panserkjøretøy.
Førerkort, vognkort og vogn med last måtte inspiseres, eller de lurte ganske enkelt på om du hadde plass til en tjenestemann som skulle et stykke bortover veien, og om du også hadde plass til flyttelasset hans.
Nå hadde jeg hørt ymse historier om korrupte politimenn på forhånd, og hvor lurt det var å legge seg ”flat” ved en eventuell konfrontasjon.
Nå gikk det heldigvis godt på vår første tur opp til Marsabit, men det kunne gått en del verre ved et par andre anledninger, og jeg takker Vår Herre og styret for regionen for at vi alltid har sluppet unna med ingenting verre enn saftig kjenn og kraftig hjertebank.

I et forsøk på å hindre biltyverier ble det bestemt at bilene skulle utstyres med NLM´s emblem, og om ikke det var nok ble det også foreslått påskriften ”syndens lønn er døden”.
På vår bil stod det ”Neno la Mungu ni nuru ya ulimwengu” (Guds ord er verdens lys), og denne påskrift reddet oss ved flere enn en anledning, i tillegg til at den nok også førte til at vi ble stoppet av nysgjerrige tjenestemenn som ville vite hva som stod på bilsiden.

Så var det den gang jeg nok hadde kjørt litt for fort.
(Nok en stripe i misjonærlakken, beklager).
Jeg hadde altså tråkket litt for hardt på gasspedalen og legger skylden på et kinesisk entreprenør firma som nylig hadde overhalt veien.
De omgjorde dyretråkket som utgjorde den viktigste ferdselsåren mellom Nairobi og Mombasa til en utrolig flott strekning vei som innbød til fartsrekorder.
Fristelsen ble for stor, og så ble vi altså stoppet.
Nå er det slik, eller var i hvert fall slik, at dersom du ble ilagt et forelegg så måtte boten betales i retten i det distrikt boten ble utskrevet.
Dette kunne bli problematisk med mindre man bedrev villmannskjøring på hjemstedet, men nå var ikke Voi vårt hjemsted.
Vi var på veg til Nairobi, og jeg så mørkt på å skulle måtte kjøre 33 mil tilbake til Voi for å betale boten noen dager senere.
Nå var det også slik at den tjenestemann som skrev ut forelegget, måtte møte i retten som vitne, noe de fleste tjenestemenn så på som meget lite tjenlig.
Så et slikt forelegg som vi nå stod overfor, ble fort ubeleilig både for overtreder og for utskriver av forelegget, og derfor kom de to parter gjerne til enighet uten at saken ble brakt videre, ved at overtreder gav en donasjon til tjenestemannens privathusholdning.
Nå var vi blitt advart mot å gi fra oss hard valuta slik i øst og vest, og derfor var det med litt hjertebank jeg iakttok politimannen som kom slentrende bort til oss.
Det var da at skriften på veggen berget oss.
Han kom bort til bilen, leste det som stod, kom med en formaning om ikke å kjøre så fort, spurte om å få en Bibel og vinket oss videre.
Å gi fra seg en Bibel, er det å bestikke?
Jeg var ikke helt sikker, så han fikk ingen bibel av meg, men et par traktater i stedet.

Nå skal jeg ikke bry dere med for mange slike historier, men jeg har lyst til å nevne den gang en illsint tjenestemann ville hindre meg i å kjøre rett frem i rundkjøringen ved Sarit, uten at jeg skal hefte dere mer om hvilken retning jeg kom fra.
Derimot skal jeg hefte dere litt med Sarit.
For uinnvidde kan det nevnes at Sarit er et nokså flott handlesenter hvor en kan få kvittet seg med en god del penger i bytte mot alt mulig nyttig og unyttig.
Sarit er, om ikke akkurat himmel på jord, så i hvert fall et univers flottere enn butikkene i Marsabit og i Bunda.
På kysten hadde vi et helt OK Nakkumat, og så hadde vi italiener sjappa på Diani, så sammenlikningen blir liksom ikke så stor om de blir med i historien.

En kan faktisk ikke sammenlikne Sarit med bodene i Marsabit.
Det eneste de har til felles er at noen har noe å selge.

Mitt første møte med butikkene i Marsabit var hos kikuyu damen.
Hun var antakeligvis av Kikuyu stammen, derav navnet.
Man kom altså inn i butikken til kikuyu damen, det vil si, man kom en liten meter inn i butikken og så stengte disken for videre ferdsel innover i lokalet, som ikke akkurat bugnet over av varer.
Det er ikke helt rett å si at det ikke bugnet over av varer, for det var faktisk en hel del varer der inne.
Det var for eksempel flere kartonger melk av typen UHT, noe som indikerer at den kan stå uåpnet i lange tider uten å surne.
Det var mange pakker av samme type spagetti, som uttales supagett, og du må bare ikke tro noe annet.
Det var et berg av hermetisk syltetøy, av typen appelsinmarmelade, jordbær og plomme.
Det er mulig de hadde ananas i syltetøyform også, men det skal jeg ikke bruke mye tid til å fundere på.
Det var mange pakker maismel og hvetemel, som begge ble solgt med tilhørende proteiner i form av larver.
Hun solgte også karameller og drops som egnet seg godt på lange kjøreturer, spesielt det turkisfargede mint dropset.
Det var diverse typer håndsåpe som ikke egnet seg til bruk for dem med sart hud, og to typer saft hvorav Ribena er absolutt å foretrekke fremfor den jeg ikke har tatt bryet med å huske navnet på.
Og så var det hauger og dunger av toalettpapir med navn som ”super soft toilet tissue” som godt kunne brukes til en siste finpuss av det man måtte ha laget seg på sløyden.
Bak disken stod det en røslig dame, kikuyu damen, og tok seg av en håndfull kunder samtidig. Dette var mitt første møte med manglende køkultur.

Vel, du stod altså på utsiden av disken og sa frem ditt ærend og kikuyu damen hentet alt det du skulle ha, mens hun innimellom hentet varer til andre som stakk innom en snartur, og slik gikk den formiddagen.
Det hendte jeg ble irritert over hennes manglende evne til å konsentrere seg om bare meg og min handleliste og pekte på noe på øverste hylle, samme hva, bare for å være slem, for da måtte den røslige damen utføre akrobatiske balansekunster på vaklevorne krakker og hyller for å nå opp.
Neida, det var ikke for å være slem at jeg pekte på insekt sprayen på øverste hylle, et antiinsektmiddel med navnet ”doom”, som ikke bare varslet dommedag for mygg og den slags, men også for utøveren av insektmasakeren om ikke vedkommende kom seg ut av det nedsprayede rom raskt nok.
Vareutvalget var altså ikke det helt store, faktisk milevis fra utvalget i Sarit komplekset, men man sparte jo til gjengjeld mange penger.

Når man så omsider var kommet til enden av handlelisten, og en kan jo lure på hva en skal med en lang handleliste i en butikk uten det store vareutvalg, skulle varene regnes sammen, og kikuyu damen fant frem en gammel avis som hun rev en bit av og la sammen de forskjellige summene.
Først en gang, og så en gang til for å sjekke at den første summering var rett.
Dernest overleverte jeg en bunke sedler som ble telt en gang, og så en gang til.
Dersom det var penger til gode i min favør hendte det ikke en eneste gang at kikuyudamen gav meg det tomme blikket som indikerte at jeg i hennes hode ikke lenger befant meg i butikken noe som igjen betydde at hun kunne beholdt vekslepengene.
Det skjedde derimot mer enn en gang i Bunda, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har forlatt en butikk og lovet meg selv at jeg aldri mer skulle sette foten på dørstokken til etablissementet.
Å motta ”blikket” gav meg en irritasjonsinnsprøyting jeg godt kunne klart meg uten.
Utallige ganger har jeg måttet minne personen bak disken om at jeg faktisk står her ennå, og at jeg svært gjerne vil ha igjen på seddelen hun mottok for litt siden.
Om ikke elendige veier og galninger bak rattet klarte å ta knekken på meg var jeg overbevist om at det som til slutt kom til å bli min bane var ”blikket”, innbilningen om at jeg var forsvunnet fra butikken.

Kikuyudamen hadde forresten brus også, to fabrikkmerker til og med.
Vet du forresten hvordan du skal få kjøpt en kasse med brus i Marsabit, uten å måtte drikke opp hele beholdningen i butikken?
Jeg hadde vært så dum at jeg leverte inn alle kassene med tomflasker før en ferietur, og oppdaget nå at det var ikke så lett å få kjøpt nye, uten å måtte sprenge blæren i butikken.
Jeg prøvde et par ganger uten helt å forstå logikken i avslaget fra damen bak disken.
Hennes poeng var at jeg ikke kunne få kjøpt noen kasse med brus dersom jeg ikke hadde noe å levere.
Mitt argument var at dersom jeg ikke først fikk kjøpt en kasse med brus ville jeg aldri bli i stand til å kunne levere inn noen kasse med brus slik at jeg kunne få kjøpt en ny kasse med brus, og slik holdt vi det gående noen runder.
Til slutt skulle jeg få kjøpe en kasse, mot at jeg lovet å returnere den samme ettermiddag.
Jeg spurte henne om hun trodde jeg ville være i stand til å drikke opp 12 flasker 0,33ml i løpet av en ettermiddag, og angret øyeblikkelig på mitt utsagn, for handelen var med det i ferd med å glippe.
Jeg fikk til slutt aller nådigst kjøpe en kasse med brus, og hun var ikke helt fornøyd da jeg noen dager forsinket leverte den inn, men nå hadde vi i alle fall noe å bytte inn mot en ny kasse brus.
Denne opplevelsen ble hentet frem fra glemselens hav og traff meg i solar plexus som en atlanterhavsdamper for full maskin da vi noen år senere var havnet i Bunda, og jeg i min enorme naivitet trodde vi var kommet langt forbi tomkasseinnleveringsstadiet ved kjøp av brus i butikk.
Det viste seg da at innehaversken av Home Shop var av et annet kaliber enn kikuyu damen, og det hjalp ikke at jeg hadde lagt igjen adskillige shilling i butikken hennes.
Jeg forlot Home Shop uten brus.

Noe av det dummeste en kunne finne på i Marsabit var å legge handledagen og bankdagen til samme dag, eller ”betale regning i posten dagen” for den saks skyld, for da kunne en virkelig glemme alle andre gjøremål.
Ikke nok med at kikuyudamen hele tiden tok seg av andre kunder slik at tiden man tilbrakte i hennes butikk ble borti mot 10 ganger lengre enn det man hadde tenkt, nei, det var endatil det samme systemet i banken og på posten, bare enda mer kaotisk.
Det gikk lang tid før jeg forstod at det lureste man gjorde når man gikk i banken, det var å ta med seg en god bok, og det tok enda lengre tid før jeg skjønte at jeg faktisk kunne sende en annen i mitt sted.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger min tålmodighet ble strakt til bristepunktet.
Jeg som var vant til å stå pent i kø, og ikke minst at alle andre gjorde det samme, ble skyflet rundt av folk som ikke hadde hørt noe som helst om køkultur.
Her var det tydeligvis jungelens lov som hersket.
Det var vel på postkontoret at den berømte strikken omsider røk.
Begeret var fult, og ”dråpen” som fikk begeret til å renne over trengte seg frem idet det ble min tur til å bli betjent.
Jeg hadde stått tålmodig og ventet på tur, og da det omsider ble det som jeg betraktet som min tur, kommer det altså inn en som streiner bort til luke nr.3, rett foran nesen på meg.

Når vi nå først er inne på det som har med luke nr.3 å gjøre kan jeg ikke la være å nevne luke nr.1, eller 2, hvor det også satt folk som mottok lønn, men som aldri kunne ta seg av det jeg kom for å få gjort.
Det var forresten en sann fryd å komme tilbake til Norge og oppleve at det spilte ingen trille hvilken luke en til slutt havnet foran, for vedkommende bak vinduet hadde fullmakt til å gjøre hva det nå enn var en ønsket å få gjort.
Det går utallige historier om mennesker som nesten er blitt drevet til vanvidd av kenyanske postkontor.
En er så heldig, eller uheldig, alt etter som en ser det, å motta en pakke fra Norge.
Er man av den typen mennesker som forfølges av uflaks må pakken hentes på hovedpostkontoret i Nairobi, og det er her at man finner ut hvem som har kort lunte og hvem som ikke har noen lunte.
Det er X antall luker man må innom for å få utlevert pakken, og dersom mannen med stempelet i luke 4 ikke er tilstede, ja da er det bare ”pole sana”, du får prøve igjen i morgen, for mannen i luke 3 har ikke noe med å lene seg over til luke 4 for å få fatt på stempelet du trenger for å komme deg videre i systemet.
Det kan fort ta litt tid å få ut en pakke, og når man så omsider får den utlevert, utsultet og avmagret (avhenteren altså) så skal man være glad til om det er noe igjen i pakken.
Brunosten har gjerne fått ligge i fred for nysgjerrige blikk, for den har jo skilt seg nå, men det har ikke sjokoladen, eller pyjamasen til tantebarnet.
Det hendte jeg lekte med tanken på å sende sjokolade til meg selv, sjokolade som var blitt behandlet vel å merke, og så ta en tur på postkontoret en dag eller to senere for å finne ut hvem som var blitt akutt syk på jobb, men det ble bare med tanken.

Man kan vanskelig snakke om posten uten å komme inn på dette som har med telefon å gjøre (dette blir visst et langt kapittel).
Det kunne skrives flere bind om telefonsystemet i Kenya, og en dag gjør jeg det kanskje også.
Det var ikke bare politiet som tok imot bestikkelser.
Også de som satt på telefonsentralen tok imot bestikkelser.
For en kopp med te så kunne du bli koblet på en annens linje, og så ta en telefon til hvor som helst egentlig.
Dette førte jo selvfølgelig til at regningen kunne bli nokså høy for den stakkaren som fikk misbrukt linjen sin.
Et amerikansk ektepar fikk en regning på 90.000Ksh. (ca.9000 nkr.).
De visste at de hadde ringt for om lag halve beløpet, mens resten var såkalte ”te” tjenester. Dette var i grunnen et stort problem, for hva skal man gjøre?
Betaler man så fortsetter elendigheten i det uendelige, og betaler man ikke, ja så kuttes telefonen.
En sparer jo litt penger ved å velge siste løsning, i tillegg til en hel del frustrasjoner tilknyttet telekommunikasjonen, men en blir jo litt isolert.
En gang kuttet de faktisk linjen, vel, det var nå forresten ikke bare en gang, etter at vi hadde betalt.
Jeg drog sporenstreks opp til telefonselskapet, og oppdaget at køen av klagere var lang, i den grad man kan kalle den ansamlingen av mennesker en kø.
Det var en haug med illsinte mennesker som alle prøvde å komme seg inn på kontoret til en fortvilet ansatt, og alle viftet med kvitteringer for betalte samtaler.
Det viste seg at det var så vanskelig å finne ut hvem som hadde betalt, og hvem som ikke hadde betalt, at de kuttet likeså godt alle linjene.

Så hendte det at linjene bokstavelig talt ble kuttet av folk som trengte en klessnor, eller av noen som hogg ned et tre osv.
Å få fikset på dette var jo ikke alltid like lett, for de som skulle fikse det hadde jo ikke alltid verktøyet med seg, eller de hadde ikke noe verktøy i det hele tatt, og så måtte en innom opptil flere for å få det en trengte til en reparasjon.
Og stigen, ja den lå gjerne et annet sted.
Hvordan vet jeg så mye om dette?
Jo, det var jeg som kjørte reparatørene rundt slik at de fikk samlet i hop alt de trengte for å fikse linjen.
Men så kom mobiltelefonen til Kenya, og med ett var det slutt på alle disse problemene.
En ny verden åpenbarte seg for oss.
Ingen linjer som ble kuttet, ingen stiger som måtte hentes, og ingen som ved hjelp av te kunne hekte seg på hos oss.

Men jeg var altså på postkontoret i Marsabit, noen linjer ovenfor, og jeg tok et langt skritt frem mot luke nr.3 og la begge albuene demonstrativt på disken slik at den tidligere nevnte ”dråpen” ble skjøvet vekk, og så stirret jeg damen bak luken stivt inn i øynene, og mumlet noe om at det egentlig var min tur nå, uten at det hjalp det minste.
Han som fikk begeret til å flyte over hadde nådd først frem og ble først betjent.
Trassig ble jeg stående, med begge albuene på disken, og jeg vek ikke en tomme.

Det var liksom ikke helt meg å gjøre slikt noe.
Sist gang jeg reagerte så voldsomt på urett mot meg selv, var antakeligvis 15 år tidligere, men nå, som da, var jeg nok ikke helt meg selv.
Jeg var tydeligvis gått over fra turistfasen til sjokkfasen.
Foreløpig hadde det meste vært nytt og spennende, men nå var det ikke nytt lenger, og slettes ikke spennende.
Kultursjokk kalles det jeg gjennomlevde, og det var en veldig lite oppbyggelig.
Vi hadde hørt om det, både på misjonsskolen og i Kenya etter at vi kom ut.
Da vi leste Borana første gang, hadde vi en lærer som snakket mye om det å ha støtdempere. Det er mulig han hadde bedre greie på støtdempere enn på Borana, for han lærte oss utrolig mange rare ord, som det senere viste seg ikke hadde noe med Borana språket å gjøre.
Kanskje som hevn for alle de dumme spørsmålene jeg utsatte ham for, noe jeg kommer tilbake til senere.
Men han snakket altså om støtdempere, en innretning biler har for å dempe de verste støt, og prøvde ved det å forberede oss på kulturforskjeller og hva det kunne komme til å gjøre med oss, men det var ingen ting som kunne forberedt meg på hvordan det kom til å utarte seg.
Jeg som vanligvis var så rolig og avbalansert fikk slik veldig lyst til å sprenge postkontoret i luften, sammen med banken og butikken og en god del annet også, for ikke å glemme matatuene.
Jeg har ikke ord i mitt vokabular for å uttrykke min misnøye med matatuene.
Jeg tenkte tanker som ikke egner seg på trykk, om folk og om dette vanvittige systemet jeg var havnet oppi og lurte på hvordan i all verden jeg skulle komme ifra det hele med vettet i behold.
Vel, vi drog en tur til Nairobi, tilbake til sivilisasjonen.
Gikk i butikker hvor det var kassaapparater og rullebånd og ikke minst hvor folk faktisk stod i kø og ventet til det ble deres tur.
Det var noen deilige dager.

I banken råddeogså det totale kaos.
Jeg vet ikke hva en kan sammenlikne det best med, men det var altså en hel haug med mennesker som flokket seg foran en luke, og alle la, slengte, heiv sine papirer på disken foran luken, og alle sa et eller annet til mannen bak luken om at de hadde det fryktelig travelt og at de måtte få gjort unna sine papirer før det ble helg.
Det så ikke ut som om noe kunne rokke ved mannens monotone behandling av saker.
Uten å se opp for å se hvem han betjente tok han et vilkårlig papir ut av bunken uten hensyn til hvor i bunken papiret lå, eller hvor lenge dets eier hadde ventet, og slik gikk den formiddagen.
Det var til å få mark i av.
Men så venner en seg til systemet og gjør som alle andre, bortsett fra at en altså kommer på å ta med seg en bok.
Etter en god stund blir ens navn ropt opp og en kan brøyte seg veg frem til luken og få pengene sine.
I alle fall noen ganger.
Den dagen jeg bestemte meg for at jeg i tillegg til å sprenge postkontoret også skulle sprenge banken, hadde jeg gjort som vanlig, brøytet meg veg frem til disken, lagt fra meg papirene og satt meg i en stol med en bok.
Etter en god stund så jeg opp, og det stod ingen rundt luken hvor jeg leverte fra meg lappen min.
Det satt ingen bak luken heller, men det lå igjen en lapp på disken foran luken.
Jeg ante det verste.
Joda, mannen var gått til lunsj, og en annen hadde tatt over, men fra en annen luke, og min lapp lå altså igjen.
Lunsjspiseren hadde altså ikke brydd seg med å overlevere mine papirer til han som overtok.

Det er slikt noe som får frem mine verste sider.
Jeg bestemte meg for at jeg så sant jeg kunne unngå det, aldri mer skulle sette mine ben i den banken, men heller sende en annen i mitt sted.
Ja, jeg innrømmer at det å skulle utsette en annen for den banken var en fæl ting, men jeg hadde fått mer enn nok for veldig lenge.
Nå var det ikke bare jeg som reagerte på sørvisen i banken.
En Rendille, altså en fra Rendille stammen, en nabostamme til Borana, som jobbet for en utviklingsorganisasjon, gav høylytt uttrykk for sin misnøye, og hevdet med høy og klar stemme at det ville ta kortere tid å kjøre 26 mil til banken i Isiolo og så kjøre hjem, enn å få utført ens ærend i banken i Marsabit.
Han var sint han.

Vel, så var det da denne politimannen i rundkjøringen ved Sarit, som jeg begynte å fortelle om for en stund siden.
Jeg måtte bare ikke tro noe annet enn at han var i sin fulle rett til å stå der han stod, og jeg hadde vær så god å følge hans anvisninger, og hvem trodde jeg at jeg var som ikke brydde meg om at han stod midt i veien og dirigerte trafikken dit han ville, og jeg hadde vær så god å følge hans anvisninger, og om jeg ikke hadde respekt for offentlig tjenestemann kanskje, osv, osv.
Jeg husker en gang jeg var ute og trimmet da jeg avtjente verneplikten i den Kongelige Norske Marine, og hvor jeg forvillet meg inn på et område på Håkonsvern som befant seg innenfor det som gikk under begrepet ”strengt hemmelig”.
Det hadde sikkert stått et oppslag med påskriften ”overtredelse medfører borttauing” som jeg hadde oversett, og jeg ble en smule overrumplet av en stykk militærpolitikonstabel som lurte på hva jeg holdt på med der.
Da ble jeg en smule skjelven og så for meg et opphold i kakebua grunnet overtredelse av en eller annen paragraf i den militære straffeloven, og stotret frem at jeg var ute på joggetur.
Vel, jeg fikk se til å finne meg et annet sted å jogge, var beskjeden fra MP`n.
Det viste seg at den hjertebanken jeg fikk i møte med en kongelig norsk MP var småtteri i forhold til hjerteaktiviteten i rundskjøringen ved Sarit.
Jeg kjente hjertet dunke mot skjorten og svetten piplet frem, og jeg la meg langflat, i overført betydning.
Jeg har aldri vært mer skyldig enn akkurat der og da.
Jeg gav konstabelen rett i alt han sa og tok imot all den kjeft han hadde å gi, og lurte veldig på hvordan jeg skulle komme ut av denne knipen.
Men nok en gang var det skriften på veggen som reddet oss.
Det kom en røslig kar i uniform bort til oss mens han smilende leste det som stod på bilen. Han skjøv sin illsinte kollega ut av veien og vinket oss videre med en munter hilsen.
Jeg takket og bukket, og beklaget alt jeg kunne, og vendte nesen hjemover, takknemlig for nok en gang å ha blitt reddet av den tidligere nevnte skrift.

Som jeg sa tidligere så slapp vi forholdsvis lett unna det kenyanske politiets klør, og er takknemlig for det, men det er kanskje noen som ville vært glade om de hadde havnet i klørne på de blåkledde, i stedet for å havne i klørne på mobben.
Mobben var hvem som helst som gikk forbi og fikk hendene om halsen på en kjeltring.
Mobben var vanlige mennesker som på et blunk kunne finne på å ta loven i egne hender.
Jeg var på veg hjem fra bytur i Nairobi da jeg så en flokk mennesker som forlystet seg med en stakkar. Hva stakkaren hadde gjort, aner jeg ikke, men han ble jaget naken av en skokk mennesker. Det verste var barna som sprang rundt ham og lo, mens de voksne slo.
Ved et annet tilfelle så jeg en flokk som drev en mann foran seg. Han vendte seg stadig mot mobben og bad tynt for seg, men ble pisket videre. Han blødde fra sår i hodet, uten at det var nok for mobben. De drev ham foran seg og slo.
Vi kom kjørende fra Marsabit, og idet vi kommer inn i Nairobi, er det en mann som snapper til seg vesken til en dame. Hun gjorde antakeligvis anskrik og ropte ”tyv” og dermed satte hele plassen seg i bevegelse etter veskenapperen.
Mobben betraktet seg selv som et slags veldig lokalt rettsvesen, med rett til å avsi dom samt å gå til avstraffelse. Hvorfor bringe kjeltringen til politiet når en kan sørge for avstraffelsen selv?
Resultatet av mobbens virksomhet var gjerne et lik med et utbrent bildekk om halsen.

Av denne grunn stanset vi aldri ved trafikkulykker. En kunne av mobben bli oppfattet som årsaken til ulykken.
Jeg kom kjørende bak en matatu på vei mot Wema. Vi lå i 90. På venstre vegkant kommer det 3 skolegutter, og jeg slakker av på farten, for man kan jo aldri vite, og jeg har ikke før tenkt tanken så springer en av guttene ut i veibanen.
Mattatuen hogger i bremsene og svinger unna som best han kan, men treffer.
Jeg tråkker bremsen inn og ser gutten komme ut under matatuen.
Han ruller rundt flere ganger og stopper til slutt med ansiktet ned i asfalten utved høyre vegskulder.
Ranselen bikker fremover og treffer ham i bakhodet.
Jeg er i sjokk.
Jeg har aldri vært vitne til noen ulykke før.
Har aldri sett noen bli påkjørt.
Alt i meg roper at jeg bare må kjøre på, kjøre på, og ikke stanse, men jeg må stanse.
Må finne ut hvordan det gikk med gutten.
Så jeg stanser og løper bort til bylten som ligger der, urørlig.
Ingen åpne sår, ikke noe blod, og heller ingen pust.
Han var død.
Jeg så opp, og det kom flere biler, og folk, og nå var det om å gjøre å komme seg unna.
Matatuen hadde stoppet lenger nedi bakken, og jeg ropte til sjåføren i det jeg kjørte forbi at jeg kom til å rapportere til nærmeste politipost.

Hvem vet hva som kunne ha skjedd om vi hadde satt i gang med gjenopplivning
Mobben er brutal, og det er god grunn til å frykte den.

Litt av et liv 5

2008-06-10T18:53:37+02:00

Når man kjører på slike veier som dem vi stort sett kjørte på i Kenya og Tanzania er det viktig å være rett skodd.
Hva hjelper det å ha en Landcruiser, når skotøyet ikke tåler underlaget?
Hva som så er skikkelig fottøy er jo en diskusjon for seg selv, som vi godt kunne godt inn på her all den tid jeg sitter for meg selv og skriver og derfor ikke vil møte motbør (annet enn en og annen kritisk kommentar, som jeg kan redigere bort om det skulle komme noen), men det får vel være til en annen gang.
Min interesse for dekk har aldri vært særlig stor, jeg innrømmer mer enn gjerne det.
Det mest interessante ved Motor´s dekk tester har alltid vært prisen.
Egenskaper ved vannplaning og evne til å kravle seg frem i søla har aldri fenget, ikke før jeg kom til Marsabit.
I Marsabit ble jeg mer enn opptatt av dekkenes egenskaper, spesielt dekkenes evne til å motstå punkteringer, og da spesielt dekkenes evne til å stå imot de infame akasie tornene.
Om du tror at en torne er det som befinner seg på rosens stilk, er du like mye på jordet som det jeg var.
Rose torner??
HahaHAAAAAA.

Disse små krumme greiene som sitter oppetter rosestilken blir for ingen ting å regne sammenlignet med en akasie torne.
Det nærmeste jeg kommer i sammenlikning med en akasie torne må bli en durabelig spiker.
Det er helt ufattelig at noe som vokser på et tre evner å penetrere adskillig lag gummi og forårsake en punktering.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger disse infernalske trespikerne tvang meg i kne.

Det første en gjør i en lappedekk situasjon, etter å ha løsnet hjulet fra resten av kjøretøyet, er å løsne dekket fra felgen, noe en får til ved å slå løs på dekket med slegge til svetten siler og ukvemsordene ligger farlig langt fremme på tungen.
Når dekket er løsnet fra felgen kan man så ta ut det som er igjen av slangen.
Er det såpass mye igjen av slangen at hullet kan lappes, gjør man det.
Slangen fikles så på plass i dekket, hvorpå man tar slangen ut igjen for å finne ut om det er en torne som er årsaken til punkteringen, noe det antakeligvis er.
Fingrene føres rundt inni dekket, forsiktig, for man ønsker jo ikke å punktere fingertuppene.
Om man glemmer denne ørlille men dog så viktige detaljen tar det omtrent ingen ting av tid før man igjen punkterer.
Når så tornen er lokalisert dras den ut med ”toolen” som ”alle” misjonærer har, og her kunne man hatt en lang utredning om hvilket redskap som er best, noe vi ikke skal all den tid Gerber er og blir best.
Når tornen er fjernet fikles slangen nok en gang på plass og en kan begynne den møysommelige prosessen med å pumpe opp dekket ved hjelp av en fotpumpe.
For å få et trykk på 38 bar må man pumpe bortimot 600 ganger, noe jeg vet etter å ha telt.
Denne operasjonen gir forøvrig flotte lårmuskler, og sender det en måtte ha igjen av væske i kroppen ut gjennom hver eneste pore.
Ved senere utreiser hadde vi ikke dette trimsettet til disposisjon, men fikk utlevert en liten elektrisk sak som pumpet luft i dekkene for oss, noe som gjorde hele operasjonen noget enklere, og lårmusklene slappere.
Dernest settes hjulet på plass, og en kan bare håpe at lappingen holder hele veien hjem.

Jeg kan alt om dette som har med punkteringer og lapping å gjøre, all den tid punkteringer forfulgte meg.
Jeg vasset i punkteringer.
De ble min ”torn i kjødet”, for ikke å si i dekket.
En uke lappet jeg dekk 5 ganger.
På en tur til Anona punkterte jeg 4 ganger, fire – 4 – ganger.
Jeg hadde med to reservedekk, for å være sikker på å slippe lapping.
Ett til veien opp, og ett til hjemturen.
Den forskriftsmessige punkteringen på vei til Anona stanset oss et eller annet sted før Torbi, og dermed satt jeg igjen med det andre reservehjulet, og vissheten om at jeg ville slippe å lappe på veien hjem.
Da vi etter noen dager vendte nesene hjemover fikk vi en ny punktering, noe som ikke spilte noen rolle, for jeg hadde jo fortsatt det ene hjulet i reserve.
Lystig til sinns gikk jeg ut for å rigge til jekken, og kunne bestyrtet konstatere at vislelyden som nådde mitt øre ikke hadde noe med det paddeflate venstre bakhjul å gjøre, men hadde veldig mye å gjøre med det høyre bakhjul som sakte seg sammen.

Jeg hadde problemer med å akseptere situasjonen.
Jeg stod der med to flate bakdekk, hvorav det venstre viste seg å være meget umedgjørlig.
Det er lite, veldig lite, som så til de grader setter tålmodigheten så intenst på prøve som det å punktere på begge bakhjulene samtidig.
Det eneste jeg kommer på nå som måler seg med en slik prøvelse er å ha bilen full av mennesker som skal hjelpe til, mennesker som overhodet ikke har greie på hva som skal gjøres.
Finnes det noe mer irriterende enn en som tar slegge og dekkspak ut av hendene på en, og så på klønete klomse vis forlenger dekkskifteprosessen med adskillig tid?

Etter halvannen time i stekende sol var vi atter en gang på vei hjemover, men jeg hadde nå en ubehagelig følelse i magen.
En følelse av at de neste 7 milene ville bringe oss flere ubehagelige punkteringer, og jeg fikk uhyggelig rett.
Det er følgende hendelse som fikk meg til å bestemme meg for å bytte dekk.
Vi hadde tilbakelagt en halvtimes tid da den umiskjennelige lyden av punktering tvang oss i kne igjen.
Jeg kunne ikke begripe min uflaks.
Jeg skjøv de velmenende, men akk så iveiengående, medhjelperne tilside.
Jeg rev av hjulet og la all min kraft, irritasjon, ergrelse og frustrasjon inn i hjulskiftet, og vi la nok en gang støvet bak oss etter 45 minutters uttørking av kroppen, og jeg gav meg selv løftet at om vi punkterte en gang til så kom jeg til å kjøre på felgen resten av turen.

Jeg skal ikke nevne navnet på dekket jeg gikk fra, grunnet frykt for injuriesøksmål, men den godeste Michelin gav meg siden ingen problemer.
Ikke før vi kom ut til vår tredje periode og den godeste Michelin viste seg å være udugelig på de, om mulig, enda verre Mara veiene.
Jeg som trodde jeg var ferdig med ”tilbedelsen” i veikanten, var atter engang å finne på kne ved bilen, skiftende og lappende på dekk.
Firestone kom atter til heder og verdighet, og jeg er like klok på hvilke dekk som er best.

Litt av et liv 4

2008-06-11T16:15:57+02:00

De første milene ut av Nairobi gikk lekende lett.
Det var en flott flerfelts motorvei, som noen steder er blitt flottere de senere årene.
En og annen ujevnhet var det jo, men kunne dette virkelig være Afrika?
Afrikanske veier skulle jo bestå av grus og sand og gjørme, og nærmest være ufremkommelige.
Det er jo det enhver misjonær ser frem til før ankomst Afrika.
Kjøre ”offroad” så gjørma skvetter.
Ha en støvsky til hale, en hale som synes på veldig langt holdt.
Vel, det skulle vise seg at jeg kom til å få mer enn nok av både grus, sand og gjørme etter hvert.
Ja det skulle komme tider da jeg sammenlignet det å nå frem til Isiolo og asfalten, selv ”pothole” asfalten, med det å komme til himmelen.
Det skulle komme tider da jeg kunne gitt min høyre arm for å komme løs fra gjørmehavet, og få dekkene vel plassert på asfalt.
Det skulle komme tider da jeg var villig til å gi bort svigermor for å bli kvitt støvet.
Støv som la seg som pudder over absolutt alt.
Ingen ting som er konstruert for å stenge vær og vind ute er i stand til å holde pudderstøvet ute.
Det smøg seg inn gjennom de minste gliper og skapte en noget spesiell atmosfære inne i kjøretøyet.
Den eneste fordelen med pudderstøvet var at alle stort sett holdt munnen lukket, med det til følge at det ble stille.
Ah.

Vel, den flotte motorveien tok slutt lenge før vi var halvveis, og ble erstattet av et månelandskap av en vei.
Se for deg en asfaltstripe hvor hull i alle størrelser dominerer bildet og hvor vegskulderen består av dype furer, furer vasket ut av utallige regntider.
”Potholes” kalles alle disse hullene, og du kan faktisk få kjøpt t-skjorte med teksten ”I survived the pot holes in Kenya”, så bveryktet er de.
Noen av disse hullene var på størrelse med vårt nåværende badekar, både i lengde, bredde og dybde, og andre var enda større, og ingen var varslet med ”fare” skilt.
Jeg kan fortsatt kjenne det knyte seg i magen ved tanken på alle disse kraterne som aldeles uten forvarsel åpenbarte seg foran panseret.
Jeg kommer ved en senere anledning til å skryte hemningsløst av Toyota Landcruiser og doningens evne til å overleve de verste veier, men la meg begynne med å si såpass at det var ikke alt av kjøretøy som hadde alt av understell like inntakt etter et møte med et ”pot hole”.
Disse hullene må utvilsomt ta skylden for adskillige ulykker.
Det var antakeligvis tidligere erfaringer med slike ”pot holes” som førte føreren av et kjøretøy inn i fronten på et annet.
Han skulle jo bare svinge unna hullet, og all den tid han hadde større bil enn han som kom i mog, så hadde han også forkjørsrett.
Den sterkestes rett gjelder ikke bare i dyreriket ser du.

Turen frem til Isiolo, halvveis til Marsabit, var ikke annet enn fantastisk.
Det var åkrer over alt der vi fór frem på Mt.Kenyas fortropper av åser og daler.
Hver minste lille flekk så ut til å være dyrket opp.
Det var mais, bønner, tomater, poteter, kål, og kasava, og mye mer.
Det var enorme områder med ananas, områder som gjorde seg flottest sett fra luften.
Det var rett og slett grønt og frodig over alt, og utrolig vakkert, og så var det mennesker over alt.
Ja, det var utrolig å se så mange mennesker absolutt overalt, som gikk.
Det var vel antakeligvis det som slo meg mest på den turen, og på alle andre turer for den saks skyld.
Mennesker som gikk, over alt.
Ikke noe hus å se, men mennesker var det der, som gikk.
En hel bok kunne vært skrevet om menneskemylderet.
Jeg husker en gang vi kom inn i Nairobi etter 4 måneder i Marsabit, og jeg var helt overveldet av menneskehavet, for ikke å snakke om alle bilene.
Jeg som trodde at en trafikkork bestod av 5 biler i et kryss i Marsabit var helt betatt av kaoset i Nairobi.
Biler på kryss og tvers.
Ingen bevegelse, ingen som vil gi seg.
Støtfanger mot støtfanger, og størst bil har forkjørsrett.
En Matatu som tror alt løser seg dersom han tvinger seg frem i motsatt kjørefelt.
En ambulanse for fulle sirener som ingen bryr seg om, like lite som de bryr seg om han i uniform som prøver å få system på kaoset, et nydelig kaos som sikkert ikke løste seg opp før enn i dag.
Var det 6 millioner mennesker som bodde i Nairobi?
Helt utrolig.
Og alle hadde sin egen bil?
Neida, det så bare slik ut i rushtiden.
De aller fleste måtte ty til apostlenes hester.
En elv av mennesker på vei til et eller annet, et eller annet sted.
En tidlig morgen vi skulle ut av byen kom det en slik elv av mennesker.
Tusenvis på vei til arbeid.
Det var omtrent som å studere en maurtue i skogen i Nord Odal.
Det eneste stedet jeg ikke kan huske å ha sett noe menneske til fots var på sletten mellom Marsabit og Torbi, men så var det da også forholdsvis ugjestmildt der.
Derimot kom vi engang over en enorm gresshoppesverm på den sletten.
Vi var på vei hjem fra Anona, da jeg la merke til at bakken var mer rødlig enn vanlig, og så beveget den seg.
Dette måtte selvfølgelig undersøkes, og det viste seg altså å være en milliard, eller så, gresshopper.
Om det ikke var snaut for gress før de forsynte seg, så var det snaut da de drog.
Fjellet derimot var en skikkelig nedtur.
Jeg vet egentlig ikke om vi kan snakke om fjell i den forstand, og er antakeligvis helt på jordet ved å si noe slikt.
Selvfølgelig er det et fjell.
Man kaller ikke 5199 meter over havet for en maurtue.
På lang avstand ser Mt.Kenya ut som en svær haug med en vorte på toppen.
Det er slak stigning voldsomt lenge, og så stikker toppen opp, og så er det like langt og slakt ned på andre siden.
Omtrent noe slikt, sett litt fra sør.
Vi kjørte i atskillige meters høyde, nærmere 2500 meter, og jeg innbilte meg at vi merket det på bilen.
Det var nesten så den ikke fikk nok luft.
Men så var det det med å kunne se toppen da.
Det var liksom den jeg hadde ønsket å fått sett.
Mt.Kenya, med toppen 5199 meter over havet, det nest høyeste fjellet i hele Afrika.
Jeg ønsket å få se snø under ekvator.
Tenk for et brev hjem det ville blitt.
Nå er det jo ikke sikkert jeg ville blitt trodd om jeg hadde sendt beretninger om snø under ekvator.
Det ble i hvert fall ikke de første europeiske oppdagelsesreisende som nådde frem til disse områder.
Det vil si, de nådde ikke akkurat hit, men en del mil lenger sør, sånn cirka 60 omtrent, nemlig til Kilimanjaro.
Da deres rapporter om snø under ekvator nådde det geografiske selskap i London, stod latteren i taket.
Cooley, en ekspert (?) på sentral- og Sør-Afrika, kalte oppdagelsen en ”fireside tale from someone gifted with a strong imagination”.
Fritt oversatt ”en breddside fra noen utrustet med en god porsjon fantasi”.
En skikkelig fiske skrøne altså.
Franskmennene derimot var mer tilbøyelige til å tro herrene Krapf og Rebmann, og utstyrte dem med medaljer.
Det gjorde kong Friedrich Wilhelm av Tyskland også.
Nå så vi altså ikke toppen, og jeg ville antakeligvis ikke fått noen medalje for synet uansett.
Derimot så vi mennesker.
Selv i den høyden var det mennesker overalt.
Vi satt i bil omtrent på høyde med Galdhøgpiggen, og det bodde folk der.
Akkurat det var det utrolig rart å tenke på.
Det var enorme områder med dyrka mark.
Svære beiteområder for sau, og så var det bartrær.
Vi kjørte igjennom noe som faktisk lignet på en liten granskog.
Det var jo som å være på vei hjem til et eller annet sted i Norge.
Vi satt altså i bil, kjørte på grei nok asfalt, og tilbakela fjelldistansen på noen få timer.
Det gjorde ikke den ungarske grev Teleki i 1887.
Han var på vei fra Mombasa sammen med en viss Høhnel og skulle nordover, og var den som skulle komme til å oppdage Turkana-sjøen.
Nå var det jo selvfølgelig ikke disse to som oppdaget Turkana sjøen all den tid det har bodd folk i det området i atskillig tid, men de var vel de første hvite menn som lot sine øyne finne hvile på sjøens turkise overflate.
I alle fall de to første hvite som har berettet om det.
Underveis kommer de altså over mt.Kenya, uten at de skal beskyldes for å ha oppdaget dette fjell, for den æren vil visst Joseph Thomson ha, men de bestemmer seg for at de skal til topps, Teleki og Høhnel altså.
Høhnel måtte stå over grunnet magesjau, men Teleki skulle opp.
I likhet med oss hadde han regn over hodet der han fór frem, men der er det vel også slutt på all sammenlikning.
Det var ingen opparbeidet sti der han tok seg frem, ingen kafeteria å raste ved, ingen ting faktisk, annet enn skog og en og annen Kikouyou.
Med skarp machete hogg han seg veg i regnskogen, uten å kunne beskyldes for å ha gjort vei i vellinga.
En bok omtaler ferden som 10 skritt frem i dyp gjørme og så 2 minutters pause, så 10 skritt frem og 2 minutters pause, dag ut og dag inn.
Men opp kom han, han og en somalier ved navn Muhammed Sief som i motsetning til Teleki gikk barbeint.
Muhammed Siefs møte med 0o og snø må ha vært litt ubehagelig.
Okkesom.
Det var litt av en prestasjon å ta seg frem til fjellet og disse to karene har da også fortjent å få sine navn i historiebøkene.
Nå gikk de jo ikke aldeles alene heller, men av de 45 menn og 24 sauer som la ut på tur den 17.oktober 1887, var det Teleki og Muhammed som kom seg så langt det lar seg gjøre uten tau og seler og alt det klatrere av i dag trenger for å bestige den høyeste toppen.

Vel forbi toppen av fjellet begynte vi på nedstigningen mot Isiolo, og det er her man håper bremsene ikke svikter, for det er langt til bunnen av bakken.
Et endeløst panorama åpenbarte seg idet vi begynte på nedstigningen.
Det var nesten så du kunne se til verdens ende, og så var det brunt.
Et dramatisk skille i landskapet finner sted ved Isiolo.
Ved Isiolo tar det grønne slutt, og det brune overtar, og gjennom alt det brune skulle vi altså kjøre.
En uendelighet av brun ødemark.

Det er tre ting man merker seg når man kjører inn i Isiolo.
Den enorme katolske kirken på høyre side, den svære moskeen på venstre side, og alle fartshumpene.
De må ha vært enormt plaget av fartsbøller i Isiolo siden de anså det for nødvendig å anlegge så mange fartsdumper.
Det var fartsdumper for hver trettiende meter, minst.
En gang satte jeg meg fore å telle dem, men Benny, som vi kan kalle ham, var med på den turen, og han pratet i ett sett, så det var bare å glemme tellingen.
Benny kommer vi forresten tilbake til ved en senere anledning.

Ved utkjøringen fra Isiolo tenkte jeg at jeg godt kunne tenkt meg en hullete asfalt vei med manglende veiskulder et stykke til, for det som åpenbarte seg foran oss, var 26 mil med dårlig vedlikeholdt potetåker.
En skrekkblandet fryd fylte meg der jeg lå i støvskyen etter de som skulle vise vei.
En fryd hvor skrekken etter hvert ble dominerende.
Å følge hakk i hæl på tilhengeren, og se den hoppe høyt til værs, det var ikke så rent lite skrekkelig, for på den hengeren befant alt vårt jordiske gods og gull seg.
”Der røk middags serviset”, ”der røk kaffeserviset”, eller ”nei, dette kommer aldri helt frem”, var kommentarene etter hvert som tilhengeren gjorde det ene hoppet etter det andre, det ene hoppet høyere enn det andre.
At alt kom helt frem skyldes ikke annet enn et Guds under, og lang trening i å pakke ned saker og ting.

Litt av et liv 3

2008-05-13T21:24:18+02:00

Jeg endte altså opp i en ørelappstol i Whitby med et brev som proklamerte at jeg skulle til Marsabit, som prest for den evangeliske lutherske kirken i Kenya.
Jeg visste litt om hva en prest gjorde, og hadde på et tidligere punkt i livet avtalt med meg selv at jeg ikke under noen omstendigheter noensinne skulle befatte meg med geistlige sysler av noe slag.
Så mye for den avtalen.
I forhold til Marsabit var jeg helt blank.
Jeg visste overhodet INGENTING om Marsabit.
Jeg kunne ikke i det hele tatt huske om jeg noensinne hadde hørt ordet uttalt.
Det var en del av leksa som var forblitt ugjort, og det var kanskje like greit, for hadde jeg visst det om Marsabit der jeg satt i ørelappstolen, som jeg lærte på vår første tur gjennom byen, ville sjokket antakeligvis vært mye, mye større, for Marsabit var et eneste stort forsøplet gjørmehull.
Alt var gjørme og søppel, og jeg var antakeligvis veldig taus der jeg tråklet meg vei gjennom gjørmehavet.

Da vi først ankom Kenya var det så vidt jeg kan huske oppholdsvær, dvs tørketid.
Det meste var brunsvidd av en glohet sol, og alt av søppel vistes.
Det var søppel absolutt overalt.
Langs husvegger lå det søppel.
I alle grøftekanter fløt det med søppel.
I ethvert tre hang det avdankede, falmede plastposer, søppel.
Holdningen til alt som gikk på to ben og tilhørte gruppen homosapiens var tydeligvis at man kunne hive søppelet sitt hvor en ville, og det var nettopp det de gjorde.

Jeg har en inngrodd motvilje mot å hive noe som helst hvor det ikke er et fungerende mottaksapparat for søppelet, med mindre det er noe organisk som forholdsvis raskt vil vende tilbake til naturen.
Jeg begriper ikke hvorfor det ikke er mulig å hive søppelet sitt i en søpppeldunk.
Hva i videste verden er det som er så utrolig vanskelig med å treffe hullet som indikerer inngangen til søppelbøtten, søppelcontaineren, eller hva det nå enn måtte være som står der klar til å ta imot søppelet, og hva det er som får mennesker som ferdes ute i naturen til å forsøple alt rundt seg er mer enn jeg kan forstå.
Det må jo være en eller annen form for sinnslidelse, for hva skal det ellers være?
Total altovervinnende åndsfraværelse?
Jeg gikk i Jotunheimen en flott sommerdag.
Vi hadde strevd oss opp ”bukkelegeret” og vandret i Guds frie natur, og hva annet møter mitt øye enn en falmet potetgullpose.
Det alene burde vært grunn god nok til å forby enhver produksjon av slikt noe.
De som ikke er i stand til å bære med seg en tom potetgullpose hjem burde blitt avskåret fra enhver mulighet til å skaffe seg slikt noe, og om forbud mot produksjon av potetgull er det som skal til for å hindre hvem det nå enn måtte være fra å hive fra seg tomme potetgullposer i naturen, ja da er jeg villig til å innføre et slikt forbud.
Ja, jeg er villig til å gi avkall på potetgull for all fremtid, om så skal være, om det er det som skal til for å få slutt på forsøplingen.

Hva tenkte de på de som lot den ligge igjen der oppe i Jotunheimen?
Var de så utmattet at de ikke klarte å bære den tomme posen hjem?
Jeg har vanskelig for å tro at de tok turen langt værn oppi Jotunheimen med tanke på å forsøple.
Var de ikke der for naturen sin del?
Jeg skjønner for mitt arme liv ikke slikt, men så skjønner jeg ikke alt her i verden heller.

Vel, Kenya var forsøplet.
Det hendte at en del av søppelet ble sopt i hop på gaten og brent, og så ble det noen slike søppelbål av og til, men majoriteten av søppel fikk være i fred, og lå og slang over alt.

Da vi ankom Kenya for andre gang havnet vi på Wema, et utrolig flott sted noen mil sør for Mombasa.
Å sitte på altanen på Wema og skue utover det endeløse Indiske hav er noe jeg unner alle og enhver.
Å sitte på altanen på Wema og skue utover det endeløse Indiske hav og se uværet nærme seg er også noe jeg unner alle og enhver.
Lenge før monsunregnet gjør alt gjennomvått på et blunk hører man det langt nedi lia.
Vinden tar seg sakte men sikkert opp, og like før de store dråpene slår mot en står gardinene rett ut og håret rett bakut.
Vel, på Wema hadde vi et søppelhull som jeg etter hvert lærte å utnytte til underholdning på nyttårsaften.
Over hullet var det murt en platting med åpning ned til hullet.
Første gang jeg skulle tenne på søppelet skjedde det overhodet ingen ting av den enkle grunn at lufte kanalen som sørget for den nødvendige dose oksygen som måtte til for å holde liv i flammen var grodd igjen.
Dette skjønte ikke jeg, så jeg regnet med at alt som skulle til var en ørliten skvett brennbar væske.
En skvett terpentin ble funnet frem og tømt i søppelhullet.
Så tente jeg en fyrstikk og kastet den oppi hullet, hvorpå ingen ting skjedde.
Jeg hadde i grunnen ventet meg noe annet enn akkurat det så jeg bøyde meg over hullet for å se etter om det var liv i fyrstikken, og det skal jeg hilse og si at det var.
Et varmt gufs skjøt opp fra hullet.
Det lød et dumpt drønn, og så prikket det i hele fjeset.
Jeg var sikker på at synet var blitt borte sammen med øyenvipper, øyenbryn og pannelugg.
Jeg var sikker på at jeg stod ribbet tilbake for alt av hår på hodet.
At synet var inntakt ble konstatert da gluggene ble åpnet, om håret var inntakt var jeg ikke så veldig opptatt av akkurat da, for jeg kom på at dette måtte utforskes nærmere, og jeg avslører tullingen i meg nok en gang.
Litt mer terpentin fant veien oppi hullet.
En utrangert t-skjorte ble funnet frem og dynket i parafin, og så tente jeg på.
Klok av skade vippet jeg fillen nedi hullet ved hjelp av en lang pinne, og unnlot å se etter hvordan det gikk.
Det gikk omtrent 2 sekunder uten at noe skjedde, og så skjøt fillen opp fra hullet, høyt opp.
Veldig høyt opp.
Jeg er ikke sikker på hvor høyt det palmetreet var, men om fillen var blitt sittende fast i toppen ville det blitt et bål som hadde syntes på lang avstand.
Det ristet i bakken og bulderet måtte da bli hørt helt ned til Ukunda.
Men som sagt, så var underholdningen for nyttårsaften i boks.

Som en kjenning av meg sa det, ”de gærne har det godt”.

Vel, det var Marsabit jeg skulle til, og det var på tide å lære noe om dette stedet.
Om du slår du opp i et leksikon, er det ikke sikkert du vil finne mye om Marsabit, i hvert fall ikke om du slår opp i Store Norske leksikon, for det forannevnte storverk har ikke satt av så mye som en eneste liten setning om Marsabit, i hvert fall ikke i min årgang, og det sier kanskje ikke så rent lite om dette stedet nord i Kenya.
En reisehåndbok for turister nevner Marsabit og et av dets spisesteder, men man må være litt annerledes enn meg for å synes at Marsabit er et kult sted å tilbringe ferien, med mindre man har noen kjente man kan besøke, og at Kenya Lodge er en god restaurant, må man ta med en ikke så rent liten klype salt.
Vårt første møte med Marsabit var altså en regntung fredags ettermiddag, og stedet var som sagt et eneste stort forsøplet gjørmehull.
Men for å komme så langt hadde vi tilbakelagt 56 mil på noget variert veidekke.

Litt av et liv 2

2008-05-10T11:15:56+02:00

Men før vi for alvor legger ut på turen til Marsabit skal vi dvele litt ved Knapper.
Dette stedet i de odalske skoger kan vel ikke akkurat sies å være verdens navle, men på den annen side så var Knapper nettopp det.
Det at FN hovedkvarteret ikke har adresse i Knapper gjør ikke Knapper til noe ubetydelig sted, tvert imot.
I Knapper hadde vi åa (”elven” på godt norsk), Samvirkelaget og skogen, og de snakket slik: ”her du ei hærta å ha på huggu te håndas?”.

Åa, Samvirkelaget og skogen står for meg som monumenter over en svunnen tid, de gode gamle dager, den gang alt var for så veldig mye bedre, uten kanskje å være det.

Åa var i følge min bestemor det farligste sted i verden, og i vårløsningen var den et fryktinngytende syn for en smågutt, og forbudet mot å oppholde seg i åa´s nærhet ble neglisjert utallige ganger.
Åa var skyld i at jeg måtte gå den lange veien til Samvirkelaget, det sted på jord hvor jeg brukte opp min først opptjente 100 lapp, og ellers hentet bestilte varer for bestemamma.
Grunnen til at jeg måtte gå til Samvirkelaget var at handelssenteret befant seg på andre siden av åa, og følgelig måtte jeg over ei bru for å nå frem til Samvirkelaget, og å krysse brua på sykkel kom ikke på tale av minst 3 grunner.
-Den var veldig smal
-Den befant seg i bunnen av bakken til, og fra, Samvirkelaget
-Det var et hull i veien på vei ned fra Samvirkelaget
For at lesere ukjente med de lokale forhold skal forstå hvor farlig brua over åa var skal de nå få en kort innføring.
Syklet man til Samvirkelaget ville man, om man ikke tok bremsene i bruk, oppnå en voldsom fart ned bakken mot brua, og alle som har vært gutter i 10 års alderen vet at bremser bruker man ikke.
Altså var det kanskje ikke alldeles helt uten grunn at jeg hadde forbud mot å sykle til Samvirkelaget, for bestemamma orket ikke tanken på at jeg kanskje kunne komme til å bomme på brua, eller treffe hullet ved brua, eller treffe en bil på vei over brua, eller……….
De eneste gangene sykkel ble tatt i bruk var når bestemamma selv skulle være med, men sykkelen skulle trilles ned bakken, begge veier, og la det være sagt med en gang at om det er noe som setter varige spor etter seg i en guttepjokk så er det å måtte trille sykkelen nedover bakke.
Jeg husker enda hvor inderlig jeg ønsket at ingen kjente skulle komme forbi der vi leide syklene.
Så var det da en gang vi gikk ned bakken fra samvirkelaget, leiende på hver vår sykkel.
Jeg prøvde forsiktig å ymte frampå om lov til å sette meg på sykkelen, bare for å trille forsiktig.
Jeg skulle ikke tråkke på pedalene, bare trille.
Men, nei, det var for farlig.
Ikke bare var brua smal, det var også det hullet du vet.
”Hullet er helt ute ved grøftekanten”, prøvde jeg meg med.
Og så skjedde det som skulle styrke bestemammas oppfatning av hvor farlig det var å sykle nedover bakken fra samvirkelaget.
En gutt på min egen alder kommer nedover bakken, på sykkel, what else?
Han trillet forbi oss, litt raskere enn et trill var det kanskje, og snudde seg for å se på oss.
Jeg skjønner ham godt.
Men så måtte selvfølgelig gjøken havne oppi hullet.
Det nyttet ikke med argumentasjon lenger.
Bestemamma var blitt overbevist, det VAR farlig å sykle.
Så ble det da altså til at jeg gikk til samvirkelaget.

Når jeg ikke gikk til Samvirkelaget, eller brøt forbudet mot å være ved åa, oppholdt jeg meg i skogen, og jeg var overbevist om at jeg skulle bli skogsarbeider.
En eller annen gang i løpet av sommeren var det uttynning av skogen som stod på programmet, og da kom han med hesten og hjalp til, og det var litt av et syn for en som var vokst opp i Hong Kong, for det var langt mellom hestene i den asfalt jungelen, faktisk så langt at skolen arrangerte ekskursjoner til en bondegård slik at bybarna skulle få se dyr i levende live.
Jeg lurer forresten på om barn av i dag får slike ekskursjoner, for det kan unektelig virke som om det er slik at dersom barn av i dag ikke blir ekskursjonert med til et dertil egnet oppbevaringssted for dyr så kan det jo hende at disse barna vil vokse opp med illusjonen at dyr snakker og tenker som oss mennesker, for det gjør de visserligen på barne-tv.

Det var vel antakeligvis på denne bondegården et eller annet sted i Hong Kong at jeg så husdyr for første gang, bortsett fra høna som far min en gang fikk i gave, og som ble reneste kjæledeggen.
Hver gang han kom hjem ropte han på høna, og den kom kakleflaksende ved lyden av hans stemme.
Jeg har antakeligvis ikke samme hønetekke, for ingen av hønene jeg fikk som misjonær ble fortrolig med meg.

Okkesom.

Etter hvert som jeg ble litt eldre fikk jeg også lov til å være med på å tynne ut i skogen.
Jeg fikk utlevert øks, og med kyndig veiledning satte jeg i gang uten at jeg kan si at jeg gjorde vei i vellinga.
Ikke så lett det med rund egg på øksa.
Hun bestemamma ville aldri tillatt meg å gå til skogs med antydning til skarp egg på øksa, det var jeg da kan du skjønne alt for liten til.
En gang lurte jeg meg ned i kjelleren og tok en annen øks, som faktisk gjorde vei i vellinga, men jeg kom ikke mange metrene før stemmen til bestemamma stanset meg og jeg fikk utlevert annet redskap.
Hvordan hun forstod hva jeg pønsket på er meg en gåte.
Det ble derfor ikke felt mange trær av meg, men jeg hadde nå følelsen av å være med.
Jeg fikk kvae på hendene og barnåler i håret.
Jeg lærte å reise veareis og stable ved, og jeg kjenner lukten av skog når jeg vil.

Jeg prøvde å gjenoppvekke skogsarbeideren i meg et par ganger i Kenya, spesielt etter at vi flyttet til kysten, og det er særlig en felling som står friskt i minne.
Jeg skulle hogge ned et palmetre.
Det stod forholdsvis nærme huset, og rett som det var datt kokosnøttene ned som bomber.
Om noen skulle fått ei slik nøtt i nøtta, ville det vært kokosnøtten som ville gått seirende ut av det møtet.
Det hendte vi hørte om folk som hadde opplevd å få en kokosnøtt i hodet, og det var ikke alltid at de som overlevde var i stand til å fortelle om opplevelsen selv, om du skjønner hva jeg mener.
Så var det en dag jeg bestemte meg for å felle denne høye flotte palmen.
Synd og skam, men jeg var redd klasene av nøtter som smalt i bakken, med tanke på meg selv og andre som oppholdt seg i nærheten.
Jeg gikk i gang med panga (en slags jungelkniv) og oppdaget at en skal ha voldsomt med tid og tålmodighet for å felle ei palme på den måten, og derfor tok jeg sagen fatt.
Etter å ha kilt sagen bom fast tok jeg øksen fatt.
Etter en god stund var sagen løs og jeg halvveis igjennom stammen, og jeg tenkte som så at nå detter den vel snart.
Det var på tide å sørge for at treet falt i riktig retning, d.v.s. bort fra huset.
Altså kjørte jeg bilen i stilling, festet et langt og solid tau til hengerfestet og festet den andre enden av tauet et stykke opp på palmetreet.
Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg nå er i ferd med å avsløre meg selv som den totale skrulling, men det vet noen av dere kanskje fra før av allikevel.
Jeg tenkte altså å dra treet overende med bilen.
Det var da jeg oppdaget at palmetrær er seige.
Treet ville rett og slett ikke over ende.
Bilen trakk til tauet stod som en fiolin streng.
Og så røk tauet.

Har du noen gang opplevd at tiden nærmest stopper opp?
Du rekker å tenke en hel masse på veldig kort tid?
Det oppleves som om livet liksom går i sakte film.
Jeg har hatt to slike opplevelser i mitt liv.
Første gang var under en familie leir på Solbukta ved Fredrikstad.
Av en eller annen grunn svingte jeg meg selv rundt tverrliggeren på målet, antakeligvis i et forsøk på å imponere en eller annen ungmø.
Vel ungmøene mistet interessen for klønen som mistet taket, og som gikk i bakken med hodet først.
Det opplevdes som om gravitasjonskraften ble opphevet i et øyeblikk, for turen ned mot bakken gikk fryktelig tregt, og jeg opplevde veldig mye underveis.
Vel, da tauet røk opplevde jeg en situasjon hvor det ikke var gravitasjonskraften som opphørte, men tiden.
Treet, som nå stod bøyd bort fra huset, løftet seg liksom tilbake til utgangsposisjonen og fortsatte i motsatt retning, mot huset, det huset vi bodde i og som min kone om mine barn befant seg i.
Jeg så for meg et skrekkscenario hvor takbjelker splintres, hvor bølgeblikk krølles som papir, hvor murvegger revner som papp, og hvor alt ender som et eneste virrvarr av totalt kaos under ei kjempepalme.
Jeg rakk også å tenke at vedlikeholdsbudsjettet kom til å sprekke.
Men så lærte jeg det om palmetrær at de er ikke bare seige, nei, de er skikkelig seige, for treet rettet seg utrolig nok opp, uten å miste en eneste nøtt, og så stod det like støtt.
Alle med en viss porsjon vett ville muligens latt det forbli med det ene forsøket, men av en eller annen grunn satte jeg i gang med forsøk 2.
Tauet ble spleiset, øksen gjorde dypere hogg, og enda noen hogg, og enda noen hogg.
Jeg var omtrent tvers gjennom palmen før jeg greide å dra det over ende, og når det så omsider falt så falt det med et skikkelig brak.
Det gjorde også det gamle cashewnøtt treet vi hadde nede ved hundegården.
Jeg fant ut at det måtte ned da en morken gren holdt på å slå hundegården til pinneved og sende vofsene til de evige jaktmarker.
Jeg tenkte å benytte samme taktikk som sist, men denne gangen med kjetting.
Jeg hadde tross alt lært litt.
Nå lærte jeg det om cashewnøtt trær at de ikke er like seige som palmetrær, for dette datt i bakken med et brak, og det før jeg hadde fått strammet opp kjettingen.
Det var pilråttent og ramlet overende etter kun få hogg.
Lettet kunne jeg konstatere at det kun var øverste løvet på den øverste grenen som hadde sopt borti bilen.
Dette er det endelige bevis på at lykken så absolutt er bedre enn forstanden, og at den står den kjekke bi.

Vel.
Veareisene i Odarn var solid satt opp, satt opp med atskillig mer forstand enn det jeg viste på Wema.
Vi lekte rundt dem, og inni dem uten at de noen gang datt ned.
Og så hendte det av og til at vi fant ølflasker inne i reisene.
Pils.
Vi lurte jo litt på hvem i all verden det var som stakk bort tomflasker av slik art der.
Ingen vi kjente fuktet strupen med slikt noe.
Riktignok bodde det en kar i ei brakke lenger nedpå Furola, men skulle han stikke unna tomme øl flasker i veareisene hos bestemamma og bestepappa?
Neppe.
Løsningen kom for en dag en stekende het sommerdag.
Det var en frue som hadde hus i Odarn, og nå lurer du sikkert på hva dette har med veareisene å gjøre, og jeg kan informere leseren om at det har ingen ting med veareis å gjøre.
Derimot har det noe å gjøre med løsningen som kom for en dag en stekende varm sommerdag, for denne damen tilbrakte visst meste parten av tiden et helt annet sted uten at jeg med sikkerhet kan si hvor.
Nå var det slik at det var bestemamma og bestepappa som skulle se etter dette huset.
Bestemamma sørget for det innvendige renhold og stell, og bestepappa sørget for det utvendige.
Det hendte jeg ble med bestepappa for å trimme gresset, som det heter på fint, og redskapen var en ljå, en to hånds ljå.
Den gikk frem og tilbake jevnt og trutt, og gresset falt.
Dette var nok arbeid som tok på i varmen, og det hendte at han bestepappa måtte hvile litt.
Så var det engang at han forsvant.
Jeg gikk rundt huset for å se etter ham, uten å få øye på noen som lignet.
Så gikk jeg inn i skjulet, og der sto han.
Han sølte en skvett øl i forskrekkelsen over å bli tatt på fersken, og utbrøt ”dætta må du itte fortælja ho bestemamma”.
Det forble vår lille hemmelighet, for ho bestemamma kunne nemlig være nokså ram av og til. Men nå visste jeg hvem som gjemte pils i veareisene.