Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

03/28/2013

Litt av et liv 13

Vi hadde stanset litt i Merille for å strekke på bena og fylle magen, og nå er det slik at når noe kommer inn, så må noe ut. Slik og i Merille. Toalettet befant seg i et lokale på baksiden av restauranten, og all den tid jeg ikke så forskjell på lokalene bak restauranten da de alle så veldig like ut gikk jeg feil. Jeg prøvde nokså bestemt å ta meg inn i det som viste seg å være huset til ei dame som like bestemt prøvde å hindre meg fra å komme inn. Hun dirigerte meg i riktig retning, og jeg fant frem til et byggverk bestående av fire bølgeblikkplater reist i kvadratisk form, hvorav den ene siden fungerte som dør med hengsler og en slags lås. Låsen var på utsiden, og når døren ikke var låst hadde den for vane å gli litt opp noe som fører til komplikasjoner for en som ikke vil bli sett sittende på huk over et hull i bakken. Selve toalettet bestod av stokker over et dypt hull i bakken som ikke var så dypt lenger all den tid mange besøkende var blitt geleidet dit av hun damen du vet. Da jeg kom denne dagen var hullet blitt fylt opp ytterligere, og jeg sitrer av spenning etter å beskrive dette for dere. Om du var mann og dobesøket skyldtes et enkelt ærende gjorde det ingen ting om døren gled litt opp all den tid de nysgjerrige da bare fikk se ryggen din. Ei dame ville ha problemer uansett ærende. Da jeg denne dagen satt på huk over hullet i stokkene og prøvde å holde døren igjen syntes jeg det var en smule ubehagelig. Ikke nok med at jeg måtte holde døren igjen og treffe rett over hullet, nei jeg måtte i tillegg løfte ørlitegrann på stumpen for å unngå at følehornene fra kakerlakkene som kravlet over haugen under meg kilte meg der bak. Det er nesten helt sant. Klarer du så å se for deg hvordan dette forløp ved skikkelig diare? Da måtte du i tillegg passe på så du ikke fikk noe på buksa og skoene om du hadde trompetdiare. Kunne jeg unngå det, så gikk jeg ikke på do i Merille.

Jeg unngikk for så vidt slike ærender hvor som helst langs veien egentlig, med mindre det var bak en busk og ingen så meg, men all den tid det var folk overalt fantes det ingen slik busk hvor ingen fikk til å se meg. Nå tenker du sikkert at det måtte da vel være bedre med et skikkelig wc, og du har helt sikkert rett. Det finnes lite som er bedre enn et velfungerende wc, men når det er sagt så finnes det lite som er så til de grader disgusting som et wc ute av funksjon. Kjører man sørøstover fra Nairobi og har tenkt seg til Mombasa vil man etter en stund ankomme Hunters lodge. Hunters logde høres ut som et trivelig sted og var det for så vidt også, helt til man entret bensinstasjonens toaletter. Fordelene med et hull i bakken er at du kan grave et nytt hull når det første er fullt. Det kan du ikke med et fullt wc. Vi ankom bensinstasjonen ved Hunters lodge og provianterte samosa, Coka Cola og M&M, og skulle så en tur på do. Synet som møtte oss var lite oppbyggelig. Lukten slo mot oss som lukten av en titonns avføringsbombe. Hvert eneste avtrede var fylt til randen og vel så det, og jeg ser for meg følgende senario. Da førstemann gjorde sitt fornødne var sikkert vannet avstengt, og da hjelper det ikke om du trekker i snora så sisternen faller ned. Det du da har lagt igjen i skåla forblir i skåla. Da så andremann ankom dro han sikkert i snora med håp om rennende vann, og all den tid vannet fortsatt var avstengt og han bare måtte på do, så gjorde han også sitt fornødne. Nå var det altså to lag i dette som var ment å være et passelig sted å gjøre fra seg. Så kom tredjemann. Jeg vedder på at han også dro i snora, og kanskje kom det litt vann, for det kunne se slik ut, men ikke nok til å skylle bort de to førstes etterlatenskaper, og all den tid han her også bare måtte på do så gjorde han sitt, og nå begynner det å hope seg opp. Da fjerdemann kom skjønte han sikkert at om alt vann i hele verden befant seg i sisternen var det allikevel ikke nok til å skylle vekk det i skåla, så han plasserte føttene på doringen og gjorde sitt, og ruslet av sted lett til sinns og lett i magen. Så kom femtemann, og sjettemann og sikkert sjuende og åttendemann også, og et eller annet sted uti denne historien ankom så vi, og da det ganske enkelt ikke var plass til mer i skåla snudde vi i døren. Alle som så kom etter oss snudde tydeligvis ikke i døra og da vi noe senere ankom Hunters lodge igjen tøyt det ut ting og tang fra doens dører og vinduer, og hele etablissementet var ene og alene av den grunn avstengt. Jeg tror det må ha vært slik. Nei, takke meg til et skikkelig hull i bakken hvor alt du har å stri med er gjenstridige dører og kakerlakker med lange følehorn. Nå var det ikke alle steder de brukte verken vannklosett eller hull i bakken. Det hendte området tiltenkt slike formål var merket av med et strågjerde rundt en grop, og alt man hadde å gjøre da var å unngå de andres etterlatenskaper og ta en trall for å gjøre andre med samme ærende oppmerksomme på at gropen var opptatt. Andre ganger var det bare avgnagde maiskolber som avslørte hva slags sted en hadde forvillet seg innpå. I mangel på dopapir brukte en altså maiskolber, bare for å gjøre det klart. Da vi ankom Marsabit viste det seg at alle hus hadde innlagt vann med dertilhørende wc, og så hadde noen vært forutseende nok til også å ordne en skikkelig utedo. Dette var veldig lurt all den tid det innlagte vannet var regnvann, og om regnet uteble lenge nok til at alle vanntanker tømtes, ja da hadde man ingen ting å skylle ned i do med. Så ære være den som bygde utedoen i Marsabit. Da vi noen år senere ankom kysten manglet utedoen, men det gjorde ingen ting all den tid det alltid regnet nok til at vi hele tiden hadde nok regnvann til doskylling. Men så ankom vi Bunda. Vi ble tipset om at doen ikke funket helt som den skulle, og dette viste seg å være helt riktig. Da noen en eller annen gang hadde foretatt noe byggearbeid i nærheten av avløpsrøret var røret blitt skadet og nå fylt med røtter som gjorde gjennomstrømning av doting vanskelig. En kollega hjalp til med å skifte rør, og etter det strømmet alt av gårde så fint som bare det. Det var bare det at det ikke alltid var så mye vann å strømme ting av gårde med, så etter en stund måtte vi opp med kummen og spyle av gårde 15 meter med doting som hadde hopet seg opp. Ufyselig? Ja, gjett om. Som sagt: takke meg til et skikkelig hull i bakken, og et skikkelig hull i bakken fikk vi da også etter hvert i Bunda.

Men tilbake til Merille. Stedet hadde altså verken god Karanga, eller gode toalettfasiliteter, men ellers var det sikkert et trivelig sted. Etter Merille er vei og terreng stort sett likt vei og terreng før Merille, og altså ikke noe særlig å snakke om, bortsett fra det sted hvor det så ut som om lava var kommet opp igjennom en sil i bakken. Det så ut som gigantiske spagettier som stakk opp fra bakken, og mer enn en gang var jeg fristet til å ta det hele nærmere i øyensyn. Det var et slikt geologisk felt mellom Marsabit og Hurri Hills også, bare at der var det enda mer spagettilignede greier som stakk opp av bakken. Som sagt lekte jeg ofte med tanken om å stoppe ved disse greiene, men min frykt for slanger hindret meg effektivt fra å stanse og utforske disse steder, og lysten til å kikke nærmere på formasjonene steg i takt med antall ganger vi passerte dem.

Nå skal ikke bare slangene få skylden for at det ikke ble stoppet. Trette barn må også ta på seg litt av skylden for at jeg ikke fikk tatt lavaformasjonene nærmere i øyensyn. Men så var det en gang jeg var på veg til Hurri Hills uten barn, og nå skulle jeg stanse. Det var med adskillig til puls at jeg jumpet fra stein til stein, bortover  mot spagettiformasjonene, men jeg skulle bortil. Det er gjerne slik når en jumper bortover fra stein til stein at en ikke legger merke til hvor langt bort fra bilen en kommer, før en snur seg og legger merke til at en er kommet atskillig lenger enn en hadde tenkt, og når man så kommer på at man befinner seg i villmarken langt fra folk og all mulig hjelp, om uhellet skulle inntreffe, da snur man og jumper tilbake atskillig raskere enn da man jumpet i motsatt retning.

Mørkeredde vet hva jeg her snakker om. En innbilt fiende som puster en i nakken kan få kroppen opp i adskillig fart, og det er med lettelse en hopper inn i bilen og smeller døren i etter seg. Og når man snur seg, så er det selvfølgelig ingen ting der, og en føler seg bare litt dum og håper ingen så deg, hvilket er et fåfengt håp all den tid bilen var full av folk som lurte veldig på hva i all videste verden det var jeg holdt på med. Vel, det kunne jo ha vært noe der ute et sted som var ute etter en lekkerbisken som meg. Vår taletrengte venn fortalt om en gang han var på vei til skolen. All den tid de var nomader gikk han på internatskole og en gang han var på vei tilbake til skolen etter en ferie kom han og hans følge over en løvinne. Hun lå midt i veien foran dem, ikke langt fra der jeg nå befant meg, og gjorde ikke mine til å flytte på seg. Jeg spurte om han ikke var blitt redd, men neida, det var bare å gå i en stor bue rundt, en litt stor bue. Det dummeste en visstnok kunne gjøre var å snu ryggen til og springe vekk. Jeg tenkte på dette den gangen vi var nede i et elveleie for å se hvor det var lurest å bygge en demning, som om jeg hadde noe greie på det. Vel, nede ved elvekanten, i gjørmen, var det spor etter en løvepote. Det ble litt vel spennende. En løve hadde en eller annen gang i løpet av natten, eller morgentimene vært nede og slurpet i seg litt vann, hvis det er det løver gjør, slurper i seg mener jeg, og her stod vi, og spørsmålet jeg stilte meg var ”hvor er løven nå?” Det så ikke ut til at dette var noe de lokale bekymret seg over, så jeg besluttet å ikke bry meg om det jeg heller, men jeg kikket nå etter i buskaset på vei tilbake til bilen, og funderte på om det ville virke igjen å gå i en bue rundt den, om vi skulle komme til å treffe på den.

Et lite sidespor. Om jeg spør deg hva du forbinder med det eksotiske Afrika og du svarer ”lyden av sikader i natten”, så er du sikkert ikke den eneste med den oppfatning. Før vi arriverte Kenya ”så” jeg også for meg alle lydene i nattens mulm og mørke. Sikader og deres likesinnede som lager plystrelyder, gnikkelyder, og hylelyder, og som gjør tropenatten til det den er, og du kan få ha dem alle som en for deg selv om du vil. Det finnes overhodet intet eksotisk ved en sikade, eller hva det nå enn var, som hadde leiret seg utenfor soveromsvinduet for å tiltrekke seg, eller skremme vekk, hvem det nå enn var den lagde lydene for.

Lyden var infernalsk. Den gikk gjennom marg og bein. Den fikk trommehinnene til å vibrere slik at hele skallen dirret. Man fikk følelsen av at de tidligere nevnte trommehinnene spratt mot hverandre midt inne i hodet, for så å ta seg en snartur helt ytterst ut i øregangen før de på ny svingte seg inn mot sentrum av kraniet. Disse små beistene laget en så til de grader kakofoni av lyd at jeg til slutt gav opp et vert forsøk på å sove. Væpnet med min Maglight, en langkost og doom, begav jeg meg ut i nattemørket på jakt etter udyret. Selv ikke slangene klarte å skremme meg fra å gå ut. Går man på jakt etter slike saker nytter det ikke å lyse ut i luften, sikker på å gå rett på, for etter lyden å dømme, måtte jo insektet være omtrent på størrelse med en jumbojet. Nei, man må lete etter hull i bakken, hull på størrelse med et kronestykke. Så fort man kommer utendørs med en tent lykt, stanser all lydproduksjon og så går man rundt og leter til man finner hullet hvoretter man slår av lyskilden. Beistet vil så etter en liten stund sette i gang med sitt øredøvende leven og da er det at du tenner lykten. Har du da funnet det rette hullet, vil du i et øyeblikk få et glimt av utysket før det forsvinner ned i hullet igjen, og da kan man rette doomen mot hullet og fyre løs, helt til det begynner å sive avgasser ut gjennom insektets nødutganger. Ja du leste riktig. Insektet har utstyrt seg med nødutganger, og dersom du befinner deg ved nødutgangen ved lysantenning, vil du ikke få noe glimt av noe insekt, og må derfor ut på jakt etter flere hull. Det er ved slik jakt lurt å være to slik at en kan være stasjonert ved hvert sitt hull, just in case. Så om du synes at sikader er eksotiske, så kan du få beholde dem for min del.

Men tilbake til vår lille ferd nordover. Etter å ha passert disse spagettilignende lavagreiene nærmet vi oss for alvor Marsabit. Delvis skjult av et skydekke skimtet vi Marsabitfjellet i det fjerne og kjente det begynte å krible litt i magen, for vi nærmet oss det som skulle være vårt hjem de neste årene. At disse skyene hadde kvittet seg med atskillige mengder H2O ble etter hvert tydelig, for det begynte å bli grønt bortover slettene, og det begynte å bli litt gjørmete langsetter veien. Snart kom vi over to lastebiler som stod fast i gjørma, og stigningen opp mot fjellet var så vidt begynt. Det ble etter hvert flere lastebiler å kjøre forbi. Samtlige stod fast i et gjørmehav, og hvem vet om de noen gang ville komme seg løs. De hadde gravd seg ned til akslingen og de etterlot seg dype hjulspor som jeg overhodet ikke hadde lyst til å havne oppi. Vår guide hadde kjørt på glatta før, og tok seg forbi den ene lastebilen etter den andre, og vi prøvde å henge på som best vi kunne, og sannelig kom vi oss ikke bare forbi, men også opp, og ble møtt av et forsøplet og gjørmete Marsabit. Det var store vanndammer overalt. Hovedgaten, om man kan kalle det for noe slikt, var en eneste stor vanndam, og det lå søppel overalt. De lave bygningene med avskallet maling var brune av gjørme opp til midjehøyde. Mennene gikk omkring med buksebena brettet opp til knærne. Geitene spiste plastposen fra nærkjøpet. Klokken var fem om ettermiddagen, datoen var fredag 21. oktober 1994, og vi var endelig fremme, klare for et liv dere har fått et lite glimt av gjennom disse 13 kapitler.

Jeg evner på ingen måte å takke alle menneskene jeg har møtt og som har beriket mitt liv disse årene i øst-Afrika, men denne boken er mitt forsøk på å si dem alle en hjertens takk, og med dette er Afrikanks dagbok definitivt over.

The comments are closed.