Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

02/19/2013

Litt av et liv 12

Vi hadde en flott overnatting på Buffalo Springs Lodge i Samburu for tre  kapitler siden (og har antakeligvis ikke kommet videre derfra), og nå husker jeg ikke om det var den gangen, eller en annen gang, at vi ble overfalt av en bavian som ville ha chapatien vår. Jeg gikk mellom matsalen og hytten vår med Per Magne på armen, da et svært individ av en hannbavian kom humpende imot oss, og før jeg visste ordet av det hadde jeg nærmest bavianen på venstrearmen. Chapatien fikk vinger og bavianen fór etter, og jeg skjønner den godt, for chapati er veldig godt, og det leder oss snart inn på det som har med mat å gjøre.

Overnattingen i Samburu var over, og vi måtte videre, om ikke annet så fordi regntiden var i anmarsj, og i regntiden tar det veldig mye lenger tid å komme frem, til hvor som helst. Det som kunne være en fremkommelig grusvei i tørketiden ble i regntiden en ufremkommelig sump. Ved en senere anledning skulle min kone og noe besøk bruke fem ganger så lang tid på det strekket vi nå fór over. En og annen vannpytt fantes her og der, men stort sett var det et tørt og brunsvidd landskap ut av Samburu, og veldig støvete. Av denne grunn holdt vi god fart gjennom Samburu og Rendille og det var veldig fascinerende å kikke på landskapet. Jeg innbilte meg at det måtte være slik det så ut på månen, kanskje bortsett fra alt buskaset. Kanskje bortsett fra de to nakne mennene som stod og haiket også.

Det var tydeligvis ikke samme blygsel blant folk her som i Norge. Stod man naken langs E6 og haiket, ville man vel blitt tatt hånd om av øvrigheten, men det var visst den mest naturlige ting av verden å haike i Adams drakt i Samburu, og jeg angrer til dags dato på at vi ikke stanset, for dét ville utvilsomt vært noe å snakke om, men de fikk altså prøve lykken hos noen andre, dessuten ville det blitt veldig trangt om plassen. Så ankom vi Merille. Om du aldri har hørt om Merille har du følge av noe slikt som 99,99% av jordens befolkning, så du trenger ikke føle deg ille til mote av den grunn. Jeg er ikke så sikker på om de som holdt til der, heller visste at de bodde  i Merille. Vel, Merille var en slik plass hvor man kunne stanse og strekke litt på bena, og hvor de lokale ungene stilte seg opp og kikket på deg som om du var noe veldig rart. De holdt seg i hvert fall på såpass avstand at det ikke ble så ubehagelig som den gangen i Moyale, og dette burde jeg antakeligvis ikke si noe om, men hadde jeg hatt en lang tung ting den gangen i Moyala så skulle jeg brukt den for alt hva den var verdt, på ungene i Moyale. De var, for å si det mildt, ufyselige. Vi hadde mellom 40 og 50 skrålende unger rundt oss som absolutt skulle borti barnevognen, og du har selvfølgelig helt rett, vi burde aldri tatt med barnevognen til Moyale. Jeg vet ikke om det å trille barnevogn i Moyale helt kommer på topp av alt det dumme jeg har gjort i mitt liv, det er ingen tvil om at det kommer på øverste halvdel av listen. I Moyale hadde de antakeligvis aldri sett en slik merkelig innrettning før, og med et hvitt barn oppi? Den ble et skikkelig trekkplaster, og jo flere som stimlet sammen jo flere kom det til. Vi prøvde å jage dem, men det var som å slå etter flua. De vek unna min fektende arm, og var på oss med en gang igjen. Men så dukket det opp en ungdom som fikk fart på sakene. Han skjellte ut ungene etter noter og jagde dem bort med en kvist. Jeg er ham evig takknemlig. Ungene i Marsabit liknet veldig på dem i Moyale. Det var håpløst å ta seg en bytur med våre barn, for de tiltrakk seg andre barn som en gjødselhaug tiltrekker seg fluer. Ingen liker det når fremmede kommer helt innpå og klyper en i kinnet, eller drar en i håret. Vel, det gjorde byungene med våre unger, og de gjorde det mot voksne. En amerikansk misjonær ble så inderlig lei en dag at hun rett og slett slo ned ei jente som absolutt skulle borti håret hennes. Det høres jo litt fælt ut, men det opplevdes fælt å bli fotfulgt av en haug med unger også. Nå må det jo også sies at hun som fikk flat nese, var en ungdom, uten at det nødvendigvis rettferdiggjør blåveisen.

Nå tenker du kanskje at det måtte vel hjelpe å appellere til de voksne dersom dette var et problem. Vel, nå skal du høre: En dag min kone gikk til byen alene, hørte hun idet hun gikk forbi et hus: ”Kom å se, kom å se en hviting, kom å se”. Da satt det ei eldre dame i døråpningen og ropte innover i huset, og ungene tøt ut for å se denne merkelige fremtoningen som gikk forbi, og slikt lærer man av.

Man lærer at å gå forbi skolen, ikke er det lureste en gjør, og slettes ikke ved skolestart, eller ved skoleslutt, eller i løpet av et friminutt, eller i det hele tatt mens det er skole. I det hele tatt lærer man at man ikke går til byen. Ungene i Merille var ikke slik som dem i Marsabit, ikke de voksne heller for den saks skyld. De stod som sagt bare og kikket på oss som om vi var noe rart, og det var vi kanskje også. Som sagt så kunne man strekke litt på bena i Merille, og ikke minst få seg et måltid mat, noe en for så vidt kunne de fleste andre steder også for den saks skyld. Over alt hvor det var mennesker, var det en eller annen som hadde rigget seg til med noe matlaging. Over alt stod det folk med grillene sine og grillet mais for en billig penge, og sjelden smakte fastfood bedre! Papirruller med peanøtter  var til salgs overalt, og langs alle veier ble det reklamert for et utall spisesteder med navn som ”Hilton hotell” og den slags, men uansett hvor man befant seg og uansett hva en hadde tenkt å spise begynte alle måltid med huskeregelen ”cook it, fry it, peal it, or leave it” tett fulgt av en intens ”O du som metter liten fugl……” Kok, det, stek det, skrell det, eller la det være, jeg avvek aldri fra regelen og ironien ville vært skyhøy om nettopp jeg av alle hadde hatt mye magebesvær, men i løpet av de ni årene vi tilbrakte i øst Afrika kan jeg kun huske tre ganger hvor jeg ble syk pga matinntak. En av de tre gangene ble jeg riktignok skikkelig syk og lå 5 dager på Diani Beach Hospital med typhoid, og det hele var min egen skyld all den tid jeg ikke hadde ryddet bort en flaske med gammelt innhold og en kollega som skulle fylle vann fylte nettopp den flasken til randen. Apropos vann. Nå hadde drikkevann og badevann samme kilde hos oss, nemlig en stor tank i hagen. Både i Marsabit og på Wema ble regnvann samlet og ledet ned i store tanker hvorfra det ble pumpet opp i en tank plassert en del meter over bakken. På denne måten fikk vi vanntrykk og kunne ha innlagt vann. Det var bare å huske på å pumpe opp vann, noe jeg ikke alltid kom på. I Bunda derimot var vi så heldige å ha en kilde i fjellet som aldri gikk tom. Om de som hadde ansvar for å holde filtrene åpne hadde gjort jobben ville vi hatt vann døgnet rundt der, men den gang ei, og for første gang som misjonær måtte vi virkelig lære å være sparsomme med vannet. En kopp pr tannpuss. En liter til kroppsvask i døgnet. Oppvask? Er det så nøye! En og annen gangen kom det vann fra vannverket som hadde fått en eller annen pumpestasjon ut mot Viktoriasjøen til å virke, og vi ble aldri enige med oss selv om det var verdt det eller ikke å ha det vannet. Det var grågrønt, luktet vondt og dugde ikke til annet enn tappe ned i do. Nei, takke meg til regnvann, og så fikk en heller håpe på regntidene. Drikkevannet holdt det å filtrere  men det som kom ut av dusjen, ble ikke filtrert, og noe av det vannet fant også veien inn i munnen og det indre systemet ved kropsvask og den slags. Da vi en gang skulle rengjøre den store tanken i Marsabit, tenkte jeg på alle de gangene vann fra den tanken hadde funnet veien inn i munnen på meg og resten av familien, og jeg lurte på hvor mye av den oppløste rotta jeg og resten av familien hadde fått i oss. Det fløt flere slimballer, rundt i vannet, i forskjellige stadier, og alle hadde en gang vært virile rotter. På bunnen av tanken lå det et komplettrotte skjelett. En slimball som var nådd siste stadiet altså. I tillegg til disse døde rottene fløt det et ukjent antall firfirsler i vannet, noen mer i live enn andre, og alt dette tatt i betraktning er det jo merkelig at vi i det hele tatt er i lever.

Utover de tre gangene jeg opplevde magebesvær gikk jeg seirende ut av ethvert matinntak, som for eksempel den gangen vi var på Gabra besøk og kamelmelkbollen gikk fra munn til munn og en munter kar bemerket idet det ble min tur at ”han der kommer til å få magesjau”. Men neida. Kamelmelken gikk ned med stort velbehag, og forvoldte ingen ting annet enn å stille litt sultfølelse. Akkurat denne opplevelsen sitter som støpt i minnet for det var akkurat slik jeg hadde sett for meg misjonærlivet. Et landsbybesøk. Sitte i en sirkel og motta kjeft for ikke å komme med foreskrevne gaver. Ha all verdens med tid. Drikke melk fra bollen. Vifte vekk en og annen flue osv. Det var akkurat slik det skulle være og det var herlig. Like herlig var det ikke ved et annet tilfelle da jeg og en misjonærkollega overnattet i en annen Gabra landsby. Dvs det óg var en fantastisk opplevelse som vil sitte til de små grå slutter å virke, men vi fikk litt for mye å drikke, og det var det som for min del forvoldte litt problemer utover kvelden, og langt utpå neste formiddag.

Dette var på en måte min første skikkelige tur ut i ”bushen”, selv om det ikke var så veldig mye busk akkurat der vi var. Landsbyen vi kom til hadde ikke noe særlig med mat da vi gjorde vår entre, men det hindret dem ikke fra å ta imot oss på noe vis. Vi hadde mat til oss selv, men lot vær å forsyne oss av forrådet all den tid vi ikke hadde nok til alle. Hadde ikke de, fikk vi også klare oss uten. Men om de ikke hadde mat, så hadde de melk, i bøtter og spann, og det ble servert til gangs. Kamelmelk og chai, i det ene kruset større enn en det andre, ble løftet frem for oss til det tøt ut av alle porer. Utover kvelden kom det en jevn strøm med folk som gjerne ønsket å servere oss en kopp chai eller melk, og nå vet jeg ikke hvordan det er med blæren din, men jeg vet nokså godt hvor mye min tåler. Etter seks blikkrus var det fullt. Det var ikke plass til en dråpe mer av noe som helst, og så kom han som ikke hadde melken i noe krus, men i en lærbeholder full av lukt. Jeg takket og bukket og skulle til å drikke da aromaen fra lang tids bruk fløt mot meg. Gammel røyklukt. Gammel te. Gammelt lær. Jeg prøvde å stenge for nesen, men har ikke den evnen, og da det ville vært uhorvelig uhøflig å bruke fingrene førte jeg beholderen opp til leppene, og brakk meg. Det var veldig pinlig. Jeg kamuflerte det hele som et host og prøvde igjen. Den første lille supen gled ned, og jeg begynte å svette. Mannen stod der og ventet på at jeg skulle tømme saken, og jeg visste at dette aldri kom til å gå bra. Jeg trakk pusten dypt før jeg stakk nesen nedi igjen. Det er ikke lett å puste ut gjennom nesen samtidig som man skal drikke, men nød lærer som kjent naken kvinne å spinne. Hvordan jeg fikk i meg alt aner jeg ingen ting om, men de som så på var ikke vitne til annet enn ett stort under den kvelden. Den natten sov jeg opptil flere ganger under verdens største fullmåne, og bekken utover sletten ble større etter hvert som jeg lettet på trykket. Vi bredte ut en presenning og la oss oppå noen tepper, og den gamle høvding brettet ut sitt kuskinn som han la seg på. Før det satt han i åpningen til hytta og tok imot bollen med melk som kona kom med etter melking, og jeg husker jeg tenkte at akkurat slik var det også på Abrahams tid. Jeg skal ikke gjøre det veldig idyllisk, men for meg som ikke hadde dette som liv var det unektelig det. Men jeg tipper livet var og er hardt for disse menneskene. Vi skulle videre dagen etter, de skulle bli igjen. Om regnet uteble i 3 år, ville jeg få min sedvanlige lønn utbetalt, regelmessig, men de ville miste sitt eksistens grunnlag. Men det var en opplevelse jeg aldri vil glemme.Jeg kommer heller ikke til å glemme turen hjem dagen derpå som ble en eneste lang rekke av tissepauser all den tid hvert eneste sandkorn sendte vibrasjoner gjennom kroppen og fremkalte et umiddelbart behov for umiddelbar stopp. Jeg tror bestemt jeg kan hevde at vi på den turen hadde flere tissepauser enn det jeg har hatt samlet hittil i mitt liv.

Men vi stanset altså i Merille og en kan slå fast med det samme at maten i Merille, den var ikke av spesielt høy standard, uansett kokt, stekt, eller skrelt. De serverte for eksempel mye bedre chai og chapati i Maikona, og nå må jeg bare fortelle om evangelisten som lider under pseudonymet Jim. Som den trauste Borana han er, var han meget bestemt på hva som var god mat, og hva som ikke var god mat. Det fantes jo dem som ikke skulle prøve noe nytt, verken av det ene eller det andre, og Jim hørte til blant disse. Vel, vi var på vei til Nairobi som utsendinger til et eller annet kirkemøte og stanset i Isiolo for å spise. Jim skulle ha seg en solid porsjon karanga, og var skikkelig sulten. Karangaen ble servert og Jim myste lenge ned på tallerkenen før han sa med forakt i stemmen ”dette er ikke skikkelig karanga”. Den dårlige karangaen i Isiolo hørte vi om på resten av turen sørover og da vi noen dager senere vendte snutene nordover igjen besluttet Jim at vi ikke skulle stanse i Isiolo til lunsj. Nei, denne gangen skulle vi stanse i Merille, for der hadde de i følge Jim skikkelig karanga. Det var forresten Jim som i Isiolo kjøpte seg et stereoanlegg med to venstre høytalere, noe han ikke oppdaget før etter stengetid, og da butikkinnehaveren muligens skjønte at Jim var på vei nordover fant han det ikke nødvendig å åpne dagen derpå så lenge Jim sto utenfor og klagde, for han kom vel til å måtte reise snart allikevel, og det hadde han jo helt rett i. Vi hadde ikke tid til å vente på at Jim fikk ordnet stereoen sin og derfor forble Jim den molefunkle eier av en stereo med to venstre høytalere. Nok om det. Det var greit for oss andre å hoppe over Isiolo denne gangen og heller innta lunsj i Merillle, og da vi ankom Merille entret Jim spisestedet med et smil om munnen og bestilte karanga, minst like sulten som i Isiolo. Karangaen ble servert og Jim myste lenge ned på tallerkenen før han sa med forakt i stemmen ”dette er ikke skikkelig karanga”. Neida, det er ingen trykkfeil i boken. Her hadde han gledet seg til et skikkelig måltid karanga i flere dager, og så gikk han på en ny nedtur. Jim proklamerte for all verden at det eneste stedet i verden som serverte skikkelig karanga, var Marsabit, og jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke ba med meg Jim på en lokal restaurant i Marsabit bare for å spise karanga, og kanskje, kanskje få høre ordene ”dette er ikke skikkelig karanga” enda en gang. Jeg lo resten av turen, og hadde stor moro av å fortelle dette til folk i Marsabit, som også syntes dette var fornøyelig. Så dersom du ikke syntes dette var fornøyelig, så er det altså ikke oss andre det er noe galt med.

Kenyansk mat, om det finnes noen særegen mat som kan kalles kenyansk, er av et hélt annet kaliber enn for eksempel etiopisk mat. Det går fint an å spise det meste av alt en får servert på tallerkenen i Kenya og faktisk kjenne at det smaker mat og uten at munn, mage og tarmsystemet gjør opprør i størrelsesorden tropisk storm, og det er mer enn man kan si om etiopisk cuisin. For å begrunne min påstand om det etiopiske kjøkken skal jeg ta med en opplevelse fra et bryllup i Hurri Hills, hvor injara wot stod på menyen. Jeg innrømmer mer enn gjerne at det faktisk så veldig godt ut, og jeg innrømmer mer enn gjerne at jeg så frem til måltidet all den tid jeg var en smule sulten, men det varte bare til første munnfull nådde smaksløkene. Om jeg øyeblikkelig og aldeles umiddelbart var blitt bedøvd i munnhulen og svelget så til de grader at jeg fra da av ikke hadde kjent noe som helst skulle jeg gladelig spist opp rubbel og bit, men det skjedde ikke. De som hadde ordnet maten hadde vært så utspekulerte i krydderbruken at jeg bare nesten ble bedøvd, og derfor ble hver eneste smaksløk utsatt for intens smerte hele måltidet igjennom. Hver eneste lille bit svei av leppene og tungen og jeg formelig hørte hvordan svelget jamret seg for hver ny munnfull som nærmet seg. Jeg syntes rett og slett ikke det smakte annet enn intenst sterkt, og at jeg ikke fikk et akutt behov for et veldig bredt dobesøk begriper jeg ikke noe av, men jeg tror akkurat det må ha vært til det beste for alle. Etter den opplevelsen takket jeg min skaper for at det ikke var Etiopia som skulle være mitt lille misjonsland, og at jeg heller skulle få nyte det kenyanske kjøkken i all sin mildhet. Nå vet jeg jo ikke om hele det kenyanske kjøkken er så veldig mildt, men jeg velger å tro det.

Man kan ikke snakke om mat i Kenya uten å komme innpå den allestedsnærværende ugalien.

Mitt første møte med ugali gjorde et uutslettelig inntrykk, for der hvor injera wot hadde til hensikt å ta livet av alle smaksløker ved krydderier hadde ugali til hensikt å ta livet av alle smaksløker ved kjedsomhet. Ikke en eneste av smaksløkene hadde noen som helst utfordring i møte med ugali, og døde derfor av kjedsomhet. Ugalien var fullstendig smakløs, og jeg er fullstendig klar over at min beskrivelse er veldig subjektiv, antakeligvis slik min beskrivelse av injera wott var litt ovenfor. Mine kenyanske arbeidskolleger kunne ikke begripe at jeg kunne spise brød tre ganger om dagen for det var jo så kjedelig mat. Jeg på min side kunne ikke forstå hvordan noen kunne være i stand til å spise ugali mer enn en gang i året.

Den ble servert overalt, den var helt tørr, helt smakløs, og den ble dessverre servert i veldig store porsjoner. Nå hendte det mer enn en gang at jeg i taus beundring betraktet de andre som spiste, for hvor i all verden gjorde de av maten? Porsjonene var jo enorme. I Anona fikk jeg en dyptallerken full av kjempegod githeri, og var mett lenge før jeg kunne skimte bunnen av skålen. Overmett var jeg, og kunne ikke begripe hvordan jeg skulle få ned en skjefull til. Det var ikke plass til mer innabords, ikke en eneste bønne til på høykant. Men de andre, de spiste opp alt de hadde fått i første runde, og så fylte de på en gang til, like mye. Hvor ble det av? Men så var det denne ugalien. Den kunne bli servert sammen med nær sagt hva som helst, men hadde stort sett fast følge av sukuma wiki. Sukuma wiki var en kål- eller spinatlignende stuing som faktisk smakte ganske bra og som gjorde ugalien noe mer spiselig. Ved landsbybsøk fikk vi ofte servert høne til ugalien, og da var det høna som gjorda ugalien spiselig. En gang fikk vi også servert hai sammen med ugalien, og i dette tilfellet utgjorde ikke haien noen forskjell, ugalien forble uspiselig.

Tørket småfisk gjorde ugali veldig spiselig, og var det noe jeg så frem til ved kirkebesøk så var det dét måltidet, og her skal vi ta en ørlite avstikker for om noen hadde inngått et veddemål med meg, la oss si 20 år tilbake i tid, om at jeg i en fjern fremtid ville komme til å se frem til et fiskemåltid, ville jeg veddet gull og grønne skoger imot i trygg forvissning om at gull og grønne skoger ikke ville vært tapt, men det var før jeg stiftet bekjentskap med fisken i Mara, og da spesielt fisken på A&B. Om sørvisen på spisestedet hadde vært like god som fisken de serverte ville bare dét vært grunn god nok for ny misjonærperiode. Frityrstekt tilapia var så ufattelig godt at tennene renner i vann bare ved tanken, og om vi fikk den servert med pilau, ja da var dagen reddet, uansett hvor dårlig den dagen hadde begynt. Tørrfisken som for min del reddet utallige kirkebesøk var om ikke akkurat like god som tilapiaen på A&B absolutt en kulinarisk opplevelse, og som om ikke det var nok så hadde de forstand nok i Mara til å lage god ugali. Ja, verden står knapt nok til påske ved at jeg uttaler meg slik om ugali, men jeg som hadde trodd at ugali var det kjedeligste verden hadde sett av mat måtte gjøre helomvending, for ugalien i Mara var slettes ikke kjedelig, i hvert fall ikke den de serverte på Majita. Som leseren forstår så har jeg ikke all verdens høye tanker om den ugali som ble stelt i stand utenfor Mara, og om den var blitt forbudt ved lov ville jeg applaudert det høyt og lenge, men nok om det. Som misjonær fikk jeg servert utrolig mye god mat opptil flere steder i Kenya, uten å få varig mèn av det. En gang ble jeg servert noe som minnet mistenkelig om ”klæppsup”, noe en må være trønder for å forstå hva er, og det var minst like godt som klæppsup. Jeg har fått krokodille, noe som var innmari godt, og det skulle bare mangle all den tid det måltidet kostet flesk og ble inntatt på en bedre restaurant i Nairobi. Samme restaurant hadde også impala, sebra, gnu, elan og en lang liste voldsomt godt tilberedt kjøtt for alle som hadde nok penger å bla opp. Kamel hadde de så vidt jeg kan huske ikke, men all den tid vi kunne få det på landsbybesøk i Marsabit savnet jeg det ikke på Simba Saloon. Rotter hadde de heller ikke på Simba Saloon, og om de hadde hatt det ser jeg ikke helt for meg at det ville blitt en slager, men i en og annen landsby på kyststripen kunne jeg få tilbud om rotte noe jeg takket høflig nei til. Første gang jeg fikk et slikt mattilbud trodde jeg fyren spøkte med meg, men han var dønn seriøs og skjønte ikke mitt avslag basert på vantro. Jeg ser ikke på rotter som annet enn altoverskyggende ufyselige vesen, og her fristes jeg til å komme med atskillige historier, noe jeg også skal gjøre.

For å si det mildt ble vi plaget av rotter både i Marsabit og på kysten. Og la meg bare skyte inn med det samme, at jeg var mye reddere rotter enn min kone. For de som misforstod forrige setning, kan jeg presisere at av min kone og meg, så var jeg den som var mest redd for rotter, bare for oppklaringens skyld altså. Rottene hadde det med å finne veien inn til spiskammerset, og de hadde det med å gnage seg vei gjennom alt som ikke var av metall, eller av stein. Et minne kommer for meg her jeg sitter og skriver, et minne som blusser til live min avsky for disse skapningene. En tidlig kveldstime i Marsabit var jeg blitt skikkelig sugen på noe godt, noe riktig søtt, og fant veien inn til spiskammerset. Marsabit var den gang ikke akkurat verdens godtenavle, om dere forstår hva jeg mener. Det var langt mellom Snickersen i den byen. Kan dere derfor ane det enorme sjokket jeg fikk da jeg oppdaget at det hadde vært rotter i søtsakene? Slikkepinnene var gnagd på. Sjokoladen var gnagd på. Alt var gnagd på. Det tok nok et sekund eller to før dette gikk opp for meg i all sin gru. Dette var søtsaker som var blitt fraktet opp fra Nairobi, og som jeg skulle kose meg med langt der oppe i ødeland. Jo da, det var fullt mulig å kjøpe søte saker og sjokolade i Marsabit også, og jeg gikk til det drastiske skritt å kjøpe sjokolade i Marsabit en gang jeg var virkelig sulten på sjokolade. Uten å nevne sjokoladefabrikant, nøyer jeg meg med å si at det ble nesten med det ene kjøpet.

Det var antakeligvis da jeg rotet rundt i posen med søtsaker, for å se om det var noen stumper som kunne berges, at min krig mot rottene virkelig tok til. Men som sagt så var jeg redd disse krypene, og jakten på rottene bar preg av det. Det var om å gjøre å få has på dem, uten å komme for nærme. Det sier seg selv at det fløy noen sko gjennom luften av og til, og at kosteskaftet egentlig aldri ble langt nok. Men min kone, hun står det virkelig respekt av. Hun brukte langt mer raffinerte metoder enn høyt og lavt flyvende sko i jakten på rottene.

En gang så hun halen på en rotte henge ned mellom hyllen og veggen, og tok resolutt tak i den dinglende halen hvorpå jeg ble tilkalt for å knerte utysket med langkosten. En annen gang hørte hun rasling bak en eske hvorpå hun fant frem en blikkboks som forsiktig ble plassert inntil veggen i fremre kant av esken. Så slo hun på den andre siden av esken og rotten fór rett inn i blikkboksen, og så var det bare å sette på lokket. Så ble jeg tilkalt, og med en kanskje litt for stor stein ble blikkboksen most.  Og slik fortsatte det. På kysten ble hun ekspert i å drukne dem ved at en bøtte vann ble plassert under en bestemt ledning rottene brukte som rømningsvei. Ledningen gikk opp langs veggen og inn i et hull, og alt hun hadde å gjøre var å beregne timingen. Fra lyset på lageret ble slått på til rotten var ved livredningsledningenen gikk det ikke mange sekundene, men det var alt hun trengte for å slå rottene ned i bøtten med vann. Der fikk de plaske rundt til de ikke hadde mer krefter, og så , vel, ja, det gikk som det gikk. Å skulle spise noe slikt var aldeles utenkelig, og da fikk de heller la være å forstå det de som spiste det. Det var minst like utenkelig å spise grøntfór i form av salater. ”Leav it” stod stemplet med store bokstaver på hvert eneste salatblad, og ble konsekvent ignorert av for eksempel min kone, som hadde adskillig mer magebesvær enn meg.

Nå kan det kanskje høres ut som om alt jeg fikk servert smakte fortreffelig og at det gikk ned på høykant med et smil. Det gjorde det ikke. Verken smakte fortreffelig eller gikk ned på høykant med et smil. Som gjester i et fremmed land ble vi innprentet med at alt skal spises, fra innerst til ytterst, og første gang jeg fikk servert magesekk syntes jeg virkelig synd på meg selv. Det var minst like lite godt første gangen ssom siste gangen jeg fikk det. Men bet det i meg. Innmat generelt ble aldri helt min greie, og var så absolutt å foretrekke etter mørkets frembrudd for da slapp jeg i det minste å se det jeg spiste. Bønner var også å foretrekke etter mørkets frembrudd for da slapp jeg å se alle billene. Jeg ble aldri sterk nok i kjevemusklene til riktig å kunne nyte alt av gamle høner og haner, og jeg ble ikke omvendt til surmelkens elskere noen gang. Men alt ble spist, for det gjorde en bare. Men så skjedde det saker og ting som rokket denne utsendingens syn på alt dette. Vi hadde middagsgjester som høyt og tydelig gav klar beskjed om at de ikke kom på tale å spise maten de fikk servert! Hva? En kar jeg hadde med på tur fra Nairobi satt og pirket i maten fra det lokale kjøkken og sa ganske enkelt ”I can not eat this stuff!” Hvaa? En annen middagsgjest utbrøt ”this was not god” Hvaaa? ”Spisoppaltdufårservert” læresetningen slo alvorlige sprekker i møte med alt dette og jeg begynte å spørre de lokale cheffene om dette som hadde med mat å gjøre og fikk forbløffende frigjørende svar fra overalt. Det var visst ingen andre enn misjonærene som forventet at alt skulle spises opp. Flere av dem jeg spurte skjønte ikke hva jeg mente når jeg lurte på om det ble forventet at jeg spiste opp alt jeg fikk servert, og en av dem lo rett ut i det han sa at man spiser da ikke mat man ikke liker. Skjønt en ting var de alle enige om enten det var her eller der, og det var at det var svært uhøflig å la være å smake, og så var det veldig uhøflig å skjære grimaser om man smakte maten og ikke likte den. Derimot var det helt greit å proklamere seg som mett om man hadde tatt en smaksprøve. Denne form for informasjon gjorde mitt liv som misjonær veldig mye mer levelig for eksempel i møte med sauekjøtt hvor mesteparten av det som ble servert var geleaktig fett. Jeg var i et bryllup og ble gjort skikkelig stas på ved at jeg fikk servert en ordentlig klump med fett. Jeg tok en bit og svelget den hel, og sa jeg var forsynt, hvorpå jeg spurte om jeg kunne bli servert av en litt simplere rett, og det var helt greit, for alle, inkludert brudgommen som overtok min porsjon med fett. Han syntes sikkert jeg var umåtelig rar i matveien som foretrakk stekt kjøtt fremfor fett, men det var greit.

En ting jeg aldri sa nei til var chai, uansett hvor mange fluer som svømte rundt i den. Å unngå fluer i chai lykktes en med bare dersom det ikke fantes fluer i mils omkrets. Fikk du servert chai kunne du være sikker på at alt av fluer hadde et ønske om å dele den med deg, og om du prøvde å vifte dem bort mens du drakk kom du til å oppdage ganske raskt at det er enklere sagt enn gjort. Til å begynne med syntes jeg det var motbydelig med fluer i chaien, men da chai er så usansynlig godt lærte jeg meg etter hvert å dele den med fluene. Munnen ble snurpet sammen slik at om en flue slapp gjennom så var det bare den ene fluen som slapp gjennom. Den ble så lirket til sides med tungen før væsken forsvant ned svelget hvorpå fluen så ble spyttet ut. Men så hardner en til etter hvert, og slutter å bry seg om det. Det blir sagt om misjonærer at de ved første gangs utreise er litt pinglete om mat og drikke inneholder annet enn mat og drikke, mens de etter noen år blir litt pinglete om mat og drikke ikke inneholder annet enn mat og drikke. Jeg vet ikke med andre i denne bransjen, men jeg vente meg egentlig aldri til fluer i chaien, eller biller i brødet. Jeg vil ha min mat og drikke fri for alt som ikke naturlig hører med.

 

 

Jeg kan ikke avslutte uten å innvie dere i det som fikk meg til å holde meg unna hønseegg i lange tider.

Først skulle Elisabeth en tur til Nairobi, på svangerskapskontroll og jeg skulle bli igjen i Marsabit sammen med Per Magne. Svangerskapskontrollen kom veldig beleilig, for vi var i ferd med å slippe opp for pålegg. Når man spiser brødmat tre ganger for dagen, så blir det et problem når en går tom for pålegg. Vel, jeg gikk tom for pålegg to dager etter at Elisabeth var reist, og hun hadde planlagt retur fem dager senere. Det ble ganske så stor krisestemning i huset. Men så kom jeg på at jeg hadde egg. Dermed ble det egg i alle varianter. Hardkokt og bløtkokt egg. Eggerøre. Speilegg. Hardere kokte egg, og bløtere kokte egg. Speilegg stekt på begge sider. Eggerøre laget av to egg. Eggerøre laget av ett egg. Eggerøre uten egg. Jeg var så vanvittig lei av egg. Jeg stakk til byn for å kjøpe syltetøy, men det var, som tidligere nevnt, magert utvalg. Appelsinmarmelade har jeg aldri likt, så den hoppet jeg galant over. Plommesyltetøy? Nei takk. Valget falt på jordbær, det eneste slaget som stod igjen. Det er mulig mine smaksløker ikke skal sette standard for hva som er god og dårlig smak på jordbærsyltetøy, men la oss si det slik at jeg har smakt atskillig bedre jordbærsyltetøy enn det fra Zesta.

Da Elisabeth omsider kom opp fra Nairobi, ble det rene julekvelden. Den ene boksen etter den andre med nutella ble med all andakt satt på hyllen i spiskammerset, vel sikret mot rotter, og jeg lovet meg selv at det skulle gå lang tid til neste egg skulle tilberedes av meg og for meg. Dette med nutella tar oss med ut på et sidespor igjen for handleturene i Nairobi fikk frem egoisten i meg.

Nutella var det pålegg som var mest ettertraktet i vårt hjem, og det skal i sannhetens navn sies at undertegnede forsynte seg grovt av dette pålegg når det først stod i hyllene. Av en eller annen merkelig grunn kunne butikkene gå tom for dette fantastiske pålegg, for så å være uten i lange tider, og så ha det i hyllene igjen. Dermed sier det seg selv at om man kom over et parti nutella, så rasket man med seg hele beholdningen, i hvertfall om beholdningen ikke var større enn seks bokser. Før avreise Marsabit ble det til at jeg trålte matvareforetninger på jakt etter nutella. Desperasjonen steg etter hvert som den ene butikken etter den andre ble trålt uten at en kom over pålegget. Desto høyere i taket stod jubelen, for ikke å snakke om grådigheten, da en kommer over et parti.

Nå gjaldt ikke dette bare nutella. Neida. En gang kom jeg over et parti leverpostei på boks, produsert i Frankrike, og voldsomt godt. Jeg tok med alle boksene jeg fant, det vil si åtte stk. Det var ikke godt å vite når det ble noe leverpostei å få kjøpt neste gang. Nå viste det seg at det ble veldig lenge til, ja faktisk så lenge at vi rakk å avslutte andre perioden uten at vi så noe mer til posteien i butikken.

Nå gir jeg selvfølgelig inntrykk av en usammenlignbar grådig egoisme. Jeg burde antakeligvis ha tatt kun en boks nutella, og en boks leverpostei, og en goudaost, osv. Men jeg gjorde altså ikke det. Opplevelsen av å sitte i Marsabit uten annet til pålegg enn egg, drev meg til disse egoistiske handlinger.

Nå hadde jeg som sagt lovet meg selv at det skulle bli lenge til neste egg og dette løftet ble styrket ytterlige en kveld Elisabeth skulle lage seg speilegg. Ut av egget og ned i pannen skramlet det nemlig et kyllingfoster. Skal jeg spise kylling vil jeg ha dem atskillig eldre enn det denne var. Denne opplevelsen har satt varige spor etter seg hos meg. Det er lenge siden jeg sluttet å kikke under stolputer etter slanger, men jeg holder fast på at ethvert egg som skal oppi en stekepanne først skal kakkes i et glass.

The comments are closed.