Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

01/14/2013

Litt av et liv 11

Men vi var visst på vei nordover, og i og med at vi var på vei til Borana-land så må jeg ta med litt om språket.

Styret for feltet vedtok at vi ikke skulle lære swahili i denne vår første periode, men gå rett på stammespråket borana, og dét var en smule vanskeligere enn det jeg først fikk inntrykk av der vi begynte opplæringen i Nairobi. Jeg syntes jeg fikk sånn nogenlunde dreis på hilsningsfraser og den slags, og med ryggen rak og nesen i sky entret jeg noe senere Marsabit, og skjønte svært lite av det som ble presentert meg av ordflommer fra både den ene og den andre. Der jeg fór frem med ”bara” og ”bartu” gav jeg tydelig inntrykk av å være en av lokalspråkets beherskere, for folk responderte på mine hilsningsfraser med å skravle i vei tydelig overbevist om at her hadde de truffet på en som behersket deres morsmål, og innimellom alle hilsningsfrasene må jeg ha ytret ting jeg selv ikke helt forstod innholdet av all den tid det av og til dukket opp folk på døren som skulle ha skolepengene jeg hadde lovet dem, uten at jeg kunne huske å ha lovet noen noe som helst. Opplæringen tok altså til i Nairobi, og jeg burde antakeligvis ikke si for mye om meg selv som språkstudent, all den tid jeg da avslører jeg meg selv som litt smårar, men det har jeg kanskje avslørt allerede, så derfor kan vi ta det med allikevel. Som sagt begynte vi som språkstudenter i Nairobi hvor vi fikk en lærer opp til skoletomten som skulle føre oss inn i dette ene av Kenyas mange stammespråk, og han ble utsatt for de utroligste spørsmål. De ble nok stilt i en tåke av urefleksjon, tror jeg vi kan si. ”Hva er kjøleskap på borana?”. Han så på meg med hevede øyenbryn. ”Hva er komfyr på borana?” Øyenbrynene gikk opp til hårfestet. Og slik fortsatte i en pinlig evighet. Hva som fikk meg til å tro at nomadene hadde kjøleskap og komfyr vet jeg egentlig ikke. Det fantes ikke ord for kjøleskap, eller komfyr, eller bil, eller romskip, på borana. Det fantes ikke ord for komet heller, og i hine hårde dager da vi trafikkerte veiene i Marsaabit, var jeg en dag på besøk i en landsby hvor de hadde sett dette himmelfenomenet høyt der opp, og de lurte på om det var noe hvitingene hadde satt i gang med. Det fantes ikke noe ord for kronblad, forgasser, røntgenapparat eller laptop. De hadde tydeligvis ikke noe ord for takk heller, noe jeg skal komme tilbake til senere. Derimot hadde de et utall av ord for det som hadde med husdyr å gjøre, ja de hadde til og med egne hilsninger som gikk på dette med husdyr. ”Har dyrene fred?”, ”har de ly?”, har de nok regn?” osv. Er det lenge siden sist du spurte en sauebonde om sauene hans hadde fred? Det er ikke sikkert du børe gjøre det heller, for det kan hende han vil tro at du ikke er riktig vel bevart, med påfølgende trusler om noe som får deg til å luske unna. Men blant boranafolket var det den naturligste sak av verden. De hadde en hilsen for regnet også: ”har du regn?”. De hadde en hilsen som gikk på om barnet luktet godt, og barnet luktet alltid godt, uansett. Så var  det ”a”er som skulle uttales, og så var det ”a”er som ikke skulle uttales, men som skulle være med allikevel. De hadde en merkelig ”d” som det tok meg en evighet å lære, for ikke å snakke om å uttale. Befant denne ”d” seg i første vers av en sang, var menigheten allerede ferdig med 2. vers innen jeg hadde fått tungen langt nok bak i ganen til å kunne uttale den. De hadde en såkalt eksplosiv ”k”, og det var om å gjøre å ikke uttale den med altfor mye spytt på slep, for det kunne tolkes som et utrykk for velsignelse, å spytte altså, og dette har med kultur å gjøre. Det stod en eldre kar langs veien som ville sitte på, og han gjorde seg selv til en fortsatt gående ved å dynke min høyre arm i spytt, fra den lengste finger og opp til albuen. Jeg trakk selvfølgelig armen til meg med en god porsjon vemmelse, og kjørte av sted. Men så lærte jeg etter hvert at dette ikke var noen form for trakassering, men altså en måte å uttrykke velsignelse på. Han ønsket å sitte på og hadde bare velsignet meg på forhånd. Da vårt andre barn så dagens lys, og etter hvert fikk bli med til Marsabit, hendte det rett som det var at vi måtte tørke spytt fra fjeset hans. Han ble rikt velsignet, men vi kunne vel strengt tatt klart oss uten den form for ansiktsvask.

Jeg hadde satt meg som mål å holde min første preken på borana innen ett år. Det er greit med slike mål, for da har man noe å arbeide frem mot. Omtrent på ettårsdagen for mitt forsett skulle vi på landsbybesøk og jeg skulle ha andakt om Gud og skapelsen, og forstod på de spørrende blikkene at ingen skjønte et kløyva ord av det jeg sa til tross for at jeg brukte alle de ord og utrykk jeg hadde lært om det emnet. Det var visst noe med rekkefølgen og måten ting ble sagt på som gjorde innholdet noe ullent. Han som var med som tolk var en smule nådeløs i sin omtale av meg og det lokale språk. ”Elisabeth snakker mye bedre borana enn deg”, var hans trøstens ord til meg. Nå, i denne gabra-landsbyen sa han det så mildt han kunne, at jeg heller burde snakke engelsk, for jeg snakket for dårlig borana. Takk skal du ha for oppmuntrende ord. Da dette skjedde, sånn cirka rett før årsdagen for min første preken på borana, utsatte jeg prosjektet på ubestemt tid, og når sant skal sies, så ble det aldri noen preken på borana. En annen ting som gjorde borana vanskelig var intonasjonen, eller hva det nå enn heter. Dersom du ville ha en kopp chai, sa du ”ja takk”, men måtte passe deg så det ikke ble ”nei takk” om du var litt uheldig med trykk og stumme endelser. Sagt sånn litt forenklet. En gang jeg hadde spurt vakten om han ville ha chai, uten å forstå hvorvidt han ville ha eller ei, måtte jeg gå til det skritt å be ham nikke eller riste på hodet, for jeg evnet ikke høre forskjell på ja og nei, og det er med en smule skam å melde at jeg dessverre ikke kom så mye lenger i å beherske dette språket. Det var og forble for vanskelig for mitt språkøre. Det hendte kullselgerne på markedet tjente på min språkforvirring da jeg blandet ”debbe” og ”dib”. De var flinke til å gjøre meg oppmerksom på feilen da det gikk i min favør og deres disfavør, men jeg kan ikke huske en eneste gang at jeg ble gjort oppmerksom på feilen da det var motsatt, og det fører oss inn på et for meg noe smertefullt tema.

Jeg har nevnt forholdet mellom spytting og velsignelse, hvilket ikke var spesielt smertefullt, bare ekkelt, men det var en annen side av kulturen som traff meg i solar plexus, og det var kulturen rundt tigging. Jeg har alltid hatt vanskelig for å si nei, til egen disfavør, og i Marsabit til tiggernes voldsomme favør. Kulturelt var det slik at dersom en fikk noe, så var man under en heldig stjerne, om man kan si det slik, og da var det jo bare dumt å la være å be om mer, for tenk på alt det en kunne gå glipp av dersom man ikke bad om mer. Når tiggere så kom til vår dør og fikk en melkeboks, så var det jo naturlig å be om mer, og da de så fikk en pose sukker, så ba de selvfølgelig om mel, og når melposen dukket opp ja, da ba de selvfølgelig om enda mer, og de fikk i bøtter og spann. Det var enorme mengder matvarer som forsvant ut døren hos oss, og det forsvant uten et ord til takk fra mottakeren, for ordet takk fantes visst ikke. Og hvor kom de fra alle sammen, for jeg syntes det var mange. Det gikk en god stund før jeg lærte at boranaenes måte å uttrykke takk på, var å fortelle alle andre om hvor snill du hadde vært, noe som forklarte trafikken på døren. Dette ble etter hvert en så stor belastning at jeg gikk rundt med vondt i magen og gruet meg enormt til lyden av knoker mot vår inngangsdør. Det var særlig ei ung jente som drev meg til vanvidd. Hun gikk i følge med en blind mann, og utnyttet lykkestjernen til det maksimale. Det var aldri noe takk å få, bare ”gi meg mer”, og mer fikk hun. Mama Kali var en annen som også visste å utnytte hellet. Hun la ansiktet i de tristeste folder for å få mest mulig ut av meg, og forlot tunet med atskillig mengder arvesølv. Men så ble jeg kjent med den kulturelle siden ved dette, og jeg er vedkommende som løste meg fra tiggernes vold, evig skyldig. Ja, dere får ha meg unnskyldt utrykket, men det var en smule vanskelig for meg å bli utsatt for mennesker som stadig bad om mer, og som, fra mitt uvitende ståsted, aldri ble fornøyd. Ikke det at jeg ikke var innstilt på å hjelpe mennesker, men jeg hadde altså følelsen av å bli utnyttet, tynet, presset, skviset til siste dråpe, og så klarte jeg ikke å si nei. Men nu blev der andre boller sa bakeren, uten at vi trenger å komme nærmere innpå hva slags boller der blev. Jeg overvant frykten for tiggerne, ja, det ble nesten trivelig å treffe på mama kali. Hun la riktignok fjeset i folder en god stund enda, men etter hvert som hun forstod at jeg ikke lenger bet på, så fikk vi nærmest et ”hei på deg” forhold. Den unge jenta og mannen ble det heller ikke noe problem med. Riktignok prøvde de seg litt, men nå sa jeg bare nei. De gikk i stedet over til å ta med seg leker fra våre barn, ble oppdaget og fikk beskjed av hushjelpen om at de hadde bare å se til å holde seg unna, noe de også gjorde. Apropos det å ta med seg leker. Vi oppdaget at en traktor var forsvunnet, og det var i grunnen godt gjort all den tid vi hadde med adskillige mengder leker til Marsabit. Det var jo til stadighet barn inne på tomten, og det er i grunnen ikke til å undres over at det forsvant leker nå og da. Vel, en traktor var forsvunnet og vi regnet den som tapt. Men så en dag jeg var på veg hjem fra et møte, så jeg en liten gutt som gikk og trillet på en plasttraktor, som lignet veldig på den som var blitt borte. Jeg stanset og tok doningen nærmere i øyen syn, og jo da, det var den forsvunne traktor, nå utstyrt med en lang ståltråd fra fremhjulene, og med ratt for enden av ståltråden. Jeg beslagla rett og slett hele greia, og angret med det samme, for gutten som var liten gråt så det svei. Det var selvfølgelig ikke han som hadde tatt den, for jeg hadde aldri sett gutten før i mitt liv, men det kan hende han hadde en langfingret storebror. Okkesom, fra hans ståsted var jeg en stor og fæl blekhudet fyr som tok leken hans, og slik følte jeg det og der jeg kjørte hjemover. Var jeg rett og slett så gjerrig at jeg ikke unte guttungen denne leken? Vår gutt savnet den knapt, han hadde da så mange andre leker. Jeg bestemte meg for at jeg skulle kjøpe en ny lekebil til den lille gutten, men kom i tvil omtrent med det samme. Hva slags signal ville det gi? Stjel i vei. Blir det oppdaget og du mister leken, så kjøper de bare en nyere og finere ting som du får. Snakk om problemstilling. Jeg kjøpte ingen ny bil til guttungen, og forble i hans liv den store, svære, stygge og bleke ulven.

Et eksempel på min vanskelighet med å si nei, og her står jeg i fare for å avsløre meg som litt dum (igjen), var da det kom en kar og bad om å få låne et dekk. Presidenten var på vei til Marsabit, og han skulle tas imot med pomp og prakt, men så manglet de altså et dekk. Her burde jo alle varsellamper og sirener sagt ifra om at her var det ikke så rent få ugler i mosen. Men det som stilnet de ovenfor nevnte sirener og lamper, var at mannen presenterte seg som prestens bror. Da måtte jo alt være greit! Han fikk dekket, og forsvant med løfte om å levere det over helgen. Vel, det ble over helgen, og helgen etter den, og vel så det, og ingen mann kom. Så traff jeg på presten og lurte på om han ville treffe sin bror om ikke så altfor lenge, og om han i så fall kunne si ifra om at vi i grunnen kunne tenke oss å få tilbake dekket. Det var da at presten føk i luften, for han hadde ingen bror, og han likte absolutt ikke å bli misbrukt på denne måten, og kjeltringen som hadde misbrukt hans navn kunne bare vente seg. Det gikk en tid og dekket kom til rette, takket være prestens nitidige etterforskning. Det var blitt kjøpt opp av en kjøpmann i Marsabit som noe motvillig gav det tilbake da vi troppet mannsterke opp. Kjeltringen som hadde fått nyss om at presten var på sporet av ham, hadde tatt bena på nakken og reist langt og lengre enn langt for å unnslippe hans vrede. Jeg vet ærlig talt ikke om han har turt å vende tilbake til Marsabit enda.

Lurt ble jeg mer enn en gang, de fleste ganger uten noen gang å vite om det, men å bli lurt for så å finne ut av det, det var ikke særlig kjekt, særlig ikke hvis en trodde en hadde gjort en velgjerning. Det kom en dame med to fillete barn på slep og var så voldsomt fortvilet. Om hun ikke kunne få litt vann, for barna var så tørste? Hun fikk en hel kanne med vann, og gikk sin vei, riktig så fornøyd, og jeg syntes jeg hadde gjort dagens gode gjerning. Så kom hun tilbake noen dager senere, og alt var like trist og leit. Denne gangen var hun på vei til byen for å skaffe barna mat, og om hun ikke kunne få litt mer vann? Jo da, vann skulle hun få. Hun satte igjen vannkannen og forsvant, og jeg begynte å fylle opp. Det var da at språkhjelperen vår kom med en kryptisk bemerkning om at damen slettes ikke var på vei for å skaffe barna mat, og at hun ikke var det sist gang hun fikk vann heller, og at jeg ikke burde la meg lure så lett av folk som ikke tenkte på annet enn å skaffe seg øl, og dessuten var hun ikke engang mor til barna. Hun var kort sagt en skikkelig fyllik. Borana folket er voldsomt lojale mot hverandre, og angiveri er ikke spesielt populært, men denne damen fortjente tydeligvis ikke de andres lojalitet. Jeg burde ikke gi henne noe vann, var beskjeden, og gjorde som jeg fikk råd om. Det ble jo en del munnbruk da damen vendte tilbake og oppdaget at hun ikke hadde fått noe vann. Det var en hel masse ord jeg ikke forstod, og som jeg heller aldri lærte, og det var kanskje like greit. Derimot lærte jeg mange vanskelige ord av læreren i Nairobi som jeg overhodet ikke fikk bruk for, for det var ikke Borana. Han må ha lært oss alle de ordene som hevn for alle mine dumme spørsmål. Så hendte det av og til at en ble lurt, og ikke kunne annet enn å beundre lurendreieren. Egentlig beundret jeg dekktyven for hans freidighet. En av de gangene jeg virkelig ble lurt var jeg på bytur i Nairobi hvor jeg ble praiet av en kar som det lyste fortvilelse av lang vei. Han spurte hvilket land jeg kom fra, og ble overlykkelig da han fikk høre at jeg kom fra Norge, for han skulle nemlig til Oslo. Jeg ble himmelfallen. Jeg mistet munn og mæle. ”Skal du til Oslo” spurte jeg omsider. Ja visst skulle han det. Han skulle studere ved universitet i Oslo. Ja, han var faktisk underveis til Oslo, og så fikk jeg hele historien, som selvsagt var lang og full av tragedier. Det hele dreide seg om penger, hva ellers? Han manglet reisepenger. Han var på vei til Dar esSalaam hvor han skulle ta båt til Norge, hvor han skulle studere et eller annet jeg ikke husker lenger, og jeg skal hilse og si han fikk penger, en hel del faktisk. Faktisk ganske mye. Det må ha vært nok til reisen, oppholdet, og returen hjem, og enda ville han hatt nok igjen til å kunne brødfø seg selv og hele klanen i mange år fremover. Det var ikke før enn på skoletomten til misjonen senere på dagen at jeg fikk høre at jeg etter all sannsynlighet var blitt lurt. Akkurat da var det voldsomt bittert, men i ettertid innrømmer jeg at enhver som gidder å pugge alle Europas hovedsteder og tettsteder for å få lettjente penger, fortjener dem, i alle fall når de treffer på slike som meg.

Litt av tiggerproblemet var at vi ikke visste hvem som var reelle tiggere og hvem som var ute etter lett tjente gryn. Vi hadde etter hvert fått en fast gruppe nødtrengende som ukentlig fikk hjelp, og blant dem ei eldre dame. Jeg visste ingen ting om noen av dem, men all den tid ingen sa noe om at det var teit å hjelpe dem gjorde vi det. Men så en dag ble denne gamle damen avslørt. Jeg hadde syketransport til en landsby jeg aldri hadde vært i tidligere, da jeg og den gamle damen fikk øyenkontakt. Hun gikk langs veien adskillig mer rakrygget enn da hun kom til oss, og da hun fikk øye på meg, og jeg henne, slo hun øynene beskjemmet ned og snudde hodet bort, alt mens hun prøvde å gjøre seg usynlig. Vi så ikke noe mer til henne hjemme hos oss. Jeg burde sikkert ha satt etter henne og ristet av henne alt hun hittil hadde fått av oss, men kom rett og slett ikke på det.

Ingen liker å bli lurt, og en gang blir det gjerne en gang for mye. Etter hvert snek kynismen seg inn, og etter hvert tok den helt over. Alle ble en potensiell ”lurer” og alle fikk det samme svaret, ”nei”. Jeg var lei av å bli lurt og lei av å få ansvaret for alles problemer lagt over på meg. Det var ei dame som ville ha oss til å betale skolegangen for et barn og fikk til svar at vi ikke kunne hjelpe hvorpå hun sa, ”hva skal jeg gjøre da?” Med hvilken rett la hun sine problemer over på meg? Jeg hadde da sannelig problemer nok fra før om jeg ikke skulle bekymre meg for alle andre. Jeg sa uten medynk, ”jeg vet ikke hva du skal gjøre”, og tok høflig farvel. Jeg var på god vei ned kynismens avløp. Da vi noen år senere havnet i Bunda i Tanzania satt jeg i bilen og ventet (what else?) da ei ung dame stilte seg opp utenfor bilvinduet og ba om å få 200 Tsh, ca en norsk krone. Hun hadde et barn på ryggen og spiste på en appelsin. Barnet hadde ikke spist siden i går sa hun, og om jeg ikke kunne hjelpe dem litt? Jeg kjente ingen beklagelse da jeg sa nei, og ble faktisk litt irritert da hun fortsatte å spørre. Jeg var blitt skikkelig kynisk, og jeg vet ærlig talt ikke hva som er verst, å være kynisk, eller å bli utnyttet og svelge det i seg. Men kynisme er vel en måte å overleve på i et land som Kenya. En kan ikke ta alles fattigdom og problemer inn over seg, for jeg skjønner ikke hvorledes en skal overleve dersom en skulle gjøre det.

Det ble med at vi fikk en fast gjeng med tiggere som fikk komme en dag i uken, hvor de så fikk en boks melk hver. Jeg aner ikke om de var reelle tiggere, eller ei. Kom det andre på døren, så fikk dagens humør avgjøre om de skulle få noe, eller om de ble nødt til å gå tomhendte fra oss. Kall meg ufølsom, kall meg kynisk, kall meg hva du vil, men det ble min måte å overleve på.

The comments are closed.