Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

12/06/2012

Litt av et liv 10

Var det en elefant som ledet oss på et sidespor av sidesporet denne gangen? Vel da fortsetter vi litt i den gaten.

Når elefanten slår ut ørene og sparker bakut, da er det på tide å rygge, og det gjorde en kollega som kom litt for nær en svær okse i Samburu nasjonal park, den vi kjørte inn i for litt siden. Eimen av svidd kløtsj henger sikkert over hele Samburu enda.

Det var i Samburu vi så den sky leoparden som gikk med kjeften i et solid kvelende tak rundt halsen på en impala, og vi så gepard flokken som voktet over en nylig felt antilope, og vi så han som gikk der, midt i parken uten noe å forsvare seg med dersom villdyret skulle komme. ”Hukuna matata” må ha vært hans livsmotto.

De fleste nasjonalparker har overnattingsmuligheter i alle prisklasser, fra de som nesten ikke koster noen ting, og hvor du sørger for husvære og all mat selv, til de hvor du på forhånd har solgt hus og bil, og svigermor for å få et rom i den dårligste del av etablissementet. Den mest spennende varianten er antakeligvis den hvor man ikke har annet enn ett myggnett mellom en selv og elementene. Det finnes de som også velger den varianten hvor de ikke en gang har myggnettet til beskyttelse. I Masai Mara prøvde jeg en gang den siste varianten, men det var ingen stor suksess da det var altfor mye i luften til at en fikk noe særlig til søvn. 

For at slike som meg skal føle seg trygge i en nasjonalpark, foretrekker vi noe litt mer solid enn et myggnett mellom oss selv og elementene. Et telt for eksempel. Det var den varianten vi hadde tenkt oss da vi en alt for sen kveldstime kjørte inn på en campingplass i utkanten av fantastiske Masai Mara og ble møtt av de udødelige ordene ”this is a campingsite. You can not camp here”. Hadde jeg solgt huset, bilen, svigermor, kona, barna og besøket vi hadde med, ville jeg kanskje vært i stand til å betale det de forlangte for en natt. Klientellet hadde tydeligvis ikke ”underhold” som månedslønn. Noe slukøret fant vi veien tilbake til Oloololo ”gate” og slo opp teltene der, noe som ikke kan karakteriseres som annet enn en fantastisk opplevelse.  Å ligge i telt omgitt av Guds frie natur og en haug med løver må oppleves for å kunne begripes. Du sitter foran teltet i lys av bålet og lytter til lydene, noe det er mange av. Du bruker din oppladbare Maglight, for alle andre typer lommelykter er jo ikke noe å ha, og lyser utover, og plutselig ser du et par øyne som lyser mot deg. Skikkelig spennende, for du har lært at katteøyne reflekterer lyset, og dette ser ut til å være en skikkelig svær katt. Du hører en hyene le et sted i mørket, og noe rasler i løvet ved føttene dine. Nå skal man selvfølgelig ikke sitte med bena på bakken, med mindre føttene er utstyrt med solide lærstøvler som går langt opp på låret, men når man er så dum at man gir fra seg sin sammenleggbare stol til en nomade i Hurri Hills så må man sitte på det som en ellers ville hatt beina på.

Altså, når noe rasler ved tåregionen kikker man gjerne ned, og når man kikker ned og får øye på en skorpion av den røslige sorten, så reagerer man, for man minnes med skrekk en opplevelse med en annen skorpion et helt annet sted, og nå blir det visst en liten avstikker til.

Vi var på Voi, da en idyllisk pakking av kofferter ble omgjort til noe atskillig mindre idyllisk, nemlig en voksen mann som kauket som en unge.

Jeg hadde nettopp satt fra meg en eske i bilen da det stakk skikkelig til i venstre pekefinger, og naiv som jeg var trodde jeg ikke annet enn at det var et vepsestikk. Men så fikk jeg øye på en liten gul tass som satt på esken med brodden hevet over forkroppen. Det var det som avstedkom kaukingen.

Jeg hadde nemlig hørt fra en kanadier på jordomsykling at skorpioner var dødelige. Han fortalte om sitt noe ublide møte med en skorpion i Sør Amerika et sted, og hvor han ved hjelp av det stikket var i ferd med å forlate denne verden, og derfor var det at jeg i ett nu var overbevist om at mitt hittil alt for korte liv ville komme til å ta slutt på Voi. Jeg ble skrekkslagen for å si det forsiktig. Min første tanke var hvorvidt jeg hadde en time, eller 20 minutter igjen å leve, og tro meg, jeg funderte ikke spesielt mye over hva jeg skulle bruke de siste minuttene til. Jeg ropte fortvilet på min bedre halvdel, og ble møtt med et ”uffda”, og nå ble jeg for alvor bekymret. Ikke nok med at jeg var i ferd med å dø, min kone brydde seg tilsynelatende ikke noe om det. Det verket i fingeren, og sannelig stakk det litt til i hjertet også. Jeg syntes nok hun kunne vært litt mer medfølende med en døende mann. Men hennes mangel på bekymring skyldes ganske enkelt hennes kunnskap om skorpioner i Kenya, en kunnskap jeg gjerne skulle hatt del i ett lite minutt tidligere. Så hadde jeg om ikke annet sluppet å oppført meg som en som tror han er i ferd med å dø på Voi.

Vel, nå overlevde undertegnede dette møtet med en gulfarget skorpion, og lærte om ikke annet at stikk av denne art ikke er dødelige, bare voldsomt vondt. Og jeg håper inderlig leseren forstår at ”voldsomt vondt” ikke er i nærheten av å beskrive den pulserende smerte jeg var utsatt for. I tillegg lærte jeg at natron kan brukes til annet enn bakverk, for vertskapet kom springende med et glass natron, i hvilket jeg stakk fingeren, og hvor den ble værende i 6 timer, til smerten ble såpass dempet at den var til å holde ut.

Når man så er inne på slikt som kryper omkring kan jeg også ta med en annen hendelse som illustrer hvor godt jeg bevarer fatningen i enhver livstruende situasjon.

Dette skjedde langt fra Samburu, noe Voi også er. Familien var på Msambweni og koste oss med ettermiddagskaffen, da jeg med ett begynte å lure på om kaffen hadde inneholdt noe annet enn koffein, hvilket ikke ville vært unaturlig all den tid butikkinnehavere sprayet ned butikklokalene med et eller annet stoff som satte smak på alt fra egg til sjokolade og som gikk under navnet ”dukasmak”, eller butikksmak som vi ville sagt på godt norsk, for jeg begynte da visselig å hallusinere. Min adskillige bedre halvdel satt rett overfor meg med bena oppi stolen, slik hun har for vane, og mellom stolen og stolputen stakk hodet på en slange ut. Det var dette noe uventede syn som fikk meg til å lure på det med kaffen og dens innhold. Den lange kløyvde tungen kom ut i lange sveip, og etter noe blunking ble jeg klar over at dette slettes ikke var noe synsbedrag, men en lys levende slange. Det var da jeg satte kaffen, kjeksen, luften og alt av ord i vrangstrupen. Jeg vet ikke helt hvordan jeg så ut der jeg gestikulerende prøvde å få frem nogen lunde forståelige strupelyder i mitt forsøk på å gjøre henne oppmerksom på situasjonen, men aldeles riktig vel bevart ble jeg nok ikke oppfattet som. Allikevel må budskapet om å sitte helt stille ha nådd frem på sitt vis, for stille ble hun. Slangen hadde tydeligvis problemer med å bestemme seg for hvor den skulle, og jeg hadde problemer med ikke å besvime. Slangen vekslet mellom å bevege seg opp mot fanget hennes og ned mot bakken, og jeg vekslet mellom frenetisk gestikulering og uttaling av usammenhengende ord. Panikk beskriver på ingen måte min tilstand, men får duge i denne omgang.

Slangen bestemte seg til slutt for et kompromiss og forsvant tilbake under puten hvorpå jeg i en kjapp åpenbaring skjønte hvordan Sakkarias opplevde det da han sa ”hans navn er Johannes”, for slik han plutselig fikk talens gave tilbake ble jeg og i stand til å gjøre meg verbalt forstått. ”Hopp” fikk jeg kvekket frem, hvilket min kone gjorde, og hun ville med sitt elegante hopp uten tvil toppet landslaget for lengde uten tilløp.

Det er slike opplevelser som får meg til å løfte på stolputer i lange tider etterpå. Selv etter å ha landet i gamlelandet løftet jeg på stolputer, og det sier sitt om hva den opplevelsen gjorde med meg. Slangen fikk forresten sitt endelikt i møte med en langkost.

La meg også ta med slangen som snek seg inn i kirken i Ilman Sora der oppe i Marsabit.

Nå er jeg ikke noen slangeelsker av format, om noen skulle få inntrykk av det, men årsaken til at jeg levde meg inn i jakten på slangen med liv og lyst, var opplysningen om at den var liten. Omtrent på størrelse med bøttehåndtaket jeg nettopp hadde slått mot "kirke klokka" , det vil si ca.30cm. Det med liv og lyst var muligens en overdrivelse og det samme var nok våpenet jeg utstyrte meg med i jakten på slangen. En seks cm tykk og 1,5 meter lang bjelke påspikret to plankestubber i bunnen utgjorde mitt forsvar mot beistet. Et kraftig slagvåpen. Men hvem vet. Det kunne jo dreie seg om en kobraunge, eller en mamba. Her tok jeg ingen sjanser.

Slangen skulle befinne seg bak noe bølgeblikk inne i kirken.

For å komme frem til bølgeblikket løftet vi på strisekken som lå foran bølgeblikket, og slapp den nokså raskt da vi ganske enkelt kunne konstatere at slangen ikke befant seg bak bølgeblikket men under strisekken. Størrelsen på slangen hadde nok også litt å si for den korte reaksjonstiden fra løft til slipp.

Den var ikke 30cm lang, og jeg ble med ett lykkelig over valg av slagvåpen.

Ansikt til ansikt med et beist av slike dimensjoner tar man seg ikke tid til å slå opp i "Collins photoguide to east African snakes", for å kategorisere arten. Nei, man aksjonerer, og kjappere enn alle dopingsmisbrukere med alt som finnes av anabole steroider innabords, satte jeg bjelken min i bevegelse. Og mer skulle det ikke til. Slangen ble uskadeliggjort. I alle fall så ble den det etter de 6,7,8,9,10 påfølgende slagene som tolken min påførte den. Ved nærmere oppmåling viste dens fulle lengde seg å være 124cm, og det er 124cm for langt for meg.

De som mener at aktiviteter som kirkebesøk er kjedelig har aldri vært i Ilman Sora.

Ikke nok med at slanger forvillet seg inn i kirkerommet, selv dyr av større format tuslet innom. En gang jeg stod og talte kom en kalv inn, og den likte talen min så godt at den kom tilbake etter å ha blitt jaget ut. En annen gang regnet det så til de grader at en elv av regnvann strømmet inn i kirken og fikk alle til å sitte med beina høyt hevet over vannmassene som steg litt for raskt til at det var spesielt artig der og da.

Okkesom. Jeg kom på at jeg måtte ta med slangen hjem, som en jeger som viser frem sitt trofé, og da det var uaktuelt å ha den fremme hos meg selv ble den kveilet sammen og lagt bak i bilen. På turen hjem hadde jeg stor moro av å stanse for alle som ville sitte på, noe jeg ikke hadde ellers. De ble selvsagt henvist til bakdøren, og samtlige kom med et høyt ”uha” ved synet av slangen. En har ikke mer moro enn man finner på selv.

Som sagt så er jeg ingen slangeelsker, og har aldri vært det. Min avsky strekker seg så langt at dersom det er et bilde av en slange i et blad, bruker jeg ytterste flik av neglen til å bla over til neste side, og grøsser da det sannelig er et bilde av en slange der også.

Mitt verste mareritt var å treffe på en slik skapning, samtidig som jeg kjente på en merkelig trang etter å se dem. Tenk å få stå ansikt til ansikt med en tre meter lang kobra, selv om jeg antakeligvis måtte blitt bært bort etter et slikt møte, noe som var like ved å skje en gang jeg var ute og gikk med han som jeg av manglende passende pseudonym får kalle B A. Vi skulle besøke treskjæreren inne i skogen ved Wema og gikk gjennom skogen på en smal sti, med knehøyt gress så langt øyet kan nå i en skog full av trær. ”Se på den” sa B A plutselig, og pekte mot en stor stein som stakk opp av gresset noen meter til siden for stien. Med ett ønsket jeg meg langt vekk, for på steinen lå nemlig en stor, svær, svart slange og brunet seg. Den løftet hodet og kikket på oss, før den forsvant ned fra steinen med et lydløst svusj. Jeg brukte omtrent en brøkdel av ett millisekund på å fundere på om det virkelig hadde vært en slange der, og fikk så opp farten. Om beistet var på vei mot oss hadde jeg ikke noe ønske om å bli der jeg var, og det kunne se ut som om B A tenkte samme tanken, for han satte farten opp faderlig fort.

Hva vi snakket om hos treskjæreren husker jeg ikke, for jeg tenkte at jeg skulle samme vei tilbake, og hva om beistet lå og lurte på meg?

Jeg grøsser her jeg sitter og skriver. Jeg kjenner på skrekken for å gå gjennom skogen på smale stier med høyt gress som skjuler de sværeste av de største slanger der de ligger gjemt like innved føttene, klare til å plante sine enorme gifttenner i solbrente føtter.

Jeg føler trang til å se ned for å sjekke at det ikke ligger noe krypende kryp ved føttene, og står imot for jeg vet at det ligger ingen kobra kveilet sammen ved føttene mine under stuebordet her på Melhus, men så gjør jeg det allikevel, bare for sikkerhetsskyld.

Jeg hadde altså dette merkelige ønsket om å se disse slangene som jeg fryktet mer enn noe annet. Det var den derre skrekk blandete fryden som jeg ikke kan forklare, men som sikkert har en eller annen definisjon og diagnose. Det merkelige var at jeg som regel var reddere for slanger før jeg traff på dem enn akkurat idet jeg så dem, om dere skjønner hva jeg mener. Angsten ble borte idet de dukket opp, da ble det bare spennende og fascinerende, bortsett fra når de var så nær at man faktisk satt på dem, eller dersom de befant seg i vinduskarmen ved døren en mørk kveld, og en så dem ikke der en stod og fiklet med nøkler i bekmørket men bare hørte svisje lyden der de buktet seg over myggnettingen, like ved hodet.

Men så var det den teltturen i Samburu. Jeg burde absolutt ikke ha sittet med bena på bakken under åpen himmel, for som sagt, det er der nede mellom rusk og rask at kryp som skorpioner holder til, men stolen min stod altså igjen i ei hytte oppi Hurri og jeg satt da på det jeg ellers ville hatt føttene på.

At det ble liv i leiren, er overhodet ikke noen overdrivelse. Deltakerne på overnattingsturen ble riktig så livlige i jakten på å få uskadelig gjort dette lille krypet. Kroppene spratt rundt, en spade ble dæljet mot det sted skorpionen angivelig befant seg, alle løver, sebraer, elefanter og bavianer ble skremt langt vekk av spetakkelet, og har antakeligvis ikke funnet veien tilbake til Samburu enda, og skorpionen endte sine dager en stjerneklar kveld, ved et leirbål i Samburunasjonalpark. Ingen ble stukket, men for min egen del var idyllen ved den afrikanske natt brutt. Jeg tror ikke jeg slappet av mer den kvelden.

Nå skal jeg ikke nevne den svære edderkoppen som også lyktes med å lage røre i samme leir, samme kveld, men den og endte sine dager under en spade.

Slanger var som sagt ikke akkurat favoritten, ikke skorpioner eller edderkopper av den store hårete sorten heller, eller uhårete for den saks skyld.

Men det var et annet vesen som skulle gi atskillig kuldegysninger nedover ryggraden, og vi snakker nå om insektet Formicidae, maur.

Nå snakker vi ikke om en hyggelig liten norsk type av arten rød skogsmaur, nei, vi snakker om dens store, store, store, STORE bror, safarimauren. Nå er jo ikke rød skogsmaur noe å tulle med heller for den saks skyld. Jeg forvillet meg en gang inn i et villnis av en annen verden i Sunndalsøra av alle steder, og plutselig stakk det overalt. Jeg var full av pissemaur, som urinerte over hele meg, og jeg fikk panikk. Nå høres jeg ut som en som får panikk i hytt og pine, og det stemmer nok dessverre litt for godt. Jeg bykset i alle fall ut i nærmeste elv, hvilket ikke lå langt unna all den tid jeg befant meg i villniset i mitt forsøk på å unngå elven, og ble på den måten kvitt utyskene. Jeg ble også så våt at jeg like gjerne kunne ha vasset opp elven i første omgang. Men jeg kavet meg altså gjennom villniset for å unngå å bli våt. Ikke sant?

Safarimaurene biter mye vondere enn rød skogsmaur noe jeg vet alt om, og tanken på å ha en million safarimaur rundt husveggen var nok til å frata meg nattesøvnen.

I Nairobi var det masse safarimaur, og nå skal det kanskje forklares at ”safari” betyr noe slikt som en reise, en vandring, så safarimaur er altså maur på tur, hauger og horder av maur på tur, som ikke lar seg stanse av noe, bortsett fra kjemisk fremstilte gifter, parafin, ild etc.

Vel, en slik horde av maur overrasket skilpadden til et lærerpar i Nairobi, og da kolonnen av maur etter langt og lenge hadde passert, var det kun skallet til skilpadden igjen.

Disse grådige småtassene spiste alt de kom over.

De vandret i rekke og rad på en endeløs vandring til jeg vet ikke hvor. En dag jeg kom over en kolonne på misjonsstasjonen på Wema satte jeg meg fore å finne ut hvor de kom fra, og hvor de var på vei. Jeg fulgte gaten deres nedover tomten, og all den tid de kom ut fra et villnis av voldsomme dimensjoner utenfor gjerdet brydde jeg meg ikke lenger om å finne ut av hvor de kom fra men fikk nøye meg med å finne hvor de var på vei. Altså snudde jeg og fulgte dem opp langs tomten, og da de forsvant gjennom gjerdet og inn i skogen på oppsiden brydde jeg meg ikke om å finne ut hvor de var på vei hen heller. I alle fall så holdt de på med vandringen hele den dagen, og dagen etter. Det må ha vært på millionvis av dem.

I ly av nattens mørke forlot gjerne maurene sin gate og bredte seg utover og ble et levende teppe som spiste alt som kom i deres vei.

Det hendte de bredte seg utover på dagtid også. Da vi leste Swahili, kom jeg over en enorm mengde maur i bakkeskråningen nedenfor språkskolen. Jeg hørte taslingen av en milliard føtter, og hele bakkeskråningen buktet seg. Det er unødvendig å si at jeg fikk farten opp på meg selv og barnevognen.

Det var spesielt i regntiden at disse skapningene gjorde sitt inntog, og gjorde regntiden til en enda mindre trivelig opplevelse enn den allerede var.

I en periode var vi så plaget av disse maurene på Wema at jeg bestemte jeg meg for å finne ut hvor de kom krypende fra. Jeg mannet meg opp, utstyrte meg med en hakke dynket i parafin, samt langstøvler, de og dynket i parafin, just in case, som de sier over there, og sannelig var det ikke godt jeg hadde vært så forutseende. Sammen med dagvakten lokaliserte jeg et ørlite hull i bakken hvor det var en viss trafikk av maur. Bredbent siktet jeg meg inn, og jog hakken i bakken så det dirret i hele meg, helt ut til den ytterste tåspiss. Det var et sammenstøt som fikk alt jeg hadde av hår på hodet til å falle av. Du ser det at bakken kunne være skikkelig hard etter uker med tørke. Når så kroppen falt til ro dro jeg løs hakken, og ut veltet det en svær pølse av safarimaur. Bakken var plutselig full av illsinte maur som mer enn gjerne kunne tenkt seg en bit av meg, men som takket være min forutseenhet ikke kom lenger enn til støvlene.

Jeg kan love det gikk med atskillige mengder parafin den ettermiddagen.

The comments are closed.