Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

09/02/2012

Litt av et liv 9

Isiolo, den byen vi kjørte inn i for voldsomt lenge siden, både i tid og kapitler (helt tilbake i kapittel 4), er altså en liten by ved sivilisasjonens ende. Det er med andre ord langt til neste bensinstasjon, og ikke minst, asfalten sluttet der. Det med asfalten kom selvfølgelig litt an på hvilken vei en reiste. Med kjøreretning nordover hadde man uker og måneder med dårlig vei foran seg, og løstennene burde settes fast på skikkelig vis, men var en derimot på vei sørover lokket asfalten i det fjerne, og det å nå frem til Isioli etter måneder på jordene nordafor kunne tidvis nærmest sammenlignes med å komme til himmelen.

Men vi var på vei nordover, og det som lå foran kan best beskrives som en åker, med fare for å fornærme norske agronomer som sysler med åkrer. Det var hull på hull på hull, og stein og stein og hull og stein på stein og stein i hull og krater og enda større krater og enda større steiner, absolutt over alt. De første metrene etter politiposten opplevdes nærmest som et sjokk. Vi kjørte ikke særlig fort, men bilen hev på seg allerede slik at folk og bagasje fikk ristet seg ordentlig, og som tidligere nevnt ble vi en smule bekymret for bagasjen vår. Smått om senn skjønte jeg poenget med å ha god fart på slik en veg, for da svevde en liksom over alle de små hullene, og så fikk en prøve så godt en kunne å styre unna de riktig store hullene, de hullene som fikk det til å kjennes ut som om fremhjulene med ett var blitt til bakhjul.Det var faktisk utrolig at vi befant oss på hovedferdselsåren opp til Kairo. Ja, for det er nemlig det den er den krøtterstien som var i ferd med å riste bilen i filler. Og slik skulle vi altså ha det i 26 mil? Neida. Det skulle bli atskillig verre. Men først en liten sidevei, om jeg kan si det slik.

Etter noen mil svingte guiden vår av fra hovedveien og inn på en sidevei, og vi satte kursen mot ”Buffalo Springs”. Samburu nasjonalpark er en av de flotteste i hele Kenya, etter min mening. Du vil kanskje ikke få se de helt store flokkene med dyr der, men de har så utrolig mange forskjellige dyr som vandrer rundt der, og så er naturen til å miste pusten av.

I Samburu så vi elefantflokkene på veg til elven, og disse godslige kolossene skal man ikke spøke med. En tysk turist som hadde fått det for seg at elefanter kanskje ikke var så farlige, fikk unngjelde for det. Han skulle bare ha nærbilder av elefantene, og tro meg, han fikk aldri fremkalt den filmen. Elefanter velter trær over ende, nesten like lett som jeg brekker over en fyrstikk. Nå sier det antakeligvis mer om min fysikk enn elefantens, men et menneske blir raskt for en filledukke å regne i snabelen på et slikt dyr. En kjenning vi hadde som arbeidet med oversettelsen av Bibelen til Borana, fikk nærkontakt med en elefant en gang, og satte liten pris på opplevelsen. Bilen de satt på med satte seg fast i gjørmehavet og de måtte alle ta beina fatt og traff etter hvert på et iltert individ av arten elephantidae som fant det for godt å gå til angrep på de spaserende.

Vår kjenning søkte tilflukt under et buskas, og trodde han var sånn nogen lunde trygg.  Så kveilte èn stykk elefantsnabel seg rundt foten hans og før han visste ordet av det var han på glideflukt gjennom luften og landet på ugrasiøst vis i et annet buskas hvor han fant det best å holde pusten i håp om å slippe nok en glideflukt. Han lyktes særdeles godt med pusteøvelsen, og ellers med å holde seg stille, og fikk være i fred for den hissige kolossen.

En eldre kar i Marsabit var ikke like heldig som vår venn oversetteren, mens en misjonær fra Australia var så heldig som det går an å bli, og det blir visst mer enn en elefanthistorie til. Misjonæren var nemlig på en lodge, for å nyte kveldssolen da to elefanter skviste en ung hanne oppover skrenten mot turistene. Det ble nokså raskt ryddig for turister, men denne Australske misjonæren gled i gresset og falt. Han fortalte at han hadde vært så redd at han faktisk fikk en stor våt flekk på buksen nedentil. Det er mulig jeg og ville blitt redd av å bli forbigått av en elefant på ½ meters avstand. Men han slapp som sagt med skrekken. Den eldre karen i Marsabit var ikke like heldig, og slapp ikke med skrekken. Han slapp dog fra det hele med livet i behold, men ikke uten til dels alvorlige skader. Han var ute på åkeren da en ung hanne gikk til angrep. Grunnen til at mannen ikke sprang sin veg sammen med de andre, var nok dårlig hørsel grunnet høy alder, så han hørte ikke varselropene fra de andre, han fløy bare plutselig gjennom luften, og da han landet, så satte elefanten seg på ham, hvorpå hele magen sprakk. Han ble fraktet til Marsabit sykehus hvor de på mirakuløst vis fikk lappet ham sammen. Mirakuløst, sykehuset tatt i betraktning. Sykehuset i Marsabit var ikke noe særlig å skryte av, og her går vi inn i et langt og dystert avsnitt om sykehus, sykdom og noen av Florence Nightingales rake motsetninger. Selve bygningene var jo flotte, men hjelpe og trøste meg ved tanken på det som foregikk innenfor veggene av byggverket. Man måtte rett og slett ha god helse for å overleve et opphold der.

En gang kom jeg til det statlige sykehus i Marsabit med ei dame som nettopp hadde født, og ble møtt av det som må være den utriveligste personen som går rundt på vår arme jord. Jeg løp inn på sykehuset for å finne noen som kunne hjelpe til, kanskje med en båre, og traff et menneske i sykepleieruniform som lurte på hva som var problemet. Hun blåste av min forklaring om at damen vi hadde med oss var i ferd med å blø i hjel og jeg ble helt målløs. Her hadde jeg fraktet et menneske til et sykehus, hvor jeg regnet med at hun ville bli tatt godt hånd om, og ble møtt med revnende likegyldighet. Jeg gikk ut til bilen igjen med sykesøsteren hakk i hæl og gestikulerte for å få dem til å bære damen inn, men det skulle den hvitkledte ikke ha noe av. Nei, hun stilte seg bredbent i døråpningen og nektet plent å ta imot pasienten. Damens familie så på meg som om jeg var en slags ”sesam sesam lukk deg opp” sak, og jeg vendte meg mot søsteren igjen. ”Hun kommer jo til å dø” prøvde jeg meg med, men nei, det angikk tydeligvis ikke den statlige ansatte, selv om hun vek såpass til siden at vi fikk lirket damen inn. Så ble vi henvist til en seng inne på et rom som jeg ikke skal beskrive, for det så ikke ut i det hele tatt. Det lå blodige vattdotter utover gulvet. En eller annen hadde slengt ifra seg et blodig plagg i et hjørne. Det var flekker med blod histen og pisten, og jeg skulle visst ikke beskrive scenen for dere. Hvordan jeg kom ut derfra uten å måtte bli båret ut, står for meg som en gåte, for jeg er ikke spesielt begeistret for blod. Sykesøsteren gikk så bort til et skap og fant frem et laken, og med en feiende flott bevegelse foldet hun det ut, og jeg holdt på å briste ut i latter, for lakenet hadde et svært hull i midten. Et gedigent hull var det, og jeg holdt på å si noe slikt som at det var liten vits i å legge laken på en seng når hullet var så stort at en like gjerne kunne ligge på sengen uten laken, men fant det best å ikke friste lykken for meget. I stedet takket jeg for hjelpen og forlot stedet.

En annen gang var det ei dame som hadde problemer med å få barnet ut. Hun hadde ligget i 3 dager da vi fikk henne til sykehuset. Nei, der kunne de ikke ta imot henne for de hadde ikke noe utstyr til å ta seg av henne med. Sykepleieren fikk et vantro blikk fra meg. ”Hva slags utstyr? Dette var da et sykehus?” Ja, nei, de manglet hansker, og de kunne ikke ta imot noe barn uten hansker, og det hadde hun helt sikkert rett i. Det var tydelig at dette ikke var noen spøk. ”Mangler dere hansker?” ”Ja”. Vel, jeg hadde slike hansker i bilen og fant frem en uåpnet pakke. Nei, det var ikke slike hansker. De hanskene de trengte kunne jeg få kjøpt på den og den klinikken i byen.

Og her åpner mulighetene seg for lange avhandlinger om et korrupt helsevesen, ja, for det er dessverre ikke bare politiet og betjeningen på telefonsentralen som er korrupt. Jeg lurte mer enn en gang på hvorfor disse klinikkene var bedre utstyrt enn de offentlige sykehusene, og så var det en som skulle forklare dette for dumme meg.

”Disse klinikkene ser du, de blir gjerne drevet av leger, som har dem som bigeskjeft, noe som antakeligvis er svaret på hvorfor legene så sjelden oppholdt seg på sykehusene. De kunne også bli drevet av folk med en medisinsk utdannelse et sted mellom legestudiet og sykepleierstudiet”. ”Javel, men det forklarer jo ikke hvorfor de er bedre utstyrt”, prøvde jeg meg med, og vedkommende så på meg og forstod at dette er nok en som tydeligvis må ha det inn med teskje. ”De stjeler”, sa han. ”Hæ”, sa jeg. ”Legene tar medisiner, hansker, bandasjer, ja hva det nå enn er, og selger det i sine egne klinikker. Eller de selger alt dette til de som driver andre klinikker”. Jeg så på ham med øyne store som hjulkapsler. ”Dette går da virkelig ikke an”. ”Å?, men de gjør det for det.”

Dette var altså ”big business”. Medisin som skulle vært tilgjengelig på sykehusets apotek måtte en altså kjøpe på en klinikk som ble drevet av apotekeren, eller legen, eller hvem det nå enn var. Jeg syntes dette var i overkant hårreisende, og absolutt uventet. Jeg som alltid hadde trodd at mennesker i helsetjenesten hadde Florence Nightingale som sitt store forbilde og ideal, fikk meg en real nesetyver. Ja, her fikk ”barnetroen” seg en voldsom knekk, for her traff jeg da visselig på mennesker som ikke brydde seg det grann om hvordan det gikk med pasientene. Det å ha makt over andre, det å ha en posisjon, det var tydeligvis viktigere enn å hjelpe, og noe av det verste var at folk tydeligvis fant seg i det. Du tuller altså ikke med autoriteter.

Og så steg det en bønn opp til Gud: ”kjære Gud gjør det slik at jeg aldri blir så syk at jeg må legges inn på et slikt sted som Marsabit sykehus”.  Nå hørte Gud delvis på denne min lille bønn. Riktignok ble jeg syk, men jeg slapp å bli innlagt på Marsabit sykehus. Nei, jeg og min tyfoid fikk et rom på Diani Beach Hospital, og jeg skulle bare ønske jeg hadde vært frisk nok til å kunne nyte det litt mer. Det var gullende rent og pent. Det var luftkondisjonering og tv på rommet. Det var dusj og toalett som ingen andre enn jeg hadde adgang til, og jeg hadde en seng som bare var min, og som de skiftet på hver dag. Det var vidunderlig god mat, og svinaktig dyrt. Og det er vel det som er forskjellen på Jørgen hattemaker og han andre karen. Det var voldsom stor forskjell på fattig og rik. Den fattige måtte ta til takke med det staten tilbød, og knapt nok det, mens den rike kunne legge seg inn på det flotteste en kan få for penger, og kjøpe seg all den omsorg et menneske trenger for å komme nokså levende ut igjen.

Da vår eldste sønn ble innlagt for blindtarmbetennelse, fikk vi praktisk talt en hel leilighet på Nairobi Hospital til vår disposisjon. Bare baderommet var gedigent, og bare for oss. Og vi hadde en sykepleier som tydeligvis ikke hadde annet til oppgave enn å sørge for vårt ve og vel, og den norske stat betalte for hele gildet.

For en kontrast til det sykehusoppholdet en lokal kjenning opplevde. 3 uker i en uoppredd seng. 3 uker med kamp for å få litt oppmerksomhet fra en likeglad sykesøster. 3 uker med urinstank. Og så slapp han ut med en punktert lunge og tuberkulosen inntakt. I Norge ville sykehuset blitt stevnet og mannen fått erstatning.

Jeg var så glad for at vi hadde FFU (folketrygden for utenlandssaker) i ryggen.

Så jeg og min tyfoid hadde altså ingen ting å klage over der vi lå på Diani Beach Hospital. Jensen derimot, vår vaktmann du vet, hadde god grunn til å klage uten at han benyttet seg nevneverdig mye av klageretten. Jensen hadde alt for mange basiller av typen Mycobacterium leprae i kroppen, og var altså spedalsk.

Jeg hadde fått det for meg at leprabasillen var utryddet for lengst, men det var den ikke. Den levde i beste velgående hos alt for mange mennesker i Kenya. I Nairbobi kunne en se tiggere i et alt for langt kommet stadium av sykdommen. Jeg husker ei dame som satt ved et gatehjørne og rakte ut fingerløse hender med en bønn om en slant. Jeg ser for meg en annen tigger på et annet gatehjørne. Fingerløse hender, og tåløse føtter, og der nesen skulle vært var det et åpent sår. Jeg kunne ikke noe for det, men jeg kjente på vemmelse. Spedalskhet er grotesk.

Jensen hadde altså samme sykdom som disse menneskene, og jeg tenkte med gru på hvordan hans liv kom til å bli. Jensen var som sagt tidligere vakt på Wema, og en slags altmuligmann. Han var en eldste i menigheten, og han var god i dart, eller ”pilkasting” som vi sikkert kaller det på norsk. Dart er forresten et veldig sosialt spill, la meg slå det fast en gang for alle. Vi rigget oss til med dart på Wema, og det samlet seg en hel del yngre mannfolk, som viste seg å være atskillig mer treffsikre enn det jeg hadde regnet med. Jeg hadde spilt en del dart mens jeg avtjente verneplikten, og regnet meg selv for å være en ”viderekommen” i dette med treffsikkerhet. Dersom du om vinteren gjør som meg og går der og klapper på en snøball for å treffe neste lyktestolpe, og treffer, og dermed tror du er en ”viderekommen” i treffsikkerhet, kan det hende du må revuredere din oppfattning av deg selv. Det viste seg snart at jeg var ikke viderekommen nok. Det forekom nå og da at jeg vant en runde, men det var bare unntaket som bekreftet regelen om at Jensen & Co var nokså mye bedre enn det jeg selv var, og om det hadde vært snø på Wema, og om vi hadde hatt lyktestolper, ville vær eneste snøball truffet.

Det med at jeg må treffe lyktestolper om vinteren tror jeg skriver seg fra en opplevelse fra den første vinteren etter at vi kom hjem fra Hong Kong. To av naboguttene stod og kastet snøball på garasjen, og jeg fikk bli med. Ingen forklarte meg reglene, da de tok det for gitt at jeg kunne dem. Det det hele gikk ut på var å kaste snøballer høyt i været, og jeg var kjempegod, for jeg kastet over taket på garasjen hele tiden, mens de to andre aldri kom høyere enn til der garasjen var høyest. Så viste det seg at jeg ikke var så god allikevel, for poenget var å treffe akkurat der hvor garasjetaket var høyest. Siden har jeg satt min ære i å forstå reglene før jeg setter i gang, og så treffe. En dag spurte jeg Jensen ut om sykdommen og sykdomsforløpet, og han hadde en utrolig, men sørgelig historie å fortelle.

Spedalskhet kan vistnok kureres om man kommer under behandling tidsnok, men Jensen fikk ikke medisinsk hjelp tidsnok, for han gikk nemlig i en menighet som kalte seg for noe slikt som “Jesus Miracle Healing Evrything Church”, eller noe i den dur. Medlemmene i denne menigheten skulle ikke under noen omstendighet ta imot legehjelp, for her skulle man tro seg frisk, og Jensen prøvde så godt han kunne å tro seg frisk. Han trodde, og trodde, og trodde, men mycobacterium leprae var sterkere enn hans tro og spredte seg i kroppen hans. Til slutt var han kommet så langt i sykdomsforløpet at legevitenskapen ikke ville være i stand til å hjelpe ham særlig, men det gjorde jo ingen ting, for i hans menighet trodde man seg frisk. Vel, Jensen ble ikke frisk, og fordi han ikke ble frisk kunne han ikke lenger få være med i menigheten. Så kom han etter hvert i kontakt med den lutherske kirken, kom under legebehandling og klarer ved hjelp av medisiner å holde sykdommen i sjakk. Han blir vel aldri helt frisk, men sjansen for å bli som tiggerne på gatehjørnet i Nairobi er litt mindre, med mindre han ikke klarer å holde smågnagere på avstand. En morgen hadde han kommet til misjonsstasjonen med bandasje rundt den ene lilletåen, og på spørsmål om hva som var skjedd forklarte han at i nattens mulm og mørke hadde en rotte spist den opp.

Men nå er jeg visst litt ute på viddene. I tilfellet med den fødende kvinnen stilte ingen opp, de fikk klare seg som best det var. De pårørende fikk litt penger av meg for å kjøpe hansker, og selv drog jeg hjem. Nokså desillusjonert kan en vel si.

Så var det guttungen som ble båret til oss av moren. Benpipen på leggen stakk ut gjennom et svart hull, og så ut som en avbrukket kvist. Det luktet vondt, og det så enda vondere ut. Jeg mente de måtte ta han med til sykehuset, men der hadde de allerede vært, uten å få noe hjelp. De hadde ikke engang lagt over bandasje. Vel, jeg tømte noe desinfiserende over det stygge såret og tullet rundt en bandasje, og så fikk de litt penger slik at de skulle kunne komme seg sørover til et bedre sykehus, drevet av katolikkene. Jeg vet ikke om de noen gang kom seg dit.

En gang jeg kom til Hurri Hills ble jeg møtt av død. Folk var engstelige og trodde det var en koleraepidemi på ferde. Det var mange syke i landsbyen til evangelisten, deriblant datteren hans. De fikk ikke i seg noe som helst, og det var oppkast og diaré dagen lang. De lurte på om jeg kunne ta med meg de syke til Marsabit, noe jeg ikke var særlig lysten på. 15 mil på dårlig vei med bilen full av kolerasykemennesker? Nei, det hadde jeg ikke mye lyst til. Vi ble enige om at jeg skulle returnere til Marsabit dagen etter, og gi beskjed til myndighetene. På sykehuset takket de så mye for opplysningen og lovet at de skulle ta seg av saken.

Da jeg kom tilbake til Hurri uken etter, var datteren til evangelisten død. Det var 10 andre barn også, og 3 voksne. Jeg lurte på om legene hadde vært der, og joda, de var kommet, men de hadde ikke fått gjort noe, for de hadde bare tatt med seg én type medisiner og det var feil medisiner, medisiner mot malaria. Legeteamet mente det var tyfoid som var ute og gikk og lovte å komme tilbake med rette sorten medisiner, men siden hadde ingen sett noe til dem. Vi returnerte til Marsabit, drog innom en klinikk og kjøpte opp alt de hadde av tyfoidmedisin, fikk forklart hvordan medisinen skulle gis, og drog tilbake til Hurri noen dager senere, med ”barnetroen” enda mer skakkjørt. Det utrolige var vel egentlig at de solgte all den medisinen til oss uten resept. I tillegg ble jeg plaget av verdens dårligste samvittighet, for hva om jeg hadde tatt med de syke?

Hvor mye mer orker en å ta med av slike historier, for det er så mange, og de fleste ender så altfor trist. Jeg kunne tatt med historien om ungutten fra Isenye som lå i baksetet og surklet som om han drakk de siste dråpene brus med sugerør. Hver meter humpete vei inn mot Bunda tok en bit av livet hans, og da vi bar ham ut av bilen ved sykehuset trakk han et lettelsens sukk, og det var det siste han gjorde. Jeg kunne fortalt om evangelisten som ble innlagt med sprukket milt og fikk antibiotika, og som døde utpå morgenkvisten. Jeg kunne fortalt om moren som gråtende bar barnet opp til sykehuset, og faren som bar ham død ned igjen.

Men så var det den gangen jeg kjørte inn foran sykehuset i Marsabit med et 3 måneder for tidlig født barn. Barnet hadde navlestrengen 2 ganger rundt halsen og en utposning på hodet. Navlestrengen fikk jeg viklet av før vi kom oss inn i bilen, utposningen fikk de ta seg av på sykehuset. Jeg var ikke all verdens optimistisk på guttens vegne.

På sykehuset ble vi møtt av ingen andre enn nettopp Florence Nightingale. Hun var sin kollegas rake motsetning. Vedkommende var meget behjelpelig og omsorgsfull, og rettet opp mitt skakkjørte bilde av offentlige sykehusansatte på et blunk. Hun gjorde det hun kunne for at barnet skulle ha det så godt som mulig, inklusive å legge barnet i en kuvøse som manglet alt av det den trengte for å gjøre noen nytte. Gutten døde 2 dager senere, og en nabo som hadde hjulpet til, han oversetteren du vet, bemerket at han tross alt var en seiglivet pjokk.

Men nå var det tross alt håp for pasientene, for de hadde i det minste en som var opptatt av deres ve og vel.

The comments are closed.