Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

09/14/2008

Litt av et liv 8

Nå er vi kommet dit hen at vår gode venn som lider under pseudonymet Benny, fra kapittel 4, skal introduseres nærmere.
Jeg husker ikke nøyaktig når jeg traff Benny første gang, men det må ha vært nokså med engang vi ankom Marsabit, for han hadde mer eller mindre fast tilhold på misjonsstasjonen som en slags altmuligmann, en utrolig dyktig sådan.
Makan til dyktig håndverker skal man lete lenge etter.
Benny så når noe måtte vedlikeholdes, fikses og ordnes, og med et minimum av verktøy og utstyr ordnet han det meste.
Og han visste han var god.
Janteloven var ikke oppfunnet i Kenya enda ved vår ankomst.
Dette med at du ikke må tro at du er noe, eller kan noe, det var fremmed for utrolig mange, for var det noe folk trodde så var det nettopp at de var noe, eller at de kunne noe, som hun som søkte arbeid på misjonsstasjonen og som kunne alt.
Benny hadde all verdens selvtillit når det gjaldt et hvilket som helst trearbeide, og var mer enn villig til å gi en hjelpende hånd, noe som til tider kunne bli litt plagsomt.
For meg var det terapi å holde på ved arbeidsbenken, og snekre på litt forskjellig.
Jeg fikk ved arbeidsbenken utløp for adskillige mengder frustrasjon ved overgangen fra turistfase til sjokkfase, til stor frustrasjon for trearbeidperfeksjonisten Benny.
Om resultatene av mine stunder ved arbeidsbenken ikke var estetisk vakre, frie for flis, helt i vater osv, så betydde det ingen ting for meg.
Poenget var at jeg fikk avreagert.
Men for Benny var det en pine å se noen jobbe med trevirke aldeles uanfektet av skjeve hjørner og flisete ender.
Det hele toppet seg da jeg skulle lage olabil til poden.
60edcfe01668e242b4414a62ecc21c08.jpg







Benny sirklet rundt meg, full av nysgjerrighet over det som så ut som en trebil, full av frustrasjon over skjevt sagde bordbiter og skakke hjørner.
Da han en dag tok verktøyet ut av hendene mine med ordene ”jeg skulle ønske du kunne fortelle meg hva det er du lager, for da kunne jeg laget det så mye bedre”, skjønte jeg for alvor at jeg en gang for alle måtte få ham til å forstå min hensikt med trearbeid, eller involvere ham i olabilen.
Han ble involvert, og det var ingen problemer å se hvilken del av bilen Benny hadde ordnet. Det var snorett saging, og ingen skjemmende fliser.
Hver eneste liten trebit han hadde hånd om ble høvlet og pusset til det perfekte.
Glipen mellom to bordbiter var usynlig der Benny hadde spleiset dem.
Vi utstyrte bilen med motor av tre.
Vi ordnet tennplugger og dynamo med vifterem, luftinntak og alt det som skulle til for å få det til å se så ordentlig ut som mulig, og det skal ikke stikkes under en stol at Benny skal ha æren for det meste av det.
Da jeg noe senere ”bygde” en dokkestue på tomten var det rent så jeg drev Benny til vanvidd.
Det ble skakt og rart, og han oiet seg og ristet på hodet i vantro over marrakkelet som ble stående i rundkjøringen.
Nok om det.

Benny var intet mindre enn et unikum og antakeligvis uerstattelig på tomten, for ikke å snakke om når vi skulle ut på tur.
Det var ikke den ting han ikke kunne fikse.
Han ordnet alt fra punkterte dekk til middag, i tillegg til å stå for underholdningen i form av en endeløs taleflom.
På en av de første turene han ble med meg til Hurri, skulle han lage middag.
Alle ingredienser ble innkjøpt i Marsabit av den enkle grunn at det var smått med slikt i Hurri. Det var smått med det meste i Hurri bortsett fra firbente vesener som brekte, eller rautet, men dem var det til gjengjeld nok av.
Når kollektkorgen ble sendt rundt i kirken i Hurri, så var det smått med klingende mynt som havnet i kassen.
Derimot hendte det at en og annen sau ble gitt, og ved en anledning gav de hele 5 stykker, som alle måtte transporteres til Marsabit for å bli omsatt i klingende mynt.
Den turen glemmer jeg aldri.
Jeg hadde aldri kjørt med annet levende enn mennesker før, etter hvert ble det også noe transport av døde sådanne, og nå skulle jeg ha med meg så mange mennesker som det overhodet var mulig å få skviset inn, samt en håndfull sauer og geiter.
Det kunne nok blitt skrevet en egen bok om hvordan få plass til bare en person til i en bil, for det uttrykket at ”jeg er jo bare en” hørte jeg en rekke ganger.
Det hjalp ikke hvor fullt det var, det var alltids plass til en til, for ”jeg er jo bare en”.
Det var kun en gang at de på utsiden lot vær å be om plass, og det var den gangen jeg selv lå som passasjer oppå all bagasjen, mellom alle de andre som også lå oppå bagasjen.
Jeg hadde vel 15 cm klaring til taket, nok til at en fikk snudd på seg i ny og ne.
Å skulle ligge slik i 10 mil kunne jeg ikke tenke meg, men det var nok av dem som kunne tenke seg det, for å slippe å gå.
Vel, jeg lå altså oppå presenningen og pustet inn gammelt og nytt støv da vi stoppet i Walda, et sted mellom Anona og Torbi.
Det var flere som gjerne ville sitte på, for hver for seg var de jo bare en, men da de så denne hvitingen oppunder taket skjønte de at det var fullt.

Men det var denne dyretransporten fra Hurri jeg skulle fortelle om.
Dyrene ble lempet, noe motvillig, inn bak, og så fulgte en stor del av Hurris befolkning på.
God tur.
Vi la i vei og jeg så for meg brukne ben i haugevis.
Dyrene hadde antakeligvis ikke kjørt bil før, og det hadde ikke den gamle damen som fikk sitte på ved et annet tilfelle heller.
Jeg har aldri vært bilsyk, men det kan vel sammenliknes med det å være sjøsyk, noe jeg kjenner utmerket godt til fra min tid i den kongelige norske marines tjeneste om bord på KNM Horten.
Jeg hang for det meste over relingen og fóret krabbene i Norskehavet.
Det var for øvrig denne noget spesielle fóringsmetoden som til slutt skaffet meg passerseddel til prestekontoret som presteassistent.
Det falt meg ikke inn å holde tilbake krabbefóret en eneste gang, og derfor ble jeg forskrekket da denne eldre Gabra fruen satt med bulende kinn og store øyne i baksetet.
Det vi var vant med var at bilsyke tømte seg uten hemninger inni bilen.
Det skjedde ikke en eneste gang at vi var på tur uten at noen gav fra seg det hadde spist til frokost, eller lunsj.
”Blir dere syke må dere si ifra så skal vi stanse” proklamerte vi før hver eneste avreise, og ikke en gang kom vi frem dit vi skulle uten at det luktet endevendt magesekk.
Det slo aldri feil.
Problemet var vel at folk ikke visste hva det var som feilte dem før de hadde halvfordøyd mat langt oppi halsen, og da var det jo for sent å varsku.
Det var særlig en yngre herremann som gjorde voldsomt inntrykk på meg i så henseende.
For det første hadde han glemt alt om respekt for de eldre i det øyeblikk han satte seg inn i bilen, en respekt han igjen viste i det øyeblikk han steg ut av bilen adskillige timer senere.
Det hadde seg slik at den yngre garde hadde enorm respekt for den eldre generasjon, og jeg fikk det demonstrert til fulle en sen kveldsstund i ei hytte i en landsby uten betydning for noen andre enn de som holdt til der.
Vi skulle ha møte, og de fleste var på plass, sittende på gulvet, sengebrisken, og hva som ellers egnet seg til å sitte på, da en skikkelig ”mzee” dukket seg inn i hytten.
Maken til domino effekt har jeg sjelden sett.
Som gjest fikk jeg beholde godkrakken, men den nest eldste gav fra seg sin krakk til den gamle nyankomne, hvorpå han selv overtok krakken fra han som satt ved siden av seg, hvorpå han så overtok krakken fra han som satt ved siden av seg, hvorpå han igjen overtok krakken fra han som satt ved siden av seg, hvorpå osv osv hele runden rundt veggen til siste og yngstemann, som endte opp på gulvet.
Kanskje noe å lære for kjepphøye ynglinger her hjemme på berget?
Å ha respekt for de grå hår lå i genene.
Man lærte det ikke, det bare var slik.
Helt til man satte seg inn i en bil.
Da var det som om en bryter ble slått av og alt om respekt for de eldre var som slettet fra hver eneste gene i kroppen.
Denne unge mannen nektet plent å overlate sin inneklemte plass til en eldre kar som absolutt måtte ned til Maikona.
Han ble skjelt ut etter noter, og alt som kunne bli sagt om den yngre generasjons mangel på respekt ble sagt opptil flere ganger, av den gamle selv, og av alle de andre i bilen, til ingen nytte.
Til slutt ymtet jeg frempå at det nå kanskje var på tide at vi kom oss av gårde, hvorpå jeg lirte av meg den samme eldgamle formaning om å si ifra før man kastet opp, hvorpå jyplingen hardnakket påstod han aldri ble bilsyk.
En ørliten halvtime senere satt han hulkende mellom evangelisten og eldsten, med hele frokosten i en pøl på gulvet.
”Han har spist kukjøtt” kom det skadefro fra eldsten der han satt med bena godt til værs.

Men denne eldre gabradamen var altså bilsyk og satt med bulende kinn og lurte sikkert på hva det var som feilte henne.
Vi gjorde et lite opphold slik at hun fikk fóret hva det nå enn var som kravlet rundt i sanden der mellom Hurri og Furole, og fortsatte så vår ferd.
Jeg husker en annen dame som også ble bilsyk, og som liknet veldig på meg der jeg hang over relingen på KNM Horten.
Det er slik med noen av oss at når vi først kommer i gang, så er vi ikke til å stoppe, og hun var ikke til å stoppe.
Vi var på vei til Marsabit, til kvinneleir, og aldri har jeg brukt så lang tid på turen mellom Hurri og Marsabit som da.
Hun måtte ut i ett sett, og var helt ferdig da vi kom frem, og jeg er sikker på at hun gruet seg hele uken til tilbaketuren.

Men vi satt altså 8 mennesker i bil sammen med 5 brekende dyr en stekende varm søndag ettermiddag.
Det var langt over 30o utenfor og minst like varmt inne i bilen.
Vi fikk ristet oss sammen, vi foran, likesom de 5 der bakerst.
Etter hvert luktet det mer enn bare oppkast og svette, for jeg kjente da visselig eimen av dyreekskrementer.
Ved ankomst Maikona måtte vi ha en pause.
Den beste chaien i Kenya er forresten å få her, sammen med chapati.
Det er liksom noe eget å entre en kafeteria som den i Maikona.
Theatercafeen og dens like blekner liksom litt i sammenlikningen, for ikke å snakke om de som står for sørvisen.
Etablissementet har vaklevorne trebenker langs veggen som egner seg utmerket til å hvile rumpen på, og ryggstøet er kafeens jordvegger hvor klumper og småkvister masserer ryggen. Mens personalet tørker chai og matrester fra en sliten voksduk finner noen barnefjes frem til hullet i veggen som representerer etablissementets vindu, og en blir så stirret i senk.
Vaskefatet blir sendt rundt så svette hender kan bli litt renere, skjorten får duge som håndkle.
Så serveres glovarm chapati på blikkfat og brennvarm chai i blikkrus, og så nyter du hele opplevelsen.
Brede smil fra vinduet stirrer fortsatt på deg, en yngre slamp lener seg til dørkarmen og kikker frimodig på den hvite skapningen i hytta, og en halv milliard fluer konkurerer med deg om chaien.

Dyrene fikk ingen ting.
De burde helt sikkert fått noe å drikke, men stanken der bak var ille nok som den var om de ikke skulle få mer å grise med.
Det var forresten ualminnelig varmt den dagen.
Solen stekte ned på oss, mens varmen fra en overopphetet bakke dirret.
Bakerovn er en dekkende beskrivelse for den dagen i Maikona.
Vertshusets innehaverske peste frem noe om at varmen i den ene av livets to utganger ikke under noen omstendighet kunne komme opp mot temperaturen i Maikona den dagen, og uten å ha vært på det unevnte sted for å sjekke forholdene, var jeg likevel fristet til å være enig.
Svetten sildret langs ryggraden, og jeg skulle nesten gitt hva som helst for en kald cola, men den kaldeste colaen i Maikona den dagen holdt antakeligvis en temperatur på 30o+, og var derfor ingen stor konkurrent til chaien.

Med glohet chai innabords entret vi doningen og ble straks innhyllet i nok godlukt til å forpeste en hvilken som helst storby, og la i vei.
Mellom Maikona og oppstigningen til Marsabit ligger en slette som i hine hårde dager visstnok var tilholdsstedet til X antall flodhester.
Flodhestene er borte for lengst, likeens vannet som engang utgjorde en innsjø.
Innsjøen går i dag under navnet Chalbi og er en skikkelig saltørken som egner seg utmerket til hurtig fremrykning med bil i tørketiden.
I regntiden gjør en lurt i å holde seg langt unna, med mindre man veldig godt liker tanken på å sitte fast i svart gjørme til langt oppunder takgrinden.
Vi la flodhest sletten bak oss i fykende fei kun avbrutt av tissepauser, spypauser osv, og startet på den kronglete oppstigningen til Marsabit.
Med en gjennomsnittsfart på godt under 30kmt sneglet vi oss oppover mot Marsabit, gjennom hårnålssvinger, over steiner, nedi kratere av noen hull, kom opp i 50 kmt der sveitseren hadde støpt spor i en lengde av 200 meter og hvor vi nøt det å ikke bli ristet i filler, før vi igjen gjøv løs på en håpløs krøttersti av en vei.
Adskillige timer senere ankom vi Marsabit, som nå var tømt for folk som hadde kjent lukten av oss for lengst, og vi ramlet bokstavelig talt ut av bilen alle mann.

Bak i bilen var det et lag av møkk og nokså utrivelig etter min målestokk, og jeg ville trodd at det å få dyrene ut var den enkleste sak av verden, men den gang ei.
De nektet plent å rikke seg.
Det nyttet ikke med godsnakk, eller noe annet, og i nødens stund tydde vi til et realt spark der bak.
Det er ikke til å undres over at jeg ikke er blitt sauerøkter.

Men tilbake til vår venn Benny.
Han var som sagt et unikum.
Det eneste aberet var den uendelige talestrømmen, som dog til tider kunne være nokså underholdende.
Nå er ikke undertegnede kjent for å prate høl i hodet på folk, og når jeg kjører liker jeg å tenke.
Dette gir av og til litt ubehagelige opplevelser (og jeg vet at ondsinnede her tenker slikt som ”gjør det vondt” osv.) da jeg etter en stund kan komme til meg selv og lure på hvor de siste milene er blitt av.
Men med Benny i bilen ble det ikke rom for tankevirksomhet.
Han snakket om alt mellom himmel og jord, og var ustanselig.
Det var også en evangelist.
Vi hadde vært på tur nordover, og bilen var, som vanlig, full av folk som sang av full hals, pratet og skravlet, og jeg begynte etter hvert å bli tung i hodet.
Det ble også min bedre halvdel.
Etter noe som virket som en halv evighet, ble det sakte men sikkert stille i bilen.
Sangen og praten stilnet av etter hvert som bilen vugget den ene etter den andre inn i en døs.
Det eneste som til slutt hørtes var motorens jevne dur, og dekk som traff hull eller sparket opp stein.
Deilig, deilig, deilig.
Helt til en rusten røst satte i med å synge.
Det var evangelisten som tydeligvis syntes det ble for stille.
Jeg bøyde hodet fremover i et fortvilt forsøk på å distansere meg litt, et forsøk på å strekke ut slitne sener i nakken.
Det var bare 4 timer igjen til Marsabit.
Men fruen hadde fått nok.
”Gid hain mista stæmmen” hoiet hun ut i luften på klingende trøndersk, og evangelisten kikket forfjamset på henne, med en døende sang på leppene.
Han hadde ikke skjønt et ord av utbruddet, men tok tydeligvis hintet.
Jeg lo så jeg ristet, og hadde problemer med å forklare sidemannen hva som var blitt sagt, men hans enorme smil røpet at han nok hadde skjønt hva det dreide seg om allikevel.

Men det hendte som sagt at Bennys talestrøm kunne være riktig så underholdende.
På en tur til Hurri fikk jeg servert hele boranafolkets versjon av hvordan de enkelte dyr ble som de ble.
På en annen tur fortalte han om sitt folks historie og utbredelse, og det var også riktig så interessant.
Etterhert ble Benny en riktig god venn som oppriktig ønsket oss alt godt, noe han til fulle viste etter at vi i vår andre periode ble ranet.
Da nyheten om vår opplevelse nådde ham tok han strake veien til Nairobi for å besøke oss, og trøste.
Han visste ikke hva godt han kunne gjøre for oss, og kom etter noen dager med en gave.
Selv var han i gang med et kvegprosjekt, av en eller annen grunn, og var altså skikkelig lei seg for at vi var blitt utsatt for et ran.
Det var for så vidt jeg og.
Om det er en opplevelse jeg kunne vært foruten i mitt liv, så er det den.
Å henge i et gammelt, flisete nylontau som barn har ikke skadet meg på noe vis.
Det tok ikke nattesøvnen fra meg, og ikke ble jeg redd for tau heller, noe som ellers ville ødelagt mange flotte klatreopplevelser, som den gangen jeg hang bom fast ved Kolsåstoppen.
Jeg klatret endel alene og brukte derfor klogg, en innretning man festet på tauet som tillater klatreren å bevege seg oppover uten fare for å ramle ned igjen.
En glimrende sak, så lenge en kommer seg oppover, men jeg stod som sagt bom fast.
Jeg kom ikke opp så mye som en centimeter, og kloggens mothaker hindret meg i å komme ned.
Spørsmålet jeg stilte meg selv var ”hva gjør jeg nå?”.
Jeg skal ikke bry leseren med dette så altfor mye, men poenget er at jeg har dumpet borti litt forskjellig som ikke har tatt nattesøvnen fra meg.
Heller ikke flyturen lenger uti boken tok nattesøvnen fra meg, men det gjorde ranet.
Å bli medlem i den stadig voksende ”ransofferklubben”, er ikke noe å trakte etter.
Riktignok får man en del oppmerksomhet i form av forbønn og varme tanker, men da man etter hvert går i de andres glemmebok, er frykten for nye ran fortsatt til stede.
Egentlig så var ikke det å miste nattesøvnen det verste, det var mye verre å miste tryggheten.
Da vi etter hvert kom hjem til Norge og fikk oss hus forstod jeg hvor dypt opplevelsen satt i.
Bakdøren i huset vi skulle kjøpe bestod av omtrent 45% glass.
Opp til dørhåndtaket var det solid tre, men resten var glass, og min første tanke da jeg så døren var ”vi må ordne gitter foran vinduet”.
En av de tingene jeg gledet meg mest til ved å komme hjem, var å kunne se ut gjennom et vindu uten gitter, og det første jeg tenker ved huskjøp er å få satt inn gitter.
Snedig?

Det var vaktmannen vår, Jensen som vi kalte ham, som gjorde meg oppmerksom på at noe var på gang.
Han gav fra seg lyder som han vanligvis ikke gav fra seg.
Ropene hans hørtes lang vei, og min første tanke var av en eller annen grunn, løve.
Jeg hadde ikke sett snurten av løve, eller noe som lignet på løve, så lenge vi hadde bodd på Wema.
Jeg tror ingen andre heller hadde sett løve på veldig lenge, så hvorfor jeg tenkte på løve vet jeg ikke.
Så tenkte jeg på slange.
Det var litt mer logikk i det.
Jensen er bitt av slange tenkte jeg, men før jeg rakk å reise meg, eller spekulere mer på hva slags slange, singlet det i glass, og siden jeg aldri hadde hørt om slanger som slår inn vindu slo det meg at det måtte være noe tobent som var på ferde, og tro ikke at jeg opplevde det så avslappet som jeg forteller om det nå.
Hvor høy puls jeg hadde vet jeg ikke, men at det var hektisk aktivitet på innsiden er jeg nokså overbevist om.
Inntrengerne som forårsaket spettakkelet, hadde kommet rundt huset og gjorde tegn til at de ville inn.
Jensen hadde sluttet å rope, og for alt jeg viste var han nå død, og huggene mot døren fortalte meg at nå var det vår tur.
Jeg kan ikke beskrive for dere lyden av øksehugg mot døren, for jeg har av en eller annen grunn stengt de lydene ute av hodet mitt, men om dere er interessert i å finne ut hvordan det høres ut er det bare å gripe øksen fatt og gå løs på døren.
Lette hakke lyder var det definitivt ikke.
I et forsøk på å bli kvitt tjuvraddene overleverte jeg en større sum penger gjennom vinduet, og jeg kommer aldri mer til å stikke hånden ut gjennom et vindu nattestider.
Å kjenne fingre som krafset etter penger var heslig.
Jeg ventet meg et hugg som gjorde meg en hånd mindre, og lot derfor ikke hånden oppholde seg på utsiden så altfor lenge.
Pengene tok ikke fra dem innbrudstrangen.
Huggene mot døren fortsatte og jeg tenkte jeg skulle gi dem radioen, men den gikk ikke gjennom gitteret.
Dyp fortvilelse seg inn over meg, for jeg skjønte at jeg måtte lukke opp.
Huggene mot døren fortsatte, og de fortalte meg at de på utsiden hadde tenkt seg inn, okkesom.
Det var bare å få det overstått.
Hvordan jeg fikk dratt fra slåen, og hvordan jeg havnet i andre enden av rommet har jeg ingen erindring om.
Den opplevelsen er borte sammen med lyden av øksehugg, og det er kanskje like greit.
Jeg ”kom til meg selv” ved at høyrearmen verket.
2 røde striper vitnet i etterkant om at en eller annen hadde slått.
I det jeg kom til meg selv var det en som slo meg på venstre arm i det han tok fra meg lykten.
Det stod en fyr foran meg med panga og stirret meg i senk, uten at jeg kan huske noe av hvordan han så ut, noe som visstnok er nokså naturlig i følge de som har greie på det.
En unngår visstnok øyekontakt ved slike anledninger, og det stemte godt for mitt vedkommende.
Noe må jeg dog allikevel ha lagt merke til, og det er rart hvordan hjernen fungerer.
Noen dager etter ranet overhørte jeg noen som snakket om ranet, og da de nevnte et navn opplevde jeg et såkalt ”flashback”.
I brøkdelen av et sekund så jeg for meg et fjes i lystrålen fra lykten, og visste plutselig om en av dem som var med på ranet.
Jeg ble glovarm innvendig av sjokk, for han var jo en lærer på skolen hvor jeg hadde kristendomsundervisning.
Han var jo en slags kompis.
Hadde han vært med på ranet?
Nei, heldigvis.
Men broren hans hadde vært med, og de to var like som to dråper vann.
Etter hvert la jeg merke til Jensen.
Han var i høyeste grad levende, og lå under stuebordet, hvor han ble holdt i sjakk av en fyr som må ha syntes det var morsomt å lage hakk i bordet med pangaen.
Jeg hadde nå skjønt at de ikke var ute etter å skade oss så alt for mye og registrerte hektisk aktivitet rundt meg.
To av mennene forsvant inn på kjøkkenet mens en annen gikk inn mot soverommet vårt.
Jeg håpet inderlig ikke at Elisabeth var der, og fulgte etter ham.
Lettet kunne jeg konstatere at hun ikke var der.
Han spurte etter dollar, noe jeg ikke hadde, hvorpå jeg fant frem lommeboken og gav ham den.
Så gikk han ut fra soverommet og mot barnerommet.
Jeg vet ikke hvor mange av leserne som tror på engler, men jeg kan bekrefte for all verden at de finnes.
Så langt jeg kan huske bad jeg ikke en eneste gang under ranet, men at Gud var til stede er jeg ikke i tvil om, selv om jeg synes han kunne spart oss for skrekkopplevelsen.
Vel, denne skurken gikk altså mot barnerommet, stanset ved døren, snudde og gikk tilbake til stuen.
Ranerne romsterte i alle rom.
Hver eneste rom.
Hvorfor gikk han ikke inn på barnerommet?
De var ute etter verdisaker.
Hvorfor skulle de ikke tro det var noe av verdi i det rommet?
Der stod tross alt datamaskinen og skriveren.
Ingen kan få meg til å tro det var en tilfeldighet at det rommet ble spart.
Jeg er overbevist om at det stod en engel foran døren, og på den måten sparte barna for besøk.

Vel tilbake i stuen kom de to fra kjøkkenet ut, bærende på en kasse full av et eller annet, og så forsvant hele hurven, like kjapt som de var kommet.
Manfred Man`s earthband (en popgruppe, for uinnvidde) har gitt ut en LP ved navn ”The roaring silence”.
I hine hårde dager da jeg lyttet en del til deres musikk skjønte jeg aldri betydningen av LP tittelen, men etter hvert som skurkestemmene forsvant i nattens mørke forstod jeg betydningen av ”øredøvende stillhet”.
Det var utrolig skremmende.
Jeg fikk det forrykende travelt med å komme vekk fra Wema.
Dette fikk være nok action for en kveld, så vi tok med oss vakten ned til Diani, strandlinjen med alle hotellene.
Det at vi fikk ta inn på hotell uten så mye som en shilling å vise til vitner for så vidt litt om NLM`s ry på hotell linjen ved det Indiske hav.
Det var veldig mye goodwill å spore hos betjeningen.

Preget av sjokket tok vi altså inn på hotellet, vi og vakten og en annen som oppholdt seg på stasjonen under ranet.
Hvor mye søvn det ble husker jeg ikke, men fortsatt preget av ranet gikk vi ned til frokost utpå morgenkvisten.
Man skal ikke spøke med slike ting, men det skal dog sies at sjokket over å ha blitt ranet muligens bleknet i forhold til sjokket nattevakten opplevde da han oppdaget at hotellet ikke serverte ugali til frokost.
Vel, i ranet mistet vi det meste av vårt jordiske gods og gull, uten at det sier så mye om hvor mye vi hadde, men at det var mer enn de fleste i nabolaget hadde er det ingen tvil om.

Benny var som sagt lei seg for at vi hadde vært gjennom en slik opplevelse, og visste ikke hva godt han kunne gjøre for oss.
Da han kom til oss i Nairobi hadde han med seg en gave, og sjelden er jeg blitt så rørt.
Han forærte meg et Casio ur til en verdi av 2000 Kenya shilling, for han visste jo hvor viktig tiden er for oss hvitinger.
Saken er at han hadde mye mer bruk for pengene enn jeg.
Forsikringen kom til å dekke alle våre tap, men han gav meg ei klokke.
Jeg ønsker ham all Guds velsignelse samt alt av hell og lykke i alt han måtte foreta seg.

Comments

Dere har vært med på litt av hvert... "Litt av et liv" er en god tittel. Sterkt å høre om englevakten foran barnerommet. Du er en god forteller forresten. Selv om dette var et langt kapittel, måtte jeg bare lese til jeg var ferdig.

Posted by: Grete | 10/02/2008

Bilen som du laget av tre for lite barn er ikke så vakkert, men for et leketøy jeg synes er flott.

Posted by: asigurari pentru locuinte | 08/12/2011

The comments are closed.