Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

08/18/2008

Litt av et liv 7

Jeg nevnte så vidt litt tidligere at det var frodig i Kenya.
Når sant skal sies var det ikke alltid like frodig overalt.
Regntiden, som var årsaken til all frodigheten, var en av kun to årstider.
Som nordboer vant med fire årstider kunne to årstider virke voldsomt monotont, og det var muligens i løpet av vår første periode ute at jeg virkelig lærte å sette pris på årstidene der hjemme på berget.
Jeg savnet intenst høsten med fargesprakende farger.
Vår første jul i Marsabit var en trist affære hvor jeg trakk for gardinene i et forsøk på å stenge varmen og alt det grønne ute.
Jeg vet inderlig godt at vinter antakeligvis har lite med hvordan den første julen var, men for meg som nordmann hadde snø en uhyggelig effektiv julestemningskapende effekt.
Jeg savnet så til de grader vinteren med skikkelig kulde og snø.
Kuldegrader kulde, ikke den våte råkalde kulden som vi kommer tilbake til om litt.
Jeg savnet overgangen til vår, og jeg savnet de lange lyse sommerkveldene.
Jeg vente meg aldri til stupmørket som ramlet over oss som en sekk i 7 tiden, hver kveld, året rundt.
Det første året etter vår første periode ute frydet jeg meg over fargesprakende høstfarger, den første sprø isen på søledammen.
Jeg frydet meg som en unge over snøen som lavet ned og bredte seg hvitt utover.
Jeg frydet meg over pusten som stod som en sky ut av munnen en råkald dag.
Jeg ble varm innvendig da solen tittet frem og gjorde snø om til sildrende bekker, til buldrende elver.
Jeg kikket betatt på bjørka som plutselig var blitt grønn, og tanken på de lange lyse, og noen ganger, varme sommerdagene gjorde meg ør.
Og jeg fryder meg sanseløs over det hele enda.

I NLM`s østafrika region var det enten grønt, eller brunt.
Det som tross alt var fascinerende var hvor vanvittig raskt det ble grønt når regnet først satte inn.
Det tok ikke mange dagene med regn før gress og busker hadde fått et flott grønnskjær.
Det tok ikke lang tid før busker og trær stod i full blomst.
En eksplosjon av farger.
Og så brunt igjen.
Fascinerende på sitt vis, men litt for ensformig, og uendelig trøstesløst når årstidene slo feil.

Vi skriver ”når” og ikke ”om” av den enkle grunn at ”når” var normalen.
I løpet av våre 9 år i Øst-Afrika kan jeg ikke huske at regntid/ tørketid syklusen var normal et eneste år.
Det er mulig det aldri har vært noe som heter normalen, all den tid vi tilstadighet hører om ”mot normalt” når været annonseres på radio, men i løpet av våre 9 år ute ble det stadig snakket om ”den gang alt var så mye bedre” i vær sammenheng.

Da vi var i ferd med å ankomme Marsabit den første gangen fant regnet det for godt å komme til rett tid, men til gjengjeld bestemte det seg for å vare riktig så lenge.
Er det ikke det ene så er det det andre.
Om ikke tørken tar knekken på avlingene kan du være sikker på at regnet gjør det, når det først regner.
Av en eller annen grunn kunne det liksom ikke bli passe med regn, eller passe med tørke.
Da vi i vår tredje periode havnet i Bunda, Tanzania, var det tørken som rådde det første året.
Avlinger ble svidd ned av en brennende sol, og mismotet bredte seg omvendt proporsjonalt med kasavaen som vokste.
For uinnvidde kan det nevnes at kasava stort sett er vomfyll.
Rotfrukten gir en slags metthetsfølelse, men mangler visst en del på det som har med næring å gjøre, og den klarer seg fordi den er så hardfør.
Året etter, var det regnet som rådde.
Det strømmet ned i strie strømmer, og man snakket om en ny episode av ”el nino”, en kortere episode, men ikke desto mindre ødeleggende.
Veier ble ufremkommelige, som om de ikke var dårlige nok fra før, og avlinger råtnet på rot.
Nok en gang var det kasavaen som holdt ut lengst.
Det skal ikke stikkes under en stol at det var en smule krisestemning blant folket.
To år på rad med minimale avlinger kan ta motet fra hvem som helst.

Som sagt bestemte regnet seg for å komme til rett tid ved vår ankomst Marsabit i oktober, og nærmere jul var det en lærer som sa det ikke hadde regnet så mye siden 1963.
Nå vet jeg svært lite om akkurat det, men at det regnet er det ingen tvil om.
Gårdsplassen vår var et stort gjørmehull, Marsabit var et gjørmehull, veiene var gjørmehull.
Fra oktober til nærmere jul tørket vi tøybleiene i stekeovnen.
Vi fyrte i peisen.
Jepp, du leste riktig.
Vi fyrte i peisen.
For aldri har jeg frosset så mye som under ekvator.
Marsabit var bikkjekaldt i regntiden, for ikke å snakke om Limuru, hvor vi tilbrakte den første del av vår andre periode som misjonærer.
Store deler av tiden på Limuru som språkstudenter ble tilbrakt hutrende under et pledd en meter foran stråleovnen.
Jeg ante ikke at det gikk an å fryse noe så grøsselig i Afrika.
Takke meg til 20 under Celsius fremfor den rå luften på Limuru
I et anfall av et eller annet uforståelig hadde vi av en eller annen grunn tatt imot rådet om å ta med varme klær i bagasjen.
Jeg skal hilse og si de kom godt med.
Jeg ville aldri trodd jeg skulle fått bruk for noe annet enn shorts og t-skjorte under Afrikas brennende sol, og tok grundig feil.
Husene var bygd for å holde varmen ute, noe som var genialt i tørketiden, men ikke like vellykket når ”kulden” satte inn.
Var det 6o ute, så var det 6o inne også, og varmen fra stråleovnen og bløt ved la ingen stor demper på kulden.
Da var det godt med tøfler på bena og en skikkelig god ullgenser, og hadde jeg hatt finlandshette skulle jeg brukt den også, inne som ute.
Kuldegysningene river i kroppen når jeg tenker på morgenbadet i vårt iskalde Limuru baderom.
Det var så råkaldt at det gikk gjennom marg og ben, og det var ikke bare vi som syntes det var kaldt.
En råkald morgen i Marsabit, og vi var på vei til Anona.
På en av lastebilene i kolonnen la jeg merke til en politimann i full kamuflasjeuniform.
Grunnen til at han stakk seg ut var den babyrosafargede lua han hadde tredd godt ned over ørene.
Jeg innrømmer at jeg syntes det var litt morsomt, men når det er sagt skal jeg vedgå at jeg hadde kommet til å ikle meg babyrosafarget lue, samt ditto farget strikket trikot om jeg hadde hatt det for hånden en bikkjekald natt i Hurri.
Jeg hadde bommet fullstendig og trodde et laken var nok til å holde meg varm natten gjennom.
Det var det så absolutt ikke, og sjelden har jeg frosset så mye som da.
Jeg var ikke klar over at det gikk an å hakke tenner så voldsomt som det jeg gjorde den natten, og det er intet annet enn et Guds under at jeg har dem alle i behold.

På sitt vis var regntiden nokså fascinerende.
Noe av det mest spektakulære på kysten, var å sitte på terrassen og se regnskyene velte innover mot land.
Å få oppleve dette ved solnedgang var utrolig flott.
Siden vi befant oss på østkysten av det afrikanske kontinent, gikk ikke solen ned i havet, men lyste utover havet i minuttene før den forsvant i vest, og opplyste hav og uværsskyer.
Alle mulige nyanser av blått og grått og svart lyste frem der skyene nærmet seg.
Så hørte man vinden som en susen langt borte fra.
Den økte i styrke.
Bruste over havet, og fikk det til å høres ut som om havet var på vei inn i stuen.
Og så fosset det ned.
Svære, digre regndråper.
Og en var våt til skinnet før en rakk å tenke tanken å komme seg under tak.
På Wema satt vi på terrassen og beundret regnværet som beveget seg oppover lia.
Langt der nede hørte vi raslingen av palmetrær som ble bombardert av tusenmillioner tunge regndråper.
Den grå veggen av vann nærmet seg raskt.
”Gjestehuset” nedi bakken ble bort i det grå, og plutselig var man innhyllet av monsunregnet.
Vanntanken på adskillige tusen kubikk fylles av regnvann raskere enn man rekker å si ”jeg lurer på hvor mange liter vann som renner inn i tanken i dag”.
Det dundret mot bølgeblikket, og om man ønsket å konversere med naboen som satt i stolen ved siden av måtte man rope hodet av seg.
I Marsabit en søndag formiddag gav jeg opp å preke av den enkle grunn at ingen hørte et ord av det jeg sa.
Trommingen mot bølgeblikket var overdøvende, og druknet hvert et ord jeg ropte ut over forsamlingen.
Løftede hender er ikke noe vanlig syn i sambands sammenheng, men hva med løftede ben?
Denne søndagsformiddagen i den lutherske kirken i Ilman Sora satt i alle fall samtlige med løftede ben for å unngå elven av vann som rant inn i kirken.
Langt om lenge gav trommingen seg, og strømmen av vann dabbet av, og alt som hørtes var bulderet fra en kjempesvær foss.
Foss?
Fantes det noe slikt i nabolaget spurte jeg, og fikk blikk tilbake som indikerte at samtlige hadde lyst til å ta lyden nærmere i øyensyn.
Ledet an av en lokalkjent la vi på sprang gjennom landsbyen mot det som for en time siden var et tørt elveleie.
Lyden av veldig mye vann i bevegelse ble sterkere jo nærmere vi kom, og du verden for et syn som møtte oss da vi nådde ”stupet”.
Enorme mengder regnvann fosset nedover dalen, og alt som måtte ha befunnet seg i veien for vannet befant seg nå et eller annet sted i rendilleland.

Slike nedbørsmengder gjør ufattelig mye skade på nesten hva som helst.
Veier, hus, folk og dyr, alt blir feid av gårde av vannmassene.
I Marsabit hadde vi en vei, eller noe som lignet på en vei, og som liksom var ”hoved-veien” fra misjonsstasjonen og opp til byen, og som ble kalt ”Shauri yako”, ”ditt problem”, uvisst av hvilken grunn.
Etter hvert som regnet falt liknet veien mer og mer på en v-dal med en ”elv” i bunnen, og en skulle passe seg for ”Shauri yako” når regnet strømmet ned, det var det flere enn jeg som fikk erfare.
Ei tysk jente som bare skulle krysse veien skled og havnet oppi ”elven” og ble for alt jeg vet den som oppfant vannsklien.
Hun fikk seg i alle fall en ufrivillig og utrivelig rutsjetur.
Selv var det en utrivelig rutsjetur med bil i samme strøket som gjorde at jeg valgte å kjøre om flyplassen ved byturer i regntiden, for ”Shauri yako” var alldeles ufremkommelig.
Jeg havnet nedi ”elven” og kom ikke opp.
Jeg har tidligere nevnt Landcruiseren som suveren, (eller har jeg det?) og nøler ikke med å gjøre det igjen, men her måtte selv den gi tapt.
Med bilen full av unger havnet vi på skråplanet, og fikk hjelp av massevis av folk til å komme opp.
Det strømmet folk til fra alle kanter som ville hjelpe til med å få oss opp fra elendigheten, og etter en hel del ”hiv og hoi” var doningen atter en gang i stand til å ta seg frem ved egen hjelp.
En stor takk til innbyggerne ved Shauri yako, som nå var fulle av søle fra topp til tå.

Jeg har et annet minne som knytter seg til Shauri yako.
Marsabit var innimellom plaget av løsbikkjer og myndighetene gjorde med ujevne mellomrom gode forsøk på å kvitte seg med problemet ved å legge ut gift.
Det kunne bli en del gauling utover nettene de gangene problemet med løsbikkjer skulle løses, og påfølgende morgen lå det gjerne en del døde bissevovver her og der.
En slik morgen våget jeg meg opp Shauri yako av den enkle grunn at veien var blitt satt i såpass god stand at det gikk an å kjøre, og i grøftekanten lå det x antall hundelik, som ble vasket rene av regnvannet.
Det som satte en støkk i meg var hvor uaffiserte av hundelikene de var, som bunnen av bakken samlet regnvannet.
En får bare håpe det ikke var drikke vannet skulle brukes til.
Apropos det med drikkevann så skjønner vi nok ikke hvor privilegerte vi er her hjemme som kan tappe vann fra kranen og drikke uten å tenke på koking og rensing.
Jeg skal komme mer innpå dette med vann senere, men har lyst til å nevne ei gammel kone vi så oppe ved Furolle.
Kirken hadde vært med på å grave ut vannbasseng.
Ikke så å forstå at vi hadde vært med på aktiv graving, men kirken hadde formidlet penger til et vannprosjekt.
Så var vi ute for å kikke på disse bassengene en dag etter at regntiden var satt inn, og bassenget var nokså fullt av vann.
Bassengene var gravd ut på flat mark, og tanken var at når regnet kom så ville de fylles med vann.
Det fungerte utmerket.
Det var bare det at når vannet rant i strie strømmer bortover flaten så sopte det med seg alt av støv og skitt og lort, som havnet i bassengene med vannet.
Bassengene sparte folket i området for en lengre tur ned til Kalacha hvor de kunne få mer eller mindre rent vann, i alle fall klart vann, men det var som sagt en god spasertur til dette vannet.
Nå derimot hadde de vannet omtrent utenfor hytteveggen, men hvilket vann.
Brunt gjørmevann.
Mens vi stod der og kikket beundrende på bassenget kom det en eldre dame bort til bassengkanten.
Hun la seg på kne, stakk hånden ned i vannet og førte den så opp til munnen.
Jeg aner ikke om hun drakk med velbehag, men tenk litt på henne neste gang du tar deg en sup vann.

I tørketiden var livet noe annerledes.
Den varme årstiden i Mombasa fikk meg til å pese som en hund, og varmen i Bunda minnet om den i en stekeovn.
Den minste anstrengelse fikk svetten til å renne.
Jeg husker en mandags formiddag på Wema hvor svetten dryppet fra haken mens jeg strevde med prekenen for kommende søndag.
Jeg satt rolig på en stol og tenkte, og svetten rant.
Skjorten klistret seg til kroppen som om jeg nettopp var utsatt for et regnskyll.
Akkurat da spekulerte jeg litt på hva i all verden det var jeg hadde begitt meg ut på.

Etter som uker ble til måneder ble alt rundt oss brunsvidd.
Så langt øyet rakk var Marsabit sletten brun og gold, og jeg innbiller meg jeg vet hvordan det ser ut på månen.
Det som var igjen av gress stakk opp som nåler, og dugde dårlig til å mette sultne kumager, med det til resultat at det ble en del skrantne kyr som ble liggende rundt omkring.
I en tørkeperiode en stund før vi ankom Marsabit hang lukten av døde dyr som pest i luften.

Den rikeste mann i Marsabit var verken banksjefen eller ordføreren, men han med 600 kyr.
Folk laget sanger om ham.
Han bodde i ei jordhytte med stråtak.
Ikke strøm, ikke innlagt vann.
Ingen aksjer i Orkla.
Men han hadde 600 kyr.
600 kyr, som han nektet å selge en eneste en av da tørken satte inn.
600 kyr, som døde en etter en, til han kun hadde en håndfull igjen.
Nå vet jeg ikke hvem de synger om i Marsabit.

Nå høres jeg antakelig ut som en ufordragelig egoist, og er det sikkert også, men fordelen med at regnet uteble var at vi kunne kjøre hvor som helst uten fare for å bli sittende fast i gjørme til oppunder takgrinden, og jeg våget meg ut på tur i fjellet uten å frykte for slanger som lå bortgjemt i hakehøyt gress.

c3daa541a73d97b01d55c84a9669a7e4.jpg