Afrikansk dagbok

Det var ikke bare gående som fikk min oppmerksomhet der vi fór frem.
Med jevne mellomrom dukket det opp mennesker i uniform langs veien, stående ved svære spikermatter som stanset selv den største av alle jordens panserkjøretøy.
Førerkort, vognkort og vogn med last måtte inspiseres, eller de lurte ganske enkelt på om du hadde plass til en tjenestemann som skulle et stykke bortover veien, og om du også hadde plass til flyttelasset hans.
Nå hadde jeg hørt ymse historier om korrupte politimenn på forhånd, og hvor lurt det var å legge seg ”flat” ved en eventuell konfrontasjon.
Nå gikk det heldigvis godt på vår første tur opp til Marsabit, men det kunne gått en del verre ved et par andre anledninger, og jeg takker Vår Herre og styret for regionen for at vi alltid har sluppet unna med ingenting verre enn saftig kjenn og kraftig hjertebank.

I et forsøk på å hindre biltyverier ble det bestemt at bilene skulle utstyres med NLM´s emblem, og om ikke det var nok ble det også foreslått påskriften ”syndens lønn er døden”.
På vår bil stod det ”Neno la Mungu ni nuru ya ulimwengu” (Guds ord er verdens lys), og denne påskrift reddet oss ved flere enn en anledning, i tillegg til at den nok også førte til at vi ble stoppet av nysgjerrige tjenestemenn som ville vite hva som stod på bilsiden.

Så var det den gang jeg nok hadde kjørt litt for fort.
(Nok en stripe i misjonærlakken, beklager).
Jeg hadde altså tråkket litt for hardt på gasspedalen og legger skylden på et kinesisk entreprenør firma som nylig hadde overhalt veien.
De omgjorde dyretråkket som utgjorde den viktigste ferdselsåren mellom Nairobi og Mombasa til en utrolig flott strekning vei som innbød til fartsrekorder.
Fristelsen ble for stor, og så ble vi altså stoppet.
Nå er det slik, eller var i hvert fall slik, at dersom du ble ilagt et forelegg så måtte boten betales i retten i det distrikt boten ble utskrevet.
Dette kunne bli problematisk med mindre man bedrev villmannskjøring på hjemstedet, men nå var ikke Voi vårt hjemsted.
Vi var på veg til Nairobi, og jeg så mørkt på å skulle måtte kjøre 33 mil tilbake til Voi for å betale boten noen dager senere.
Nå var det også slik at den tjenestemann som skrev ut forelegget, måtte møte i retten som vitne, noe de fleste tjenestemenn så på som meget lite tjenlig.
Så et slikt forelegg som vi nå stod overfor, ble fort ubeleilig både for overtreder og for utskriver av forelegget, og derfor kom de to parter gjerne til enighet uten at saken ble brakt videre, ved at overtreder gav en donasjon til tjenestemannens privathusholdning.
Nå var vi blitt advart mot å gi fra oss hard valuta slik i øst og vest, og derfor var det med litt hjertebank jeg iakttok politimannen som kom slentrende bort til oss.
Det var da at skriften på veggen berget oss.
Han kom bort til bilen, leste det som stod, kom med en formaning om ikke å kjøre så fort, spurte om å få en Bibel og vinket oss videre.
Å gi fra seg en Bibel, er det å bestikke?
Jeg var ikke helt sikker, så han fikk ingen bibel av meg, men et par traktater i stedet.

Nå skal jeg ikke bry dere med for mange slike historier, men jeg har lyst til å nevne den gang en illsint tjenestemann ville hindre meg i å kjøre rett frem i rundkjøringen ved Sarit, uten at jeg skal hefte dere mer om hvilken retning jeg kom fra.
Derimot skal jeg hefte dere litt med Sarit.
For uinnvidde kan det nevnes at Sarit er et nokså flott handlesenter hvor en kan få kvittet seg med en god del penger i bytte mot alt mulig nyttig og unyttig.
Sarit er, om ikke akkurat himmel på jord, så i hvert fall et univers flottere enn butikkene i Marsabit og i Bunda.
På kysten hadde vi et helt OK Nakkumat, og så hadde vi italiener sjappa på Diani, så sammenlikningen blir liksom ikke så stor om de blir med i historien.

En kan faktisk ikke sammenlikne Sarit med bodene i Marsabit.
Det eneste de har til felles er at noen har noe å selge.

Mitt første møte med butikkene i Marsabit var hos kikuyu damen.
Hun var antakeligvis av Kikuyu stammen, derav navnet.
Man kom altså inn i butikken til kikuyu damen, det vil si, man kom en liten meter inn i butikken og så stengte disken for videre ferdsel innover i lokalet, som ikke akkurat bugnet over av varer.
Det er ikke helt rett å si at det ikke bugnet over av varer, for det var faktisk en hel del varer der inne.
Det var for eksempel flere kartonger melk av typen UHT, noe som indikerer at den kan stå uåpnet i lange tider uten å surne.
Det var mange pakker av samme type spagetti, som uttales supagett, og du må bare ikke tro noe annet.
Det var et berg av hermetisk syltetøy, av typen appelsinmarmelade, jordbær og plomme.
Det er mulig de hadde ananas i syltetøyform også, men det skal jeg ikke bruke mye tid til å fundere på.
Det var mange pakker maismel og hvetemel, som begge ble solgt med tilhørende proteiner i form av larver.
Hun solgte også karameller og drops som egnet seg godt på lange kjøreturer, spesielt det turkisfargede mint dropset.
Det var diverse typer håndsåpe som ikke egnet seg til bruk for dem med sart hud, og to typer saft hvorav Ribena er absolutt å foretrekke fremfor den jeg ikke har tatt bryet med å huske navnet på.
Og så var det hauger og dunger av toalettpapir med navn som ”super soft toilet tissue” som godt kunne brukes til en siste finpuss av det man måtte ha laget seg på sløyden.
Bak disken stod det en røslig dame, kikuyu damen, og tok seg av en håndfull kunder samtidig. Dette var mitt første møte med manglende køkultur.

Vel, du stod altså på utsiden av disken og sa frem ditt ærend og kikuyu damen hentet alt det du skulle ha, mens hun innimellom hentet varer til andre som stakk innom en snartur, og slik gikk den formiddagen.
Det hendte jeg ble irritert over hennes manglende evne til å konsentrere seg om bare meg og min handleliste og pekte på noe på øverste hylle, samme hva, bare for å være slem, for da måtte den røslige damen utføre akrobatiske balansekunster på vaklevorne krakker og hyller for å nå opp.
Neida, det var ikke for å være slem at jeg pekte på insekt sprayen på øverste hylle, et antiinsektmiddel med navnet ”doom”, som ikke bare varslet dommedag for mygg og den slags, men også for utøveren av insektmasakeren om ikke vedkommende kom seg ut av det nedsprayede rom raskt nok.
Vareutvalget var altså ikke det helt store, faktisk milevis fra utvalget i Sarit komplekset, men man sparte jo til gjengjeld mange penger.

Når man så omsider var kommet til enden av handlelisten, og en kan jo lure på hva en skal med en lang handleliste i en butikk uten det store vareutvalg, skulle varene regnes sammen, og kikuyu damen fant frem en gammel avis som hun rev en bit av og la sammen de forskjellige summene.
Først en gang, og så en gang til for å sjekke at den første summering var rett.
Dernest overleverte jeg en bunke sedler som ble telt en gang, og så en gang til.
Dersom det var penger til gode i min favør hendte det ikke en eneste gang at kikuyudamen gav meg det tomme blikket som indikerte at jeg i hennes hode ikke lenger befant meg i butikken noe som igjen betydde at hun kunne beholdt vekslepengene.
Det skjedde derimot mer enn en gang i Bunda, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har forlatt en butikk og lovet meg selv at jeg aldri mer skulle sette foten på dørstokken til etablissementet.
Å motta ”blikket” gav meg en irritasjonsinnsprøyting jeg godt kunne klart meg uten.
Utallige ganger har jeg måttet minne personen bak disken om at jeg faktisk står her ennå, og at jeg svært gjerne vil ha igjen på seddelen hun mottok for litt siden.
Om ikke elendige veier og galninger bak rattet klarte å ta knekken på meg var jeg overbevist om at det som til slutt kom til å bli min bane var ”blikket”, innbilningen om at jeg var forsvunnet fra butikken.

Kikuyudamen hadde forresten brus også, to fabrikkmerker til og med.
Vet du forresten hvordan du skal få kjøpt en kasse med brus i Marsabit, uten å måtte drikke opp hele beholdningen i butikken?
Jeg hadde vært så dum at jeg leverte inn alle kassene med tomflasker før en ferietur, og oppdaget nå at det var ikke så lett å få kjøpt nye, uten å måtte sprenge blæren i butikken.
Jeg prøvde et par ganger uten helt å forstå logikken i avslaget fra damen bak disken.
Hennes poeng var at jeg ikke kunne få kjøpt noen kasse med brus dersom jeg ikke hadde noe å levere.
Mitt argument var at dersom jeg ikke først fikk kjøpt en kasse med brus ville jeg aldri bli i stand til å kunne levere inn noen kasse med brus slik at jeg kunne få kjøpt en ny kasse med brus, og slik holdt vi det gående noen runder.
Til slutt skulle jeg få kjøpe en kasse, mot at jeg lovet å returnere den samme ettermiddag.
Jeg spurte henne om hun trodde jeg ville være i stand til å drikke opp 12 flasker 0,33ml i løpet av en ettermiddag, og angret øyeblikkelig på mitt utsagn, for handelen var med det i ferd med å glippe.
Jeg fikk til slutt aller nådigst kjøpe en kasse med brus, og hun var ikke helt fornøyd da jeg noen dager forsinket leverte den inn, men nå hadde vi i alle fall noe å bytte inn mot en ny kasse brus.
Denne opplevelsen ble hentet frem fra glemselens hav og traff meg i solar plexus som en atlanterhavsdamper for full maskin da vi noen år senere var havnet i Bunda, og jeg i min enorme naivitet trodde vi var kommet langt forbi tomkasseinnleveringsstadiet ved kjøp av brus i butikk.
Det viste seg da at innehaversken av Home Shop var av et annet kaliber enn kikuyu damen, og det hjalp ikke at jeg hadde lagt igjen adskillige shilling i butikken hennes.
Jeg forlot Home Shop uten brus.






Noe av det dummeste en kunne finne på i Marsabit var å legge handledagen og bankdagen til samme dag, eller ”betale regning i posten dagen” for den saks skyld, for da kunne en virkelig glemme alle andre gjøremål.
Ikke nok med at kikuyudamen hele tiden tok seg av andre kunder slik at tiden man tilbrakte i hennes butikk ble borti mot 10 ganger lengre enn det man hadde tenkt, nei, det var endatil det samme systemet i banken og på posten, bare enda mer kaotisk.
Det gikk lang tid før jeg forstod at det lureste man gjorde når man gikk i banken, det var å ta med seg en god bok, og det tok enda lengre tid før jeg skjønte at jeg faktisk kunne sende en annen i mitt sted.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger min tålmodighet ble strakt til bristepunktet.
Jeg som var vant til å stå pent i kø, og ikke minst at alle andre gjorde det samme, ble skyflet rundt av folk som ikke hadde hørt noe som helst om køkultur.
Her var det tydeligvis jungelens lov som hersket.
Det var vel på postkontoret at den berømte strikken omsider røk.
Begeret var fult, og ”dråpen” som fikk begeret til å renne over trengte seg frem idet det ble min tur til å bli betjent.
Jeg hadde stått tålmodig og ventet på tur, og da det omsider ble det som jeg betraktet som min tur, kommer det altså inn en som streiner bort til luke nr.3, rett foran nesen på meg.

Når vi nå først er inne på det som har med luke nr.3 å gjøre kan jeg ikke la være å nevne luke nr.1, eller 2, hvor det også satt folk som mottok lønn, men som aldri kunne ta seg av det jeg kom for å få gjort.
Det var forresten en sann fryd å komme tilbake til Norge og oppleve at det spilte ingen trille hvilken luke en til slutt havnet foran, for vedkommende bak vinduet hadde fullmakt til å gjøre hva det nå enn var en ønsket å få gjort.
Det går utallige historier om mennesker som nesten er blitt drevet til vanvidd av kenyanske postkontor.
En er så heldig, eller uheldig, alt etter som en ser det, å motta en pakke fra Norge.
Er man av den typen mennesker som forfølges av uflaks må pakken hentes på hovedpostkontoret i Nairobi, og det er her at man finner ut hvem som har kort lunte og hvem som ikke har noen lunte.
Det er X antall luker man må innom for å få utlevert pakken, og dersom mannen med stempelet i luke 4 ikke er tilstede, ja da er det bare ”pole sana”, du får prøve igjen i morgen, for mannen i luke 3 har ikke noe med å lene seg over til luke 4 for å få fatt på stempelet du trenger for å komme deg videre i systemet.
Det kan fort ta litt tid å få ut en pakke, og når man så omsider får den utlevert, utsultet og avmagret (avhenteren altså) så skal man være glad til om det er noe igjen i pakken.
Brunosten har gjerne fått ligge i fred for nysgjerrige blikk, for den har jo skilt seg nå, men det har ikke sjokoladen, eller pyjamasen til tantebarnet.
Det hendte jeg lekte med tanken på å sende sjokolade til meg selv, sjokolade som var blitt behandlet vel å merke, og så ta en tur på postkontoret en dag eller to senere for å finne ut hvem som var blitt akutt syk på jobb, men det ble bare med tanken.

Man kan vanskelig snakke om posten uten å komme inn på dette som har med telefon å gjøre (dette blir visst et langt kapittel).
Det kunne skrives flere bind om telefonsystemet i Kenya, og en dag gjør jeg det kanskje også.
Det var ikke bare politiet som tok imot bestikkelser.
Også de som satt på telefonsentralen tok imot bestikkelser.
For en kopp med te så kunne du bli koblet på en annens linje, og så ta en telefon til hvor som helst egentlig.
Dette førte jo selvfølgelig til at regningen kunne bli nokså høy for den stakkaren som fikk misbrukt linjen sin.
Et amerikansk ektepar fikk en regning på 90.000Ksh. (ca.9000 nkr.).
De visste at de hadde ringt for om lag halve beløpet, mens resten var såkalte ”te” tjenester. Dette var i grunnen et stort problem, for hva skal man gjøre?
Betaler man så fortsetter elendigheten i det uendelige, og betaler man ikke, ja så kuttes telefonen.
En sparer jo litt penger ved å velge siste løsning, i tillegg til en hel del frustrasjoner tilknyttet telekommunikasjonen, men en blir jo litt isolert.
En gang kuttet de faktisk linjen, vel, det var nå forresten ikke bare en gang, etter at vi hadde betalt.
Jeg drog sporenstreks opp til telefonselskapet, og oppdaget at køen av klagere var lang, i den grad man kan kalle den ansamlingen av mennesker en kø.
Det var en haug med illsinte mennesker som alle prøvde å komme seg inn på kontoret til en fortvilet ansatt, og alle viftet med kvitteringer for betalte samtaler.
Det viste seg at det var så vanskelig å finne ut hvem som hadde betalt, og hvem som ikke hadde betalt, at de kuttet likeså godt alle linjene.

Så hendte det at linjene bokstavelig talt ble kuttet av folk som trengte en klessnor, eller av noen som hogg ned et tre osv.
Å få fikset på dette var jo ikke alltid like lett, for de som skulle fikse det hadde jo ikke alltid verktøyet med seg, eller de hadde ikke noe verktøy i det hele tatt, og så måtte en innom opptil flere for å få det en trengte til en reparasjon.
Og stigen, ja den lå gjerne et annet sted.
Hvordan vet jeg så mye om dette?
Jo, det var jeg som kjørte reparatørene rundt slik at de fikk samlet i hop alt de trengte for å fikse linjen.
Men så kom mobiltelefonen til Kenya, og med ett var det slutt på alle disse problemene.
En ny verden åpenbarte seg for oss.
Ingen linjer som ble kuttet, ingen stiger som måtte hentes, og ingen som ved hjelp av te kunne hekte seg på hos oss.

Men jeg var altså på postkontoret i Marsabit, noen linjer ovenfor, og jeg tok et langt skritt frem mot luke nr.3 og la begge albuene demonstrativt på disken slik at den tidligere nevnte ”dråpen” ble skjøvet vekk, og så stirret jeg damen bak luken stivt inn i øynene, og mumlet noe om at det egentlig var min tur nå, uten at det hjalp det minste.
Han som fikk begeret til å flyte over hadde nådd først frem og ble først betjent.
Trassig ble jeg stående, med begge albuene på disken, og jeg vek ikke en tomme.

Det var liksom ikke helt meg å gjøre slikt noe.
Sist gang jeg reagerte så voldsomt på urett mot meg selv, var antakeligvis 15 år tidligere, men nå, som da, var jeg nok ikke helt meg selv.
Jeg var tydeligvis gått over fra turistfasen til sjokkfasen.
Foreløpig hadde det meste vært nytt og spennende, men nå var det ikke nytt lenger, og slettes ikke spennende.
Kultursjokk kalles det jeg gjennomlevde, og det var en veldig lite oppbyggelig.
Vi hadde hørt om det, både på misjonsskolen og i Kenya etter at vi kom ut.
Da vi leste Borana første gang, hadde vi en lærer som snakket mye om det å ha støtdempere. Det er mulig han hadde bedre greie på støtdempere enn på Borana, for han lærte oss utrolig mange rare ord, som det senere viste seg ikke hadde noe med Borana språket å gjøre.
Kanskje som hevn for alle de dumme spørsmålene jeg utsatte ham for, noe jeg kommer tilbake til senere.
Men han snakket altså om støtdempere, en innretning biler har for å dempe de verste støt, og prøvde ved det å forberede oss på kulturforskjeller og hva det kunne komme til å gjøre med oss, men det var ingen ting som kunne forberedt meg på hvordan det kom til å utarte seg.
Jeg som vanligvis var så rolig og avbalansert fikk slik veldig lyst til å sprenge postkontoret i luften, sammen med banken og butikken og en god del annet også, for ikke å glemme matatuene.
Jeg har ikke ord i mitt vokabular for å uttrykke min misnøye med matatuene.
Jeg tenkte tanker som ikke egner seg på trykk, om folk og om dette vanvittige systemet jeg var havnet oppi og lurte på hvordan i all verden jeg skulle komme ifra det hele med vettet i behold.
Vel, vi drog en tur til Nairobi, tilbake til sivilisasjonen.
Gikk i butikker hvor det var kassaapparater og rullebånd og ikke minst hvor folk faktisk stod i kø og ventet til det ble deres tur.
Det var noen deilige dager.

I banken råddeogså det totale kaos.
Jeg vet ikke hva en kan sammenlikne det best med, men det var altså en hel haug med mennesker som flokket seg foran en luke, og alle la, slengte, heiv sine papirer på disken foran luken, og alle sa et eller annet til mannen bak luken om at de hadde det fryktelig travelt og at de måtte få gjort unna sine papirer før det ble helg.
Det så ikke ut som om noe kunne rokke ved mannens monotone behandling av saker.
Uten å se opp for å se hvem han betjente tok han et vilkårlig papir ut av bunken uten hensyn til hvor i bunken papiret lå, eller hvor lenge dets eier hadde ventet, og slik gikk den formiddagen.
Det var til å få mark i av.
Men så venner en seg til systemet og gjør som alle andre, bortsett fra at en altså kommer på å ta med seg en bok.
Etter en god stund blir ens navn ropt opp og en kan brøyte seg veg frem til luken og få pengene sine.
I alle fall noen ganger.
Den dagen jeg bestemte meg for at jeg i tillegg til å sprenge postkontoret også skulle sprenge banken, hadde jeg gjort som vanlig, brøytet meg veg frem til disken, lagt fra meg papirene og satt meg i en stol med en bok.
Etter en god stund så jeg opp, og det stod ingen rundt luken hvor jeg leverte fra meg lappen min.
Det satt ingen bak luken heller, men det lå igjen en lapp på disken foran luken.
Jeg ante det verste.
Joda, mannen var gått til lunsj, og en annen hadde tatt over, men fra en annen luke, og min lapp lå altså igjen.
Lunsjspiseren hadde altså ikke brydd seg med å overlevere mine papirer til han som overtok.

Det er slikt noe som får frem mine verste sider.
Jeg bestemte meg for at jeg så sant jeg kunne unngå det, aldri mer skulle sette mine ben i den banken, men heller sende en annen i mitt sted.
Ja, jeg innrømmer at det å skulle utsette en annen for den banken var en fæl ting, men jeg hadde fått mer enn nok for veldig lenge.
Nå var det ikke bare jeg som reagerte på sørvisen i banken.
En Rendille, altså en fra Rendille stammen, en nabostamme til Borana, som jobbet for en utviklingsorganisasjon, gav høylytt uttrykk for sin misnøye, og hevdet med høy og klar stemme at det ville ta kortere tid å kjøre 26 mil til banken i Isiolo og så kjøre hjem, enn å få utført ens ærend i banken i Marsabit.
Han var sint han.

Vel, så var det da denne politimannen i rundkjøringen ved Sarit, som jeg begynte å fortelle om for en stund siden.
Jeg måtte bare ikke tro noe annet enn at han var i sin fulle rett til å stå der han stod, og jeg hadde vær så god å følge hans anvisninger, og hvem trodde jeg at jeg var som ikke brydde meg om at han stod midt i veien og dirigerte trafikken dit han ville, og jeg hadde vær så god å følge hans anvisninger, og om jeg ikke hadde respekt for offentlig tjenestemann kanskje, osv, osv.
Jeg husker en gang jeg var ute og trimmet da jeg avtjente verneplikten i den Kongelige Norske Marine, og hvor jeg forvillet meg inn på et område på Håkonsvern som befant seg innenfor det som gikk under begrepet ”strengt hemmelig”.
Det hadde sikkert stått et oppslag med påskriften ”overtredelse medfører borttauing” som jeg hadde oversett, og jeg ble en smule overrumplet av en stykk militærpolitikonstabel som lurte på hva jeg holdt på med der.
Da ble jeg en smule skjelven og så for meg et opphold i kakebua grunnet overtredelse av en eller annen paragraf i den militære straffeloven, og stotret frem at jeg var ute på joggetur.
Vel, jeg fikk se til å finne meg et annet sted å jogge, var beskjeden fra MP`n.
Det viste seg at den hjertebanken jeg fikk i møte med en kongelig norsk MP var småtteri i forhold til hjerteaktiviteten i rundskjøringen ved Sarit.
Jeg kjente hjertet dunke mot skjorten og svetten piplet frem, og jeg la meg langflat, i overført betydning.
Jeg har aldri vært mer skyldig enn akkurat der og da.
Jeg gav konstabelen rett i alt han sa og tok imot all den kjeft han hadde å gi, og lurte veldig på hvordan jeg skulle komme ut av denne knipen.
Men nok en gang var det skriften på veggen som reddet oss.
Det kom en røslig kar i uniform bort til oss mens han smilende leste det som stod på bilen. Han skjøv sin illsinte kollega ut av veien og vinket oss videre med en munter hilsen.
Jeg takket og bukket, og beklaget alt jeg kunne, og vendte nesen hjemover, takknemlig for nok en gang å ha blitt reddet av den tidligere nevnte skrift.

Som jeg sa tidligere så slapp vi forholdsvis lett unna det kenyanske politiets klør, og er takknemlig for det, men det er kanskje noen som ville vært glade om de hadde havnet i klørne på de blåkledde, i stedet for å havne i klørne på mobben.
Mobben var hvem som helst som gikk forbi og fikk hendene om halsen på en kjeltring.
Mobben var vanlige mennesker som på et blunk kunne finne på å ta loven i egne hender.
Jeg var på veg hjem fra bytur i Nairobi da jeg så en flokk mennesker som forlystet seg med en stakkar. Hva stakkaren hadde gjort, aner jeg ikke, men han ble jaget naken av en skokk mennesker. Det verste var barna som sprang rundt ham og lo, mens de voksne slo.
Ved et annet tilfelle så jeg en flokk som drev en mann foran seg. Han vendte seg stadig mot mobben og bad tynt for seg, men ble pisket videre. Han blødde fra sår i hodet, uten at det var nok for mobben. De drev ham foran seg og slo.
Vi kom kjørende fra Marsabit, og idet vi kommer inn i Nairobi, er det en mann som snapper til seg vesken til en dame. Hun gjorde antakeligvis anskrik og ropte ”tyv” og dermed satte hele plassen seg i bevegelse etter veskenapperen.
Mobben betraktet seg selv som et slags veldig lokalt rettsvesen, med rett til å avsi dom samt å gå til avstraffelse. Hvorfor bringe kjeltringen til politiet når en kan sørge for avstraffelsen selv?
Resultatet av mobbens virksomhet var gjerne et lik med et utbrent bildekk om halsen.

Av denne grunn stanset vi aldri ved trafikkulykker. En kunne av mobben bli oppfattet som årsaken til ulykken.
Jeg kom kjørende bak en matatu på vei mot Wema. Vi lå i 90. På venstre vegkant kommer det 3 skolegutter, og jeg slakker av på farten, for man kan jo aldri vite, og jeg har ikke før tenkt tanken så springer en av guttene ut i veibanen.
Mattatuen hogger i bremsene og svinger unna som best han kan, men treffer.
Jeg tråkker bremsen inn og ser gutten komme ut under matatuen.
Han ruller rundt flere ganger og stopper til slutt med ansiktet ned i asfalten utved høyre vegskulder.
Ranselen bikker fremover og treffer ham i bakhodet.
Jeg er i sjokk.
Jeg har aldri vært vitne til noen ulykke før.
Har aldri sett noen bli påkjørt.
Alt i meg roper at jeg bare må kjøre på, kjøre på, og ikke stanse, men jeg må stanse.
Må finne ut hvordan det gikk med gutten.
Så jeg stanser og løper bort til bylten som ligger der, urørlig.
Ingen åpne sår, ikke noe blod, og heller ingen pust.
Han var død.
Jeg så opp, og det kom flere biler, og folk, og nå var det om å gjøre å komme seg unna.
Matatuen hadde stoppet lenger nedi bakken, og jeg ropte til sjåføren i det jeg kjørte forbi at jeg kom til å rapportere til nærmeste politipost.

Hvem vet hva som kunne ha skjedd om vi hadde satt i gang med gjenopplivning
Mobben er brutal, og det er god grunn til å frykte den.

Når man kjører på slike veier som dem vi stort sett kjørte på i Kenya og Tanzania er det viktig å være rett skodd.
Hva hjelper det å ha en Landcruiser, når skotøyet ikke tåler underlaget?
Hva som så er skikkelig fottøy er jo en diskusjon for seg selv, som vi godt kunne godt inn på her all den tid jeg sitter for meg selv og skriver og derfor ikke vil møte motbør (annet enn en og annen kritisk kommentar, som jeg kan redigere bort om det skulle komme noen), men det får vel være til en annen gang.
Min interesse for dekk har aldri vært særlig stor, jeg innrømmer mer enn gjerne det.
Det mest interessante ved Motor´s dekk tester har alltid vært prisen.
Egenskaper ved vannplaning og evne til å kravle seg frem i søla har aldri fenget, ikke før jeg kom til Marsabit.
I Marsabit ble jeg mer enn opptatt av dekkenes egenskaper, spesielt dekkenes evne til å motstå punkteringer, og da spesielt dekkenes evne til å stå imot de infame akasie tornene.
Om du tror at en torne er det som befinner seg på rosens stilk, er du like mye på jordet som det jeg var.
Rose torner??
HahaHAAAAAA.

Disse små krumme greiene som sitter oppetter rosestilken blir for ingen ting å regne sammenlignet med en akasie torne.
Det nærmeste jeg kommer i sammenlikning med en akasie torne må bli en durabelig spiker.
Det er helt ufattelig at noe som vokser på et tre evner å penetrere adskillig lag gummi og forårsake en punktering.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger disse infernalske trespikerne tvang meg i kne.

Det første en gjør i en lappedekk situasjon, etter å ha løsnet hjulet fra resten av kjøretøyet, er å løsne dekket fra felgen, noe en får til ved å slå løs på dekket med slegge til svetten siler og ukvemsordene ligger farlig langt fremme på tungen.
Når dekket er løsnet fra felgen kan man så ta ut det som er igjen av slangen.
Er det såpass mye igjen av slangen at hullet kan lappes, gjør man det.
Slangen fikles så på plass i dekket, hvorpå man tar slangen ut igjen for å finne ut om det er en torne som er årsaken til punkteringen, noe det antakeligvis er.
Fingrene føres rundt inni dekket, forsiktig, for man ønsker jo ikke å punktere fingertuppene.
Om man glemmer denne ørlille men dog så viktige detaljen tar det omtrent ingen ting av tid før man igjen punkterer.
Når så tornen er lokalisert dras den ut med ”toolen” som ”alle” misjonærer har, og her kunne man hatt en lang utredning om hvilket redskap som er best, noe vi ikke skal all den tid Gerber er og blir best.
Når tornen er fjernet fikles slangen nok en gang på plass og en kan begynne den møysommelige prosessen med å pumpe opp dekket ved hjelp av en fotpumpe.
For å få et trykk på 38 bar må man pumpe bortimot 600 ganger, noe jeg vet etter å ha telt.
Denne operasjonen gir forøvrig flotte lårmuskler, og sender det en måtte ha igjen av væske i kroppen ut gjennom hver eneste pore.
Ved senere utreiser hadde vi ikke dette trimsettet til disposisjon, men fikk utlevert en liten elektrisk sak som pumpet luft i dekkene for oss, noe som gjorde hele operasjonen noget enklere, og lårmusklene slappere.
Dernest settes hjulet på plass, og en kan bare håpe at lappingen holder hele veien hjem.

Jeg kan alt om dette som har med punkteringer og lapping å gjøre, all den tid punkteringer forfulgte meg.
Jeg vasset i punkteringer.
De ble min ”torn i kjødet”, for ikke å si i dekket.
En uke lappet jeg dekk 5 ganger.
På en tur til Anona punkterte jeg 4 ganger, fire – 4 – ganger.
Jeg hadde med to reservedekk, for å være sikker på å slippe lapping.
Ett til veien opp, og ett til hjemturen.
Den forskriftsmessige punkteringen på vei til Anona stanset oss et eller annet sted før Torbi, og dermed satt jeg igjen med det andre reservehjulet, og vissheten om at jeg ville slippe å lappe på veien hjem.
Da vi etter noen dager vendte nesene hjemover fikk vi en ny punktering, noe som ikke spilte noen rolle, for jeg hadde jo fortsatt det ene hjulet i reserve.
Lystig til sinns gikk jeg ut for å rigge til jekken, og kunne bestyrtet konstatere at vislelyden som nådde mitt øre ikke hadde noe med det paddeflate venstre bakhjul å gjøre, men hadde veldig mye å gjøre med det høyre bakhjul som sakte seg sammen.

Jeg hadde problemer med å akseptere situasjonen.
Jeg stod der med to flate bakdekk, hvorav det venstre viste seg å være meget umedgjørlig.
Det er lite, veldig lite, som så til de grader setter tålmodigheten så intenst på prøve som det å punktere på begge bakhjulene samtidig.
Det eneste jeg kommer på nå som måler seg med en slik prøvelse er å ha bilen full av mennesker som skal hjelpe til, mennesker som overhodet ikke har greie på hva som skal gjøres.
Finnes det noe mer irriterende enn en som tar slegge og dekkspak ut av hendene på en, og så på klønete klomse vis forlenger dekkskifteprosessen med adskillig tid?

Etter halvannen time i stekende sol var vi atter en gang på vei hjemover, men jeg hadde nå en ubehagelig følelse i magen.
En følelse av at de neste 7 milene ville bringe oss flere ubehagelige punkteringer, og jeg fikk uhyggelig rett.
Det er følgende hendelse som fikk meg til å bestemme meg for å bytte dekk.
Vi hadde tilbakelagt en halvtimes tid da den umiskjennelige lyden av punktering tvang oss i kne igjen.
Jeg kunne ikke begripe min uflaks.
Jeg skjøv de velmenende, men akk så iveiengående, medhjelperne tilside.
Jeg rev av hjulet og la all min kraft, irritasjon, ergrelse og frustrasjon inn i hjulskiftet, og vi la nok en gang støvet bak oss etter 45 minutters uttørking av kroppen, og jeg gav meg selv løftet at om vi punkterte en gang til så kom jeg til å kjøre på felgen resten av turen.

Jeg skal ikke nevne navnet på dekket jeg gikk fra, grunnet frykt for injuriesøksmål, men den godeste Michelin gav meg siden ingen problemer.
Ikke før vi kom ut til vår tredje periode og den godeste Michelin viste seg å være udugelig på de, om mulig, enda verre Mara veiene.
Jeg som trodde jeg var ferdig med ”tilbedelsen” i veikanten, var atter engang å finne på kne ved bilen, skiftende og lappende på dekk.
Firestone kom atter til heder og verdighet, og jeg er like klok på hvilke dekk som er best.

De første milene ut av Nairobi gikk lekende lett.
Det var en flott flerfelts motorvei, som noen steder er blitt flottere de senere årene.
En og annen ujevnhet var det jo, men kunne dette virkelig være Afrika?
Afrikanske veier skulle jo bestå av grus og sand og gjørme, og nærmest være ufremkommelige.
Det er jo det enhver misjonær ser frem til før ankomst Afrika.
Kjøre ”offroad” så gjørma skvetter.
Ha en støvsky til hale, en hale som synes på veldig langt holdt.
Vel, det skulle vise seg at jeg kom til å få mer enn nok av både grus, sand og gjørme etter hvert.
Ja det skulle komme tider da jeg sammenlignet det å nå frem til Isiolo og asfalten, selv ”pothole” asfalten, med det å komme til himmelen.
Det skulle komme tider da jeg kunne gitt min høyre arm for å komme løs fra gjørmehavet, og få dekkene vel plassert på asfalt.
Det skulle komme tider da jeg var villig til å gi bort svigermor for å bli kvitt støvet.
Støv som la seg som pudder over absolutt alt.
Ingen ting som er konstruert for å stenge vær og vind ute er i stand til å holde pudderstøvet ute.
Det smøg seg inn gjennom de minste gliper og skapte en noget spesiell atmosfære inne i kjøretøyet.
Den eneste fordelen med pudderstøvet var at alle stort sett holdt munnen lukket, med det til følge at det ble stille.
Ah.

Vel, den flotte motorveien tok slutt lenge før vi var halvveis, og ble erstattet av et månelandskap av en vei.
Se for deg en asfaltstripe hvor hull i alle størrelser dominerer bildet og hvor vegskulderen består av dype furer, furer vasket ut av utallige regntider.
”Potholes” kalles alle disse hullene, og du kan faktisk få kjøpt t-skjorte med teksten ”I survived the pot holes in Kenya”, så bveryktet er de.
Noen av disse hullene var på størrelse med vårt nåværende badekar, både i lengde, bredde og dybde, og andre var enda større, og ingen var varslet med ”fare” skilt.
Jeg kan fortsatt kjenne det knyte seg i magen ved tanken på alle disse kraterne som aldeles uten forvarsel åpenbarte seg foran panseret.
Jeg kommer ved en senere anledning til å skryte hemningsløst av Toyota Landcruiser og doningens evne til å overleve de verste veier, men la meg begynne med å si såpass at det var ikke alt av kjøretøy som hadde alt av understell like inntakt etter et møte med et ”pot hole”.
Disse hullene må utvilsomt ta skylden for adskillige ulykker.
Det var antakeligvis tidligere erfaringer med slike ”pot holes” som førte føreren av et kjøretøy inn i fronten på et annet.
Han skulle jo bare svinge unna hullet, og all den tid han hadde større bil enn han som kom i mog, så hadde han også forkjørsrett.
Den sterkestes rett gjelder ikke bare i dyreriket ser du.

Turen frem til Isiolo, halvveis til Marsabit, var ikke annet enn fantastisk.
Det var åkrer over alt der vi fór frem på Mt.Kenyas fortropper av åser og daler.
Hver minste lille flekk så ut til å være dyrket opp.
Det var mais, bønner, tomater, poteter, kål, og kasava, og mye mer.
Det var enorme områder med ananas, områder som gjorde seg flottest sett fra luften.
Det var rett og slett grønt og frodig over alt, og utrolig vakkert, og så var det mennesker over alt.
Ja, det var utrolig å se så mange mennesker absolutt overalt, som gikk.
Det var vel antakeligvis det som slo meg mest på den turen, og på alle andre turer for den saks skyld.
Mennesker som gikk, over alt.
Ikke noe hus å se, men mennesker var det der, som gikk.
En hel bok kunne vært skrevet om menneskemylderet.
Jeg husker en gang vi kom inn i Nairobi etter 4 måneder i Marsabit, og jeg var helt overveldet av menneskehavet, for ikke å snakke om alle bilene.
Jeg som trodde at en trafikkork bestod av 5 biler i et kryss i Marsabit var helt betatt av kaoset i Nairobi.
Biler på kryss og tvers.
Ingen bevegelse, ingen som vil gi seg.
Støtfanger mot støtfanger, og størst bil har forkjørsrett.
En Matatu som tror alt løser seg dersom han tvinger seg frem i motsatt kjørefelt.
En ambulanse for fulle sirener som ingen bryr seg om, like lite som de bryr seg om han i uniform som prøver å få system på kaoset, et nydelig kaos som sikkert ikke løste seg opp før enn i dag.
Var det 6 millioner mennesker som bodde i Nairobi?
Helt utrolig.
Og alle hadde sin egen bil?
Neida, det så bare slik ut i rushtiden.
De aller fleste måtte ty til apostlenes hester.
En elv av mennesker på vei til et eller annet, et eller annet sted.
En tidlig morgen vi skulle ut av byen kom det en slik elv av mennesker.
Tusenvis på vei til arbeid.
Det var omtrent som å studere en maurtue i skogen i Nord Odal.
Det eneste stedet jeg ikke kan huske å ha sett noe menneske til fots var på sletten mellom Marsabit og Torbi, men så var det da også forholdsvis ugjestmildt der.
Derimot kom vi engang over en enorm gresshoppesverm på den sletten.
Vi var på vei hjem fra Anona, da jeg la merke til at bakken var mer rødlig enn vanlig, og så beveget den seg.
Dette måtte selvfølgelig undersøkes, og det viste seg altså å være en milliard, eller så, gresshopper.
Om det ikke var snaut for gress før de forsynte seg, så var det snaut da de drog.
Fjellet derimot var en skikkelig nedtur.
Jeg vet egentlig ikke om vi kan snakke om fjell i den forstand, og er antakeligvis helt på jordet ved å si noe slikt.
Selvfølgelig er det et fjell.
Man kaller ikke 5199 meter over havet for en maurtue.
På lang avstand ser Mt.Kenya ut som en svær haug med en vorte på toppen.
Det er slak stigning voldsomt lenge, og så stikker toppen opp, og så er det like langt og slakt ned på andre siden.
Omtrent noe slikt, sett litt fra sør.
Vi kjørte i atskillige meters høyde, nærmere 2500 meter, og jeg innbilte meg at vi merket det på bilen.
Det var nesten så den ikke fikk nok luft.
Men så var det det med å kunne se toppen da.
Det var liksom den jeg hadde ønsket å fått sett.
Mt.Kenya, med toppen 5199 meter over havet, det nest høyeste fjellet i hele Afrika.
Jeg ønsket å få se snø under ekvator.
Tenk for et brev hjem det ville blitt.
Nå er det jo ikke sikkert jeg ville blitt trodd om jeg hadde sendt beretninger om snø under ekvator.
Det ble i hvert fall ikke de første europeiske oppdagelsesreisende som nådde frem til disse områder.
Det vil si, de nådde ikke akkurat hit, men en del mil lenger sør, sånn cirka 60 omtrent, nemlig til Kilimanjaro.
Da deres rapporter om snø under ekvator nådde det geografiske selskap i London, stod latteren i taket.
Cooley, en ekspert (?) på sentral- og Sør-Afrika, kalte oppdagelsen en ”fireside tale from someone gifted with a strong imagination”.
Fritt oversatt ”en breddside fra noen utrustet med en god porsjon fantasi”.
En skikkelig fiske skrøne altså.
Franskmennene derimot var mer tilbøyelige til å tro herrene Krapf og Rebmann, og utstyrte dem med medaljer.
Det gjorde kong Friedrich Wilhelm av Tyskland også.
Nå så vi altså ikke toppen, og jeg ville antakeligvis ikke fått noen medalje for synet uansett.
Derimot så vi mennesker.
Selv i den høyden var det mennesker overalt.
Vi satt i bil omtrent på høyde med Galdhøgpiggen, og det bodde folk der.
Akkurat det var det utrolig rart å tenke på.
Det var enorme områder med dyrka mark.
Svære beiteområder for sau, og så var det bartrær.
Vi kjørte igjennom noe som faktisk lignet på en liten granskog.
Det var jo som å være på vei hjem til et eller annet sted i Norge.
Vi satt altså i bil, kjørte på grei nok asfalt, og tilbakela fjelldistansen på noen få timer.
Det gjorde ikke den ungarske grev Teleki i 1887.
Han var på vei fra Mombasa sammen med en viss Høhnel og skulle nordover, og var den som skulle komme til å oppdage Turkana-sjøen.
Nå var det jo selvfølgelig ikke disse to som oppdaget Turkana sjøen all den tid det har bodd folk i det området i atskillig tid, men de var vel de første hvite menn som lot sine øyne finne hvile på sjøens turkise overflate.
I alle fall de to første hvite som har berettet om det.
Underveis kommer de altså over mt.Kenya, uten at de skal beskyldes for å ha oppdaget dette fjell, for den æren vil visst Joseph Thomson ha, men de bestemmer seg for at de skal til topps, Teleki og Høhnel altså.
Høhnel måtte stå over grunnet magesjau, men Teleki skulle opp.
I likhet med oss hadde han regn over hodet der han fór frem, men der er det vel også slutt på all sammenlikning.
Det var ingen opparbeidet sti der han tok seg frem, ingen kafeteria å raste ved, ingen ting faktisk, annet enn skog og en og annen Kikouyou.
Med skarp machete hogg han seg veg i regnskogen, uten å kunne beskyldes for å ha gjort vei i vellinga.
En bok omtaler ferden som 10 skritt frem i dyp gjørme og så 2 minutters pause, så 10 skritt frem og 2 minutters pause, dag ut og dag inn.
Men opp kom han, han og en somalier ved navn Muhammed Sief som i motsetning til Teleki gikk barbeint.
Muhammed Siefs møte med 0o og snø må ha vært litt ubehagelig.
Okkesom.
Det var litt av en prestasjon å ta seg frem til fjellet og disse to karene har da også fortjent å få sine navn i historiebøkene.
Nå gikk de jo ikke aldeles alene heller, men av de 45 menn og 24 sauer som la ut på tur den 17.oktober 1887, var det Teleki og Muhammed som kom seg så langt det lar seg gjøre uten tau og seler og alt det klatrere av i dag trenger for å bestige den høyeste toppen.

Vel forbi toppen av fjellet begynte vi på nedstigningen mot Isiolo, og det er her man håper bremsene ikke svikter, for det er langt til bunnen av bakken.
Et endeløst panorama åpenbarte seg idet vi begynte på nedstigningen.
Det var nesten så du kunne se til verdens ende, og så var det brunt.
Et dramatisk skille i landskapet finner sted ved Isiolo.
Ved Isiolo tar det grønne slutt, og det brune overtar, og gjennom alt det brune skulle vi altså kjøre.
En uendelighet av brun ødemark.

Det er tre ting man merker seg når man kjører inn i Isiolo.
Den enorme katolske kirken på høyre side, den svære moskeen på venstre side, og alle fartshumpene.
De må ha vært enormt plaget av fartsbøller i Isiolo siden de anså det for nødvendig å anlegge så mange fartsdumper.
Det var fartsdumper for hver trettiende meter, minst.
En gang satte jeg meg fore å telle dem, men Benny, som vi kan kalle ham, var med på den turen, og han pratet i ett sett, så det var bare å glemme tellingen.
Benny kommer vi forresten tilbake til ved en senere anledning.

Ved utkjøringen fra Isiolo tenkte jeg at jeg godt kunne tenkt meg en hullete asfalt vei med manglende veiskulder et stykke til, for det som åpenbarte seg foran oss, var 26 mil med dårlig vedlikeholdt potetåker.
En skrekkblandet fryd fylte meg der jeg lå i støvskyen etter de som skulle vise vei.
En fryd hvor skrekken etter hvert ble dominerende.
Å følge hakk i hæl på tilhengeren, og se den hoppe høyt til værs, det var ikke så rent lite skrekkelig, for på den hengeren befant alt vårt jordiske gods og gull seg.
”Der røk middags serviset”, ”der røk kaffeserviset”, eller ”nei, dette kommer aldri helt frem”, var kommentarene etter hvert som tilhengeren gjorde det ene hoppet etter det andre, det ene hoppet høyere enn det andre.
At alt kom helt frem skyldes ikke annet enn et Guds under, og lang trening i å pakke ned saker og ting.