Afrikansk dagbok

Det var ikke bare gående som fikk min oppmerksomhet der vi fór frem.
Med jevne mellomrom dukket det opp mennesker i uniform langs veien, stående ved svære spikermatter som stanset selv den største av alle jordens panserkjøretøy.
Førerkort, vognkort og vogn med last måtte inspiseres, eller de lurte ganske enkelt på om du hadde plass til en tjenestemann som skulle et stykke bortover veien, og om du også hadde plass til flyttelasset hans.
Nå hadde jeg hørt ymse historier om korrupte politimenn på forhånd, og hvor lurt det var å legge seg ”flat” ved en eventuell konfrontasjon.
Nå gikk det heldigvis godt på vår første tur opp til Marsabit, men det kunne gått en del verre ved et par andre anledninger, og jeg takker Vår Herre og styret for regionen for at vi alltid har sluppet unna med ingenting verre enn saftig kjenn og kraftig hjertebank.

I et forsøk på å hindre biltyverier ble det bestemt at bilene skulle utstyres med NLM´s emblem, og om ikke det var nok ble det også foreslått påskriften ”syndens lønn er døden”.
På vår bil stod det ”Neno la Mungu ni nuru ya ulimwengu” (Guds ord er verdens lys), og denne påskrift reddet oss ved flere enn en anledning, i tillegg til at den nok også førte til at vi ble stoppet av nysgjerrige tjenestemenn som ville vite hva som stod på bilsiden.

Så var det den gang jeg nok hadde kjørt litt for fort.
(Nok en stripe i misjonærlakken, beklager).
Jeg hadde altså tråkket litt for hardt på gasspedalen og legger skylden på et kinesisk entreprenør firma som nylig hadde overhalt veien.
De omgjorde dyretråkket som utgjorde den viktigste ferdselsåren mellom Nairobi og Mombasa til en utrolig flott strekning vei som innbød til fartsrekorder.
Fristelsen ble for stor, og så ble vi altså stoppet.
Nå er det slik, eller var i hvert fall slik, at dersom du ble ilagt et forelegg så måtte boten betales i retten i det distrikt boten ble utskrevet.
Dette kunne bli problematisk med mindre man bedrev villmannskjøring på hjemstedet, men nå var ikke Voi vårt hjemsted.
Vi var på veg til Nairobi, og jeg så mørkt på å skulle måtte kjøre 33 mil tilbake til Voi for å betale boten noen dager senere.
Nå var det også slik at den tjenestemann som skrev ut forelegget, måtte møte i retten som vitne, noe de fleste tjenestemenn så på som meget lite tjenlig.
Så et slikt forelegg som vi nå stod overfor, ble fort ubeleilig både for overtreder og for utskriver av forelegget, og derfor kom de to parter gjerne til enighet uten at saken ble brakt videre, ved at overtreder gav en donasjon til tjenestemannens privathusholdning.
Nå var vi blitt advart mot å gi fra oss hard valuta slik i øst og vest, og derfor var det med litt hjertebank jeg iakttok politimannen som kom slentrende bort til oss.
Det var da at skriften på veggen berget oss.
Han kom bort til bilen, leste det som stod, kom med en formaning om ikke å kjøre så fort, spurte om å få en Bibel og vinket oss videre.
Å gi fra seg en Bibel, er det å bestikke?
Jeg var ikke helt sikker, så han fikk ingen bibel av meg, men et par traktater i stedet.

Nå skal jeg ikke bry dere med for mange slike historier, men jeg har lyst til å nevne den gang en illsint tjenestemann ville hindre meg i å kjøre rett frem i rundkjøringen ved Sarit, uten at jeg skal hefte dere mer om hvilken retning jeg kom fra.
Derimot skal jeg hefte dere litt med Sarit.
For uinnvidde kan det nevnes at Sarit er et nokså flott handlesenter hvor en kan få kvittet seg med en god del penger i bytte mot alt mulig nyttig og unyttig.
Sarit er, om ikke akkurat himmel på jord, så i hvert fall et univers flottere enn butikkene i Marsabit og i Bunda.
På kysten hadde vi et helt OK Nakkumat, og så hadde vi italiener sjappa på Diani, så sammenlikningen blir liksom ikke så stor om de blir med i historien.

En kan faktisk ikke sammenlikne Sarit med bodene i Marsabit.
Det eneste de har til felles er at noen har noe å selge.

Mitt første møte med butikkene i Marsabit var hos kikuyu damen.
Hun var antakeligvis av Kikuyu stammen, derav navnet.
Man kom altså inn i butikken til kikuyu damen, det vil si, man kom en liten meter inn i butikken og så stengte disken for videre ferdsel innover i lokalet, som ikke akkurat bugnet over av varer.
Det er ikke helt rett å si at det ikke bugnet over av varer, for det var faktisk en hel del varer der inne.
Det var for eksempel flere kartonger melk av typen UHT, noe som indikerer at den kan stå uåpnet i lange tider uten å surne.
Det var mange pakker av samme type spagetti, som uttales supagett, og du må bare ikke tro noe annet.
Det var et berg av hermetisk syltetøy, av typen appelsinmarmelade, jordbær og plomme.
Det er mulig de hadde ananas i syltetøyform også, men det skal jeg ikke bruke mye tid til å fundere på.
Det var mange pakker maismel og hvetemel, som begge ble solgt med tilhørende proteiner i form av larver.
Hun solgte også karameller og drops som egnet seg godt på lange kjøreturer, spesielt det turkisfargede mint dropset.
Det var diverse typer håndsåpe som ikke egnet seg til bruk for dem med sart hud, og to typer saft hvorav Ribena er absolutt å foretrekke fremfor den jeg ikke har tatt bryet med å huske navnet på.
Og så var det hauger og dunger av toalettpapir med navn som ”super soft toilet tissue” som godt kunne brukes til en siste finpuss av det man måtte ha laget seg på sløyden.
Bak disken stod det en røslig dame, kikuyu damen, og tok seg av en håndfull kunder samtidig. Dette var mitt første møte med manglende køkultur.

Vel, du stod altså på utsiden av disken og sa frem ditt ærend og kikuyu damen hentet alt det du skulle ha, mens hun innimellom hentet varer til andre som stakk innom en snartur, og slik gikk den formiddagen.
Det hendte jeg ble irritert over hennes manglende evne til å konsentrere seg om bare meg og min handleliste og pekte på noe på øverste hylle, samme hva, bare for å være slem, for da måtte den røslige damen utføre akrobatiske balansekunster på vaklevorne krakker og hyller for å nå opp.
Neida, det var ikke for å være slem at jeg pekte på insekt sprayen på øverste hylle, et antiinsektmiddel med navnet ”doom”, som ikke bare varslet dommedag for mygg og den slags, men også for utøveren av insektmasakeren om ikke vedkommende kom seg ut av det nedsprayede rom raskt nok.
Vareutvalget var altså ikke det helt store, faktisk milevis fra utvalget i Sarit komplekset, men man sparte jo til gjengjeld mange penger.

Når man så omsider var kommet til enden av handlelisten, og en kan jo lure på hva en skal med en lang handleliste i en butikk uten det store vareutvalg, skulle varene regnes sammen, og kikuyu damen fant frem en gammel avis som hun rev en bit av og la sammen de forskjellige summene.
Først en gang, og så en gang til for å sjekke at den første summering var rett.
Dernest overleverte jeg en bunke sedler som ble telt en gang, og så en gang til.
Dersom det var penger til gode i min favør hendte det ikke en eneste gang at kikuyudamen gav meg det tomme blikket som indikerte at jeg i hennes hode ikke lenger befant meg i butikken noe som igjen betydde at hun kunne beholdt vekslepengene.
Det skjedde derimot mer enn en gang i Bunda, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har forlatt en butikk og lovet meg selv at jeg aldri mer skulle sette foten på dørstokken til etablissementet.
Å motta ”blikket” gav meg en irritasjonsinnsprøyting jeg godt kunne klart meg uten.
Utallige ganger har jeg måttet minne personen bak disken om at jeg faktisk står her ennå, og at jeg svært gjerne vil ha igjen på seddelen hun mottok for litt siden.
Om ikke elendige veier og galninger bak rattet klarte å ta knekken på meg var jeg overbevist om at det som til slutt kom til å bli min bane var ”blikket”, innbilningen om at jeg var forsvunnet fra butikken.

Kikuyudamen hadde forresten brus også, to fabrikkmerker til og med.
Vet du forresten hvordan du skal få kjøpt en kasse med brus i Marsabit, uten å måtte drikke opp hele beholdningen i butikken?
Jeg hadde vært så dum at jeg leverte inn alle kassene med tomflasker før en ferietur, og oppdaget nå at det var ikke så lett å få kjøpt nye, uten å måtte sprenge blæren i butikken.
Jeg prøvde et par ganger uten helt å forstå logikken i avslaget fra damen bak disken.
Hennes poeng var at jeg ikke kunne få kjøpt noen kasse med brus dersom jeg ikke hadde noe å levere.
Mitt argument var at dersom jeg ikke først fikk kjøpt en kasse med brus ville jeg aldri bli i stand til å kunne levere inn noen kasse med brus slik at jeg kunne få kjøpt en ny kasse med brus, og slik holdt vi det gående noen runder.
Til slutt skulle jeg få kjøpe en kasse, mot at jeg lovet å returnere den samme ettermiddag.
Jeg spurte henne om hun trodde jeg ville være i stand til å drikke opp 12 flasker 0,33ml i løpet av en ettermiddag, og angret øyeblikkelig på mitt utsagn, for handelen var med det i ferd med å glippe.
Jeg fikk til slutt aller nådigst kjøpe en kasse med brus, og hun var ikke helt fornøyd da jeg noen dager forsinket leverte den inn, men nå hadde vi i alle fall noe å bytte inn mot en ny kasse brus.
Denne opplevelsen ble hentet frem fra glemselens hav og traff meg i solar plexus som en atlanterhavsdamper for full maskin da vi noen år senere var havnet i Bunda, og jeg i min enorme naivitet trodde vi var kommet langt forbi tomkasseinnleveringsstadiet ved kjøp av brus i butikk.
Det viste seg da at innehaversken av Home Shop var av et annet kaliber enn kikuyu damen, og det hjalp ikke at jeg hadde lagt igjen adskillige shilling i butikken hennes.
Jeg forlot Home Shop uten brus.






Noe av det dummeste en kunne finne på i Marsabit var å legge handledagen og bankdagen til samme dag, eller ”betale regning i posten dagen” for den saks skyld, for da kunne en virkelig glemme alle andre gjøremål.
Ikke nok med at kikuyudamen hele tiden tok seg av andre kunder slik at tiden man tilbrakte i hennes butikk ble borti mot 10 ganger lengre enn det man hadde tenkt, nei, det var endatil det samme systemet i banken og på posten, bare enda mer kaotisk.
Det gikk lang tid før jeg forstod at det lureste man gjorde når man gikk i banken, det var å ta med seg en god bok, og det tok enda lengre tid før jeg skjønte at jeg faktisk kunne sende en annen i mitt sted.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger min tålmodighet ble strakt til bristepunktet.
Jeg som var vant til å stå pent i kø, og ikke minst at alle andre gjorde det samme, ble skyflet rundt av folk som ikke hadde hørt noe som helst om køkultur.
Her var det tydeligvis jungelens lov som hersket.
Det var vel på postkontoret at den berømte strikken omsider røk.
Begeret var fult, og ”dråpen” som fikk begeret til å renne over trengte seg frem idet det ble min tur til å bli betjent.
Jeg hadde stått tålmodig og ventet på tur, og da det omsider ble det som jeg betraktet som min tur, kommer det altså inn en som streiner bort til luke nr.3, rett foran nesen på meg.

Når vi nå først er inne på det som har med luke nr.3 å gjøre kan jeg ikke la være å nevne luke nr.1, eller 2, hvor det også satt folk som mottok lønn, men som aldri kunne ta seg av det jeg kom for å få gjort.
Det var forresten en sann fryd å komme tilbake til Norge og oppleve at det spilte ingen trille hvilken luke en til slutt havnet foran, for vedkommende bak vinduet hadde fullmakt til å gjøre hva det nå enn var en ønsket å få gjort.
Det går utallige historier om mennesker som nesten er blitt drevet til vanvidd av kenyanske postkontor.
En er så heldig, eller uheldig, alt etter som en ser det, å motta en pakke fra Norge.
Er man av den typen mennesker som forfølges av uflaks må pakken hentes på hovedpostkontoret i Nairobi, og det er her at man finner ut hvem som har kort lunte og hvem som ikke har noen lunte.
Det er X antall luker man må innom for å få utlevert pakken, og dersom mannen med stempelet i luke 4 ikke er tilstede, ja da er det bare ”pole sana”, du får prøve igjen i morgen, for mannen i luke 3 har ikke noe med å lene seg over til luke 4 for å få fatt på stempelet du trenger for å komme deg videre i systemet.
Det kan fort ta litt tid å få ut en pakke, og når man så omsider får den utlevert, utsultet og avmagret (avhenteren altså) så skal man være glad til om det er noe igjen i pakken.
Brunosten har gjerne fått ligge i fred for nysgjerrige blikk, for den har jo skilt seg nå, men det har ikke sjokoladen, eller pyjamasen til tantebarnet.
Det hendte jeg lekte med tanken på å sende sjokolade til meg selv, sjokolade som var blitt behandlet vel å merke, og så ta en tur på postkontoret en dag eller to senere for å finne ut hvem som var blitt akutt syk på jobb, men det ble bare med tanken.

Man kan vanskelig snakke om posten uten å komme inn på dette som har med telefon å gjøre (dette blir visst et langt kapittel).
Det kunne skrives flere bind om telefonsystemet i Kenya, og en dag gjør jeg det kanskje også.
Det var ikke bare politiet som tok imot bestikkelser.
Også de som satt på telefonsentralen tok imot bestikkelser.
For en kopp med te så kunne du bli koblet på en annens linje, og så ta en telefon til hvor som helst egentlig.
Dette førte jo selvfølgelig til at regningen kunne bli nokså høy for den stakkaren som fikk misbrukt linjen sin.
Et amerikansk ektepar fikk en regning på 90.000Ksh. (ca.9000 nkr.).
De visste at de hadde ringt for om lag halve beløpet, mens resten var såkalte ”te” tjenester. Dette var i grunnen et stort problem, for hva skal man gjøre?
Betaler man så fortsetter elendigheten i det uendelige, og betaler man ikke, ja så kuttes telefonen.
En sparer jo litt penger ved å velge siste løsning, i tillegg til en hel del frustrasjoner tilknyttet telekommunikasjonen, men en blir jo litt isolert.
En gang kuttet de faktisk linjen, vel, det var nå forresten ikke bare en gang, etter at vi hadde betalt.
Jeg drog sporenstreks opp til telefonselskapet, og oppdaget at køen av klagere var lang, i den grad man kan kalle den ansamlingen av mennesker en kø.
Det var en haug med illsinte mennesker som alle prøvde å komme seg inn på kontoret til en fortvilet ansatt, og alle viftet med kvitteringer for betalte samtaler.
Det viste seg at det var så vanskelig å finne ut hvem som hadde betalt, og hvem som ikke hadde betalt, at de kuttet likeså godt alle linjene.

Så hendte det at linjene bokstavelig talt ble kuttet av folk som trengte en klessnor, eller av noen som hogg ned et tre osv.
Å få fikset på dette var jo ikke alltid like lett, for de som skulle fikse det hadde jo ikke alltid verktøyet med seg, eller de hadde ikke noe verktøy i det hele tatt, og så måtte en innom opptil flere for å få det en trengte til en reparasjon.
Og stigen, ja den lå gjerne et annet sted.
Hvordan vet jeg så mye om dette?
Jo, det var jeg som kjørte reparatørene rundt slik at de fikk samlet i hop alt de trengte for å fikse linjen.
Men så kom mobiltelefonen til Kenya, og med ett var det slutt på alle disse problemene.
En ny verden åpenbarte seg for oss.
Ingen linjer som ble kuttet, ingen stiger som måtte hentes, og ingen som ved hjelp av te kunne hekte seg på hos oss.

Men jeg var altså på postkontoret i Marsabit, noen linjer ovenfor, og jeg tok et langt skritt frem mot luke nr.3 og la begge albuene demonstrativt på disken slik at den tidligere nevnte ”dråpen” ble skjøvet vekk, og så stirret jeg damen bak luken stivt inn i øynene, og mumlet noe om at det egentlig var min tur nå, uten at det hjalp det minste.
Han som fikk begeret til å flyte over hadde nådd først frem og ble først betjent.
Trassig ble jeg stående, med begge albuene på disken, og jeg vek ikke en tomme.

Det var liksom ikke helt meg å gjøre slikt noe.
Sist gang jeg reagerte så voldsomt på urett mot meg selv, var antakeligvis 15 år tidligere, men nå, som da, var jeg nok ikke helt meg selv.
Jeg var tydeligvis gått over fra turistfasen til sjokkfasen.
Foreløpig hadde det meste vært nytt og spennende, men nå var det ikke nytt lenger, og slettes ikke spennende.
Kultursjokk kalles det jeg gjennomlevde, og det var en veldig lite oppbyggelig.
Vi hadde hørt om det, både på misjonsskolen og i Kenya etter at vi kom ut.
Da vi leste Borana første gang, hadde vi en lærer som snakket mye om det å ha støtdempere. Det er mulig han hadde bedre greie på støtdempere enn på Borana, for han lærte oss utrolig mange rare ord, som det senere viste seg ikke hadde noe med Borana språket å gjøre.
Kanskje som hevn for alle de dumme spørsmålene jeg utsatte ham for, noe jeg kommer tilbake til senere.
Men han snakket altså om støtdempere, en innretning biler har for å dempe de verste støt, og prøvde ved det å forberede oss på kulturforskjeller og hva det kunne komme til å gjøre med oss, men det var ingen ting som kunne forberedt meg på hvordan det kom til å utarte seg.
Jeg som vanligvis var så rolig og avbalansert fikk slik veldig lyst til å sprenge postkontoret i luften, sammen med banken og butikken og en god del annet også, for ikke å glemme matatuene.
Jeg har ikke ord i mitt vokabular for å uttrykke min misnøye med matatuene.
Jeg tenkte tanker som ikke egner seg på trykk, om folk og om dette vanvittige systemet jeg var havnet oppi og lurte på hvordan i all verden jeg skulle komme ifra det hele med vettet i behold.
Vel, vi drog en tur til Nairobi, tilbake til sivilisasjonen.
Gikk i butikker hvor det var kassaapparater og rullebånd og ikke minst hvor folk faktisk stod i kø og ventet til det ble deres tur.
Det var noen deilige dager.

I banken råddeogså det totale kaos.
Jeg vet ikke hva en kan sammenlikne det best med, men det var altså en hel haug med mennesker som flokket seg foran en luke, og alle la, slengte, heiv sine papirer på disken foran luken, og alle sa et eller annet til mannen bak luken om at de hadde det fryktelig travelt og at de måtte få gjort unna sine papirer før det ble helg.
Det så ikke ut som om noe kunne rokke ved mannens monotone behandling av saker.
Uten å se opp for å se hvem han betjente tok han et vilkårlig papir ut av bunken uten hensyn til hvor i bunken papiret lå, eller hvor lenge dets eier hadde ventet, og slik gikk den formiddagen.
Det var til å få mark i av.
Men så venner en seg til systemet og gjør som alle andre, bortsett fra at en altså kommer på å ta med seg en bok.
Etter en god stund blir ens navn ropt opp og en kan brøyte seg veg frem til luken og få pengene sine.
I alle fall noen ganger.
Den dagen jeg bestemte meg for at jeg i tillegg til å sprenge postkontoret også skulle sprenge banken, hadde jeg gjort som vanlig, brøytet meg veg frem til disken, lagt fra meg papirene og satt meg i en stol med en bok.
Etter en god stund så jeg opp, og det stod ingen rundt luken hvor jeg leverte fra meg lappen min.
Det satt ingen bak luken heller, men det lå igjen en lapp på disken foran luken.
Jeg ante det verste.
Joda, mannen var gått til lunsj, og en annen hadde tatt over, men fra en annen luke, og min lapp lå altså igjen.
Lunsjspiseren hadde altså ikke brydd seg med å overlevere mine papirer til han som overtok.

Det er slikt noe som får frem mine verste sider.
Jeg bestemte meg for at jeg så sant jeg kunne unngå det, aldri mer skulle sette mine ben i den banken, men heller sende en annen i mitt sted.
Ja, jeg innrømmer at det å skulle utsette en annen for den banken var en fæl ting, men jeg hadde fått mer enn nok for veldig lenge.
Nå var det ikke bare jeg som reagerte på sørvisen i banken.
En Rendille, altså en fra Rendille stammen, en nabostamme til Borana, som jobbet for en utviklingsorganisasjon, gav høylytt uttrykk for sin misnøye, og hevdet med høy og klar stemme at det ville ta kortere tid å kjøre 26 mil til banken i Isiolo og så kjøre hjem, enn å få utført ens ærend i banken i Marsabit.
Han var sint han.

Vel, så var det da denne politimannen i rundkjøringen ved Sarit, som jeg begynte å fortelle om for en stund siden.
Jeg måtte bare ikke tro noe annet enn at han var i sin fulle rett til å stå der han stod, og jeg hadde vær så god å følge hans anvisninger, og hvem trodde jeg at jeg var som ikke brydde meg om at han stod midt i veien og dirigerte trafikken dit han ville, og jeg hadde vær så god å følge hans anvisninger, og om jeg ikke hadde respekt for offentlig tjenestemann kanskje, osv, osv.
Jeg husker en gang jeg var ute og trimmet da jeg avtjente verneplikten i den Kongelige Norske Marine, og hvor jeg forvillet meg inn på et område på Håkonsvern som befant seg innenfor det som gikk under begrepet ”strengt hemmelig”.
Det hadde sikkert stått et oppslag med påskriften ”overtredelse medfører borttauing” som jeg hadde oversett, og jeg ble en smule overrumplet av en stykk militærpolitikonstabel som lurte på hva jeg holdt på med der.
Da ble jeg en smule skjelven og så for meg et opphold i kakebua grunnet overtredelse av en eller annen paragraf i den militære straffeloven, og stotret frem at jeg var ute på joggetur.
Vel, jeg fikk se til å finne meg et annet sted å jogge, var beskjeden fra MP`n.
Det viste seg at den hjertebanken jeg fikk i møte med en kongelig norsk MP var småtteri i forhold til hjerteaktiviteten i rundskjøringen ved Sarit.
Jeg kjente hjertet dunke mot skjorten og svetten piplet frem, og jeg la meg langflat, i overført betydning.
Jeg har aldri vært mer skyldig enn akkurat der og da.
Jeg gav konstabelen rett i alt han sa og tok imot all den kjeft han hadde å gi, og lurte veldig på hvordan jeg skulle komme ut av denne knipen.
Men nok en gang var det skriften på veggen som reddet oss.
Det kom en røslig kar i uniform bort til oss mens han smilende leste det som stod på bilen. Han skjøv sin illsinte kollega ut av veien og vinket oss videre med en munter hilsen.
Jeg takket og bukket, og beklaget alt jeg kunne, og vendte nesen hjemover, takknemlig for nok en gang å ha blitt reddet av den tidligere nevnte skrift.

Som jeg sa tidligere så slapp vi forholdsvis lett unna det kenyanske politiets klør, og er takknemlig for det, men det er kanskje noen som ville vært glade om de hadde havnet i klørne på de blåkledde, i stedet for å havne i klørne på mobben.
Mobben var hvem som helst som gikk forbi og fikk hendene om halsen på en kjeltring.
Mobben var vanlige mennesker som på et blunk kunne finne på å ta loven i egne hender.
Jeg var på veg hjem fra bytur i Nairobi da jeg så en flokk mennesker som forlystet seg med en stakkar. Hva stakkaren hadde gjort, aner jeg ikke, men han ble jaget naken av en skokk mennesker. Det verste var barna som sprang rundt ham og lo, mens de voksne slo.
Ved et annet tilfelle så jeg en flokk som drev en mann foran seg. Han vendte seg stadig mot mobben og bad tynt for seg, men ble pisket videre. Han blødde fra sår i hodet, uten at det var nok for mobben. De drev ham foran seg og slo.
Vi kom kjørende fra Marsabit, og idet vi kommer inn i Nairobi, er det en mann som snapper til seg vesken til en dame. Hun gjorde antakeligvis anskrik og ropte ”tyv” og dermed satte hele plassen seg i bevegelse etter veskenapperen.
Mobben betraktet seg selv som et slags veldig lokalt rettsvesen, med rett til å avsi dom samt å gå til avstraffelse. Hvorfor bringe kjeltringen til politiet når en kan sørge for avstraffelsen selv?
Resultatet av mobbens virksomhet var gjerne et lik med et utbrent bildekk om halsen.

Av denne grunn stanset vi aldri ved trafikkulykker. En kunne av mobben bli oppfattet som årsaken til ulykken.
Jeg kom kjørende bak en matatu på vei mot Wema. Vi lå i 90. På venstre vegkant kommer det 3 skolegutter, og jeg slakker av på farten, for man kan jo aldri vite, og jeg har ikke før tenkt tanken så springer en av guttene ut i veibanen.
Mattatuen hogger i bremsene og svinger unna som best han kan, men treffer.
Jeg tråkker bremsen inn og ser gutten komme ut under matatuen.
Han ruller rundt flere ganger og stopper til slutt med ansiktet ned i asfalten utved høyre vegskulder.
Ranselen bikker fremover og treffer ham i bakhodet.
Jeg er i sjokk.
Jeg har aldri vært vitne til noen ulykke før.
Har aldri sett noen bli påkjørt.
Alt i meg roper at jeg bare må kjøre på, kjøre på, og ikke stanse, men jeg må stanse.
Må finne ut hvordan det gikk med gutten.
Så jeg stanser og løper bort til bylten som ligger der, urørlig.
Ingen åpne sår, ikke noe blod, og heller ingen pust.
Han var død.
Jeg så opp, og det kom flere biler, og folk, og nå var det om å gjøre å komme seg unna.
Matatuen hadde stoppet lenger nedi bakken, og jeg ropte til sjåføren i det jeg kjørte forbi at jeg kom til å rapportere til nærmeste politipost.

Hvem vet hva som kunne ha skjedd om vi hadde satt i gang med gjenopplivning
Mobben er brutal, og det er god grunn til å frykte den.