Afrikansk dagbok

Når man kjører på slike veier som dem vi stort sett kjørte på i Kenya og Tanzania er det viktig å være rett skodd.
Hva hjelper det å ha en Landcruiser, når skotøyet ikke tåler underlaget?
Hva som så er skikkelig fottøy er jo en diskusjon for seg selv, som vi godt kunne godt inn på her all den tid jeg sitter for meg selv og skriver og derfor ikke vil møte motbør (annet enn en og annen kritisk kommentar, som jeg kan redigere bort om det skulle komme noen), men det får vel være til en annen gang.
Min interesse for dekk har aldri vært særlig stor, jeg innrømmer mer enn gjerne det.
Det mest interessante ved Motor´s dekk tester har alltid vært prisen.
Egenskaper ved vannplaning og evne til å kravle seg frem i søla har aldri fenget, ikke før jeg kom til Marsabit.
I Marsabit ble jeg mer enn opptatt av dekkenes egenskaper, spesielt dekkenes evne til å motstå punkteringer, og da spesielt dekkenes evne til å stå imot de infame akasie tornene.
Om du tror at en torne er det som befinner seg på rosens stilk, er du like mye på jordet som det jeg var.
Rose torner??
HahaHAAAAAA.

Disse små krumme greiene som sitter oppetter rosestilken blir for ingen ting å regne sammenlignet med en akasie torne.
Det nærmeste jeg kommer i sammenlikning med en akasie torne må bli en durabelig spiker.
Det er helt ufattelig at noe som vokser på et tre evner å penetrere adskillig lag gummi og forårsake en punktering.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger disse infernalske trespikerne tvang meg i kne.

Det første en gjør i en lappedekk situasjon, etter å ha løsnet hjulet fra resten av kjøretøyet, er å løsne dekket fra felgen, noe en får til ved å slå løs på dekket med slegge til svetten siler og ukvemsordene ligger farlig langt fremme på tungen.
Når dekket er løsnet fra felgen kan man så ta ut det som er igjen av slangen.
Er det såpass mye igjen av slangen at hullet kan lappes, gjør man det.
Slangen fikles så på plass i dekket, hvorpå man tar slangen ut igjen for å finne ut om det er en torne som er årsaken til punkteringen, noe det antakeligvis er.
Fingrene føres rundt inni dekket, forsiktig, for man ønsker jo ikke å punktere fingertuppene.
Om man glemmer denne ørlille men dog så viktige detaljen tar det omtrent ingen ting av tid før man igjen punkterer.
Når så tornen er lokalisert dras den ut med ”toolen” som ”alle” misjonærer har, og her kunne man hatt en lang utredning om hvilket redskap som er best, noe vi ikke skal all den tid Gerber er og blir best.
Når tornen er fjernet fikles slangen nok en gang på plass og en kan begynne den møysommelige prosessen med å pumpe opp dekket ved hjelp av en fotpumpe.
For å få et trykk på 38 bar må man pumpe bortimot 600 ganger, noe jeg vet etter å ha telt.
Denne operasjonen gir forøvrig flotte lårmuskler, og sender det en måtte ha igjen av væske i kroppen ut gjennom hver eneste pore.
Ved senere utreiser hadde vi ikke dette trimsettet til disposisjon, men fikk utlevert en liten elektrisk sak som pumpet luft i dekkene for oss, noe som gjorde hele operasjonen noget enklere, og lårmusklene slappere.
Dernest settes hjulet på plass, og en kan bare håpe at lappingen holder hele veien hjem.

Jeg kan alt om dette som har med punkteringer og lapping å gjøre, all den tid punkteringer forfulgte meg.
Jeg vasset i punkteringer.
De ble min ”torn i kjødet”, for ikke å si i dekket.
En uke lappet jeg dekk 5 ganger.
På en tur til Anona punkterte jeg 4 ganger, fire – 4 – ganger.
Jeg hadde med to reservedekk, for å være sikker på å slippe lapping.
Ett til veien opp, og ett til hjemturen.
Den forskriftsmessige punkteringen på vei til Anona stanset oss et eller annet sted før Torbi, og dermed satt jeg igjen med det andre reservehjulet, og vissheten om at jeg ville slippe å lappe på veien hjem.
Da vi etter noen dager vendte nesene hjemover fikk vi en ny punktering, noe som ikke spilte noen rolle, for jeg hadde jo fortsatt det ene hjulet i reserve.
Lystig til sinns gikk jeg ut for å rigge til jekken, og kunne bestyrtet konstatere at vislelyden som nådde mitt øre ikke hadde noe med det paddeflate venstre bakhjul å gjøre, men hadde veldig mye å gjøre med det høyre bakhjul som sakte seg sammen.

Jeg hadde problemer med å akseptere situasjonen.
Jeg stod der med to flate bakdekk, hvorav det venstre viste seg å være meget umedgjørlig.
Det er lite, veldig lite, som så til de grader setter tålmodigheten så intenst på prøve som det å punktere på begge bakhjulene samtidig.
Det eneste jeg kommer på nå som måler seg med en slik prøvelse er å ha bilen full av mennesker som skal hjelpe til, mennesker som overhodet ikke har greie på hva som skal gjøres.
Finnes det noe mer irriterende enn en som tar slegge og dekkspak ut av hendene på en, og så på klønete klomse vis forlenger dekkskifteprosessen med adskillig tid?

Etter halvannen time i stekende sol var vi atter en gang på vei hjemover, men jeg hadde nå en ubehagelig følelse i magen.
En følelse av at de neste 7 milene ville bringe oss flere ubehagelige punkteringer, og jeg fikk uhyggelig rett.
Det er følgende hendelse som fikk meg til å bestemme meg for å bytte dekk.
Vi hadde tilbakelagt en halvtimes tid da den umiskjennelige lyden av punktering tvang oss i kne igjen.
Jeg kunne ikke begripe min uflaks.
Jeg skjøv de velmenende, men akk så iveiengående, medhjelperne tilside.
Jeg rev av hjulet og la all min kraft, irritasjon, ergrelse og frustrasjon inn i hjulskiftet, og vi la nok en gang støvet bak oss etter 45 minutters uttørking av kroppen, og jeg gav meg selv løftet at om vi punkterte en gang til så kom jeg til å kjøre på felgen resten av turen.

Jeg skal ikke nevne navnet på dekket jeg gikk fra, grunnet frykt for injuriesøksmål, men den godeste Michelin gav meg siden ingen problemer.
Ikke før vi kom ut til vår tredje periode og den godeste Michelin viste seg å være udugelig på de, om mulig, enda verre Mara veiene.
Jeg som trodde jeg var ferdig med ”tilbedelsen” i veikanten, var atter engang å finne på kne ved bilen, skiftende og lappende på dekk.
Firestone kom atter til heder og verdighet, og jeg er like klok på hvilke dekk som er best.