Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

06/08/2008

Litt av et liv 4

236487b9963bbe33f5fbdfbed136759e.jpgDe første milene ut av Nairobi gikk lekende lett.
Det var en flott flerfelts motorvei, som noen steder er blitt flottere de senere årene.
En og annen ujevnhet var det jo, men kunne dette virkelig være Afrika?
Afrikanske veier skulle jo bestå av grus og sand og gjørme, og nærmest være ufremkommelige.
Det er jo det enhver misjonær ser frem til før ankomst Afrika.
Kjøre ”offroad” så gjørma skvetter.
Ha en støvsky til hale, en hale som synes på veldig langt holdt.
Vel, det skulle vise seg at jeg kom til å få mer enn nok av både grus, sand og gjørme etter hvert.
Ja det skulle komme tider da jeg sammenlignet det å nå frem til Isiolo og asfalten, selv ”pothole” asfalten, med det å komme til himmelen.
Det skulle komme tider da jeg kunne gitt min høyre arm for å komme løs fra gjørmehavet, og få dekkene vel plassert på asfalt.
Det skulle komme tider da jeg var villig til å gi bort svigermor for å bli kvitt støvet.
Støv som la seg som pudder over absolutt alt.
Ingen ting som er konstruert for å stenge vær og vind ute er i stand til å holde pudderstøvet ute.
Det smøg seg inn gjennom de minste gliper og skapte en noget spesiell atmosfære inne i kjøretøyet.
Den eneste fordelen med pudderstøvet var at alle stort sett holdt munnen lukket, med det til følge at det ble stille.
Ah.

Vel, den flotte motorveien tok slutt lenge før vi var halvveis, og ble erstattet av et månelandskap av en vei.
Se for deg en asfaltstripe hvor hull i alle størrelser dominerer bildet og hvor vegskulderen består av dype furer, furer vasket ut av utallige regntider.
”Potholes” kalles alle disse hullene, og du kan faktisk få kjøpt t-skjorte med teksten ”I survived the pot holes in Kenya”, så bveryktet er de.
Noen av disse hullene var på størrelse med vårt nåværende badekar, både i lengde, bredde og dybde, og andre var enda større, og ingen var varslet med ”fare” skilt.
Jeg kan fortsatt kjenne det knyte seg i magen ved tanken på alle disse kraterne som aldeles uten forvarsel åpenbarte seg foran panseret.
Jeg kommer ved en senere anledning til å skryte hemningsløst av Toyota Landcruiser og doningens evne til å overleve de verste veier, men la meg begynne med å si såpass at det var ikke alt av kjøretøy som hadde alt av understell like inntakt etter et møte med et ”pot hole”.
Disse hullene må utvilsomt ta skylden for adskillige ulykker.
Det var antakeligvis tidligere erfaringer med slike ”pot holes” som førte føreren av et kjøretøy inn i fronten på et annet.
Han skulle jo bare svinge unna hullet, og all den tid han hadde større bil enn han som kom i mog, så hadde han også forkjørsrett.
Den sterkestes rett gjelder ikke bare i dyreriket ser du.

Turen frem til Isiolo, halvveis til Marsabit, var ikke annet enn fantastisk.
Det var åkrer over alt der vi fór frem på Mt.Kenyas fortropper av åser og daler.
Hver minste lille flekk så ut til å være dyrket opp.
Det var mais, bønner, tomater, poteter, kål, og kasava, og mye mer.
Det var enorme områder med ananas, områder som gjorde seg flottest sett fra luften.
Det var rett og slett grønt og frodig over alt, og utrolig vakkert, og så var det mennesker over alt.
Ja, det var utrolig å se så mange mennesker absolutt overalt, som gikk.
Det var vel antakeligvis det som slo meg mest på den turen, og på alle andre turer for den saks skyld.
Mennesker som gikk, over alt.
Ikke noe hus å se, men mennesker var det der, som gikk.
En hel bok kunne vært skrevet om menneskemylderet.
Jeg husker en gang vi kom inn i Nairobi etter 4 måneder i Marsabit, og jeg var helt overveldet av menneskehavet, for ikke å snakke om alle bilene.
Jeg som trodde at en trafikkork bestod av 5 biler i et kryss i Marsabit var helt betatt av kaoset i Nairobi.
Biler på kryss og tvers.
Ingen bevegelse, ingen som vil gi seg.
Støtfanger mot støtfanger, og størst bil har forkjørsrett.
En Matatu som tror alt løser seg dersom han tvinger seg frem i motsatt kjørefelt.
En ambulanse for fulle sirener som ingen bryr seg om, like lite som de bryr seg om han i uniform som prøver å få system på kaoset, et nydelig kaos som sikkert ikke løste seg opp før enn i dag.
Var det 6 millioner mennesker som bodde i Nairobi?
Helt utrolig.
Og alle hadde sin egen bil?
Neida, det så bare slik ut i rushtiden.
De aller fleste måtte ty til apostlenes hester.
En elv av mennesker på vei til et eller annet, et eller annet sted.
En tidlig morgen vi skulle ut av byen kom det en slik elv av mennesker.
Tusenvis på vei til arbeid.
Det var omtrent som å studere en maurtue i skogen i Nord Odal.
Det eneste stedet jeg ikke kan huske å ha sett noe menneske til fots var på sletten mellom Marsabit og Torbi, men så var det da også forholdsvis ugjestmildt der.
Derimot kom vi engang over en enorm gresshoppesverm på den sletten.
Vi var på vei hjem fra Anona, da jeg la merke til at bakken var mer rødlig enn vanlig, og så beveget den seg.
Dette måtte selvfølgelig undersøkes, og det viste seg altså å være en milliard, eller så, gresshopper.
Om det ikke var snaut for gress før de forsynte seg, så var det snaut da de drog.
Fjellet derimot var en skikkelig nedtur.
Jeg vet egentlig ikke om vi kan snakke om fjell i den forstand, og er antakeligvis helt på jordet ved å si noe slikt.
Selvfølgelig er det et fjell.
Man kaller ikke 5199 meter over havet for en maurtue.
På lang avstand ser Mt.Kenya ut som en svær haug med en vorte på toppen.
Det er slak stigning voldsomt lenge, og så stikker toppen opp, og så er det like langt og slakt ned på andre siden.
Omtrent noe slikt, sett litt fra sør.
Vi kjørte i atskillige meters høyde, nærmere 2500 meter, og jeg innbilte meg at vi merket det på bilen.
Det var nesten så den ikke fikk nok luft.
Men så var det det med å kunne se toppen da.
Det var liksom den jeg hadde ønsket å fått sett.
Mt.Kenya, med toppen 5199 meter over havet, det nest høyeste fjellet i hele Afrika.
Jeg ønsket å få se snø under ekvator.
Tenk for et brev hjem det ville blitt.
Nå er det jo ikke sikkert jeg ville blitt trodd om jeg hadde sendt beretninger om snø under ekvator.
Det ble i hvert fall ikke de første europeiske oppdagelsesreisende som nådde frem til disse områder.
Det vil si, de nådde ikke akkurat hit, men en del mil lenger sør, sånn cirka 60 omtrent, nemlig til Kilimanjaro.
Da deres rapporter om snø under ekvator nådde det geografiske selskap i London, stod latteren i taket.
Cooley, en ekspert (?) på sentral- og Sør-Afrika, kalte oppdagelsen en ”fireside tale from someone gifted with a strong imagination”.
Fritt oversatt ”en breddside fra noen utrustet med en god porsjon fantasi”.
En skikkelig fiske skrøne altså.
Franskmennene derimot var mer tilbøyelige til å tro herrene Krapf og Rebmann, og utstyrte dem med medaljer.
Det gjorde kong Friedrich Wilhelm av Tyskland også.
Nå så vi altså ikke toppen, og jeg ville antakeligvis ikke fått noen medalje for synet uansett.
Derimot så vi mennesker.
Selv i den høyden var det mennesker overalt.
Vi satt i bil omtrent på høyde med Galdhøgpiggen, og det bodde folk der.
Akkurat det var det utrolig rart å tenke på.
Det var enorme områder med dyrka mark.
Svære beiteområder for sau, og så var det bartrær.
Vi kjørte igjennom noe som faktisk lignet på en liten granskog.
Det var jo som å være på vei hjem til et eller annet sted i Norge.
Vi satt altså i bil, kjørte på grei nok asfalt, og tilbakela fjelldistansen på noen få timer.
Det gjorde ikke den ungarske grev Teleki i 1887.
Han var på vei fra Mombasa sammen med en viss Høhnel og skulle nordover, og var den som skulle komme til å oppdage Turkana-sjøen.
Nå var det jo selvfølgelig ikke disse to som oppdaget Turkana sjøen all den tid det har bodd folk i det området i atskillig tid, men de var vel de første hvite menn som lot sine øyne finne hvile på sjøens turkise overflate.
I alle fall de to første hvite som har berettet om det.
Underveis kommer de altså over mt.Kenya, uten at de skal beskyldes for å ha oppdaget dette fjell, for den æren vil visst Joseph Thomson ha, men de bestemmer seg for at de skal til topps, Teleki og Høhnel altså.
Høhnel måtte stå over grunnet magesjau, men Teleki skulle opp.
I likhet med oss hadde han regn over hodet der han fór frem, men der er det vel også slutt på all sammenlikning.
Det var ingen opparbeidet sti der han tok seg frem, ingen kafeteria å raste ved, ingen ting faktisk, annet enn skog og en og annen Kikouyou.
Med skarp machete hogg han seg veg i regnskogen, uten å kunne beskyldes for å ha gjort vei i vellinga.
En bok omtaler ferden som 10 skritt frem i dyp gjørme og så 2 minutters pause, så 10 skritt frem og 2 minutters pause, dag ut og dag inn.
Men opp kom han, han og en somalier ved navn Muhammed Sief som i motsetning til Teleki gikk barbeint.
Muhammed Siefs møte med 0o og snø må ha vært litt ubehagelig.
Okkesom.
Det var litt av en prestasjon å ta seg frem til fjellet og disse to karene har da også fortjent å få sine navn i historiebøkene.
Nå gikk de jo ikke aldeles alene heller, men av de 45 menn og 24 sauer som la ut på tur den 17.oktober 1887, var det Teleki og Muhammed som kom seg så langt det lar seg gjøre uten tau og seler og alt det klatrere av i dag trenger for å bestige den høyeste toppen.

Vel forbi toppen av fjellet begynte vi på nedstigningen mot Isiolo, og det er her man håper bremsene ikke svikter, for det er langt til bunnen av bakken.
Et endeløst panorama åpenbarte seg idet vi begynte på nedstigningen.
Det var nesten så du kunne se til verdens ende, og så var det brunt.
Et dramatisk skille i landskapet finner sted ved Isiolo.
Ved Isiolo tar det grønne slutt, og det brune overtar, og gjennom alt det brune skulle vi altså kjøre.
En uendelighet av brun ødemark.

Det er tre ting man merker seg når man kjører inn i Isiolo.
Den enorme katolske kirken på høyre side, den svære moskeen på venstre side, og alle fartshumpene.
De må ha vært enormt plaget av fartsbøller i Isiolo siden de anså det for nødvendig å anlegge så mange fartsdumper.
Det var fartsdumper for hver trettiende meter, minst.
En gang satte jeg meg fore å telle dem, men Benny, som vi kan kalle ham, var med på den turen, og han pratet i ett sett, så det var bare å glemme tellingen.
Benny kommer vi forresten tilbake til ved en senere anledning.

Ved utkjøringen fra Isiolo tenkte jeg at jeg godt kunne tenkt meg en hullete asfalt vei med manglende veiskulder et stykke til, for det som åpenbarte seg foran oss, var 26 mil med dårlig vedlikeholdt potetåker.
En skrekkblandet fryd fylte meg der jeg lå i støvskyen etter de som skulle vise vei.
En fryd hvor skrekken etter hvert ble dominerende.
Å følge hakk i hæl på tilhengeren, og se den hoppe høyt til værs, det var ikke så rent lite skrekkelig, for på den hengeren befant alt vårt jordiske gods og gull seg.
”Der røk middags serviset”, ”der røk kaffeserviset”, eller ”nei, dette kommer aldri helt frem”, var kommentarene etter hvert som tilhengeren gjorde det ene hoppet etter det andre, det ene hoppet høyere enn det andre.
At alt kom helt frem skyldes ikke annet enn et Guds under, og lang trening i å pakke ned saker og ting.

The comments are closed.