Afrikansk dagbok

Jeg endte altså opp i en ørelappstol i Whitby med et brev som proklamerte at jeg skulle til Marsabit, som prest for den evangeliske lutherske kirken i Kenya.
Jeg visste litt om hva en prest gjorde, og hadde på et tidligere punkt i livet avtalt med meg selv at jeg ikke under noen omstendigheter noensinne skulle befatte meg med geistlige sysler av noe slag.
Så mye for den avtalen.
I forhold til Marsabit var jeg helt blank.
Jeg visste overhodet INGENTING om Marsabit.
Jeg kunne ikke i det hele tatt huske om jeg noensinne hadde hørt ordet uttalt.
Det var en del av leksa som var forblitt ugjort, og det var kanskje like greit, for hadde jeg visst det om Marsabit der jeg satt i ørelappstolen, som jeg lærte på vår første tur gjennom byen, ville sjokket antakeligvis vært mye, mye større, for Marsabit var et eneste stort forsøplet gjørmehull.
Alt var gjørme og søppel, og jeg var antakeligvis veldig taus der jeg tråklet meg vei gjennom gjørmehavet.

Da vi først ankom Kenya var det så vidt jeg kan huske oppholdsvær, dvs tørketid.
Det meste var brunsvidd av en glohet sol, og alt av søppel vistes.
Det var søppel absolutt overalt.
Langs husvegger lå det søppel.
I alle grøftekanter fløt det med søppel.
I ethvert tre hang det avdankede, falmede plastposer, søppel.
Holdningen til alt som gikk på to ben og tilhørte gruppen homosapiens var tydeligvis at man kunne hive søppelet sitt hvor en ville, og det var nettopp det de gjorde.

Jeg har en inngrodd motvilje mot å hive noe som helst hvor det ikke er et fungerende mottaksapparat for søppelet, med mindre det er noe organisk som forholdsvis raskt vil vende tilbake til naturen.
Jeg begriper ikke hvorfor det ikke er mulig å hive søppelet sitt i en søpppeldunk.
Hva i videste verden er det som er så utrolig vanskelig med å treffe hullet som indikerer inngangen til søppelbøtten, søppelcontaineren, eller hva det nå enn måtte være som står der klar til å ta imot søppelet, og hva det er som får mennesker som ferdes ute i naturen til å forsøple alt rundt seg er mer enn jeg kan forstå.
Det må jo være en eller annen form for sinnslidelse, for hva skal det ellers være?
Total altovervinnende åndsfraværelse?
Jeg gikk i Jotunheimen en flott sommerdag.
Vi hadde strevd oss opp ”bukkelegeret” og vandret i Guds frie natur, og hva annet møter mitt øye enn en falmet potetgullpose.
Det alene burde vært grunn god nok til å forby enhver produksjon av slikt noe.
De som ikke er i stand til å bære med seg en tom potetgullpose hjem burde blitt avskåret fra enhver mulighet til å skaffe seg slikt noe, og om forbud mot produksjon av potetgull er det som skal til for å hindre hvem det nå enn måtte være fra å hive fra seg tomme potetgullposer i naturen, ja da er jeg villig til å innføre et slikt forbud.
Ja, jeg er villig til å gi avkall på potetgull for all fremtid, om så skal være, om det er det som skal til for å få slutt på forsøplingen.

Hva tenkte de på de som lot den ligge igjen der oppe i Jotunheimen?
Var de så utmattet at de ikke klarte å bære den tomme posen hjem?
Jeg har vanskelig for å tro at de tok turen langt værn oppi Jotunheimen med tanke på å forsøple.
Var de ikke der for naturen sin del?
Jeg skjønner for mitt arme liv ikke slikt, men så skjønner jeg ikke alt her i verden heller.

Vel, Kenya var forsøplet.
Det hendte at en del av søppelet ble sopt i hop på gaten og brent, og så ble det noen slike søppelbål av og til, men majoriteten av søppel fikk være i fred, og lå og slang over alt.

Da vi ankom Kenya for andre gang havnet vi på Wema, et utrolig flott sted noen mil sør for Mombasa.
Å sitte på altanen på Wema og skue utover det endeløse Indiske hav er noe jeg unner alle og enhver.
Å sitte på altanen på Wema og skue utover det endeløse Indiske hav og se uværet nærme seg er også noe jeg unner alle og enhver.
Lenge før monsunregnet gjør alt gjennomvått på et blunk hører man det langt nedi lia.
Vinden tar seg sakte men sikkert opp, og like før de store dråpene slår mot en står gardinene rett ut og håret rett bakut.
Vel, på Wema hadde vi et søppelhull som jeg etter hvert lærte å utnytte til underholdning på nyttårsaften.
Over hullet var det murt en platting med åpning ned til hullet.
Første gang jeg skulle tenne på søppelet skjedde det overhodet ingen ting av den enkle grunn at lufte kanalen som sørget for den nødvendige dose oksygen som måtte til for å holde liv i flammen var grodd igjen.
Dette skjønte ikke jeg, så jeg regnet med at alt som skulle til var en ørliten skvett brennbar væske.
En skvett terpentin ble funnet frem og tømt i søppelhullet.
Så tente jeg en fyrstikk og kastet den oppi hullet, hvorpå ingen ting skjedde.
Jeg hadde i grunnen ventet meg noe annet enn akkurat det så jeg bøyde meg over hullet for å se etter om det var liv i fyrstikken, og det skal jeg hilse og si at det var.
Et varmt gufs skjøt opp fra hullet.
Det lød et dumpt drønn, og så prikket det i hele fjeset.
Jeg var sikker på at synet var blitt borte sammen med øyenvipper, øyenbryn og pannelugg.
Jeg var sikker på at jeg stod ribbet tilbake for alt av hår på hodet.
At synet var inntakt ble konstatert da gluggene ble åpnet, om håret var inntakt var jeg ikke så veldig opptatt av akkurat da, for jeg kom på at dette måtte utforskes nærmere, og jeg avslører tullingen i meg nok en gang.
Litt mer terpentin fant veien oppi hullet.
En utrangert t-skjorte ble funnet frem og dynket i parafin, og så tente jeg på.
Klok av skade vippet jeg fillen nedi hullet ved hjelp av en lang pinne, og unnlot å se etter hvordan det gikk.
Det gikk omtrent 2 sekunder uten at noe skjedde, og så skjøt fillen opp fra hullet, høyt opp.
Veldig høyt opp.
Jeg er ikke sikker på hvor høyt det palmetreet var, men om fillen var blitt sittende fast i toppen ville det blitt et bål som hadde syntes på lang avstand.
Det ristet i bakken og bulderet måtte da bli hørt helt ned til Ukunda.
Men som sagt, så var underholdningen for nyttårsaften i boks.

Som en kjenning av meg sa det, ”de gærne har det godt”.

Vel, det var Marsabit jeg skulle til, og det var på tide å lære noe om dette stedet.
Om du slår du opp i et leksikon, er det ikke sikkert du vil finne mye om Marsabit, i hvert fall ikke om du slår opp i Store Norske leksikon, for det forannevnte storverk har ikke satt av så mye som en eneste liten setning om Marsabit, i hvert fall ikke i min årgang, og det sier kanskje ikke så rent lite om dette stedet nord i Kenya.
En reisehåndbok for turister nevner Marsabit og et av dets spisesteder, men man må være litt annerledes enn meg for å synes at Marsabit er et kult sted å tilbringe ferien, med mindre man har noen kjente man kan besøke, og at Kenya Lodge er en god restaurant, må man ta med en ikke så rent liten klype salt.
Vårt første møte med Marsabit var altså en regntung fredags ettermiddag, og stedet var som sagt et eneste stort forsøplet gjørmehull.
Men for å komme så langt hadde vi tilbakelagt 56 mil på noget variert veidekke.

Men før vi for alvor legger ut på turen til Marsabit skal vi dvele litt ved Knapper.
Dette stedet i de odalske skoger kan vel ikke akkurat sies å være verdens navle, men på den annen side så var Knapper nettopp det.
Det at FN hovedkvarteret ikke har adresse i Knapper gjør ikke Knapper til noe ubetydelig sted, tvert imot.
I Knapper hadde vi åa (”elven” på godt norsk), Samvirkelaget og skogen, og de snakket slik: ”her du ei hærta å ha på huggu te håndas?”.

Åa, Samvirkelaget og skogen står for meg som monumenter over en svunnen tid, de gode gamle dager, den gang alt var for så veldig mye bedre, uten kanskje å være det.

Åa var i følge min bestemor det farligste sted i verden, og i vårløsningen var den et fryktinngytende syn for en smågutt, og forbudet mot å oppholde seg i åa´s nærhet ble neglisjert utallige ganger.
Åa var skyld i at jeg måtte gå den lange veien til Samvirkelaget, det sted på jord hvor jeg brukte opp min først opptjente 100 lapp, og ellers hentet bestilte varer for bestemamma.
Grunnen til at jeg måtte gå til Samvirkelaget var at handelssenteret befant seg på andre siden av åa, og følgelig måtte jeg over ei bru for å nå frem til Samvirkelaget, og å krysse brua på sykkel kom ikke på tale av minst 3 grunner.
- Den var veldig smal
- Den befant seg i bunnen av bakken til, og fra, Samvirkelaget
- Det var et hull i veien på vei ned fra Samvirkelaget
For at lesere ukjente med de lokale forhold skal forstå hvor farlig brua over åa var skal de nå få en kort innføring.
Syklet man til Samvirkelaget ville man, om man ikke tok bremsene i bruk, oppnå en voldsom fart ned bakken mot brua, og alle som har vært gutter i 10 års alderen vet at bremser bruker man ikke.
Altså var det kanskje ikke alldeles helt uten grunn at jeg hadde forbud mot å sykle til Samvirkelaget, for bestemamma orket ikke tanken på at jeg kanskje kunne komme til å bomme på brua, eller treffe hullet ved brua, eller treffe en bil på vei over brua, eller……….
De eneste gangene sykkel ble tatt i bruk var når bestemamma selv skulle være med, men sykkelen skulle trilles ned bakken, begge veier, og la det være sagt med en gang at om det er noe som setter varige spor etter seg i en guttepjokk så er det å måtte trille sykkelen nedover bakke.
Jeg husker enda hvor inderlig jeg ønsket at ingen kjente skulle komme forbi der vi leide syklene.
Så var det da en gang vi gikk ned bakken fra samvirkelaget, leiende på hver vår sykkel.
Jeg prøvde forsiktig å ymte frampå om lov til å sette meg på sykkelen, bare for å trille forsiktig.
Jeg skulle ikke tråkke på pedalene, bare trille.
Men, nei, det var for farlig.
Ikke bare var brua smal, det var også det hullet du vet.
”Hullet er helt ute ved grøftekanten”, prøvde jeg meg med.
Og så skjedde det som skulle styrke bestemammas oppfatning av hvor farlig det var å sykle nedover bakken fra samvirkelaget.
En gutt på min egen alder kommer nedover bakken, på sykkel, what else?
Han trillet forbi oss, litt raskere enn et trill var det kanskje, og snudde seg for å se på oss.
Jeg skjønner ham godt.
Men så måtte selvfølgelig gjøken havne oppi hullet.
Det nyttet ikke med argumentasjon lenger.
Bestemamma var blitt overbevist, det VAR farlig å sykle.
Så ble det da altså til at jeg gikk til samvirkelaget.

Når jeg ikke gikk til Samvirkelaget, eller brøt forbudet mot å være ved åa, oppholdt jeg meg i skogen, og jeg var overbevist om at jeg skulle bli skogsarbeider.
En eller annen gang i løpet av sommeren var det uttynning av skogen som stod på programmet, og da kom han med hesten og hjalp til, og det var litt av et syn for en som var vokst opp i Hong Kong, for det var langt mellom hestene i den asfalt jungelen, faktisk så langt at skolen arrangerte ekskursjoner til en bondegård slik at bybarna skulle få se dyr i levende live.
Jeg lurer forresten på om barn av i dag får slike ekskursjoner, for det kan unektelig virke som om det er slik at dersom barn av i dag ikke blir ekskursjonert med til et dertil egnet oppbevaringssted for dyr så kan det jo hende at disse barna vil vokse opp med illusjonen at dyr snakker og tenker som oss mennesker, for det gjør de visserligen på barne-tv.

Det var vel antakeligvis på denne bondegården et eller annet sted i Hong Kong at jeg så husdyr for første gang, bortsett fra høna som far min en gang fikk i gave, og som ble reneste kjæledeggen.
Hver gang han kom hjem ropte han på høna, og den kom kakleflaksende ved lyden av hans stemme.
Jeg har antakeligvis ikke samme hønetekke, for ingen av hønene jeg fikk som misjonær ble fortrolig med meg.

Okkesom.

Etter hvert som jeg ble litt eldre fikk jeg også lov til å være med på å tynne ut i skogen.
Jeg fikk utlevert øks, og med kyndig veiledning satte jeg i gang uten at jeg kan si at jeg gjorde vei i vellinga.
Ikke så lett det med rund egg på øksa.
Hun bestemamma ville aldri tillatt meg å gå til skogs med antydning til skarp egg på øksa, det var jeg da kan du skjønne alt for liten til.
En gang lurte jeg meg ned i kjelleren og tok en annen øks, som faktisk gjorde vei i vellinga, men jeg kom ikke mange metrene før stemmen til bestemamma stanset meg og jeg fikk utlevert annet redskap.
Hvordan hun forstod hva jeg pønsket på er meg en gåte.
Det ble derfor ikke felt mange trær av meg, men jeg hadde nå følelsen av å være med.
Jeg fikk kvae på hendene og barnåler i håret.
Jeg lærte å reise veareis og stable ved, og jeg kjenner lukten av skog når jeg vil.

Jeg prøvde å gjenoppvekke skogsarbeideren i meg et par ganger i Kenya, spesielt etter at vi flyttet til kysten, og det er særlig en felling som står friskt i minne.
Jeg skulle hogge ned et palmetre.
Det stod forholdsvis nærme huset, og rett som det var datt kokosnøttene ned som bomber.
Om noen skulle fått ei slik nøtt i nøtta, ville det vært kokosnøtten som ville gått seirende ut av det møtet.
Det hendte vi hørte om folk som hadde opplevd å få en kokosnøtt i hodet, og det var ikke alltid at de som overlevde var i stand til å fortelle om opplevelsen selv, om du skjønner hva jeg mener.
Så var det en dag jeg bestemte meg for å felle denne høye flotte palmen.
Synd og skam, men jeg var redd klasene av nøtter som smalt i bakken, med tanke på meg selv og andre som oppholdt seg i nærheten.
Jeg gikk i gang med panga (en slags jungelkniv) og oppdaget at en skal ha voldsomt med tid og tålmodighet for å felle ei palme på den måten, og derfor tok jeg sagen fatt.
Etter å ha kilt sagen bom fast tok jeg øksen fatt.
Etter en god stund var sagen løs og jeg halvveis igjennom stammen, og jeg tenkte som så at nå detter den vel snart.
Det var på tide å sørge for at treet falt i riktig retning, d.v.s. bort fra huset.
Altså kjørte jeg bilen i stilling, festet et langt og solid tau til hengerfestet og festet den andre enden av tauet et stykke opp på palmetreet.
Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg nå er i ferd med å avsløre meg selv som den totale skrulling, men det vet noen av dere kanskje fra før av allikevel.
Jeg tenkte altså å dra treet overende med bilen.
Det var da jeg oppdaget at palmetrær er seige.
Treet ville rett og slett ikke over ende.
Bilen trakk til tauet stod som en fiolin streng.
Og så røk tauet.

Har du noen gang opplevd at tiden nærmest stopper opp?
Du rekker å tenke en hel masse på veldig kort tid?
Det oppleves som om livet liksom går i sakte film.
Jeg har hatt to slike opplevelser i mitt liv.
Første gang var under en familie leir på Solbukta ved Fredrikstad.
Av en eller annen grunn svingte jeg meg selv rundt tverrliggeren på målet, antakeligvis i et forsøk på å imponere en eller annen ungmø.
Vel ungmøene mistet interessen for klønen som mistet taket, og som gikk i bakken med hodet først.
Det opplevdes som om gravitasjonskraften ble opphevet i et øyeblikk, for turen ned mot bakken gikk fryktelig tregt, og jeg opplevde veldig mye underveis.
Vel, da tauet røk opplevde jeg en situasjon hvor det ikke var gravitasjonskraften som opphørte, men tiden.
Treet, som nå stod bøyd bort fra huset, løftet seg liksom tilbake til utgangsposisjonen og fortsatte i motsatt retning, mot huset, det huset vi bodde i og som min kone om mine barn befant seg i.
Jeg så for meg et skrekkscenario hvor takbjelker splintres, hvor bølgeblikk krølles som papir, hvor murvegger revner som papp, og hvor alt ender som et eneste virrvarr av totalt kaos under ei kjempepalme.
Jeg rakk også å tenke at vedlikeholdsbudsjettet kom til å sprekke.
Men så lærte jeg det om palmetrær at de er ikke bare seige, nei, de er skikkelig seige, for treet rettet seg utrolig nok opp, uten å miste en eneste nøtt, og så stod det like støtt.
Alle med en viss porsjon vett ville muligens latt det forbli med det ene forsøket, men av en eller annen grunn satte jeg i gang med forsøk 2.
Tauet ble spleiset, øksen gjorde dypere hogg, og enda noen hogg, og enda noen hogg.
Jeg var omtrent tvers gjennom palmen før jeg greide å dra det over ende, og når det så omsider falt så falt det med et skikkelig brak.
Det gjorde også det gamle cashewnøtt treet vi hadde nede ved hundegården.
Jeg fant ut at det måtte ned da en morken gren holdt på å slå hundegården til pinneved og sende vofsene til de evige jaktmarker.
Jeg tenkte å benytte samme taktikk som sist, men denne gangen med kjetting.
Jeg hadde tross alt lært litt.
Nå lærte jeg det om cashewnøtt trær at de ikke er like seige som palmetrær, for dette datt i bakken med et brak, og det før jeg hadde fått strammet opp kjettingen.
Det var pilråttent og ramlet overende etter kun få hogg.
Lettet kunne jeg konstatere at det kun var øverste løvet på den øverste grenen som hadde sopt borti bilen.
Dette er det endelige bevis på at lykken så absolutt er bedre enn forstanden, og at den står den kjekke bi.

Vel.
Veareisene i Odarn var solid satt opp, satt opp med atskillig mer forstand enn det jeg viste på Wema.
Vi lekte rundt dem, og inni dem uten at de noen gang datt ned.
Og så hendte det av og til at vi fant ølflasker inne i reisene.
Pils.
Vi lurte jo litt på hvem i all verden det var som stakk bort tomflasker av slik art der.
Ingen vi kjente fuktet strupen med slikt noe.
Riktignok bodde det en kar i ei brakke lenger nedpå Furola, men skulle han stikke unna tomme øl flasker i veareisene hos bestemamma og bestepappa?
Neppe.
Løsningen kom for en dag en stekende het sommerdag.
Det var en frue som hadde hus i Odarn, og nå lurer du sikkert på hva dette har med veareisene å gjøre, og jeg kan informere leseren om at det har ingen ting med veareis å gjøre.
Derimot har det noe å gjøre med løsningen som kom for en dag en stekende varm sommerdag, for denne damen tilbrakte visst meste parten av tiden et helt annet sted uten at jeg med sikkerhet kan si hvor.
Nå var det slik at det var bestemamma og bestepappa som skulle se etter dette huset.
Bestemamma sørget for det innvendige renhold og stell, og bestepappa sørget for det utvendige.
Det hendte jeg ble med bestepappa for å trimme gresset, som det heter på fint, og redskapen var en ljå, en to hånds ljå.
Den gikk frem og tilbake jevnt og trutt, og gresset falt.
Dette var nok arbeid som tok på i varmen, og det hendte at han bestepappa måtte hvile litt.
Så var det engang at han forsvant.
Jeg gikk rundt huset for å se etter ham, uten å få øye på noen som lignet.
Så gikk jeg inn i skjulet, og der sto han.
Han sølte en skvett øl i forskrekkelsen over å bli tatt på fersken, og utbrøt ”dætta må du itte fortælja ho bestemamma”.
Det forble vår lille hemmelighet, for ho bestemamma kunne nemlig være nokså ram av og til. Men nå visste jeg hvem som gjemte pils i veareisene.