Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

05/13/2008

Litt av et liv 3

Jeg endte altså opp i en ørelappstol i Whitby med et brev som proklamerte at jeg skulle til Marsabit, som prest for den evangeliske lutherske kirken i Kenya.
Jeg visste litt om hva en prest gjorde, og hadde på et tidligere punkt i livet avtalt med meg selv at jeg ikke under noen omstendigheter noensinne skulle befatte meg med geistlige sysler av noe slag.
Så mye for den avtalen.
I forhold til Marsabit var jeg helt blank.
Jeg visste overhodet INGENTING om Marsabit.
Jeg kunne ikke i det hele tatt huske om jeg noensinne hadde hørt ordet uttalt.
Det var en del av leksa som var forblitt ugjort, og det var kanskje like greit, for hadde jeg visst det om Marsabit der jeg satt i ørelappstolen, som jeg lærte på vår første tur gjennom byen, ville sjokket antakeligvis vært mye, mye større, for Marsabit var et eneste stort forsøplet gjørmehull.
Alt var gjørme og søppel, og jeg var antakeligvis veldig taus der jeg tråklet meg vei gjennom gjørmehavet.

Da vi først ankom Kenya var det så vidt jeg kan huske oppholdsvær, dvs tørketid.
Det meste var brunsvidd av en glohet sol, og alt av søppel vistes.
Det var søppel absolutt overalt.
Langs husvegger lå det søppel.
I alle grøftekanter fløt det med søppel.
I ethvert tre hang det avdankede, falmede plastposer, søppel.
Holdningen til alt som gikk på to ben og tilhørte gruppen homosapiens var tydeligvis at man kunne hive søppelet sitt hvor en ville, og det var nettopp det de gjorde.

Jeg har en inngrodd motvilje mot å hive noe som helst hvor det ikke er et fungerende mottaksapparat for søppelet, med mindre det er noe organisk som forholdsvis raskt vil vende tilbake til naturen.
Jeg begriper ikke hvorfor det ikke er mulig å hive søppelet sitt i en søpppeldunk.
Hva i videste verden er det som er så utrolig vanskelig med å treffe hullet som indikerer inngangen til søppelbøtten, søppelcontaineren, eller hva det nå enn måtte være som står der klar til å ta imot søppelet, og hva det er som får mennesker som ferdes ute i naturen til å forsøple alt rundt seg er mer enn jeg kan forstå.
Det må jo være en eller annen form for sinnslidelse, for hva skal det ellers være?
Total altovervinnende åndsfraværelse?
Jeg gikk i Jotunheimen en flott sommerdag.
Vi hadde strevd oss opp ”bukkelegeret” og vandret i Guds frie natur, og hva annet møter mitt øye enn en falmet potetgullpose.
Det alene burde vært grunn god nok til å forby enhver produksjon av slikt noe.
De som ikke er i stand til å bære med seg en tom potetgullpose hjem burde blitt avskåret fra enhver mulighet til å skaffe seg slikt noe, og om forbud mot produksjon av potetgull er det som skal til for å hindre hvem det nå enn måtte være fra å hive fra seg tomme potetgullposer i naturen, ja da er jeg villig til å innføre et slikt forbud.
Ja, jeg er villig til å gi avkall på potetgull for all fremtid, om så skal være, om det er det som skal til for å få slutt på forsøplingen.

Hva tenkte de på de som lot den ligge igjen der oppe i Jotunheimen?
Var de så utmattet at de ikke klarte å bære den tomme posen hjem?
Jeg har vanskelig for å tro at de tok turen langt værn oppi Jotunheimen med tanke på å forsøple.
Var de ikke der for naturen sin del?
Jeg skjønner for mitt arme liv ikke slikt, men så skjønner jeg ikke alt her i verden heller.

Vel, Kenya var forsøplet.
Det hendte at en del av søppelet ble sopt i hop på gaten og brent, og så ble det noen slike søppelbål av og til, men majoriteten av søppel fikk være i fred, og lå og slang over alt.

Da vi ankom Kenya for andre gang havnet vi på Wema, et utrolig flott sted noen mil sør for Mombasa.
Å sitte på altanen på Wema og skue utover det endeløse Indiske hav er noe jeg unner alle og enhver.
Å sitte på altanen på Wema og skue utover det endeløse Indiske hav og se uværet nærme seg er også noe jeg unner alle og enhver.
Lenge før monsunregnet gjør alt gjennomvått på et blunk hører man det langt nedi lia.
Vinden tar seg sakte men sikkert opp, og like før de store dråpene slår mot en står gardinene rett ut og håret rett bakut.
Vel, på Wema hadde vi et søppelhull som jeg etter hvert lærte å utnytte til underholdning på nyttårsaften.
Over hullet var det murt en platting med åpning ned til hullet.
Første gang jeg skulle tenne på søppelet skjedde det overhodet ingen ting av den enkle grunn at lufte kanalen som sørget for den nødvendige dose oksygen som måtte til for å holde liv i flammen var grodd igjen.
Dette skjønte ikke jeg, så jeg regnet med at alt som skulle til var en ørliten skvett brennbar væske.
En skvett terpentin ble funnet frem og tømt i søppelhullet.
Så tente jeg en fyrstikk og kastet den oppi hullet, hvorpå ingen ting skjedde.
Jeg hadde i grunnen ventet meg noe annet enn akkurat det så jeg bøyde meg over hullet for å se etter om det var liv i fyrstikken, og det skal jeg hilse og si at det var.
Et varmt gufs skjøt opp fra hullet.
Det lød et dumpt drønn, og så prikket det i hele fjeset.
Jeg var sikker på at synet var blitt borte sammen med øyenvipper, øyenbryn og pannelugg.
Jeg var sikker på at jeg stod ribbet tilbake for alt av hår på hodet.
At synet var inntakt ble konstatert da gluggene ble åpnet, om håret var inntakt var jeg ikke så veldig opptatt av akkurat da, for jeg kom på at dette måtte utforskes nærmere, og jeg avslører tullingen i meg nok en gang.
Litt mer terpentin fant veien oppi hullet.
En utrangert t-skjorte ble funnet frem og dynket i parafin, og så tente jeg på.
Klok av skade vippet jeg fillen nedi hullet ved hjelp av en lang pinne, og unnlot å se etter hvordan det gikk.
Det gikk omtrent 2 sekunder uten at noe skjedde, og så skjøt fillen opp fra hullet, høyt opp.
Veldig høyt opp.
Jeg er ikke sikker på hvor høyt det palmetreet var, men om fillen var blitt sittende fast i toppen ville det blitt et bål som hadde syntes på lang avstand.
Det ristet i bakken og bulderet måtte da bli hørt helt ned til Ukunda.
Men som sagt, så var underholdningen for nyttårsaften i boks.

Som en kjenning av meg sa det, ”de gærne har det godt”.

Vel, det var Marsabit jeg skulle til, og det var på tide å lære noe om dette stedet.
Om du slår du opp i et leksikon, er det ikke sikkert du vil finne mye om Marsabit, i hvert fall ikke om du slår opp i Store Norske leksikon, for det forannevnte storverk har ikke satt av så mye som en eneste liten setning om Marsabit, i hvert fall ikke i min årgang, og det sier kanskje ikke så rent lite om dette stedet nord i Kenya.
En reisehåndbok for turister nevner Marsabit og et av dets spisesteder, men man må være litt annerledes enn meg for å synes at Marsabit er et kult sted å tilbringe ferien, med mindre man har noen kjente man kan besøke, og at Kenya Lodge er en god restaurant, må man ta med en ikke så rent liten klype salt.
Vårt første møte med Marsabit var altså en regntung fredags ettermiddag, og stedet var som sagt et eneste stort forsøplet gjørmehull.
Men for å komme så langt hadde vi tilbakelagt 56 mil på noget variert veidekke.

The comments are closed.