Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

04/24/2008

Litt av et liv 1

Marsabit????
Jeg hadde aldri hørt om stedet før.
Om noen hadde sagt ”Marsabit” til meg tidligere, vet jeg ikke riktig hva jeg ville svart.
”Hæ?” antakeligvis.
Jeg burde vel ha gjort meg litt kjent med Marsabit all den tid stedet befant seg på oversikten over NLM`s misjonsstasjoner i Kenya, og jeg var blitt plassert i Kenya et par år i forveien, men som sagt, jeg var helt blank.
Og så skulle jeg være prest?
Jeg måtte rett og slett sette meg ned litt.
Vi befant oss i England, nærmere bestemt i Whitby, da denne melding dumpet ned i postboksen vår, og forstyrret et ellers fantastisk språkopplærings opphold.
Dersom ”Whitby” var blitt uttalt av samme vedkommende som gjorde meg oppmerksom på ”Marsabit”, så ville vedkommende antakeligvis begynt å lure på om mitt vokabular begrenset seg til ”hæ?”, for jeg var like kunnskapsløs om Whitby som Marsbit.
Idylliske Whitby var atskillig lettere tilgjengelig enn vi først trodde der vi lesset ned en hel buss med all vår bagasje, en bagasje som skulle vise seg å være svært liten sammenliknet med det vi hadde med da vi 6 måneder senere vendte nesen hjemover.

Hvor gjør du av 60 kilo overvekt?
Vi hadde en hylle av bøker, nei to hyller bøker.
Da vi skulle hjem etter endt opphold på språkskole hadde vi bruk for et container skip, og måtte nøye oss med tre flyseter.
Ikke noe flyselskap i verden ville akseptere vårt berg av bagasje, uten å flå oss.
Det som berget oss var en nordmann som ”tilfeldigvis”, hadde jobbet i et flyselskap, og han gav oss noen tips.
Vi fylte barnevognen med bøker og trakk trekket over.
Barnevogner går nemlig som spesialbagasje, og veies ikke, var tipset.
Takk til Knut som sparte oss for et par overvekt årslønner.
Jeg skulle ønske dere alle kunne fått sett ansiktet til han som tok vognen opp i flyet.
Han skjønte nok at det var opptil flere ugler begravd dypt i mosen.

Bussen til Whitby var ikke av typen turbuss, og sjåføren gjorde ikke mine til å hjelpe oss med bagasjen, så vi lesset alt vi hadde på de 5 første radene og gjorde oss siden så små vi kunne for å gi plass til skoleunger på vei hjem til sin yorkshirepudding etter en lang skoledag.

Med en ufattelig lang strand ved lavvann var Whitby et paradis for turgåere, og om jeg ikke var noen turgåer før jeg kom dit ble jeg det definitivt der.
Nå avslører jeg antakeligvis for mye, noe jeg kommer til å gjøre ofte, om jeg sier at vi oppholdt oss forholdsvis mye ved fjæresteinene, men det får så være, for stranden og promenaden innbød til lange turer, og vi fulgte innbydelsen titt og ofte, ja, en gang sågar like til Sandsend og tilbake.
Nå har jeg ikke tatt meg bryet med å lage en kartskisse over disse områdene, men Sandsend lå altså, som navnet tilsier, ved enden av denne ufattelig lange sandstranden, som altså dukket opp ved fjæresjø.
Whitby var et veldig trivelig sted, med mindre man befant seg i feil ende av vindretningen når de røkte fisk nedenfor ruinene av klosteret.

Okkesom, jeg satt godt tilbakelent i en ørelappstol, dog ikke plassert foran kullkaminen, med et brev som fortalte meg at jeg skulle være prest i den Evangelisk Lutherske Kirken i Kenya, med adresse Marsabit.
Jeg tror jeg fikk et aldri så lite sjokk faktisk, for det var Chepareria jeg skulle til.
Smak på det navnet.
CHE-PA-RE-RI-A.
Nå skal en antakeligvis ikke knytte for mange bånd til et sted en aldri har vært, men det hørtes voldsomt forlokkende ut med Chepareria.
Navnet hørtes så flott ut, det smakte så godt, det minnet rett og slett om Nord Odal.
Nå er det ikke det at jeg vokste opp i Nord Odal, men jeg tilbrakte nå en og annen dag der, ja, faktisk ganske mange dager når jeg får tenkt meg litt om, og nå skal vi ut på tur igjen.

Etter å ha fulgt riksvei 2 fra Kongsvinger noen mil i retning Oslo, tar du av til høyre.
Forutsatt at du tar av på rett sted vil du etter en stund havne i Mo, og har du kjørt riktig langt så står det også ”i Rana” på skiltet, og da må du snu.
Vel fremme i Mo tar du til høyre ved kirken og du vil da etter hvert komme til Knapper.
Nå er du kommet så langt inn i Nord Odal du kan komme uten å måtte koble inn firehjulstrekket samt finne frem kart og kompass.
Nå er det litt feil å si at Knapper ligger innerst i dalen, for Nord Odal strekker seg litt lenger enn til Knapper, men du må være veldig glad i bartrær om du skal bo lenger innover i dalen, om det da lar seg gjøre.
Om du følger grusveien som går til ”venstre” vil gran og furu være dine følgesvenner, nærmest hele veien til Hamar, og om du skulle følge grusveien til ”høyre” vil du, om du bommer på Solør, noe som er svært vanskelig, havne et eller annet sted i Sverige, da også tett fulgt av grantrær.
Og så kan man jo lure på hva Chepareria har med Knapper å gjøre, og til det er svaret over hodet ingen ting annet enn at det i Knapper var et sted som av en eller annen grunn ble kalt prærien, og jeg syntes at Chepareria liknet litt på prærien i uttalen, om man legger godviljen til, og derfor ønsket jeg meg til Chepareria.
Slik var det bare.
Men feltstyret i Kenya ville det tydeligvis annerledes, og det var Marsabit vi hadde som mål denne torsdagen, den 22 dag i oktober 1994.

04/16/2008

Litt av et liv, forord

Jeg aner ikke hva jeg har begitt meg ut på, men jeg har en ørliten idé om å gi ut en bok, pr.blogg.
De som har fulgt med på Afrikansk dagbok vil antakeligvis kjenne igjen noe av stoffet, all den tid utgivelsen hovedsakelig vil dreie seg om mitt liv i det østlige Afrika, derav tittelen, Litt Av Et Liv.
Bruddstykker fra mine 9 år i Kenya og Tanzania.
Av injurie hensyn har jeg valgt å gi noen av deltakerne på denne reisen pseudonymer, noe som er alldeles unødvendig av minst 2 grunner.
1. Ingen av dem skjønner nok norsk til å kunne forstå noe av det jeg skriver.
2. Samtlige vil kun få hederlig omtale.

Innledningsvis vil jeg rette en voldsomt stor og varm takk til min bedre halvdel som har holdt ut med meg og mitt kall gjennom 9 år i tørke og flom.
Jeg tar av meg hatten i respekt og ydmykhet for det hun har offret slik at jeg skulle få realisere mitt kall.
Det gjenstår å se hvor lenge hun holder ut med meg nå som jeg har skiftet beite og blitt renholdsarbeider i Trondheim Kommune.

Jeg aner ikke om det som publiseres på bloggen vil komme som hele kapitler eller små stykker, og jeg har på det nåværende tidspunkt svært liten oversikt over hvor ofte det vil komme noe.

Den som overlever får se.

Nå som jeg liksom har fått avgårde introen, har jeg antakeligvis lagt såpass til press på meg selv at første del antakeligvis kommer om ikke så altfor lenge.

Melhus, onsdag 16 april 2008