Afrikansk dagbok

Hvor finner man inspirasjon til å avslutte?
Vanligvis leter man etter inspirasjon til å begynne noe, men jeg leter etter inspirasjon til å avslutte noe.
Afrikanskdagbok har holdt det gående siden januar 2006, og jeg har etter beste evne prøvd å formidle noe av hverdagen vår her i Mara i Tanzania den tiden vi har vært her.
Vi er priviligerte som har fått bli kjent med et mangfold av kulturer, tradisjoner og språk her i Mara, og vi har sjelden vært så frusterte som under vårt møte med alle disse kulturene, tradisjonene og språkene.
Det tar tid å venne seg til et liv, og ikke minst forholdet til et liv, som er så til de grader forskjellig fra hvordan det er i Norge.
”Hodi” 0630 har jeg f.eks. aldri vent meg på.
Derimot har jeg vent meg til at tiden kommer.
Ingen hast, for tiden kommer.
Hvor deilig det er å sitte i skyggen av et tre og slumre, mens man venter på noen som skulle kommet for en time siden.
Joda, jeg har irritert meg grønn over det som til tider kan virke som total mangel på respekt for min tid, men så har til gjengjeld mine kolleger antakeligvis irritert seg grønne over mitt hastverk.

Nå er det hele over.
Siste side i dagboken er nådd.
Det er ikke mer å skrive om, annet enn pakking, pakking og enda mer pakking.
En kunne jo sagt noe om alle dem som kommer for å ta farvel de siste dagene, som vil se om det er noe mer å hale ut av hvitingen før han drar, som vil se om det er noe brukbart å hente ut av lasset av ting som ikke skal pakkes ned, som vil be om en siste tjeneste, og som gjør at tiden en har satt av til pakking blir nokså presset, men det skal jeg ikke gjøre.

Takk for følge til dere som har vært innom og lest, og kommentert.
Håper det har vært litt til nytte og gavn.

På gjensyn våger jeg ikke si, for det blir antakeligvis ikke mer dagbok fra disse himmelstrøk, og det er nå litt vemodig spør du meg.

På søndag hadde jeg min siste gudstjeneste her i Mara, nærmere bestemt Issenye, og du verden for et festfyrverkeri av et møte det ble.
Faktisk tror jeg det er en av de flotteste gudstjenestene jeg har vært med på, og koret i Issenye skal ha sin del av æren for det.
Jeg evner ikke å beskrive med ord hvordan de slo an tonen med sin livlige sang, og da de avsluttet med ”Hakuna Mungu kama wewe” ((ingen Gud som deg (for uinnvidde)), så hele kirken svaiet med, satte de et verdig punktum for en flott gudstjeneste.
Det var ikke schwung over sakene, nei det var SCHWUNGBALALUNG.
Kun et videokamera vil kunne yte dem full rettferdighet, og derfor skal jeg ikke prøve å beskrive hvordan det var med andre ord enn: FANTASTISK.
Det var en fantastisk flott gudstjeneste, og for meg en vidunderlig avsluttning på det som har vært to år i Mara, og derfor var det med gråt i hjertet at jeg reiste fra Issenye den ettermiddag (med spyd og all ting i bagasjen), for jeg visste så altfor godt at det antakeligvis var siste gang jeg fikk være med den flotte forsamlingen.

Takk Issenye for en flott avskjed.

-Her ville vi kommet frem.
-Her ville vi kommet frem.
-Og her ville vi kommet frem.
-Her og ville vi kommet frem.
-Her ville vi kommet frem.
-Se, her fylte jeg igjen med jord.
-Her fylte jeg igjen med kvist og siv.
-Ser du steinhaugen der? De steinene fjernet jeg fra veien.
-Her har jeg gravd.
-Her har jeg kuttet vekk mange grener.
-Det kjørte en bil her for ikke så lenge siden.
Osv, osv, osv........

Det var var evangelisten som gikk slik og mumlet i skjegget, og jeg hørte etter med et halvt øre all den tid han hadde mumlet slik i ett sett siden vi satte bilen fra oss 20 minutter tidligere.
Jeg var innbudt til Nyambureti for å ”aga”, si farvel, noe som er veldig viktig i disse områdene.
Den som reiser uten å ha tatt et skikkelig farvel får et ettermæle en kan klare seg godt uten, og derfor var jeg på vei til Nyamburetib.
Mitt forrige møte med Nyambureti hadde jeg friskt i minne.
Det var der jeg knertet styrestaget på bilen en gang for lenge siden, og det var bla.a. av denne grunn at jeg hadde satt fra meg bilen et stykke fra evangelistens hjem, og det var dette han var så misfornøyd med.
Han hadde avgitt en god porsjon svette for at bilen skulle kunne ta seg helt frem til huset, og han ville ikke gå med på at det var ufremkommelig.
”Jeg har jo ordnet vei helt opp” sa han fra biltaket hvor han halvhjertet løsnet sykkelen sin i et slags fortvilet håp om at jeg kom til å forandre mening, men jeg var ikke til å rikke.
Bilen skulle ikke lenger opp enn hit vi nå stod.

Etter å ha svingt av ”hovedveien” ved Nyambureti senter (en håndfull hus) lirket jeg bilen forsiktig forbi skolen, over noen steiner, krabbet ned en en skråning og forserte en bekk før jeg rundet et ufremkommelig buskas.
Det var på andre siden av buskaset jeg stanset bilen, til evangelistens store forundring.
Foran bilen åpenbarte det som for meg så ut som et juv.
”Ikke noe problem” sa evangelisten, for han hadde hakket og gravd og spadd vei både ned i bekkefaret og opp igjen på andre siden.
Jeg så et stort problem og var innstilt på å ta ”juvet” i øyensyn før jeg våget meg videre.
”Her kommer vi over uten problemer” sa han skråsikkert, der vi stod og studerte terrenget, og jeg sa meg straks uenig.
Jeg hadde gått opp på andre siden av bekkefaret og vinket evangelisten over til meg og lurte på om han virkelig trodde det var plass nok for bilen å manøvrere seg oppover den smale stripen med fast grunn mellom bekkefaret og myren på andre siden.
På den ene siden en 1 meter dyp grøft, hvor bekken sildret og klukket, og på den andre siden en stinkende myr.
”Ikke noe problem” sa han, og viste meg hvor han hadde gravd, som om jeg var blind, og i tillegg ikke skjønte noe som helst.
Jeg visste ikke riktig hvordan jeg skulle få sagt det til ham at det faktisk er en ørliten forskjell på bil og sykkel
”Det som er fremkommelig vei for en sykkel trenger ikke nødvendigvis være like fremkommelig for en bil” sa jeg til ham, og med det gikk jeg tilbake til bilen, snudde den og sa at vi fikk gå herfra.

20 minutter senere var det altså at han stadig snakket om hvor lett det hadde vært å komme forbi det ene stedet etter det andre, hvor han hadde avgitt svette for å gjøre bekkefaret fremkommelig, og hvor en bil hadde passert for en stund siden, og som sagt så hørte jeg bare etter med et halvt øre, for jeg skjønte bare så altfor godt at det gjorde han også.
Mine ”jammendeterjoalldelesufremkommeligforenbilherforstedeterjofulltavdypegrøfterogsværesteinersombilenaldrivilleklartåforsere” nådde rett og slett ikke inn.
Til slutt jattet jeg med ham og sa meg enig i at vi helt sikkert hadde kommet oss forbi både det ene og det andre stedet, mens jeg inni meg avsluttet med ”om vi bare hadde kommet forbi det første stedet”.
Så fikk jeg liksom siste ordet,selv om han ikke hørte det.
Stadig vekk dukket det opp dype grøfter og store steiner, og jeg brant etter å spørre hvordan han hadde tenkt at bilen skulle tatt seg forbi her, og her, og her, og her, og her, og her, og her og her, og her, men jeg visste det var fånyttes å stille slike spørsmål, så jeg hadde sluttet med det langt nedi bakken.

Etter 25 minutter stod vi på tunet hos evangelisten, og jeg skjønte ganske raskt at det var meg og min pinglete holdning til det de kalte veien opp til huset de snakket om.
I deres øyne var jeg antakeligvis en udugelig feiging som ikke klarte å få bilen opp, men vannari som de sier på Jæren.

Ett ublidt møte med Nyambureti holder lenge for meg.

Forrige dagen stilte jet et ørlite spørsmål ved min rett til å kunne kalle meg fullgod misjonær all den tid jeg pellet biller og mark ut av kjeksen jeg skulle spise.
I kveld fikk jeg liksom spikern i kista, om jeg kan si det slik.
Jeg er definitivt ingen skikkelig misjonær.

Jeg syntes det var noe merkelig med agurken jeg skar en skive av, og undersøkte skiven før jeg la den ned på brødskiven.
Jeg skar av en skive til, og var ikke alldeles helt trygg på at den var helt spiselig, og ble overbevist da jeg så den lille hvite marken som krøllet seg sammen i sitt møte med store stygge meg.
”Denne spiser jeg ikke” proklamerte jeg til min kone, og fikk det travelt med å undersøke tomaten også, all den tid to små hvite mark klamret seg til kniven jeg nettopp hadde brukt til å kløyve tomaten i to.

Jeg tror ikke jeg er skåret ut til dette livet.
Æhæhæ.
Jeg liker maten min billefri og markfri, og steinfri.
I går da jeg var i Isenye holdt jeg på å knekke en tann på en knallhard stein som lå gjemt i risen. Det kjentes ut som om jeg kløyvde hele greia.
Gadd vite om jeg hadde fått dekket dét på en eller annen forsikring.
Skadet i tjenesteøyemed.
Hvordan forklarer man at det var risen som tok knekken på en tann?
Ingen forsikringsagent i Norge har hørt om det noen gang.

Nei. JEG VIL HJEEEEEM.
Hjem til steinfri mat, hjem til billefritt brød, hjem til markfri agurk.

For noen søndager siden var jeg i Mugeta.
Jeg hadde ikke vært i Mugeta på bortimot et år, så det var kjekt å komme tilbake.
Kirken i Mugeta er en av de bedre, både hva standard på kirkebygget og hva oppmøte angår.
Det var nokså fullt, allerede klokken 10, så vi begynte presist, og fordi vi begynte presist var vi også ferdig i rett tid.
Selve kirken har murvegger, bølgeblikk tak, vinduer og dører, og gulv av sement, og det sistnevnte skjønner jeg egentlig ikke poenget med.
Det er mye mer praktisk med jordgulv når små kirkegjengere tisser innendørs.
Dammen rundt veslejenta ble større og større, uten at noen lot til å reagere på det.
Ingen kom springende til med siste mote innen mopp.
Moren kikket så vidt ned før hun fortsatte med sangen.
Det var tydelig at gulvet ikke var i vater, for dammen rant nedover mot venstre.
Damen på raden bak merket ikke at sandalen ble fuktig, eller brydde seg ikke.

Hadde det vært jordgulv ville dammen forsvunnet, men da ville på den annen side ikke gutten som duppet fingeren i urinen og lagde tegninger på gulvet kunnet tegne.
Så kanskje det er bra med sementgulv allikevel.

Noen dager blir det liksom ikke gjort noen ting, slik som i dag.
Skulle ha forberedt et møte, eller to, men våknet av et hodi som ikke gikk før nærmere 10.00.
Da var hushjelpen fortsatt ikke kommet, og jeg som hadde tenkt å sende henne på markedet måte selv avsted.
Det finnes ikke en eneste butikk her i Bunda som selger alt det jeg trenger, så i dag var jeg innom home shop, butikken til araberdamen, han som selger el-ting ved siden av araberdamen, to forhandlere av do ting, før jeg til slutt endte opp på markedet hvor jeg havnet i klørne på den tregeste av de trege. Hun jeg vanligvis handler hos var ikke der, og derfor var jeg mer enn fornøyd når halve handlelisten var tikket av, for jeg hadde hverken med sovepose eller myggnett.
Vel hjemme igjen hjalp jeg naboen med å fikse toalettet som de så elegant hadde smadret, og så dukket hodi opp igjen.
Da hodi en times tid senere forsvant ned bakken var klokken blitt så mye at jeg ikke lenger var i møteforberedelses modus, og derfor gjøv jeg løs på powerpoint i et forsøk på å lære meg det slik at jeg om en ukes tid kan hjelpe poden som har fått i oppgave å lage en presentasjon av Tanzania.
En times tid senere, og like klok som da jeg startet opp 60 minutter tidligere, trev jeg fatt i gressklipperen.
Ingen ting er så avslappende som å få ut litt agresjon.
Jeg er desuten av den oppfatning at dersom man ikke vet hvor hardt kroppsarbeid er evner man ikke å forstå hvorfor arbeidere tar seg noen femminutter her og der, og en ender bare opp med ubegrunnet skuling mot han som tar seg en pust i bakken.
Mens jeg så hogg løs på det altfor lange gresset i hagen, dukket hodi opp igjen.
I tillegg til å forsikre meg om at stolene som var blitt bestilt før jul, og som fortsatt ikke er levert, kom til å bli levert neste torsdag, noe denne hodien har sagt siden januar, var han også på utkikk etter jobb.
Han så på det lange gresset og var villig til å ta klipperen fra meg, men jeg sa noe om at jeg hadde bruk for trimmen, og har alldeles rett i det, i tillegg til at jeg sa at vi ikke lenger har bruk for stolene alle den tid vi reiser om tre uker.
En times tid senere dukket lærer naboen opp iført joggemundur, og jeg kunne legge fra meg redskapen og legge ut på en åtterunder opp og ned langs gjerdet.

Slik gikk den dagen, og jeg som hadde tenkt å gjøre så mye.