Afrikansk dagbok

Hvor finner man inspirasjon til å avslutte?
Vanligvis leter man etter inspirasjon til å begynne noe, men jeg leter etter inspirasjon til å avslutte noe.
Afrikanskdagbok har holdt det gående siden januar 2006, og jeg har etter beste evne prøvd å formidle noe av hverdagen vår her i Mara i Tanzania den tiden vi har vært her.
Vi er priviligerte som har fått bli kjent med et mangfold av kulturer, tradisjoner og språk her i Mara, og vi har sjelden vært så frusterte som under vårt møte med alle disse kulturene, tradisjonene og språkene.
Det tar tid å venne seg til et liv, og ikke minst forholdet til et liv, som er så til de grader forskjellig fra hvordan det er i Norge.
”Hodi” 0630 har jeg f.eks. aldri vent meg på.
Derimot har jeg vent meg til at tiden kommer.
Ingen hast, for tiden kommer.
Hvor deilig det er å sitte i skyggen av et tre og slumre, mens man venter på noen som skulle kommet for en time siden.
Joda, jeg har irritert meg grønn over det som til tider kan virke som total mangel på respekt for min tid, men så har til gjengjeld mine kolleger antakeligvis irritert seg grønne over mitt hastverk.

Nå er det hele over.
Siste side i dagboken er nådd.
Det er ikke mer å skrive om, annet enn pakking, pakking og enda mer pakking.
En kunne jo sagt noe om alle dem som kommer for å ta farvel de siste dagene, som vil se om det er noe mer å hale ut av hvitingen før han drar, som vil se om det er noe brukbart å hente ut av lasset av ting som ikke skal pakkes ned, som vil be om en siste tjeneste, og som gjør at tiden en har satt av til pakking blir nokså presset, men det skal jeg ikke gjøre.

Takk for følge til dere som har vært innom og lest, og kommentert.
Håper det har vært litt til nytte og gavn.

På gjensyn våger jeg ikke si, for det blir antakeligvis ikke mer dagbok fra disse himmelstrøk, og det er nå litt vemodig spør du meg.