Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

05/14/2007

Nyambureti

-Her ville vi kommet frem.
-Her ville vi kommet frem.
-Og her ville vi kommet frem.
-Her og ville vi kommet frem.
-Her ville vi kommet frem.
-Se, her fylte jeg igjen med jord.
-Her fylte jeg igjen med kvist og siv.
-Ser du steinhaugen der? De steinene fjernet jeg fra veien.
-Her har jeg gravd.
-Her har jeg kuttet vekk mange grener.
-Det kjørte en bil her for ikke så lenge siden.
Osv, osv, osv........

Det var var evangelisten som gikk slik og mumlet i skjegget, og jeg hørte etter med et halvt øre all den tid han hadde mumlet slik i ett sett siden vi satte bilen fra oss 20 minutter tidligere.
Jeg var innbudt til Nyambureti for å ”aga”, si farvel, noe som er veldig viktig i disse områdene.
Den som reiser uten å ha tatt et skikkelig farvel får et ettermæle en kan klare seg godt uten, og derfor var jeg på vei til Nyamburetib.
Mitt forrige møte med Nyambureti hadde jeg friskt i minne.
Det var der jeg knertet styrestaget på bilen en gang for lenge siden, og det var bla.a. av denne grunn at jeg hadde satt fra meg bilen et stykke fra evangelistens hjem, og det var dette han var så misfornøyd med.
Han hadde avgitt en god porsjon svette for at bilen skulle kunne ta seg helt frem til huset, og han ville ikke gå med på at det var ufremkommelig.
”Jeg har jo ordnet vei helt opp” sa han fra biltaket hvor han halvhjertet løsnet sykkelen sin i et slags fortvilet håp om at jeg kom til å forandre mening, men jeg var ikke til å rikke.
Bilen skulle ikke lenger opp enn hit vi nå stod.

Etter å ha svingt av ”hovedveien” ved Nyambureti senter (en håndfull hus) lirket jeg bilen forsiktig forbi skolen, over noen steiner, krabbet ned en en skråning og forserte en bekk før jeg rundet et ufremkommelig buskas.
Det var på andre siden av buskaset jeg stanset bilen, til evangelistens store forundring.
Foran bilen åpenbarte det som for meg så ut som et juv.
”Ikke noe problem” sa evangelisten, for han hadde hakket og gravd og spadd vei både ned i bekkefaret og opp igjen på andre siden.
Jeg så et stort problem og var innstilt på å ta ”juvet” i øyensyn før jeg våget meg videre.
”Her kommer vi over uten problemer” sa han skråsikkert, der vi stod og studerte terrenget, og jeg sa meg straks uenig.
Jeg hadde gått opp på andre siden av bekkefaret og vinket evangelisten over til meg og lurte på om han virkelig trodde det var plass nok for bilen å manøvrere seg oppover den smale stripen med fast grunn mellom bekkefaret og myren på andre siden.
På den ene siden en 1 meter dyp grøft, hvor bekken sildret og klukket, og på den andre siden en stinkende myr.
”Ikke noe problem” sa han, og viste meg hvor han hadde gravd, som om jeg var blind, og i tillegg ikke skjønte noe som helst.
Jeg visste ikke riktig hvordan jeg skulle få sagt det til ham at det faktisk er en ørliten forskjell på bil og sykkel
”Det som er fremkommelig vei for en sykkel trenger ikke nødvendigvis være like fremkommelig for en bil” sa jeg til ham, og med det gikk jeg tilbake til bilen, snudde den og sa at vi fikk gå herfra.

20 minutter senere var det altså at han stadig snakket om hvor lett det hadde vært å komme forbi det ene stedet etter det andre, hvor han hadde avgitt svette for å gjøre bekkefaret fremkommelig, og hvor en bil hadde passert for en stund siden, og som sagt så hørte jeg bare etter med et halvt øre, for jeg skjønte bare så altfor godt at det gjorde han også.
Mine ”jammendeterjoalldelesufremkommeligforenbilherforstedeterjofulltavdypegrøfterogsværesteinersombilenaldrivilleklartåforsere” nådde rett og slett ikke inn.
Til slutt jattet jeg med ham og sa meg enig i at vi helt sikkert hadde kommet oss forbi både det ene og det andre stedet, mens jeg inni meg avsluttet med ”om vi bare hadde kommet forbi det første stedet”.
Så fikk jeg liksom siste ordet,selv om han ikke hørte det.
Stadig vekk dukket det opp dype grøfter og store steiner, og jeg brant etter å spørre hvordan han hadde tenkt at bilen skulle tatt seg forbi her, og her, og her, og her, og her, og her, og her og her, og her, men jeg visste det var fånyttes å stille slike spørsmål, så jeg hadde sluttet med det langt nedi bakken.

Etter 25 minutter stod vi på tunet hos evangelisten, og jeg skjønte ganske raskt at det var meg og min pinglete holdning til det de kalte veien opp til huset de snakket om.
I deres øyne var jeg antakeligvis en udugelig feiging som ikke klarte å få bilen opp, men vannari som de sier på Jæren.

Ett ublidt møte med Nyambureti holder lenge for meg.

Comments

Og folk klager på veiene her hjemme i Norge...

Posted by: Grete | 05/22/2007

The comments are closed.