Afrikansk dagbok

Hva skjer dersom du får en fullmoden mango i knollen?
Presten på Majita vær nær ved å finne det ut en gang vi hadde gudstjeneste under et mangotre i Chitare.
Med et solid klask smalt en mango i bakken ved siden av ham, uten at han mistet tråden av den grunn.
Om han hadde fått den i skallen kan det vel hende han ikke bare hadde mistet tråden.
Av denne grunn var jeg ekstra oppmerksom i går da jeg var på gudsjteneste i Rusoli, for gudstjenesten fant sted under et mangotre, til min store forundring.

Sist jeg var i Rusoli gav jeg 3 sekker med sement og penger til ”fundi” slik at de skulle få reparert kirken sin.
Den hadde nemlig blitt skadet av regn og vind.
Mesteparten av taket var blåst av og noe av muren var rast ned, men dersom jeg bare gav 3 sekker med sement og betalte ”fundien” skulle de få kirken opp igjen på ”no time”.
I går lærte jeg at ”no time” betyr noe sånt som et år.
Jeg hadde forventet å komme til en gjenreist kirke, men dengang ei.
De holdt fortsatt på med innsamlingen til reparasjonen.
”African time”?
Det får da være måte på.
I går hadde jeg ikke overskudd til å spørre ordentlig etter de tre sekkene med sement, men da de etter gudstjenesten ville ha meg til å skaffe hjelp til gjenreisning av kirken nevnte jeg liksom tilfeldig at jeg FOR ET ÅR SIDEN hadde gitt 3 sekker sement i tillegg til at jeg hadde gitt penger til fundien.
Det ble ikke mer snakk om den saken.

Så vi rigget oss til under mangotreet, og det var som sagt prestens nestenmøte med en mango som gjorde at jeg var litt ekstra oppmerksom i går.
Det er ille nok om en mango deiser ned på alterbordet så vin og brød skvetter til alle kanter om ikke jeg og skal legges langflat.
Derfor kan det vel hende de fremmøtte syntes jeg var en smule fjern der jeg stadig skottet opp mot løvverket mens jeg lusket frem og tilbake under treet, noe som antakeligvis var dummere enn om jeg hadde stått i ro på et sted.

Jeg fikk ingen mango i knollen, sikkert til noen av leserens store skuffelse (eia var jeg der med kamera etc).
Det skyldes nok hverken min overdrevne årvåkenhet mot det der oppe, eller mine bevegelser i landskapet foran forsamlingen, men heller at det ikke var noen mango oppe i treet, noe som igjen skyldes årstiden.
Hadde jeg bare fått med meg det før gudstjenesten ville jeg nok hatt en noe roligere gudstjeneste, men til gjengjeld ville ikke kirkegjengerne fått den samme underholdningen.

ELISABEEETH.
Det var ingen grunn til å heve stemmen all den tid min kone satt på andre siden av bordet, men synet som møtte meg da jeg åpnet pakken med ProVita crisp bread tvang meg.
En myte vil ha det til at førstereismisjonærer ikke spiser maten sin dersom den lever.
Ved andre gangs utreise er man kommet så langt at man peller ut det som lever før man spiser, for så i tredje omgang vende tilbake til det punkt hvor man ikke spiser maten sin, med det til forskjell fra første gang at nå spiser man ikke maten dersom den ikke lever sitt eget liv.
Dersom dette er tilfelle ville jeg ikke hatt noen grunn til å påkalle min kones oppmerksomhet da jeg ved selvsyn så at de forannevnte crisp bread levde sitt eget liv.
Det krælet av biller, og jeg næret intet ønske om å la dem forbli en del av kveldsmaten.
I den første kjeksen jeg tok hånd om befant det seg to biller og en larve, og da jeg slapp den ned på tallerkenen kom det til syne en larve til. Altså var det tilsammen to biller og to larver i det stykke kjeks som jeg hadde tenkt å putte i munnen sammen med en bit ost.
Det kom ikke på tale å gjøre noe slikt, og ergo er jeg per definisjon ingen skikkelig misjonær, selv om jeg er ute for tredje gang.
Jeg dunket kjeksen i bordet et par ganger, og kunne etterhvert konstatere at den var tom for levende vesener.
Neste kjeks fikk samme behandling, og ut ramlet det en bille og en larve. En gjenstridig bille måtte tvinges ut ved makt, før jeg la kjeksen ifra meg sammen med den andre, i haugen for spiselig kjeks.
Tredje kjeks likeens. Den innholdt en bille og to larver.
Møysommelig gransket jeg enda en gang de tre kjeksene i jakten på biller og larver, og da jeg fant dem ”rene” smurte jeg på et lag smør og la på et stykke med Cheddar, og spiste, om ikke akkurat med største velbehag så i hvertfall med behag.
Det var da min kone sa ”æ spise dæm med billan i æ”.
Hun får ikke noe kyss på truten av meg på en stund nei, skikkelig misjonær aldri så mye.

Jeg er av dem som tror at Vår Herre hører bønner, men av og til skulle jeg ønske han i tillegg til å høre også kunne gjøre nøyaktig som jeg bad om, så hadde jeg liksom blitt spart for en og annen bekymring, slik som i går.

Jeg hadde vært ute på Majita i meklingsærende, og jeg mislyktes så til de grader at jeg ikke skal søke jobb som riksmeklingsmann når jeg om et års tid blir ledig på arbeidsmarkedet.
Nok om det.
Da jeg kjørte utover i morgentimene var det solskinn, og gjørmehullet ved Saragana var samarbeidsvillig, noe det ikke alltid har vært.
Rundt juletider var det så lite samarbeidsvillig at jeg var avskåret fra resten av Majita i lange tider.
Men nå var det som sagt medgjørlig. Litt bløtt var det riktignok, men ikke verre enn at bilen kravlet seg gjennom uten alt for store vansker.
Utover dagen bygde det seg opp skyer og en av evangelistene som var med på meklingsmøtet sa likefrem at ”nå kommer det til å regne i Wanyere”, og dermed var han klar for avreise, for han ville hjem igjen før han ble for våt.
I et øyeblikk av fremsynthet hadde jeg tidligere på dagen sagt til den samme evangelisten at han måtte ta med seg sykkelen sin, for jeg kom ikke til å kjøre ham tilbake til Wanyere ved meklingmøtets slutt.
Jeg hadde nemlig tråklet meg gjennom en sump av en vei for å hente ham om morgenen, og om det kom mer regn ville jeg ikke våge meg inn til Wanyere igjen om ettermiddagen.
Nå var han altså oppsatt på å komme seg hjem før regnet satte inn for alvor, og derfor avsluttet vi meklingsmøtet med uforrettet sak, og vendte nesene hjemover.
Halvveis til Suguti traff vi noen regndråper, men det var ikke verre enn at opptimisten i meg trodde det skulle gå bra, om det ikke ble verre regn enn som så.
Men man kan jo aldri vite, og derfro sendte jeg en aldri så liten bønn opp til Vår Herre om at det ikke måtte regne tungt før etter gjørmehullet i Saragana, for jeg hadde nemlig ikke lyst til å bli stående fast, noe en risikerer å gjøre der om det blir for ille.
Ved ankomst Suguti skinte solen som før, men det var en smule mørkt over fjellet, i retning Saragana, og derfor minnet jeg Vår Herre om vår avtale om ikke noe regn før enn etter gjørmehullet.
Presten forlot skuta i Suguti og vi andre forsatte vår ferd, og det var ikke tvil om annet enn at det var stygge utsikter for mye regn over Saragana.
Vår Herre fikk min oppmerksomhet igjen.
Ved Chirorwe fikk evangelisten sykkelen sin ned fra biltaket og tråkket mot det tunge skydekket som hang lavt over Wanyere, sikker på at han kom til å bli søkkvåt lenge før han var fremme.
Jeg begynte oppstigningen mot fjellet, og jo høyere jeg kom jo sikrere ble jeg på at Vår Herre enten ikke hadde hørt min lille bønn, eller ikke lot seg affisere av den, og lot været gå sin skjeve gang.
Da jeg passerte toppen og kunne se utover Saragana visste jeg at Vår Herre hadde neglisjert min bønn og i stedet valgte å la Saragana få alt det regn som fantes i området, for det var mørkegrått så langt øyet kunne se.
Jeg begynte nedstigningen mot Saragana og gjørmehullet og ble møtt av en mur av vann.
Hjertet sank i brystet, og regnet tiltok i styrke.
Ved ankomst gjørmen ble himlens sluser åpnet på vidt gap.
Det var som om Vår Herre ønsket meg velkommen til årets desidert verste gjørmehull ved å bløtlegge det fullstendig.
Fra baksetet hørte jeg stille hvisking fra ei eldre kone. Med raske mellomrom kunne jeg skjelne ”Yesu”, og jeg skjønte at hun også henvedte seg til vår skaper, uten at det hjalp på regnet.
Jeg koblet inn firehjulstrekket, bet tennene sammen, og gav gass.
Det fikk briste eller bære.
Med noen kraftige byks gjøv bilen løs på den første biten og hoppet opp på brua så sølen skvatt og tennene skranglet.
Vel oppe på betongen stanset jeg for å få igjen pusten, og for å få en ørliten oversikt over situasjonen.
Hun som satt i midten i baksetet hadde sklidd halvveis av setet og tviholdt på nakkestøttene bak seg. Hun så en smule anstrengt ut.
Hun som bad hadde holdt opp, og stirret på de 100 meterne med gjørme som lå foran oss.

5 minutter med tid var alt jeg hadde bedt om, men neida.

Gjennom veggen av trøstesløst vann så jeg meg ut en passende trasé og gav gass. Det var ingen vei tilbake.
Landcruiseren fikk vise hva den dugde til.
Det ristet og skaket. ”Yesu” lød høyere fra baksetet, etterfulgt av sukk og stønn.
Bilen hoppet og bykset i det den gravde seg frem i det som en gang var en vei.
Gjørme og sølevann stod som en fontene foran bilen.
Vindusviskerne jobbet frenetisk.
Jeg var klar for å overnatte der da vi med ett flott hopp plutselig var over.
Hun i midten der bak var nå sklidd helt av setet, og hun rørte seg ikke på flere minutter. Lå bare rett ut. Klamret seg til nakkestøttene mens vi humpet videre gjennom Saragana.
”Yesu” stilnet litt av, men helt stilt ble det ikke før vi rundet markedsplassen og sand tok over for leire som veidekke.

Jeg takket Vår Herre for vel utført arbeid, men lurte litt på hvorfor han ikke kunne ha holdt regnet tilbake 5 minutter til.
Kanskje han ønsket å lære meg at Landbcruiseren takler det meste, og at jeg ikke trenger bekymre meg så allvorlig mye alltid?

Da kaptein sorte Bill og hans besetning herjet de syv hav, herjet Masaiene Majita.
Masaiene levde den gang (og gjør det kanskje fortsatt for alt jeg vet) i troen på at alt kveg på jorden var deres eiendom, og med største selvfølge hanket de med jevne mellomrom inn kveg fra forskrekkede naboer som i årevis levde i troen på at det kveg de disponerte var deres til odel og eie.
Jitaene på Majita var blandt dem som i stor naivitet trodde de eide sitt eget kveg og de var svært lite fornøyd med at Masaiene kom for å ta det fra dem.
Jitaene var lett match for de krigerske Masaier, og Masaiene så antakeligvis på Jitaene som, unskyld utrykket, kvinnfolk.
Jitaene visste antakeligvis at de var barnemat for Masaiene, og derfor bygde de seg festningsverk som de kunne gjemme seg bak, til Masaienes store forargelse.
Festningsverkene bekreftet antakeligvis for Masaiene at Jitaene var noen skikkelige kvinnfolk som ikke turde krige på åpen mark, men for Jitaene var det vel snakk om liv eller død, og de valgte liv fremfor ærerik død, og hvem kan vel si noe på det?
Et av disse festningsverkene ligger på en kopje i Bulinga, og er et imponerende byggverk, som forfaller.
Alex fortalte at en av hans forfedre hadde vært med på å bygge denne haugen av stein på kopjen, ikke så langt fra det som nå er hjemmet til Alex.
Han var en av dem som så det som mer lønnsomt å gjøre narr av Masaiene trygt forvart bak en kraftig steinmur, fremfor å bli klubbet ihjel på åpen mark.
I dag står restene av festningen tilbake, som minne om en svunnen tid, og til minne om at Jitaene antakeligvis mesteret byggekunsten bedre i gamledager enn de gjør i dag.

Jeg tenkte ved meg selv at selv om festningen ikke akkurat var like stor og svær som Kongsvinger festning ville riksantikvaren vært med i bildet for lengst om Bulinga hadde vært i Norge.
Parkvesenet ville ryddet bort kratt og villniss og ordnet et flott parkanlegg rundt det hele.
Arkeologer ville svermet over murene i sin jakt på historien.
En pølsebod ville stått ved inngangen.
Ballongselgere likeens.
Det hele ville vært gjerdet inn, og det ville kostet meg minst en femtilapp for å få se det hele på så nært hold.

På Majita, og i Bulinga, finnes ingen riksantikvar, ingen arkeologer, ingen pølsebod, og ingen ballongselgere, og folket på Bulinga har ikke fått det med seg at de kan ta betalt for å la slike som meg rusle rundt de vaklevorne murene mens historiens sus siger inn over oss.
Litt synd i grunnen for byggverket fortjener å bli tatt vare på.

Rett under stedet jeg befant meg stod det sikkert i hine hårde dager en Masai og hyttet med neven mot en Jita som bak tykke murer rakte tunge til han der nede, og spydet som ble kaset mot han der oppe finner jeg kanskje rester av om jeg våger meg ned i villnisset som omkranser restene av muren.

Visst er det spennende på Majita.

På varme norske sommerdager liker jeg å gå barbeint.
Den første dagen tripper jeg over plenen og kvepper til idet et hardere gresstrå stikker meg litt i min bløte fot.
Det er ikke snakk om å gå over singelen før tidligst om to dager.
Etter en uke med solskinn innbiller jeg meg at jeg har fått såpass til såle at jeg lusker over singelen mens jeg later som om det ikke er vondt.
Men min lær såle ligger noen lysår unna lærsålen til gutten jeg så forige dagen.
Om jeg hadde gjort det guttungen gjorde ville det kun vært et 50 meter langt blodspor igjen av min venstre fot.

Jeg oppdaget ham der han vinglet nedover veien fra sykehuset.
Sykkelen var 3 nummer for stor, og uten bremser.
Han hadde tredd seg gjennom rammen, og stod litt på skrå og syklet.
Da han oppdaget meg ble han grepet av stundens alvor og plantet resolutt den barbeinte foten i bakken så grus og sand og støv stod til værs.
Han brukte omtrent 50 meter på å få farten såpass ned at han greide svingen inn på hovedveien før han veltet.

Det må antakeligvis mer enn en uke med finvær til før jeg våger meg på det samme.

Jeg anser meg selv for å være ørlitegrann ”laidback”.
Majita, Issenye, Marsabit, alle har de merket meg.
Tiden kommer, hvorfor stresse?
Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne igjen, fra 16 juni kommer jeg antakeligvis til å drive mine norske omgivelser til vanvidd.
MEN.
Når jeg skal ut og reise kommer jeg liksom igang, spesielt om reisingen krever en grensepasering.
Da tåles ikke unnasluntring.
Alt av absolutt alle papirer som trengs for å få en så smertefri grensepasering som mulig sjekkes, dobbelsjekkes og trippelsjekkes før avgang.
Pass? Tikk av.
Eksportpapirer? Tikk av.
Kopi av eksportpapirer til Kenya siden? Tikk av.
Utfylt ”road license” for Kenya, i tre eksemplarer? Tikk av.
Utfylt ”departure card”. Tikk av.
Utfylt ”entry card”. Tikk av.
”Entry” og ”departure” kortene legges sammen med de respektive pass. Tikk av.

Kvelden før en avreise ordnes absolutt alt, og alt legges klart til neste morgen.

Før vi passerer sykehusporten i bunnen av bakken sjekkes listen enda en gang.
Jepp, alt er med.
Ved passering av Kiabakari får kona beskjed om å sjekke alt igjen.
Ingen ting er blåst ut av bilen av aeroconditionen som står på fullt?
Alt er på plass.
Ved ankomst Sirari.
Er det sikkert at alt er med?
JAAAAAAAAA.

Jeg innrømmer det.
Jeg er alt annet enn laidback når grensen skal passeres.
Derfor sjekkes rubbel og bit om og om igjen.

Derfor er det alldeles, helt og holdent ubegripelig, uforståelig, 20 lysår unna min evne til å fatte, at det som skjedde i dag kunne skje.

Det hadde vært enda en avskjed.
Enda en smerte.
En smerte som bare øker for hvert farvel.
Eldstemann ble skysset av sted til Nairobi og Rosslyn Academy nok en gang.
Jeg skulle gitt hva som helst for å kunne beholde ham hjemme, for å kunne gi ham godnatt kosen hver kveld, for å høre latteren, hver dag.
Men det lar seg ikke gjøre.

Så i dag tidlig kjørte vi til Kisii enda en gang.
Alt av papirer var blitt sjekket i går kveld, og alt var klart.
Grensepasseringen gikk smertefritt, og vi var i Kisii til 12.

Og det var der det fatale skjedde.
Vi skulle bytte bil i Kisii, og jeg sørget for at alt jeg hadde hatt med meg opp ble overflyttet til bilen vi skulle ha med tilbake til Bunda.
Alt?
Absolutt alt?
Ved ankomst grensen kom jeg på passet.
Febrilsk saumfór jeg bilen vel vitende om at jeg hadde latt det ligge igjen i bilen som nå var på vei mot Nairobi.
Det ufattelige ved at JEG hadde glemt passet i den bilen som var på vei til Nairobi slo ned i meg som en triliardmegatonns atombombe.
Ingen ting i verden evner å forklare følelsen av total avmakt som rammet meg da det gikk opp for meg at passet befant seg en times tid nordøst for Kisii på god veg mot Nairobi, 2 timer nordøst for meg.
Om ikke for noen annen grunn, så var dette grunn god nok til å finne opp mobiltelefonen.
Jeg var ikke i stand til å begripe at JEG skulle kunne overse en så viktig sak som å få passet over fra bilen som skulle til Nairobi til bilen som skulle tilbake til Bunda.
Kona mi?
Ja, absolutt.
(Ikke glemme henne altså, men hun kunne så absolutt glemt noe slikt).
Men at JEG, syktopptattavåfåmedallepapirermeg, skulle kunne glemme noe slikt?
Tanken var absolutt, helt og holdent og altomsluttende, uutholdelig.
Vi gjorde helomvending, fikk Nairobi bilen til å snu, og hele veien tilbake til Kisii, alle de 75 minuttene, ojet jeg meg over at JEG av alle mennesker på jord hadde kunnet gjøre en slik ultra giga mega blemme.
Jeg kunne ikke fatte og begripe at JEG kunne ha oversett noe så viktig som passet mitt.
Aldri mer i mitt liv kan jeg nå kritisere min kone for å ha glemt, forlagt, mistet osv, nøkler, lommebøker, vesker, mobiler, for det jeg gjorde i dag overgår alt hva hun har forlagt de siste 15 år.
Kanskje, kanskje, muligens, kanskje, når jeg blir 80 år, kan jeg driste meg frempå igjen, når hun om 37 år forlegger noe igjen, kanskje.
Det jeg gjorde idag overgår alle blemmer, til alle tider.
Passet glemmer man bare ikke.
En gjør bare ikke det.

Og så gjorde jeg det.

Som sagt brukte jeg størstedelen av turen tilbake til Kisii på å oje meg, og da jeg omsider fikk det stukket i hånden av en kollega, som nå kom til å ligge 2 timer etter skjema, var skammen overmåte stor, ikke til å holde ut.
Derfor ojet jeg meg tilbake til grensen, og her jeg sitter og skriver fatter jeg fortsatt ikke hvordan det kunne ha seg at JEG, jeg som er så sykelig påpasselig med å få det med meg, kunne glemme det.
Det er ingen ting annet å gjøre enn å gå og legge seg, og håpe at det hele har gått over til i morgen.

En ting er dog sikkert.
Om jeg har vært et mareritt i nidkjærhet tidligere hva sjekking av papirer angår.......................................

Jeg har et slikt ”elske/hate” forhold til haner.
Det er fantastisk koselig å sitte på trappen vår 0630 og høre på hanene som galer rundt om kring.
Det oser av fred og ro.
Ingen andre lyder er å høre, enn hanegalet, som varsler en ny dag.
Victoriasjøen brer seg så speilblankt utover.
Solen varmer fjelltoppene rundt huset.
Ingen tid på døgnet senker roen seg over meg som akkurat da.

Samtidig er det ingen ting som er så destruktivt for nattesøvnen som en hane som galer 0500 om morgenen.
I brennende vrede har jeg vært ute ved soloppgang med neven full av småstein.
Grytidlig en lørdagsmorgen har jeg kjeppjaget dette hysterisk lavpannede vesen som strekker hals utenfor mitt soveromsvindu for å jage søvnen fra meg.
Drevet dem foran meg i en skur av småstein og besvergelser.
Ønsket dem dit peppern gror, fullt viss på at de er der allerede og at jeg derfor ikke kan fordrive dem lenger bort.

Kunne ikke Vår Herre ha gjort det slik at de ikke begynte med spetakkelet sitt så innmari tidlig?
Så slapp jeg ha så ambivalent forhold til dem.