Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

04/30/2007

En mango i knollen

Hva skjer dersom du får en fullmoden mango i knollen?
Presten på Majita vær nær ved å finne det ut en gang vi hadde gudstjeneste under et mangotre i Chitare.
Med et solid klask smalt en mango i bakken ved siden av ham, uten at han mistet tråden av den grunn.
Om han hadde fått den i skallen kan det vel hende han ikke bare hadde mistet tråden.
Av denne grunn var jeg ekstra oppmerksom i går da jeg var på gudsjteneste i Rusoli, for gudstjenesten fant sted under et mangotre, til min store forundring.

Sist jeg var i Rusoli gav jeg 3 sekker med sement og penger til ”fundi” slik at de skulle få reparert kirken sin.
Den hadde nemlig blitt skadet av regn og vind.
Mesteparten av taket var blåst av og noe av muren var rast ned, men dersom jeg bare gav 3 sekker med sement og betalte ”fundien” skulle de få kirken opp igjen på ”no time”.
I går lærte jeg at ”no time” betyr noe sånt som et år.
Jeg hadde forventet å komme til en gjenreist kirke, men dengang ei.
De holdt fortsatt på med innsamlingen til reparasjonen.
”African time”?
Det får da være måte på.
I går hadde jeg ikke overskudd til å spørre ordentlig etter de tre sekkene med sement, men da de etter gudstjenesten ville ha meg til å skaffe hjelp til gjenreisning av kirken nevnte jeg liksom tilfeldig at jeg FOR ET ÅR SIDEN hadde gitt 3 sekker sement i tillegg til at jeg hadde gitt penger til fundien.
Det ble ikke mer snakk om den saken.

Så vi rigget oss til under mangotreet, og det var som sagt prestens nestenmøte med en mango som gjorde at jeg var litt ekstra oppmerksom i går.
Det er ille nok om en mango deiser ned på alterbordet så vin og brød skvetter til alle kanter om ikke jeg og skal legges langflat.
Derfor kan det vel hende de fremmøtte syntes jeg var en smule fjern der jeg stadig skottet opp mot løvverket mens jeg lusket frem og tilbake under treet, noe som antakeligvis var dummere enn om jeg hadde stått i ro på et sted.

Jeg fikk ingen mango i knollen, sikkert til noen av leserens store skuffelse (eia var jeg der med kamera etc).
Det skyldes nok hverken min overdrevne årvåkenhet mot det der oppe, eller mine bevegelser i landskapet foran forsamlingen, men heller at det ikke var noen mango oppe i treet, noe som igjen skyldes årstiden.
Hadde jeg bare fått med meg det før gudstjenesten ville jeg nok hatt en noe roligere gudstjeneste, men til gjengjeld ville ikke kirkegjengerne fått den samme underholdningen.

04/26/2007

Levende kjeks

ELISABEEETH.
Det var ingen grunn til å heve stemmen all den tid min kone satt på andre siden av bordet, men synet som møtte meg da jeg åpnet pakken med ProVita crisp bread tvang meg.
En myte vil ha det til at førstereismisjonærer ikke spiser maten sin dersom den lever.
Ved andre gangs utreise er man kommet så langt at man peller ut det som lever før man spiser, for så i tredje omgang vende tilbake til det punkt hvor man ikke spiser maten sin, med det til forskjell fra første gang at nå spiser man ikke maten dersom den ikke lever sitt eget liv.
Dersom dette er tilfelle ville jeg ikke hatt noen grunn til å påkalle min kones oppmerksomhet da jeg ved selvsyn så at de forannevnte crisp bread levde sitt eget liv.
Det krælet av biller, og jeg næret intet ønske om å la dem forbli en del av kveldsmaten.
I den første kjeksen jeg tok hånd om befant det seg to biller og en larve, og da jeg slapp den ned på tallerkenen kom det til syne en larve til. Altså var det tilsammen to biller og to larver i det stykke kjeks som jeg hadde tenkt å putte i munnen sammen med en bit ost.
Det kom ikke på tale å gjøre noe slikt, og ergo er jeg per definisjon ingen skikkelig misjonær, selv om jeg er ute for tredje gang.
Jeg dunket kjeksen i bordet et par ganger, og kunne etterhvert konstatere at den var tom for levende vesener.
Neste kjeks fikk samme behandling, og ut ramlet det en bille og en larve. En gjenstridig bille måtte tvinges ut ved makt, før jeg la kjeksen ifra meg sammen med den andre, i haugen for spiselig kjeks.
Tredje kjeks likeens. Den innholdt en bille og to larver.
Møysommelig gransket jeg enda en gang de tre kjeksene i jakten på biller og larver, og da jeg fant dem ”rene” smurte jeg på et lag smør og la på et stykke med Cheddar, og spiste, om ikke akkurat med største velbehag så i hvertfall med behag.
Det var da min kone sa ”æ spise dæm med billan i æ”.
Hun får ikke noe kyss på truten av meg på en stund nei, skikkelig misjonær aldri så mye.

04/25/2007

Vel utført arbeid

Jeg er av dem som tror at Vår Herre hører bønner, men av og til skulle jeg ønske han i tillegg til å høre også kunne gjøre nøyaktig som jeg bad om, så hadde jeg liksom blitt spart for en og annen bekymring, slik som i går.

Jeg hadde vært ute på Majita i meklingsærende, og jeg mislyktes så til de grader at jeg ikke skal søke jobb som riksmeklingsmann når jeg om et års tid blir ledig på arbeidsmarkedet.
Nok om det.
Da jeg kjørte utover i morgentimene var det solskinn, og gjørmehullet ved Saragana var samarbeidsvillig, noe det ikke alltid har vært.
Rundt juletider var det så lite samarbeidsvillig at jeg var avskåret fra resten av Majita i lange tider.
Men nå var det som sagt medgjørlig. Litt bløtt var det riktignok, men ikke verre enn at bilen kravlet seg gjennom uten alt for store vansker.
Utover dagen bygde det seg opp skyer og en av evangelistene som var med på meklingsmøtet sa likefrem at ”nå kommer det til å regne i Wanyere”, og dermed var han klar for avreise, for han ville hjem igjen før han ble for våt.
I et øyeblikk av fremsynthet hadde jeg tidligere på dagen sagt til den samme evangelisten at han måtte ta med seg sykkelen sin, for jeg kom ikke til å kjøre ham tilbake til Wanyere ved meklingmøtets slutt.
Jeg hadde nemlig tråklet meg gjennom en sump av en vei for å hente ham om morgenen, og om det kom mer regn ville jeg ikke våge meg inn til Wanyere igjen om ettermiddagen.
Nå var han altså oppsatt på å komme seg hjem før regnet satte inn for alvor, og derfor avsluttet vi meklingsmøtet med uforrettet sak, og vendte nesene hjemover.
Halvveis til Suguti traff vi noen regndråper, men det var ikke verre enn at opptimisten i meg trodde det skulle gå bra, om det ikke ble verre regn enn som så.
Men man kan jo aldri vite, og derfro sendte jeg en aldri så liten bønn opp til Vår Herre om at det ikke måtte regne tungt før etter gjørmehullet i Saragana, for jeg hadde nemlig ikke lyst til å bli stående fast, noe en risikerer å gjøre der om det blir for ille.
Ved ankomst Suguti skinte solen som før, men det var en smule mørkt over fjellet, i retning Saragana, og derfor minnet jeg Vår Herre om vår avtale om ikke noe regn før enn etter gjørmehullet.
Presten forlot skuta i Suguti og vi andre forsatte vår ferd, og det var ikke tvil om annet enn at det var stygge utsikter for mye regn over Saragana.
Vår Herre fikk min oppmerksomhet igjen.
Ved Chirorwe fikk evangelisten sykkelen sin ned fra biltaket og tråkket mot det tunge skydekket som hang lavt over Wanyere, sikker på at han kom til å bli søkkvåt lenge før han var fremme.
Jeg begynte oppstigningen mot fjellet, og jo høyere jeg kom jo sikrere ble jeg på at Vår Herre enten ikke hadde hørt min lille bønn, eller ikke lot seg affisere av den, og lot været gå sin skjeve gang.
Da jeg passerte toppen og kunne se utover Saragana visste jeg at Vår Herre hadde neglisjert min bønn og i stedet valgte å la Saragana få alt det regn som fantes i området, for det var mørkegrått så langt øyet kunne se.
Jeg begynte nedstigningen mot Saragana og gjørmehullet og ble møtt av en mur av vann.
Hjertet sank i brystet, og regnet tiltok i styrke.
Ved ankomst gjørmen ble himlens sluser åpnet på vidt gap.
Det var som om Vår Herre ønsket meg velkommen til årets desidert verste gjørmehull ved å bløtlegge det fullstendig.
Fra baksetet hørte jeg stille hvisking fra ei eldre kone. Med raske mellomrom kunne jeg skjelne ”Yesu”, og jeg skjønte at hun også henvedte seg til vår skaper, uten at det hjalp på regnet.
Jeg koblet inn firehjulstrekket, bet tennene sammen, og gav gass.
Det fikk briste eller bære.
Med noen kraftige byks gjøv bilen løs på den første biten og hoppet opp på brua så sølen skvatt og tennene skranglet.
Vel oppe på betongen stanset jeg for å få igjen pusten, og for å få en ørliten oversikt over situasjonen.
Hun som satt i midten i baksetet hadde sklidd halvveis av setet og tviholdt på nakkestøttene bak seg. Hun så en smule anstrengt ut.
Hun som bad hadde holdt opp, og stirret på de 100 meterne med gjørme som lå foran oss.

5 minutter med tid var alt jeg hadde bedt om, men neida.

Gjennom veggen av trøstesløst vann så jeg meg ut en passende trasé og gav gass. Det var ingen vei tilbake.
Landcruiseren fikk vise hva den dugde til.
Det ristet og skaket. ”Yesu” lød høyere fra baksetet, etterfulgt av sukk og stønn.
Bilen hoppet og bykset i det den gravde seg frem i det som en gang var en vei.
Gjørme og sølevann stod som en fontene foran bilen.
Vindusviskerne jobbet frenetisk.
Jeg var klar for å overnatte der da vi med ett flott hopp plutselig var over.
Hun i midten der bak var nå sklidd helt av setet, og hun rørte seg ikke på flere minutter. Lå bare rett ut. Klamret seg til nakkestøttene mens vi humpet videre gjennom Saragana.
”Yesu” stilnet litt av, men helt stilt ble det ikke før vi rundet markedsplassen og sand tok over for leire som veidekke.

Jeg takket Vår Herre for vel utført arbeid, men lurte litt på hvorfor han ikke kunne ha holdt regnet tilbake 5 minutter til.
Kanskje han ønsket å lære meg at Landbcruiseren takler det meste, og at jeg ikke trenger bekymre meg så allvorlig mye alltid?

1 2 3 Next