Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

04/25/2007

På krigsstien

Da kaptein sorte Bill og hans besetning herjet de syv hav, herjet Masaiene Majita.
Masaiene levde den gang (og gjør det kanskje fortsatt for alt jeg vet) i troen på at alt kveg på jorden var deres eiendom, og med største selvfølge hanket de med jevne mellomrom inn kveg fra forskrekkede naboer som i årevis levde i troen på at det kveg de disponerte var deres til odel og eie.
Jitaene på Majita var blandt dem som i stor naivitet trodde de eide sitt eget kveg og de var svært lite fornøyd med at Masaiene kom for å ta det fra dem.
Jitaene var lett match for de krigerske Masaier, og Masaiene så antakeligvis på Jitaene som, unskyld utrykket, kvinnfolk.
Jitaene visste antakeligvis at de var barnemat for Masaiene, og derfor bygde de seg festningsverk som de kunne gjemme seg bak, til Masaienes store forargelse.
Festningsverkene bekreftet antakeligvis for Masaiene at Jitaene var noen skikkelige kvinnfolk som ikke turde krige på åpen mark, men for Jitaene var det vel snakk om liv eller død, og de valgte liv fremfor ærerik død, og hvem kan vel si noe på det?
Et av disse festningsverkene ligger på en kopje i Bulinga, og er et imponerende byggverk, som forfaller.
Alex fortalte at en av hans forfedre hadde vært med på å bygge denne haugen av stein på kopjen, ikke så langt fra det som nå er hjemmet til Alex.
Han var en av dem som så det som mer lønnsomt å gjøre narr av Masaiene trygt forvart bak en kraftig steinmur, fremfor å bli klubbet ihjel på åpen mark.
I dag står restene av festningen tilbake, som minne om en svunnen tid, og til minne om at Jitaene antakeligvis mesteret byggekunsten bedre i gamledager enn de gjør i dag.

Jeg tenkte ved meg selv at selv om festningen ikke akkurat var like stor og svær som Kongsvinger festning ville riksantikvaren vært med i bildet for lengst om Bulinga hadde vært i Norge.
Parkvesenet ville ryddet bort kratt og villniss og ordnet et flott parkanlegg rundt det hele.
Arkeologer ville svermet over murene i sin jakt på historien.
En pølsebod ville stått ved inngangen.
Ballongselgere likeens.
Det hele ville vært gjerdet inn, og det ville kostet meg minst en femtilapp for å få se det hele på så nært hold.

På Majita, og i Bulinga, finnes ingen riksantikvar, ingen arkeologer, ingen pølsebod, og ingen ballongselgere, og folket på Bulinga har ikke fått det med seg at de kan ta betalt for å la slike som meg rusle rundt de vaklevorne murene mens historiens sus siger inn over oss.
Litt synd i grunnen for byggverket fortjener å bli tatt vare på.

Rett under stedet jeg befant meg stod det sikkert i hine hårde dager en Masai og hyttet med neven mot en Jita som bak tykke murer rakte tunge til han der nede, og spydet som ble kaset mot han der oppe finner jeg kanskje rester av om jeg våger meg ned i villnisset som omkranser restene av muren.

Visst er det spennende på Majita.

The comments are closed.