Afrikansk dagbok

Uvesenet (jeg velger å kalle dem det all den tid de tydeligvis ikke vet hva de holder på med) på Majita får mine små grå til å jobbe frenetisk i et forsøk på å forstå hva det lokale veivesen egentlig holder på med der ute på Majita.
Fra Bunda til Bulinga er veien nokså variabel.
Det er lengre strekk med god sand som er fremkommelig i all slags vær.
Det er strekk med rød jord som stort sett er fremkommelig, selv i regnvær.
Og så er det strekk med svart jord som jeg holder meg langt unna, spesielt i regnvær.
På våt svart jord beveger bilen seg stort sett i en retning, nedover.
På et blunk har doningen gravd seg ned til takgrinden og en trenger 3 tørketider for å komme løs igjen.
Et stykke før Bukima er det en strekning med en blanding av svart jord og sand som er alldeles forferdelig.
Ved juletider ble denne strekningen alldeles ufremkommelig, og nå da det hele er tørket opp er det den reneste berg og dal bane.
Om du ser for det en berg og dalbane i miniatyr, full av vaskebrett, så ser du omtrent for deg hvordan dette strekket er.
Før du kommer til denne elendige delen av veien har du frest bortover en flott grusvei i 80 kmt.
Det er flatt som en pannekake bortover veien, og knapt nok et hull til å skake bilen.
Men så til det som skaker de små grå.
De lokale myndigheter har satt igang et restaureringsprosjekt.
Der er veiarbeide på gang.
Og hvor holder de så på med sitt veiarbeid?
Den pannekakeflate bilskakefrie delen av veien har nå fått 48 lass med grus tippet over seg.
48 svære hauger med sand og grus ligger som pyramider på rad og rekke langt bortover og ødelegger hele kjøregleden.
I stedet for å suse avgårde med gassen i bånn humper og skumper man seg forbi 48 lass med noe som skulle vært dumpet 4 km lenger fremme.
Det går over min forstand å forstå de lokale myndigheters disponeringen av tid, penger og så mange lastebillass med grus og stein.
Jeg fatter ikke hvorfor de skulle ødelegge en alldeles fremkommelig vei, og gjøre den mer ufremkommelig en den ufremkommelige biten ved Bukima.

Jeg har tidligere ymtet frempå at jeg antakeligvis ikke er den skarpeste kniven i skuffen, men det at jeg ikke fatter hva de holder på med på Majita nå før den store regntiden kan da umulig ha noe med mine små grå å gjøre.

Det rister i bakken.
Det klirrer i vinduene.
En støvskyv blåser ut fra sideveien.
Tørt løv virvles rundt og fyker til værs.
Lyden av overlydsmotorer brøler mot meg.
Jeg ser meg om etter noe solid å holde meg fast i.
Ragnarokk er like rundt hjørnet.

Som en gigantisk støvsuger på revers runder kjerren hjørnet og kommer trillende mot meg i en kakofoni av lyd som blåser manken bakover i en permanent bakoversveis.
Trommehinnene truer med å gi etter for trykket fra skurrende diskant og buldrende bass.
Løv, støv og småbarn blåser bortover veien, de sistnevnte mens de fortvilet strekker sine små sprikende hender ut mot hva som helst de kan holde seg fast i.
Det som står igjen av trær i Bunda`s gater bøyer seg for orkanen av lyd.

Det er den mobile musikkforretningen som er på tur.
En vogn på to hjul som dyttes av en mann.
Bred nok til at høytalerne får plass side om side i fronten, hvorfra de utbasunerer sitt musikalske budskap, et budskap som er så viktig at volumknappen er trikset med slik at den kan vris en halv omdreining til.
Stereoanlegget og batteri ligger bakenfor.
Oppunder lokket ligger rad på rad med kassetter.
Utøvere jeg aldri har hørt om.
Afrikanske rytmer.

Runde på runde trilles butikken rundt i Bundas gater og sprer lyden av sprengte høytalere.
Innehaveren må være stokk døv, og alle som befinner seg i forkant av vognen risikerer å bli det.

I det mannen triller vognen forbi meg er lyden så intens at det gjør fysisk vondt i ørene.
Og så runder han enda et hjørne og blir borte.
Kun lyden avslører ham.
Og en rensopt gate.

For en tid tilbake kjørte jeg ned på Homeshop for å kjøpe brus.
Homeshop er liksom vår butikk her i Bunda.
Der handler vi snickers og brus, og brus og snickers, og Twix og brus osv.
Jeg innbiller meg at jeg har lagt igjen noen shilling der, og regnet derfor med at det ikke skulle bli noe problem å få kjøpe 6 stk fanta orange.
Ved ankomst butikken brettet jeg ut handlelisten og fremla mitt ønske om 6 stk flasker brus.

”Har du med tomflasker?” traff meg som et stormvær og blåste støvet av minner som jeg hadde fortrengt for lengst, minner fra Marsabit og kikuyudamen.

Jeg gjorde nok en del merkelige ting i Marsabit, til medmisjonærenes store fortvilelse og til de nasjonales store undring, men det aller dummeste jeg gjorde i Marsabit var gi bort to kasser med tomflasker før en ferietur.
At de var gull verd skjønte jeg ikke før jeg kom tilbake fra ferien og kjørte til kikuyudamen for å handle brus.
Hun nektet å selge meg så mye som en bruskork om alt jeg kom med var penger.
Hun måtte selv levere tomflasker til sin distributør og det kom derfor ikke på tale å selge så mye som en flaske om jeg ikke leverte inn panteflasker på forhånd.
Jeg innbiller meg at jeg må ha støttet meg til disken for ikke å falle overende.
Ingen brus uten panteflasker?
Nei, ingen brus uten panteflasker.
Når kikuyudamen satte dét blikket i deg nyttet det ikke å mukke, derfor gjorde jeg nettop det.

Hodet mitt er litt enkelt og når det var så store sprekker i logikken som det det var her fikk jeg litt problemer.
Jeg fikk ikke kjøpe brus fordi jeg ikke hadde panteflasker, men hvordan skulle jeg kunne få tak i panteflasker dersom jeg ikke først fikk kjøpe brus?

Uten panteflasker ingen brus, hun stod på sitt.

Rådyra var gode, den gangen som nå, så jeg begynte å trygle henne.
Jeg var nesten villig til å gå ned på kne for en kasse med brus, om det skulle vise seg å være nødvendig.
Jeg fortsatte på min argumentasjon om at hun burde gi meg en mulighet til å komme i gang med runddansen ”salg ved innlevering av tomgods” ved å selge meg en kasse med brus, for om hun ikke ville selge meg brus ville jeg jo aldri få hånd om tomflasker til å kunne kjøpe brus osv.

Kikuyudamen begynte å vakle.
Munnen begynte svakt å kruse seg i et smil.
Jeg ante en mulig glipe i den stengte døren.
”Værsåsnill!”.
”Hvis du lover å levere den tilbake i morgen”, sa hun så morskt hun kunne.

Noen av oss skjønner liksom ikke når leken er over, når en skal gi seg, men fortsetter å trampe rundt i salaten til den når en til ørene.
”Tror du jeg er i stand til å drikke opp 12 flasker brus til i morgen?”, spurte jeg, og merket med en gang hvordan transaksjonen var i ferd med å glippe.
Kjappere enn noen med allskens steroider i kroppen gjorde jeg helomvending, og da jeg kjørte hjem til lyden av klirrende flasker fra baksetet ønsket jeg ihvertfall å tro at jeg mente det jeg sa om å levere kassen med tomflasker tilbake dagen etter.

Hele den formiddagen med alle dens forhandlinger kom tilbake til meg ved lyden av ”har du med tomflasker”.
Det måtte være en konspirasjon.

En slik foretningstransaksjon som den i Marsabit tapper meg for krefter for 15 år, og når det pr.dags dato fortsatt gjenstår 3 år før jeg kommer såpass til hektene igjen at jeg kan innlate meg på noe tilsvarende forlot jeg Homeshop uten flere dikkedarer, for innehaveren av Homeshop er mer kali enn kikuyudamen.