Afrikansk dagbok

Hvor er dyrebeskyttelsen når man trenger dem?
I Bunda hogg de nylig ned hjemmet til 20 hegrer, og maken til forkommen forsamling har jeg ikke sett siden jeg ble lurt opp i et tre i Nord-Odal for å finne ut om det var fugler i reiret langt der oppe. I reiret var det noen fjærløse greier som gapte alt de maktet i troen på at de skulle få noe av meg. Alt de fikk var en tur i elven, dog ikke av meg. Jeg syntes synd på dem der de forsvant i fossen, og angret bittert på at jeg hadde latt meg overmanne av entusiasme over å se fugle unger på nært hold, og på den måten avslørt funnet.
Gutta på bakken var entusiastiske av helt andre grunner, for de var ute etter å bekjempe trostebestanden på Furola.
Vel.
I Bunda befinner det seg nå en haug med hjemløse hegrer, og jeg tipper det henger sammen med at de som holdt til under treet var rimelig lei av å få fuglemøkk i hodet.
Der hjemme på berget ser jeg for meg at en liknende operasjon ville fått x-antall miljøvern organisasjoner på bena, og entusiastiske dyreforkjempere ville klatret til topps i treet for å vise sin solidaritet med de fremtidig hjemløse fugler.
Så ville stortinget blitt gjort oppmerksome på vandalismen og det ville blitt bevilget enorme summer til å forflytte stammen av hegrer til et dertil egnet sted som på forhånd var blitt funnet av en ekspert på området som nesten ikke skulle ha noe for oppdraget.
Når så alle hegrer og deres avkom var blitt forflyttet og i tillegg hadde funnet seg vel til rette i sitt nye tre, ville organisasjonen for trærnes ve og vel lenket seg til treet med miljøvennlig kjetting, for ikke å skade treet på noe vis, i et forsøk på å hindre nedsaging av løvverket.
Avisene ville for lengst vært fulle av tåredryppende historier om forkomne hegrer og stakkars trær, og slutten på historien ville vært at ingen ville ha kommet på å kutte ned treet all den tid hegrene nå var blitt flyttet på, og lenkegjengen ville derfor ha lenket seg til treet til ingen nytte, annet enn at de fikk blest om seg og sin sak.
I Bunda kan man uten innblanding fra noen som helst hugge ned hjemmet til 20 hegrer, og de eneste som synes det er dumt er hegrene som nå forvirret ser seg om etter et nytt bosted, og kanskje et par av de som fikk treet over husene sine.

Hvorfor skriver jeg om disse nå hjemløse hegrer?
Det er mulig det må sees i sammenheng med tiltak diverse myndigheter i Norge satte i gang for å berge oljebesølte pipeknerter der hjemme etter at en båt ikke klarte å holde seg unna skjæret.
Jeg er på ingen måte motstander av dyrenes ve og vel, men Norges rikdom setter oss i stand til å bruke store beløp på dyrevern.
Og jeg våger for mitt bare liv ikke fortelle sultne mennesker på Majita hvilke beløp som går med til å gjøre livet lettere for de firbente, og de fjærkledde der hjemme.

Hadde jeg gjort det ville de fått det bekreftet en gang for alle, at vi er klin gærne.

Om du ikke er så altfor ulik meg reagerer du med en smule irritasjon og oppgitthet om du forsøker å fravriste en minibank penger og teksten som dukker opp på skjermen lyser mot deg med ordene ”midlertidlig ute av drift”.
Dette har skjedd et par ganger i Musoma, og det finnes svært få ting som er så lite tilfredstillende som å bli avvist på den måten.
Det tar oss en time å kjøre inn til Musoma, og når vi kjører dit er det gjerne fordi vi trenger penger, og når så ingen av de to minibankene i Musoma gir fra seg noe som helst, blir jeg veldig oppgitt.
Jeg reagerer med frustrasjon og en ørliten smule irritasjon.

På nøyaktig samme måte reagerer også en god del mennesker på Majita når deres minibank er midlertidig ute av drift.

Opptill flere av dem jeg kjenner på Majita har matet meg med sitt orale bankkort og tastet sin personlige krisekode og så fått til svar at jeg er midlertidig ute av drift, og de har alle reagert med vantro, og noen sågar med en smule irritasjon.
Ikke en har reagert med forståelse for at minibanken faktisk kan være tom for gryn.
Slik jeg reagerer med vantro når en minibank i Musoma, eller i Nairobi, eller på Melhus ikke virker, slik reagerer de med vantro når jeg ikke blar opp.
Jeg er hvit og jeg har derfor ubegrenset tilgang til hard valuta, og derfor reagerer folk med vantro når jeg sier jeg er tom.
På samme måte som en minibank ikke skal kunne gå tom all den tid den har en bank fullstappet av penger i ryggen, slik skal heller ikke jeg kunne gå tom.
Det skal og må alltid være noe der, slik at jeg til en hver tid skal ha tilgang til hvor mye det enn er jeg trenger.
Og på nøyaktig samme vis tenker endel mennesker på Majita om meg.
Jeg har faktisk opplevd mennesker som regelrett ler meg opp i fjeset når jeg sier at jeg ikke har noe å gi dem.
De tror meg ikke av den enkle grunn at jeg umulig skal kunne gå tom for penger.
Lommeboken min skal bugne over av gryn enten jeg befinner meg på gudstjeneste eller om jeg er på privat besøk hos noen, og den skal åpne seg hver gang koden ”jeg har et problem” blir tastet.
Det er like usansynlig for dem at jeg skal kunne gå tom som at minibanken utenfor Melhustorget kan gå tom, og slik jeg reagerer med oppgitthet over svikt i et vanligvis vanntett og sikkert system, slik reagerer de overfor meg.

Og jeg begynner å bli lei.

Jeg er en uuttømmelig kilde til et hav av penger, og når jeg ikke blar opp så er det ikke fordi jeg er gått tom, for det kan jo umulig skje, men det er fordi jeg ikke eier hjertelag.
Det spiller ingen rolle for vedkommende at han fikk halve kongeriket og datteren min med på kjøpet i forigår.
Om jeg ikke blar opp i dag er jeg hjerteløs.

Stort sett bryr jeg meg ikke så mye om at folk ler av min ”midlertidig ute av drift” opplysning.
Slik en minibank blir lei av kunder som slår oppgitt på ”se å gi meg pengene mine” knappen, slik blir jeg lei av ikke å bli trodd.
Det preller bare av.
Men av og til så opplever jeg latteren som denne så berømte siste dråpen, den dråpen som får det til å renne over, og jeg kjenner at jeg koker innvendig av å bli redusert til en simpel løgner.

Tror de virkelig at penger vokser på trær hjemme hos meg?
Tror de at misjonsfolket som har gitt det jeg har av penger plukker dem ned fra trærne?

Det er kun mitt manglende ordforråd som hindrer meg i å skjelle dem ut etter noter.
Det er nemlig slik at om du skal ta noen verbalt for deg så er det en fordel å ordlegge seg nogenlunde riktig, for om du ikke er i humør til å bli ledd av grunnet stengt lommebok, så kan jeg love deg at du ikke blir i bedre humør av å bli ledd av grunnet feil valg av ord.

I stedet viser jeg meg bare fra min aller verste side og tenker i mitt stille sinn at ”du kan glemme all fremtidig hjelp”.

For noen dager siden opplevde jeg noe jeg alldri tror vil komme til å skje i Norge, nemlig at vedkommende bak luken på posten måtte ut for å skaffe vekslepenger.
Jeg hadde kjøpt frimerker for 4100 shilling, og betalte med en 10.000 lapp, hvorpå fyren forsvant, og jeg kjente jeg ble irritert med det samme, en irritasjon som vokste for hvert minutt som gikk, for det hender ikke så rent sjeldent at de bak disken tar imot penger fra meg for så å late som om jeg ikke lenger står der.

Det dreier seg stort sett aldri om de store summene når slikt noe skjer, men jeg blir skikkelig sur når de bak disken overser meg fullstendig i håp om at jeg og skal tro jeg har gått, slik at de kan beholde vekslepengene.
Det har hendt jeg har måttet si til vedkommende bak disken at jeg faktisk står her enda, og at jeg gjerne vil ha igjen på de pengene jeg gav fra meg.
Da skvetter de gjerne til og sier noe vrøvl om at de trodde jeg var gått, hvorpå jeg stiller meg selv spørsmålet om hvordan det er mulig å tro at det eneste hvite mennesket utenfor disken, som nå også prøver å breie seg slik at andre ikke kommer til slik at en kan få tilbake vekslepengene, har gått for dagen?
Ser jeg alldeles dum ut, eller?
Når jeg så gjør dem oppmerksom på at jeg fortsatt står der skjer det en av to ting.
1. De mumler et eller annet om at de ikke har vekslepenger, hvorpå jeg sier noe om at det kunne de igrunnen bare ha sagt med en gang så hadde jeg sluppet å bli stående der å se på dem, hvorpå jeg motvillig kjøper litt mer.
2. De haler motvillig frem det jeg skal ha tilbake mens de ser på meg i håp om at jeg egentlig ikke står der, hvorpå jeg tar imot myntene og går, uten å si takk, fast bestemt på aldri mer å handle der.
Problemet med dette er at jeg begynner å slippe opp for butikker å handle i.

Jeg var sikker på at postmannen var forsvunnet for godt i troen på at om han holdt seg unna lenge nok så ville jeg til slutt forsvinne hvorpå han kunne stikke vekslepengene i egen lomme, som en slags bomus for hans sluhet.
Jeg bestemte meg for å bli stående om det så kom til å ta hele dagen, og om han drøyde stort mye lenger så hadde jeg stemme nok til å kunne påkalle meg oppmerksomhet fra noen av hans overordnede.
Men så dukket han opp og rettet opp mitt skakk kjørte bilde av hans kolleger, for det skal sies at noen av hans kolleger har mistet min tillit.
Når de er så nedrige at de stjeler posten min da blir jeg så inn i granskauen irritert.
Forige dagen lå det en konvolutt i postboksen vår, uten det vi visste burde være der. En eller annen utspekulert fysakk av en slask hadde med den største selvfølge åpnet konvolutten, tatt innholdet, satt på en bit med tape, og videreformidlet posten vår.
Jeg aner ikke hvor det skjedde, men jeg håper inderlig at vedkommende brenner fingrene sine.

Men så dukket altså mannen opp igjen, og rettet som sagt opp mitt noe ustøe bilde av hans kolleger. Det skal ikke alltid så mye til for å gjøre meg blid igjen.
Han hadde ikke hatt vekslepenger, så han hadde vært over til telefonselskapet for å veksle.
Takk for innsatsen!

Det hender jeg går inn i en tilstand av revnende likegyldighet, og møter andres små og store problemer med et skuldertrekk.
I går var jeg i Musanja på gudstjeneste.
Der traff jeg en liten flokk som har litt forskjellig å tenke på.
Hva skal de gjøre når det evigvarende regnet omsider tar knekken på avlingene som allerede har begynt å henge med hodet?
Vil datteren til Dina, Neema, bli frisk?
Eller kommer diareen og oppkasten til å suge livkraften sakte men sikkert ut av henne til det ikke er annet igjen enn skinn og ben?
Vil Dina selv bli frisk?
Hva med tornen som sitter dypt inne i foten til kona til han som ledet gudstjenesten?
Vil den snart komme ut, eller kommer den til å sitte der et år til?
Ja, for den har allerede sittet fast inne i foten hennes siden mars 2006, og ingen remedier i Musanja kan få den ut. Foten er en eneste stor hoven klump av verk og smerte, men de har ikke penger til å ta henne til sykehuset hvor den kan bli operert ut.
Kunne ikke jeg ha betalt for dem da?
Kunne ikke jeg ha sørget for dem alle?
Selvfølgelig kunne jeg det, men det finnes hundrevis av andre som henne, som Dina og Neema, og de andre i Musanja, som alle trenger hjelp, og jeg har ingen mulighet til å hjelpe alle de trengende.
Det er sykdom og død så langt øyet rekker, og alle vil så gjerne ha en bit av kaken som kalles min lommebok.
Nå har min lommebok tre rom hvor det er plass til sedler og klingende mynt, og samtlige rom er tomme.
Jeg kan da velge å la være å reise ut, så slipper jeg å se all elendigheten rundt meg.
Jeg kan velge å reise ut, og bry meg så mye om all elendigheten rundt meg at jeg til slutt går økonomisk dukken, eller jeg kan gjøre som i går, bli likegyldig.
Jeg har gått inn i likegyldigmodus før, og det fungerer helt utmerket.
Som sagt kan jeg ta inn over meg alles problemer, og ende opp på en eller annen institusjon for nedbrutte mennesker, eller jeg kan være selektiv, og la andres problemer renne gjennom fingrene som sand.
Mesteparten vil renne gjennom, og så vil noe bli liggende igjen på fingrene.
Dette ”noe”, er det jeg kan gjøre noe med.
Hadde jeg hatt større lommebok med flere rom kunne jeg nok latt sprekken mellom fingrene være en smule smalere enn det det er nå, men jeg har ikke det og derfor blir det som det er.
Derfor forlot jeg Musanja i går uten å tenke mer på lille Neema som kommer til å dø om hun ikke får hjelp mot oppkasten og diareen.
Jeg forlot Dina, som er glad i den vesle jenta si.
Jeg forlot møtelederen som har en kone med en torne dypt inne i foten, hvis fot muligens kan komme til å ta livet av henne dersom de ikke får ut tornen.
Men det er jo ikke mitt problem.......?

Doen til hushjelpen vår er endelig ferdig, og i bruk, men ikke bare av henne selv.
Utedoene til noen av henens naboer er ikke annet enn en busk i nabolaget.
Andre av naboene hennes har et hull i bakken, avskjermet ved hjelp av gress surret sammen i bunter.
Der kan de gå om kvelden og se på stjernene, eller bli våte om det regner.
Hushjelpen vår får ikke til å se stjernene når hun bruker sin utedo, men så blir hun heller ikke våt når det regner.
I dag kom hun på jobb, etter en ukes sykdom.
Hun var en smule sliten etter å ha kjempet med feber, hodepine og diare i en uke, men det som virkelig tok luven fra henne var at naboene hadde begynt å bruke doen hennes.

Naboene til hushjelpen vår lurer sikkert veldig på hvordan hun vet at de har brukt doen hennes, for vanligvis er jo doen bare et hull i bakken.
Men doen til hushjelpen vår er mer enn bare et hull i bakken.
Doen hennes er avansert.
Det må nemlig skylles ned etter endt besøk, og dette har ikke hennes naboer skjønt.
Når de sniker seg inn i nattens mulm og mørke og tror at deres etterlatenskaper havner på toppen av haugen langt der nede, så tar de grundig feil.
Når hushjelpen så tar seg en tur på det lille rommet om morgenen så ser hun øyeblikkelig at noen har vært der, og hun synes rett og slett det er ufyselig.
Dersom naboene har sneket seg inn tidlig på natten har jobben de etterlot seg blitt litt mindre medgjørlig å bli kvitt.

Grunnen til at hennes naboer bruker doen hennes er at de er misunnelige.
Hushjelpen vår har vært så heldig, eller uheldig alt etter som hvordan en ser det, å få jobbe for misjonærer i årevis, noe som avstedkommer en inntekt som er en smule høyere enn det hennes naboer håver inn i løpet av en måned.
Hun har et fint hus, og nå også en fin utedo, som hennes naboer misunner henne.
Misunnelse er en greie som holder hele samfunn nede.
Da vi bodde på kysten stod det halvferdige hus overalt, p.g.a. misunnelse.
Om du bygde ferdig huset i en fei ville naboene forstå at du hadde penger, og mye penger i en hånd skapte misunnelse hos andre. Derfor drygde folk med å bygge ferdig husene sine, for misunnelige naboer var troende til å gå til trollmannen for å få kastet en forbannelse på ”heldiggrisen” med lommen full av gryn.
Men om du bygde litt og litt kunne du lure naboene til å tro at du var minst like langt nede som dem.

Jeg vet ikke om folk her i Bunda går til trollmannen for å kaste forbannelser på dem de misunner, men de kan sannelig gjøre livet surt for en som har det bedre enn dem selv, og hushjelpen får unngjelde for at hun har mer enn sine naboer.
Helt siden vi kom til Bunda har hushjelpen vår fortalt om sine naboer som i misunnelsens grep gjør livet surt for henne, og en kan bare undre seg over hva slags liv det er de lever, som ikke lever for annet enn å dra vår hushjelp ned i den suppa de selv befinner seg i.

For å strø litt i salt i sårene deres kjørte jeg hushjelpen vår til sentrum og kjøpte plank, hvorpå vi kjørte hjem til henne.
Nå skal det monteres dør på utedoen, så får naboene enda noe å misunne seg over.
En skikkelig dør, men skikkelige henglser og skikkelig lås.
Så nå er naboene henvist til busken sin igjen, og så kan de sitte der på huk og fundere på hvor godt de fikk det ved å være som de var.