Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

02/20/2007

Hjemløse hegrer

Hvor er dyrebeskyttelsen når man trenger dem?
I Bunda hogg de nylig ned hjemmet til 20 hegrer, og maken til forkommen forsamling har jeg ikke sett siden jeg ble lurt opp i et tre i Nord-Odal for å finne ut om det var fugler i reiret langt der oppe. I reiret var det noen fjærløse greier som gapte alt de maktet i troen på at de skulle få noe av meg. Alt de fikk var en tur i elven, dog ikke av meg. Jeg syntes synd på dem der de forsvant i fossen, og angret bittert på at jeg hadde latt meg overmanne av entusiasme over å se fugle unger på nært hold, og på den måten avslørt funnet.
Gutta på bakken var entusiastiske av helt andre grunner, for de var ute etter å bekjempe trostebestanden på Furola.
Vel.
I Bunda befinner det seg nå en haug med hjemløse hegrer, og jeg tipper det henger sammen med at de som holdt til under treet var rimelig lei av å få fuglemøkk i hodet.
Der hjemme på berget ser jeg for meg at en liknende operasjon ville fått x-antall miljøvern organisasjoner på bena, og entusiastiske dyreforkjempere ville klatret til topps i treet for å vise sin solidaritet med de fremtidig hjemløse fugler.
Så ville stortinget blitt gjort oppmerksome på vandalismen og det ville blitt bevilget enorme summer til å forflytte stammen av hegrer til et dertil egnet sted som på forhånd var blitt funnet av en ekspert på området som nesten ikke skulle ha noe for oppdraget.
Når så alle hegrer og deres avkom var blitt forflyttet og i tillegg hadde funnet seg vel til rette i sitt nye tre, ville organisasjonen for trærnes ve og vel lenket seg til treet med miljøvennlig kjetting, for ikke å skade treet på noe vis, i et forsøk på å hindre nedsaging av løvverket.
Avisene ville for lengst vært fulle av tåredryppende historier om forkomne hegrer og stakkars trær, og slutten på historien ville vært at ingen ville ha kommet på å kutte ned treet all den tid hegrene nå var blitt flyttet på, og lenkegjengen ville derfor ha lenket seg til treet til ingen nytte, annet enn at de fikk blest om seg og sin sak.
I Bunda kan man uten innblanding fra noen som helst hugge ned hjemmet til 20 hegrer, og de eneste som synes det er dumt er hegrene som nå forvirret ser seg om etter et nytt bosted, og kanskje et par av de som fikk treet over husene sine.

Hvorfor skriver jeg om disse nå hjemløse hegrer?
Det er mulig det må sees i sammenheng med tiltak diverse myndigheter i Norge satte i gang for å berge oljebesølte pipeknerter der hjemme etter at en båt ikke klarte å holde seg unna skjæret.
Jeg er på ingen måte motstander av dyrenes ve og vel, men Norges rikdom setter oss i stand til å bruke store beløp på dyrevern.
Og jeg våger for mitt bare liv ikke fortelle sultne mennesker på Majita hvilke beløp som går med til å gjøre livet lettere for de firbente, og de fjærkledde der hjemme.

Hadde jeg gjort det ville de fått det bekreftet en gang for alle, at vi er klin gærne.

02/18/2007

En minibank til besvær

Om du ikke er så altfor ulik meg reagerer du med en smule irritasjon og oppgitthet om du forsøker å fravriste en minibank penger og teksten som dukker opp på skjermen lyser mot deg med ordene ”midlertidlig ute av drift”.
Dette har skjedd et par ganger i Musoma, og det finnes svært få ting som er så lite tilfredstillende som å bli avvist på den måten.
Det tar oss en time å kjøre inn til Musoma, og når vi kjører dit er det gjerne fordi vi trenger penger, og når så ingen av de to minibankene i Musoma gir fra seg noe som helst, blir jeg veldig oppgitt.
Jeg reagerer med frustrasjon og en ørliten smule irritasjon.

På nøyaktig samme måte reagerer også en god del mennesker på Majita når deres minibank er midlertidig ute av drift.

Opptill flere av dem jeg kjenner på Majita har matet meg med sitt orale bankkort og tastet sin personlige krisekode og så fått til svar at jeg er midlertidig ute av drift, og de har alle reagert med vantro, og noen sågar med en smule irritasjon.
Ikke en har reagert med forståelse for at minibanken faktisk kan være tom for gryn.
Slik jeg reagerer med vantro når en minibank i Musoma, eller i Nairobi, eller på Melhus ikke virker, slik reagerer de med vantro når jeg ikke blar opp.
Jeg er hvit og jeg har derfor ubegrenset tilgang til hard valuta, og derfor reagerer folk med vantro når jeg sier jeg er tom.
På samme måte som en minibank ikke skal kunne gå tom all den tid den har en bank fullstappet av penger i ryggen, slik skal heller ikke jeg kunne gå tom.
Det skal og må alltid være noe der, slik at jeg til en hver tid skal ha tilgang til hvor mye det enn er jeg trenger.
Og på nøyaktig samme vis tenker endel mennesker på Majita om meg.
Jeg har faktisk opplevd mennesker som regelrett ler meg opp i fjeset når jeg sier at jeg ikke har noe å gi dem.
De tror meg ikke av den enkle grunn at jeg umulig skal kunne gå tom for penger.
Lommeboken min skal bugne over av gryn enten jeg befinner meg på gudstjeneste eller om jeg er på privat besøk hos noen, og den skal åpne seg hver gang koden ”jeg har et problem” blir tastet.
Det er like usansynlig for dem at jeg skal kunne gå tom som at minibanken utenfor Melhustorget kan gå tom, og slik jeg reagerer med oppgitthet over svikt i et vanligvis vanntett og sikkert system, slik reagerer de overfor meg.

Og jeg begynner å bli lei.

Jeg er en uuttømmelig kilde til et hav av penger, og når jeg ikke blar opp så er det ikke fordi jeg er gått tom, for det kan jo umulig skje, men det er fordi jeg ikke eier hjertelag.
Det spiller ingen rolle for vedkommende at han fikk halve kongeriket og datteren min med på kjøpet i forigår.
Om jeg ikke blar opp i dag er jeg hjerteløs.

Stort sett bryr jeg meg ikke så mye om at folk ler av min ”midlertidig ute av drift” opplysning.
Slik en minibank blir lei av kunder som slår oppgitt på ”se å gi meg pengene mine” knappen, slik blir jeg lei av ikke å bli trodd.
Det preller bare av.
Men av og til så opplever jeg latteren som denne så berømte siste dråpen, den dråpen som får det til å renne over, og jeg kjenner at jeg koker innvendig av å bli redusert til en simpel løgner.

Tror de virkelig at penger vokser på trær hjemme hos meg?
Tror de at misjonsfolket som har gitt det jeg har av penger plukker dem ned fra trærne?

Det er kun mitt manglende ordforråd som hindrer meg i å skjelle dem ut etter noter.
Det er nemlig slik at om du skal ta noen verbalt for deg så er det en fordel å ordlegge seg nogenlunde riktig, for om du ikke er i humør til å bli ledd av grunnet stengt lommebok, så kan jeg love deg at du ikke blir i bedre humør av å bli ledd av grunnet feil valg av ord.

I stedet viser jeg meg bare fra min aller verste side og tenker i mitt stille sinn at ”du kan glemme all fremtidig hjelp”.

02/11/2007

Vekslepenger

For noen dager siden opplevde jeg noe jeg alldri tror vil komme til å skje i Norge, nemlig at vedkommende bak luken på posten måtte ut for å skaffe vekslepenger.
Jeg hadde kjøpt frimerker for 4100 shilling, og betalte med en 10.000 lapp, hvorpå fyren forsvant, og jeg kjente jeg ble irritert med det samme, en irritasjon som vokste for hvert minutt som gikk, for det hender ikke så rent sjeldent at de bak disken tar imot penger fra meg for så å late som om jeg ikke lenger står der.

Det dreier seg stort sett aldri om de store summene når slikt noe skjer, men jeg blir skikkelig sur når de bak disken overser meg fullstendig i håp om at jeg og skal tro jeg har gått, slik at de kan beholde vekslepengene.
Det har hendt jeg har måttet si til vedkommende bak disken at jeg faktisk står her enda, og at jeg gjerne vil ha igjen på de pengene jeg gav fra meg.
Da skvetter de gjerne til og sier noe vrøvl om at de trodde jeg var gått, hvorpå jeg stiller meg selv spørsmålet om hvordan det er mulig å tro at det eneste hvite mennesket utenfor disken, som nå også prøver å breie seg slik at andre ikke kommer til slik at en kan få tilbake vekslepengene, har gått for dagen?
Ser jeg alldeles dum ut, eller?
Når jeg så gjør dem oppmerksom på at jeg fortsatt står der skjer det en av to ting.
1. De mumler et eller annet om at de ikke har vekslepenger, hvorpå jeg sier noe om at det kunne de igrunnen bare ha sagt med en gang så hadde jeg sluppet å bli stående der å se på dem, hvorpå jeg motvillig kjøper litt mer.
2. De haler motvillig frem det jeg skal ha tilbake mens de ser på meg i håp om at jeg egentlig ikke står der, hvorpå jeg tar imot myntene og går, uten å si takk, fast bestemt på aldri mer å handle der.
Problemet med dette er at jeg begynner å slippe opp for butikker å handle i.

Jeg var sikker på at postmannen var forsvunnet for godt i troen på at om han holdt seg unna lenge nok så ville jeg til slutt forsvinne hvorpå han kunne stikke vekslepengene i egen lomme, som en slags bomus for hans sluhet.
Jeg bestemte meg for å bli stående om det så kom til å ta hele dagen, og om han drøyde stort mye lenger så hadde jeg stemme nok til å kunne påkalle meg oppmerksomhet fra noen av hans overordnede.
Men så dukket han opp og rettet opp mitt skakk kjørte bilde av hans kolleger, for det skal sies at noen av hans kolleger har mistet min tillit.
Når de er så nedrige at de stjeler posten min da blir jeg så inn i granskauen irritert.
Forige dagen lå det en konvolutt i postboksen vår, uten det vi visste burde være der. En eller annen utspekulert fysakk av en slask hadde med den største selvfølge åpnet konvolutten, tatt innholdet, satt på en bit med tape, og videreformidlet posten vår.
Jeg aner ikke hvor det skjedde, men jeg håper inderlig at vedkommende brenner fingrene sine.

Men så dukket altså mannen opp igjen, og rettet som sagt opp mitt noe ustøe bilde av hans kolleger. Det skal ikke alltid så mye til for å gjøre meg blid igjen.
Han hadde ikke hatt vekslepenger, så han hadde vært over til telefonselskapet for å veksle.
Takk for innsatsen!

1 2 Next