Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

02/18/2007

En minibank til besvær

Om du ikke er så altfor ulik meg reagerer du med en smule irritasjon og oppgitthet om du forsøker å fravriste en minibank penger og teksten som dukker opp på skjermen lyser mot deg med ordene ”midlertidlig ute av drift”.
Dette har skjedd et par ganger i Musoma, og det finnes svært få ting som er så lite tilfredstillende som å bli avvist på den måten.
Det tar oss en time å kjøre inn til Musoma, og når vi kjører dit er det gjerne fordi vi trenger penger, og når så ingen av de to minibankene i Musoma gir fra seg noe som helst, blir jeg veldig oppgitt.
Jeg reagerer med frustrasjon og en ørliten smule irritasjon.

På nøyaktig samme måte reagerer også en god del mennesker på Majita når deres minibank er midlertidig ute av drift.

Opptill flere av dem jeg kjenner på Majita har matet meg med sitt orale bankkort og tastet sin personlige krisekode og så fått til svar at jeg er midlertidig ute av drift, og de har alle reagert med vantro, og noen sågar med en smule irritasjon.
Ikke en har reagert med forståelse for at minibanken faktisk kan være tom for gryn.
Slik jeg reagerer med vantro når en minibank i Musoma, eller i Nairobi, eller på Melhus ikke virker, slik reagerer de med vantro når jeg ikke blar opp.
Jeg er hvit og jeg har derfor ubegrenset tilgang til hard valuta, og derfor reagerer folk med vantro når jeg sier jeg er tom.
På samme måte som en minibank ikke skal kunne gå tom all den tid den har en bank fullstappet av penger i ryggen, slik skal heller ikke jeg kunne gå tom.
Det skal og må alltid være noe der, slik at jeg til en hver tid skal ha tilgang til hvor mye det enn er jeg trenger.
Og på nøyaktig samme vis tenker endel mennesker på Majita om meg.
Jeg har faktisk opplevd mennesker som regelrett ler meg opp i fjeset når jeg sier at jeg ikke har noe å gi dem.
De tror meg ikke av den enkle grunn at jeg umulig skal kunne gå tom for penger.
Lommeboken min skal bugne over av gryn enten jeg befinner meg på gudstjeneste eller om jeg er på privat besøk hos noen, og den skal åpne seg hver gang koden ”jeg har et problem” blir tastet.
Det er like usansynlig for dem at jeg skal kunne gå tom som at minibanken utenfor Melhustorget kan gå tom, og slik jeg reagerer med oppgitthet over svikt i et vanligvis vanntett og sikkert system, slik reagerer de overfor meg.

Og jeg begynner å bli lei.

Jeg er en uuttømmelig kilde til et hav av penger, og når jeg ikke blar opp så er det ikke fordi jeg er gått tom, for det kan jo umulig skje, men det er fordi jeg ikke eier hjertelag.
Det spiller ingen rolle for vedkommende at han fikk halve kongeriket og datteren min med på kjøpet i forigår.
Om jeg ikke blar opp i dag er jeg hjerteløs.

Stort sett bryr jeg meg ikke så mye om at folk ler av min ”midlertidig ute av drift” opplysning.
Slik en minibank blir lei av kunder som slår oppgitt på ”se å gi meg pengene mine” knappen, slik blir jeg lei av ikke å bli trodd.
Det preller bare av.
Men av og til så opplever jeg latteren som denne så berømte siste dråpen, den dråpen som får det til å renne over, og jeg kjenner at jeg koker innvendig av å bli redusert til en simpel løgner.

Tror de virkelig at penger vokser på trær hjemme hos meg?
Tror de at misjonsfolket som har gitt det jeg har av penger plukker dem ned fra trærne?

Det er kun mitt manglende ordforråd som hindrer meg i å skjelle dem ut etter noter.
Det er nemlig slik at om du skal ta noen verbalt for deg så er det en fordel å ordlegge seg nogenlunde riktig, for om du ikke er i humør til å bli ledd av grunnet stengt lommebok, så kan jeg love deg at du ikke blir i bedre humør av å bli ledd av grunnet feil valg av ord.

I stedet viser jeg meg bare fra min aller verste side og tenker i mitt stille sinn at ”du kan glemme all fremtidig hjelp”.

The comments are closed.