Afrikansk dagbok

Det er en kjent sak at det er bedre med system i rotet enn rot i systemet, og jeg skal overhodet ikke påstå at offentlige og private institusjoner her i Tanzania organiserer sine papirer etter metoden system i rotet, for jeg våger påstanden at de ikke har noe som helst slags system for sin papirorganisering.
Det finnes ikke noe system å rote opp i all den tid det ikke er noe system å rote rundt i, med mindre det å legge et hvilket som helst papir alldeles tillfeldig fra seg i en hvilken som helst hylle på et hvilket som helst tilfeldig kontor i et hvilket som helst tilfelldig bygg, kan kalles for å være et system.
Uansett hva slags offentlig, eller privat dokumentasjon, en er ute etter bør en belage seg på at det tar tid å finne frem til det en er på jakt etter, og en burde derfor ha smurt minst en matpakke ved frokostbordet før en la i vei på jakt etter hvilket papir det nå enn var en trengte for å kunne få lov til å gjøre hva det nå enn var en ønsket å få gjort.

I dag var jeg på den bensinstasjonen vi bruker her i Bunda, på jakt etter kopier av to kvitteringer.
Hver kvittering har påskrevet en dato, så det burde igrunnen ikke være den største sak av verden å arkivere disse papirene på en måte som gjør det enkelt å finne tilbake til en viss dato, eller i mitt tilfelle, to bestemte måneder, med mindre en, som meg, plages ille av dyskalkuleksi.
På bensinstasjonen her i Bunda har de tydeligvis A varianten av det jeg har en liten b utgave av, for kvitteringsblokkene lå i et virrvar av en annen verden fordelt på noen hyller inne på et kontor.
Selv jeg har skjønt at det faktisk lar seg gjøre å arkivere januar utgaven av kvitteringene først, for så å følge på med februar og mars osv.
På denne måten innbiller jeg meg at om man er på jakt etter noe som skjedde i april, så tar man ganske enkelt ut blokken for april og blar til man finner det man leter etter.

Damen på bensinstasjonen i dag gikk inn på kontoret og kom ut med en svær kvitteringsblokk som hun begynte å bla i.
Vel gjennom den gikk hun inn på kontoret igjen og kom ut med enda en blokk.
Vel gjennom den gikk hun inn på kontoret igjen og kom ut med enda en blokk.
Vel gjennom den gikk hun inn på kontoret igjen og kom ut med enda en blokk.
Vel gjennom den osv.
Etter en stund kom det en for å hjelpe henne, og enda litt senere fant jeg ut at jeg kunne like gjerne lete litt jeg og.
Så stod vi når der og bladde oss gjennom den ene blokken etter den andre helt til en av oss med stor tilfredstillelse og enda større hunger kunne proklamere at kvitteringen for juli var funnet.
Jeg var fristet til å si at det fikk klare seg med den vi nå hadde funnet, men visste at om jeg gjorde det ville bare alle blokkene havne i en haug på ei hylle inne på kontoret, og så måtte vi begynne forfra igjen når beskjeden fra Nairobi utvilsomt ville komme om at det ikke holdt med den ene kopien, men at de svært gjerne også ville ha den for august.
Derfor forsatte vi ufortrødent letingen, og når den omsider dukket opp var lettelsen større enn den de kjenner som har strevd seg opp Mt.Everest og ned igjen, og overlevd.
Jeg hadde på følelsen av at jeg satt på et berg av papirer og viftet med papiret slik de står på toppen av verden og vifter med flagg, om de har krefter igjen til å vifte, og angret bittert på at jeg hadde latt bilen stå igjen hjemme.
Utmattet og utmagret stavret jeg opp bakken forbi sykehuset og kolapset på sofaen der hjemme, mens jeg såvidt hørbart fikk hvisket frem at jeg aldri mer skulle rote bort noe som helst av papirer.

Jeg vet nøyaktig hvordan Noa kjente det da han stakk nesen utenfor døren til Arken.
Jeg vet nøyatkig hvordan han kjente det da han satte foten på bakken, for jeg har vært på Majita idag.
Jeg prøvde meg, og vant.
Noa var sikkert lei av regn og vann den dagen for noen år siden, og antakeligvis en smule spent da han gikk ut av arken.
Ville bakken holde, eller ville han synke nedi til knes?

Det har vært en smule vått her den siste tiden, og veiene har vært mbaya sana, som de sier her.
Ved et par anledninger har jeg satt meg fast i et hav av gjørme, og angret bittert på at jeg våget meg ut fra hjemmets lune ro.
Men nå har det faktisk vært tendenser til oppholdsvær.
Vi har sett solen opptil flere ganger om dagen den siste uken, og regnet har stort sett falt i hodet på oss fra ettermidagen av.
Derfor vågde jeg meg ut til Suguti idag, og formelig så for meg hvordan Noa smøg seg ut av arken, mens han forsiktig testet underlaget og saumfarte himmelen etter tegn på regn, klar til å styrte tilbake til arken ved første antydning til regnvær.

Baugen for meg har hittil vært Saragana, men i dag fosset jeg gjennom markedsplassen med stort mot, og fant ingen grunn til bekymring før jeg svingte av veien i Suguti, nærmeste landsby til presten.

Jeg innrømmer at jeg har grudd meg til denne dagen og turen utover, for jeg visste ikke riktig hva jeg skulle gjøre om jeg kom frem.

Fra Suguti og inn til presten har jeg to mulige vei valg.
Jeg kan kjøre hovedveien et lite stykke til, og så gå fra veien og ned til presten, eller jeg kan svinge av ved Suguti og kjøre langs sjøen.
Veien langs sjøen er håpløs i regnvær.
Det er tendenser til svart jord, og kombinasjonen svart jord og regn er ikke god for min mage.
Ikke det at jeg spiser det, men mitt verste mareritt er å synke nedi til akslingen, hvorpå jeg kan risikere å måtte overnatte der uti huttiheita til det har tørket opp såpass at den svarte jorda ikke lenger likner velling.
Men, og her er det et stort men.
Velger jeg alternativ en må jeg sette fra meg bilen ved veien, og så gå en kilometer eller så ned til presten, og det er nesten verre enn å sitte fast i gjørme til akslingen, for gresset den kilometeren er tett og høyt, og i mitt fantasifulle hode fullt av slanger.

Derfor var jeg litt spent da jeg kom til Suguti.
Ville jeg kunne komme meg frem langs sjøen, eller ville jeg bli nødt til å gå?
Jeg lirket bilen av veien, kjørte forsiktig ned mot sjøen, og konstaterte at det så bra ut.
Jeg lirket så bilen over et jorde, og nærmet meg et sted hvor det antakeligvis renner endel vann i regntiden.
Jeg var forberedt på å gå.
Det var knusktørt.
Med et smil humpet jeg over elveleiet og opp på andre siden.
Lettet kunne jeg konstatere at veien var kjørbar.
Vel fremme hos presten satt jeg nok antakeligvis og var litt distre, all den tid jeg var veldig opptatt av om det kom til å regne, og som Noa i hine hårde dager, så var jeg og klar til å forlate stedet kjappere en ålveis om det skulle komme regn.

Dette er sikkert helt uinteressant for deg, men for meg var det faktisk en lettelse å kunne komme ut.
En lettelse å se at bakken holdt.
Og nei, det begynte ikke å regne.

Tanzania er et merkelig land å leve i på mange måter.
På noen områder raser utviklingen av sted.
Mobiltårn skyter i været og gir mobildekning til den som har råd til mobil, og fiberoptiskekabler er tilgjengelige for den som vil ha veldig bredt bredbånd.
Andre steder graver de i åkeren med hakke slik de gjorde for to hundre år siden, og mobiltelefon er et fremmedord.

I Mara har vi begge disse verdenene.

Noen mil nord vest for Bunda ligger Musoma.
Ikke noen stor by, men større enn Bunda.
I Musoma ligger hovedkontoret for Mara bispedømme.
De har tilgang til e-post, telefon og mobiltelefon.
De lever i en verden hvor kommunikasjon ikke er noe problem.
De ringer noen på mobilen og får svar med en gang på hva det nå enn var de lurte på.
De logger seg på nettet og har tilgang til alt som befinner seg på www.

En liten time sørover fra Musoma ligger Majita, en halvøy i Viktoriasjøen, hvor menneskene lever slik de har gjort siden Adam og Eva.
Det graves i åkeren med hakke, de fisker fra kano.
Livet er veldig lite hektisk, og beskjeden du sendte med en annen for en uke siden får du kanskje svar på om en uke.
Selv om det står en mobilmast der ute har de færreste tilgang til mobil, og enda færre har tilgang til e-post.

Dette har ikke de i Musoma skjønt.
De lever på en annen planet i forhold til dem på Majita, men det har ikke gått opp for dem, og derfor sender de stadig ut meldinger med begrenset svarfrist.
For en tid tilbake fikk jeg brev om et ungdomsmøte som skulle finne sted uken etter i Musoma, og de ville gjerne vite hvem som kom fra Majita.
Jeg ble ikke engang frustrert, for det skjer hele tiden, bare oppgitt over at de fortsatt ikke har skjønt tegningen.
Innbilte virkelig avsenderen seg at jeg skulle kaste meg i bilen og lirke meg frem på dårlige Majita veier til alle de 12 menighetene, samle eldstene, sette dem inn i brevet, kalle inn alle ungdommene som tilhører menighetene, få dem til å velge utsendinger og så gi beskjed til Musoma om hvem som kom?
Desverre ja.

Heller ikke denne gangen kom det noe svar fra Majita innen tidsfristen, og det kommer det sikkert ikke til å gjøre neste gang heller, all den tid de i Musoma ikke har skjønt at det faktisk er et lysår fra Musoma til Majita.

Jeg er i ferd med å bli en kløpper til å skyte med pil og bue.
Bak huset henger det en fallert stråmatte, samt en sammenbrettet pappeske, og hullene vitner om at jeg etterhvert er blitt ganske treffsikker.
Onde tunger tenker antakeligvis i sitt stille sinn at jeg sikkert står veldig nærme denne blinken når pilen forlater buestrengen, og smekk på lanken til dem.
Grunnen til at jeg etterhvert er blitt så god er at jeg har hatt nokså god tid i det siste.
Det har seg nemlig slik at jeg kommer ingen steder for tiden.
Det har regnet jevnt i bortimot 2 måneder med det til resultat at veiene ut til Issenye og Majita er forsvunnet ut i periferien sammen med x-antall husdyr, og sikkert like mange mennesker.
Forrige dagen skulle jeg til Musanja, for å snakke litt med evangelisten.
Jeg var ørlitegrann spent på veien utover, for sist jeg kjørte utover mot Majita kom jeg ikke så langt som til Saragana før jeg måtte snu.
Saragana er ikke så veldig langt fra Bunda.
Noen hundre meter før ankomst Saragana var det et stort hull i veien, og i hullet stod det en liten lastebil.
Jeg prøvde å komme forbi hullet, og ble sittende bom fast.
Jeg fikk litt hjelp av dem som gravde frem lastebilen, noe de hadde holdt på med siden dagen før, vurderte situasjonen, da jeg var kommet på rett kjøl, og kjørte så hjem.
Denne dagen kom jeg faktisk så langt som til markedsplassen i Saragana av den enkle grunn at hullet i veien nå var fylt opp, men der veien fortsatte ut mot Majita rant det nå en elv.
Jeg snudde.
I begynnelsen av desember tenkte jeg meg en tur til Issenye og kom så langt som til Nyamuswa, omtrent halvveis til Issenye.
Jeg brukte 1½ time på å komme dit.
Vanligvis bruker jeg det samme helt frem til Issenye.
I Nyamuswa spurte jeg om veien videre og fikk greie på at jeg kunne klare å komme meg til Mugeta, om jeg fikk det til.
Men fra Mugeta var det bare å ta beina fatt.
Om jeg var heldig stod det en bil på andre siden av det dårlige partiet, som mot betaling kunne ta meg med til Issenye.
Jeg snudde.

Så slik har det seg at jeg har begynt å få dreisen på det her med pil og bue.
Og jeg kan si såpass at pil og bue har de ikke greie på her i Bunda, tvert imot.
Det jeg kjøpte av piler her var ikke annet enn blikkskrammel.
Spissene datt av ved både treff og bom.
Pilene var skjeve, og en av styrefjærene fant veien inn i min venstre pekefinger i det pilen tok av langt ut til høyre.

Nei, skal man ha noe skikkelig å skyte på blink med må en til Pokot.

Naboen og jeg var hos biltilsynet i Musoma for en stund siden, 1 ½ måned siden faktisk.
Det er her som hjemme at kjøretøy skal være godkjent av de rette myndigheter før de får trille rundt på veiene, men jeg har en mistanke om at alle likheter tar slutt ved det.
Før vi kom så langt som til biltilsynet måtte vi innom Tanzania Revenue Authorities.
Det var visst der prosedyren med å få bilen godkjent tok til.
Vi fikk opplyst at vi måtte til kontor 4 for å få gjort unna papirarbeidet.
Bak døren satt det en meget hyggelig kar.
Han var adskillig hyggeligere enn han som truet med inndragelse av bil med dertilfølgende rettsak da jeg troppet opp med et to år gammelt eksportpapir noe tidligere.
Det har seg slik at om jeg ønsker å ta bilen over grensen til Kenya kommer jeg inn under gruppen mennesker som eksporterer saker og ting, og saker og ting kan ikke eksporteres om ikke alle papirer er i orden.
Bilen skal ha et eksportpapir som stemples ved utførsel og innførsel av bil, og det er ikke alle tollerne på grensen som er like nøye på om datoen for papiret er utgått eller ei, og som derfor fortsetter å stemple ut og inn til papiret er fullt av ut og inn stempler.
Men så har du noen som er litt mer nøye på det og som ikke synes noe om at eksportpapiret gikk ut på dato for to år siden, og derfor endte jeg opp på kontoret til en mann i Musoma som likte det enda mindre enn han på grensen at papiret var foreldet med to år.
Det var han som truet med inndragelse av bil og rettsak.
Jeg ble en smule het i kinnene akkurat da, for det passet veldig dårlig med en rettsak.
Oransje fangedrakt og vann og brød var liksom ikke helt min idealferie.
Men på kontor 4 satt det altså en meget hyggelig mann som instruerte oss om hva vi måtte gjøre for få papirene vi trengte for å få bilene undersøkt hos biltilsynet.
Alt vi trengte å gjøre var å vise ham en kopi av betalt forsikring som han så skulle signere, samt en kopi av vognkortet.
Hverken naboen eller jeg hadde noen kopi av forsikringen så vi måtte til byen for å få tatt en kopi av den, for på TRA hadde de ingen kopimaskin som virket.
Da det var gjort troppet vi opp på kontor 4 igjen, og mannen signerte kopien av forsikringen hvorpå vi fikk beskjed om å gå til kassen med papirene.
Ved kassen fikk vi hver vår regning som vi så måtte i banken med, og når den var betalt kunne vi gå til biltilsynet.
Hos biltilsynet fikk vi beskjed om å stikke opp i 2 etasje hvor vi kunne betale for det de skulle gjøre, og så kunne vi vise bilene hos biltilsynet.
Biltilsynet viste seg å være en politimann.
Han fikk kvitteringen fra banken samt kvitteringen fra 2 etasje i tillegg til kopien av forsikringen med signaturen til mannen på kontor 4.
Politimannen fylte ut godkjenningspapirene på bilen, og påstod så at vi var ferdige.
Han hadde ikke så mye som kastet et blikk på bilene.
De kunne vært vrak for alt han visste.
Før han rakk å ombestemme seg med henhold til selve inspeksjonen takket vi pent for oppmerksomheten og kjørte tilbake til kontor 4 med kvitteringen fra banken og politiet, kopi av forsikringen, og papiret fra biltilsynet.
Mannen på kontor 4 var veldig fornøyd med innsatsen vår, men ville ha en kopi av kvitteringen fra banken, for originalen skulle visst vi ha selv.
Derfor bar det tilbake til byen for å få en kopi av kvitteringen fra banken.
Vel tilbake på kontor 4 leverte vi så kopien av kvitteringen fra banken i tillegg til alle de andre papirene, og om 14 dager skulle så klistrelappen til bilen være ferdig.

Slik gikk den dagen.

En tre ukers tid senere skulle jeg så inn for å hente disse lappene som skal festes til frontruten slik at tjenestemenn langs veien som stanser oss for å spørre om de kan få sitte på et stykke, i tillegg til å spørre om de kan få sitte på et stykke også kan få sjekket lappen som bevitner at bilen har vært til godkjenning og derfor ikke bare er kjørbar, men også i stand til å stanse ved betjening av bremsepedalen.

Det regnet heftig da jeg la i vei, og et par kilometer før Kiabakari regnet det så kraftig at farten måtte reduseres betrakelig.
Alt jeg så var en vegg av vann og et sett vindusviskere som ikke tok unna alt vannet.
Og så punkterte jeg.
Jeg vet ikke hva det er med meg og punkteringer, men de forfølger meg.
Jeg sank litt sammen bak rattet før jeg spratt ut i regnværet.
Jeg hadde nemlig litt dårlig tid.
Når klokken blir lunsj er det slik at folk går til lunsj, og en kan ikke være altfor sikker på at de kommer tilbake etter lunsj, derfor hadde jeg litt dårlig tid, for jeg ville veldig gjerne rekke TRA før mannen på kontor 4 forsvant for dagen.
Derfor gikk jeg ut i regnværet.

Jeg så ikke ut da jeg satte meg inn i bilen etter endt hjulskift.
Jeg var søkkvåt fra topp til tå.
Det lille jeg har av hår lå klistret i alle retninger på en måte som en hvilken som helst frisør ville ønsket patent på.
T-skjorten hang regntung til halvveis ned på lårene, og klistret seg til kroppen som om den skulle vært limt fast.
Den lyse buksen min var full av gjørmeflekker.
I et forsøk på å tørke opp satte jeg varmen på fullt og rettet alle dyser mot førersetet.
Turen inn til Musoma tilbrakte jeg i en orkan av varmluft, og resultatet var veldig lite oppløftende.
Jeg så ikke ut.
Og i denne tilstand troppet jeg opp hos Tanzania Revenue Authorities for å hente to stykk Road Licence.
Det formelig dampet av meg der jeg entret lokalet med håret rett til værs.

Damen i resepsjonen så på meg som om hun lurte på om hun burde trykke på den røde knappen.
Jeg ble henvist til kontor 28.
På kontor 28 var det ingen inne, men jeg kunne få sitte ned og vente litt, til rette vedkommende dukket opp.
Jeg håpet rette vedkommende ikke var han med hvitfrakk og stetoskop, for jeg så unektelig ut som en som kunne trengt en slik vedkommende.

Da innehaveren av kontor 28 omdsider dukket opp bar han til min store lettelse dress.
Han var altså ikke tilkalt fra asylet for å ta seg av meg.
Jeg ble ønsket velkommen inn på kontoret, hvor han begynte å bla i forskjellige permer.
Etter å ha bladd seg gjennom fire permer så han på meg, og sa at papirene desverre ikke var kommet enda.
Jeg er nokså overbevist om at det var min tilstand som gjorde at han ikke fant papirene.
Jeg ville heller ikke overlatt slike papirer til en som så ut slik jeg gjorde.
Jeg fikk prøve igjen om et par uker sa han.

Jeg forlot TRA under resepsjonistens vaktsomme blikk, og jeg er sikker på at hun trakk et lettelsens sukk da jeg forsvant ut.

3 uker senere dukket jeg opp igjen, litt mer respektabel enn sist.
Resepsjonisten kjente meg tydeligvis ikke igjen og smilte da hun henviste meg til kontor 2.
2??
Ikke 4, eller 28?
Nei, jeg måtte til kontor 2.
På kontor 2 fremla jeg mitt ærende, og ble jeg henvist til kontor 3.
På kontor 3 fremla jeg mitt ærende, og ble henvist til kontor 4.
Om det skulle fortsette slik ville jeg ende opp i andre etasje på kontor 28 en eller annen gang i løpet av dagen etter.
På kontor 4 fremla jeg mitt ærende, og vedkommende, en annen enn han smilende fra mitt første besøk langt tilbake i tid, og i denne historien, bladde seg gjennom perm etter perm.
Mismotet sank inn over meg.
Denne gangen så jeg ut som om jeg var skikket til å kjøre bil, så det kunne da umulig være noe med fremtoningen som skulle tilsi at det ikke var noe papir i bunken som passet til min bil.
Etter en halv evighet, og enda flere permer, fant han papiret han lette etter, og overrakte det med en feiende flott bevegelse.

Så mye styr for en så liten lapp.

Om noen begynner talen sin med ”jeg skal ikke si mye”, er det all grunn til å frykte det meste.
For en stund siden var det gudstjeneste her i Bunda.
Barnas dag.
Kirken var stappfull, og programmet fyllte hele A4 arket.
Derfor begynte møtelederen sin tale med å si ”jeg skal ikke si mye for vi har så langt program” for så å holde det gående i 2 timer og 59 minutter.
Noen sovnet, andre pratet seg imellom.
Noen litt langt bak løftet venstre arm i været og brukte høyre pekefinger til å peke på klokken sin.
Ingen ting klarte å avspore han der fremme.
Han duret på i 3 stive timer om kopper og talerkener og allskens annet rart.
Hushjelpen vår gikk da klokken var to.
Da hadde hun vært i kirken i fire timer, og han der fremme var ikke ferdig enda.

Det var hun som fortalte oss om opplegget, og jeg ble så glad for at jeg ikke var gått ned i det hele tatt.

Noen er tydeligvis så glade i sin egen stemme at de glemmer tid og sted når de først kommer i gang.
De lar seg ikke affisere av duppende hoder og tomme blikk, men holder det gående overbevist om at alle andre er like begeistet for ens stemme som det en er selv.
Om de i tillegg til ”jeg skal ikke si så mye” sier ”jeg er ingen taler”, er det enda verre, for da kommer det de sier, i tillegg til å være langt, også til være usammenhengende.

Så se opp for talere som ikke er talere og som ikke skal si så mye.

Tanzania er et merkelig land å leve i, på mange måter.
På noen områder raser utviklingen av sted.
Mobiltårn skyter i været og gir mobildekning til den som har råd til mobil, og fiberoptiskekabler er tilgjengelige for den som vil ha veldig bredt bredbånd.
Andre steder graver de i åkeren med hakke slik de gjorde for to hundre år siden, og mobiltelefon er et fremmedord.
I Mara har vi begge disse verdenene.

Noen mil nord vest for Bunda ligger Musoma.
Ikke noen stor by, men større enn Bunda.
I Musoma ligger hovedkontoret for Mara bispedømme.
De har tilgang til e-post, telefon og mobiltelefon.
De lever i en verden hvor kommunikasjon ikke er noe problem.
De ringer noen på mobilen og får svar med en gang på hva det nå enn var de lurte på.
De logger seg på nettet og har tilgang til alt som befinner seg på www.

En liten time sørover fra Musoma ligger Majita, en halvøy i Viktoriasjøen, hvor menneskene lever slik de har gjort siden Adam og Eva.
Det graves i åkeren med hakke, og det fiskes fra småbåter.
Livet er veldig lite hektisk, og beskjeden du sendte med en annen for en uke siden får du kanskje svar på om en uke.
Selv om det står en mobilmast der ute har de færreste tilgang til mobil, og enda færre har tilgang til e-post.

Dette har ikke de i Musoma skjønt.
De lever på en annen planet i forhold til dem på Majita, men det har ikke gått opp for dem, og derfor sender de stadig ut meldinger med begrenset svarfrist.
For en tid tilbake fikk jeg brev om et ungdomsmøte som skulle finne sted uken etter i Musoma, og de ville gjerne vite hvem som kom fra Majita.
Jeg ble ikke engang frustrert, for det skjer hele tiden, bare oppgitt over at de fortsatt ikke har skjønt tegningen.
Innbilte virkelig avsenderen seg at jeg skulle kaste meg i bilen og lirke meg frem på dårlige Majita veier til alle de 12 menighetene, samle eldstene, sette dem inn i brevet, kalle inn alle ungdommene som tilhører menighetene, få dem til å velge utsendinger og så gi beskjed til Musoma om hvem som kom?
Desverre ja.
Heller ikke denne gangen kom det noe svar fra Majita innen tidsfristen, og det kommer det sikkert ikke til å gjøre neste gang heller, all den tid de i Musoma ikke har skjønt at det faktisk er et lysår fra Musoma til Majita.

Denne bloggen skrev jeg egentlig for en stund tilbake, før regnet satte inn.


Badstue, er det som slår meg når jeg går ut.
Varmen som slutter seg om meg idet jeg går ut er trykkende.
Det kommer til å regne mye, sier de i Issenye, fordi det er så forykende varmt nå.
Og det er det.
Det er ubehagelig varmt.
Luften står som en dirrende vegg rundt oss, og gradestokken kryper opp mot 40, i skyggen.
Det frister ikke akkurat å gå utenfor huset fire vegger, men av og til må man, og en skjønner ganske raskt hvorfor tempoet er som det er her.
Ingen orker å holde på som om det bare skulle vært 15 grader.
10 raske mzungu skritt opp bakken, og jeg er helt utkjørt.
Svetten renner i strie strømmer.
Jeg skjønner godt at en må ta det med ro.
Problemet er at jeg en dag skal tilbake til Norge, og dersom jeg adoperer tempoet og livsstilen her nede for mye, kommer jeg antakeligvis ikke til å vare så lenge i Norge.
Hvem vil ha en ansatt som snegler seg av gårde med et hav av tid foran seg?
Hvem vil ha en ansatt som ikke tar det så nøye om en kommer 5 minutter for sent, for ikke å snakke om en som kommer 2 timer for sent, av ingen annen grunn enn at, tja.
For noen uker siden skulle jeg vært med på en samling i Chitare, ute på Majita.
Det er flott i Chitare.
Chitare ligger nede ved sjøen, og en kjapp rotur utover og du kommer til en ikke så altfor stor sukkertopp øy. Ror du litt lenger kommer du til enda en slik sukkertopp øy.
Landskapet og naturen er noe for seg selv der ute.

Samlingen skulle begynne i 10 tiden, men jeg ble forhindret fra å bli med.
Jeg fikk ikke varslet evangelistene i området, hverken de som skulle sitte på med meg, eller de utpå halvøya, for ingen av evangelistene har mobiltelefon.
I fire tiden på ettermiddagen fikk jeg telefon fra Alex.
Han hadde sporet opp en mobil, og ringte så til meg.
”Kommer du snart eller?”

Dette er det jeg er i ferd med å adoptere.

Hva i granskauen hadde de holdt på med fra 10 til 4?

La oss si at de første som kom dukket opp elleve/ halv tolv, bortsett da fra han som bor i Chitare som dukket opp halv elleve.
Så satt de i skyggen av et mangotre og pratet om dette og hint, mens de ventet på meg og de som skulle komme med meg.
I ett tiden, kanskje halv to, har de så begynt å lure på hvor det blir av oss andre.
I to tiden har kanskje Alex sagt noe slikt som at han får rusle litt rundt for å se om han finner noen med en mobil, hvorpå han gjorde det, ruslet litt rundt for å finne noen med en mobil.
Så klokken fire ringte han til meg, og lurte på om jeg snart kom.

Jeg er på langt nær så tolmodig som noen av mine Tanzanianske kolleger, og jeg ville antakeligvis reist hjem lenge før klokken ble fire, om ikke de andre var kommet, men jeg er på gli.
Og det bekymrer meg, for jeg skal hjem til Norge om ikke så altfor lenge, og hvordan skal det gå med meg i et samfunn hvor verdt eneste minutt teller?

Jeg leste om en som skulle i et jobb intervju, og som kom fem minutter for sent.
Han fikk ikke jobben ganske enkelt fordi han ikke fikk noe intervju.
Det var ikke plass til en som var fem minutter for sent ute.
Trøste og bære.

Det er sikkert meg det er noe galt med, men jeg gruer meg litt til å komme hjem.

Omskjærelse er visstnok forbudt ved lov, men det finnes ingen politimann med vettet i behold som kommer til å stille seg i veien for horden med festglade, pangaviftende, klubbedengende villmenn, med mindre han har hele hæren i ryggen.
”They can molest you” var svaret fra han på bensinstasjonen da jeg stilte spørsmålstegn ved lovligheten av det som foregikk.
Klok av skade hadde jeg kjørt inn på bensinstasjonen på Kenya siden av grensen.
Ved en tidligere anledning var vi blitt ”overfalt” av en tilsvarende gjeng, da vi havnet midt oppi opptoget deres.
En av de feststemte fikk det for seg at han skulle skremme vannet av oss, og foretok noen spektakulære hopp foran bilen, mens han viftet med en enorm klubbe og gjorde de hesligste grimaser. En annen fant det for godt å stikke fjeset opp i frontruten og gapte så vi så maten fra dagen før langt der nede i magesekken.
Bilen ble utsatt for dytting og knuffing, og det hele var så utrivelig at jeg denne dagen altså kjørte inn på bensinstasjonen der i Isebanie.
For å skape litt avstand.

Jeg aner ikke hva slags rus de var i som feiret omskjærelsen denne dagen der på grensen, men antakeligvis en helt annen enn den de hvitmalte var i.
To unge jenter med hvitfargede fjes befant seg midt i horden av hylende, syngende og dansende menn og kvinner, og så ut som om de var døden nær av frykt, noe jeg ikke tviler på at de var.

At noe var i gjære skjønte jeg alt ved passkontrollen i Tanzania.
En hærskare musikere krysset grensen mot Kenya med trommer og noe gitarliknende greier, mens de sang av hjertens lyst.
På Kenya siden ble jeg så møtt av et opptog menn og kvinner i festrus.
Jeg spekulerte litt på hva politiet kom til å gjøre, og det var da han ved pumpen sa det der med at de ville ”molest you” dersom du blandet deg inn.
Menn med pangaer og klubber sprang opp og ned langs rekken av spillende og syngende.
De gjorde av og til noen hopp i luften mens stemmebåndene ble satt på alvorlig prøve.
Pangaene skar seg gjennom luften.
Klubbene slo mot et eller annet innbilt inni hodene deres.
I forkant av det hele danset en mannn i hvit skjortel, med en fjærpryd på hodet som ville skapt misunnelse hos en hvilken som helst indianer på krigsstien.
På et eller annet merkelig vis beveget han seg frem og tilbake der fremme, og indikerte at han har en anselig samling Michael Jackson videoer hjemme.
Et dusin eller så damer sang og lo mens de sirklet rundt de hvitfargede.
Om han med operasjonshanskene var den som skulle stå for selve omksjæringen burde noen fortalt ham at hanskene godt kunne vært uåpnet til selve inngrepet skulle finne sted.

Gradvis avtok lyden fra musikken, sangen, og ropene der de alle forsvant oppover veien.

De to ungdommene så veldig lite glade ut over å skulle ta skrittet inn i de voksnes verden.

Dette trodde jeg ikke for noen få dager siden, for vi fikk ikke til dette med internett.
Vårt bredbånd forsvant 15 november, og vi skjønte ingen ting.
Plutselig var vi isolert fra omverdenen.
Vi kunne ikke sjekke e-post, lese vgnett, sjekke nettbanken, og vi kunne ikke blogge.
Vi følte oss nærmest hensatt til steinalderen.
Av denne grunn tok vi kontakt med han her på sykehuset som skal ha greie på det som har med nettet å gjøre, og han har siden 15 november ikke gjort noe som helst for å få nettet på plass.
Derfor tok vi for noen dager siden skjeen i egen hånd, og kan ikke fatte og begripe at vi ikke gjorde det med det samme.
Vi har klatret i trær og krøpet gjennom buskass i jakten på bruddstedet, og i dag fikk vi det altså til, til stor jubel for hele den norske kolonien her i Bunda.
Vi retter en stor takk til oss selv for innsatsen, og håper at nettet holder seg oppe til vi skal reise hjem til Norge om et halvt års tid.
Og om ikke undertegnede får jobb i et hvilket som helst firma som driver med slikt som jeg har holdt på med de siste 3 dagene, da skjønner jeg ikke noe som helst.