Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

01/15/2007

Rot i rotesystemet

Det er en kjent sak at det er bedre med system i rotet enn rot i systemet, og jeg skal overhodet ikke påstå at offentlige og private institusjoner her i Tanzania organiserer sine papirer etter metoden system i rotet, for jeg våger påstanden at de ikke har noe som helst slags system for sin papirorganisering.
Det finnes ikke noe system å rote opp i all den tid det ikke er noe system å rote rundt i, med mindre det å legge et hvilket som helst papir alldeles tillfeldig fra seg i en hvilken som helst hylle på et hvilket som helst tilfeldig kontor i et hvilket som helst tilfelldig bygg, kan kalles for å være et system.
Uansett hva slags offentlig, eller privat dokumentasjon, en er ute etter bør en belage seg på at det tar tid å finne frem til det en er på jakt etter, og en burde derfor ha smurt minst en matpakke ved frokostbordet før en la i vei på jakt etter hvilket papir det nå enn var en trengte for å kunne få lov til å gjøre hva det nå enn var en ønsket å få gjort.

I dag var jeg på den bensinstasjonen vi bruker her i Bunda, på jakt etter kopier av to kvitteringer.
Hver kvittering har påskrevet en dato, så det burde igrunnen ikke være den største sak av verden å arkivere disse papirene på en måte som gjør det enkelt å finne tilbake til en viss dato, eller i mitt tilfelle, to bestemte måneder, med mindre en, som meg, plages ille av dyskalkuleksi.
På bensinstasjonen her i Bunda har de tydeligvis A varianten av det jeg har en liten b utgave av, for kvitteringsblokkene lå i et virrvar av en annen verden fordelt på noen hyller inne på et kontor.
Selv jeg har skjønt at det faktisk lar seg gjøre å arkivere januar utgaven av kvitteringene først, for så å følge på med februar og mars osv.
På denne måten innbiller jeg meg at om man er på jakt etter noe som skjedde i april, så tar man ganske enkelt ut blokken for april og blar til man finner det man leter etter.

Damen på bensinstasjonen i dag gikk inn på kontoret og kom ut med en svær kvitteringsblokk som hun begynte å bla i.
Vel gjennom den gikk hun inn på kontoret igjen og kom ut med enda en blokk.
Vel gjennom den gikk hun inn på kontoret igjen og kom ut med enda en blokk.
Vel gjennom den gikk hun inn på kontoret igjen og kom ut med enda en blokk.
Vel gjennom den osv.
Etter en stund kom det en for å hjelpe henne, og enda litt senere fant jeg ut at jeg kunne like gjerne lete litt jeg og.
Så stod vi når der og bladde oss gjennom den ene blokken etter den andre helt til en av oss med stor tilfredstillelse og enda større hunger kunne proklamere at kvitteringen for juli var funnet.
Jeg var fristet til å si at det fikk klare seg med den vi nå hadde funnet, men visste at om jeg gjorde det ville bare alle blokkene havne i en haug på ei hylle inne på kontoret, og så måtte vi begynne forfra igjen når beskjeden fra Nairobi utvilsomt ville komme om at det ikke holdt med den ene kopien, men at de svært gjerne også ville ha den for august.
Derfor forsatte vi ufortrødent letingen, og når den omsider dukket opp var lettelsen større enn den de kjenner som har strevd seg opp Mt.Everest og ned igjen, og overlevd.
Jeg hadde på følelsen av at jeg satt på et berg av papirer og viftet med papiret slik de står på toppen av verden og vifter med flagg, om de har krefter igjen til å vifte, og angret bittert på at jeg hadde latt bilen stå igjen hjemme.
Utmattet og utmagret stavret jeg opp bakken forbi sykehuset og kolapset på sofaen der hjemme, mens jeg såvidt hørbart fikk hvisket frem at jeg aldri mer skulle rote bort noe som helst av papirer.

01/12/2007

Noa og jeg

Jeg vet nøyaktig hvordan Noa kjente det da han stakk nesen utenfor døren til Arken.
Jeg vet nøyatkig hvordan han kjente det da han satte foten på bakken, for jeg har vært på Majita idag.
Jeg prøvde meg, og vant.
Noa var sikkert lei av regn og vann den dagen for noen år siden, og antakeligvis en smule spent da han gikk ut av arken.
Ville bakken holde, eller ville han synke nedi til knes?

Det har vært en smule vått her den siste tiden, og veiene har vært mbaya sana, som de sier her.
Ved et par anledninger har jeg satt meg fast i et hav av gjørme, og angret bittert på at jeg våget meg ut fra hjemmets lune ro.
Men nå har det faktisk vært tendenser til oppholdsvær.
Vi har sett solen opptil flere ganger om dagen den siste uken, og regnet har stort sett falt i hodet på oss fra ettermidagen av.
Derfor vågde jeg meg ut til Suguti idag, og formelig så for meg hvordan Noa smøg seg ut av arken, mens han forsiktig testet underlaget og saumfarte himmelen etter tegn på regn, klar til å styrte tilbake til arken ved første antydning til regnvær.

Baugen for meg har hittil vært Saragana, men i dag fosset jeg gjennom markedsplassen med stort mot, og fant ingen grunn til bekymring før jeg svingte av veien i Suguti, nærmeste landsby til presten.

Jeg innrømmer at jeg har grudd meg til denne dagen og turen utover, for jeg visste ikke riktig hva jeg skulle gjøre om jeg kom frem.

Fra Suguti og inn til presten har jeg to mulige vei valg.
Jeg kan kjøre hovedveien et lite stykke til, og så gå fra veien og ned til presten, eller jeg kan svinge av ved Suguti og kjøre langs sjøen.
Veien langs sjøen er håpløs i regnvær.
Det er tendenser til svart jord, og kombinasjonen svart jord og regn er ikke god for min mage.
Ikke det at jeg spiser det, men mitt verste mareritt er å synke nedi til akslingen, hvorpå jeg kan risikere å måtte overnatte der uti huttiheita til det har tørket opp såpass at den svarte jorda ikke lenger likner velling.
Men, og her er det et stort men.
Velger jeg alternativ en må jeg sette fra meg bilen ved veien, og så gå en kilometer eller så ned til presten, og det er nesten verre enn å sitte fast i gjørme til akslingen, for gresset den kilometeren er tett og høyt, og i mitt fantasifulle hode fullt av slanger.

Derfor var jeg litt spent da jeg kom til Suguti.
Ville jeg kunne komme meg frem langs sjøen, eller ville jeg bli nødt til å gå?
Jeg lirket bilen av veien, kjørte forsiktig ned mot sjøen, og konstaterte at det så bra ut.
Jeg lirket så bilen over et jorde, og nærmet meg et sted hvor det antakeligvis renner endel vann i regntiden.
Jeg var forberedt på å gå.
Det var knusktørt.
Med et smil humpet jeg over elveleiet og opp på andre siden.
Lettet kunne jeg konstatere at veien var kjørbar.
Vel fremme hos presten satt jeg nok antakeligvis og var litt distre, all den tid jeg var veldig opptatt av om det kom til å regne, og som Noa i hine hårde dager, så var jeg og klar til å forlate stedet kjappere en ålveis om det skulle komme regn.

Dette er sikkert helt uinteressant for deg, men for meg var det faktisk en lettelse å kunne komme ut.
En lettelse å se at bakken holdt.
Og nei, det begynte ikke å regne.

01/09/2007

En annen verden

Tanzania er et merkelig land å leve i på mange måter.
På noen områder raser utviklingen av sted.
Mobiltårn skyter i været og gir mobildekning til den som har råd til mobil, og fiberoptiskekabler er tilgjengelige for den som vil ha veldig bredt bredbånd.
Andre steder graver de i åkeren med hakke slik de gjorde for to hundre år siden, og mobiltelefon er et fremmedord.

I Mara har vi begge disse verdenene.

Noen mil nord vest for Bunda ligger Musoma.
Ikke noen stor by, men større enn Bunda.
I Musoma ligger hovedkontoret for Mara bispedømme.
De har tilgang til e-post, telefon og mobiltelefon.
De lever i en verden hvor kommunikasjon ikke er noe problem.
De ringer noen på mobilen og får svar med en gang på hva det nå enn var de lurte på.
De logger seg på nettet og har tilgang til alt som befinner seg på www.

En liten time sørover fra Musoma ligger Majita, en halvøy i Viktoriasjøen, hvor menneskene lever slik de har gjort siden Adam og Eva.
Det graves i åkeren med hakke, de fisker fra kano.
Livet er veldig lite hektisk, og beskjeden du sendte med en annen for en uke siden får du kanskje svar på om en uke.
Selv om det står en mobilmast der ute har de færreste tilgang til mobil, og enda færre har tilgang til e-post.

Dette har ikke de i Musoma skjønt.
De lever på en annen planet i forhold til dem på Majita, men det har ikke gått opp for dem, og derfor sender de stadig ut meldinger med begrenset svarfrist.
For en tid tilbake fikk jeg brev om et ungdomsmøte som skulle finne sted uken etter i Musoma, og de ville gjerne vite hvem som kom fra Majita.
Jeg ble ikke engang frustrert, for det skjer hele tiden, bare oppgitt over at de fortsatt ikke har skjønt tegningen.
Innbilte virkelig avsenderen seg at jeg skulle kaste meg i bilen og lirke meg frem på dårlige Majita veier til alle de 12 menighetene, samle eldstene, sette dem inn i brevet, kalle inn alle ungdommene som tilhører menighetene, få dem til å velge utsendinger og så gi beskjed til Musoma om hvem som kom?
Desverre ja.

Heller ikke denne gangen kom det noe svar fra Majita innen tidsfristen, og det kommer det sikkert ikke til å gjøre neste gang heller, all den tid de i Musoma ikke har skjønt at det faktisk er et lysår fra Musoma til Majita.

1 2 3 4 Next