Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

01/12/2007

Noa og jeg

Jeg vet nøyaktig hvordan Noa kjente det da han stakk nesen utenfor døren til Arken.
Jeg vet nøyatkig hvordan han kjente det da han satte foten på bakken, for jeg har vært på Majita idag.
Jeg prøvde meg, og vant.
Noa var sikkert lei av regn og vann den dagen for noen år siden, og antakeligvis en smule spent da han gikk ut av arken.
Ville bakken holde, eller ville han synke nedi til knes?

Det har vært en smule vått her den siste tiden, og veiene har vært mbaya sana, som de sier her.
Ved et par anledninger har jeg satt meg fast i et hav av gjørme, og angret bittert på at jeg våget meg ut fra hjemmets lune ro.
Men nå har det faktisk vært tendenser til oppholdsvær.
Vi har sett solen opptil flere ganger om dagen den siste uken, og regnet har stort sett falt i hodet på oss fra ettermidagen av.
Derfor vågde jeg meg ut til Suguti idag, og formelig så for meg hvordan Noa smøg seg ut av arken, mens han forsiktig testet underlaget og saumfarte himmelen etter tegn på regn, klar til å styrte tilbake til arken ved første antydning til regnvær.

Baugen for meg har hittil vært Saragana, men i dag fosset jeg gjennom markedsplassen med stort mot, og fant ingen grunn til bekymring før jeg svingte av veien i Suguti, nærmeste landsby til presten.

Jeg innrømmer at jeg har grudd meg til denne dagen og turen utover, for jeg visste ikke riktig hva jeg skulle gjøre om jeg kom frem.

Fra Suguti og inn til presten har jeg to mulige vei valg.
Jeg kan kjøre hovedveien et lite stykke til, og så gå fra veien og ned til presten, eller jeg kan svinge av ved Suguti og kjøre langs sjøen.
Veien langs sjøen er håpløs i regnvær.
Det er tendenser til svart jord, og kombinasjonen svart jord og regn er ikke god for min mage.
Ikke det at jeg spiser det, men mitt verste mareritt er å synke nedi til akslingen, hvorpå jeg kan risikere å måtte overnatte der uti huttiheita til det har tørket opp såpass at den svarte jorda ikke lenger likner velling.
Men, og her er det et stort men.
Velger jeg alternativ en må jeg sette fra meg bilen ved veien, og så gå en kilometer eller så ned til presten, og det er nesten verre enn å sitte fast i gjørme til akslingen, for gresset den kilometeren er tett og høyt, og i mitt fantasifulle hode fullt av slanger.

Derfor var jeg litt spent da jeg kom til Suguti.
Ville jeg kunne komme meg frem langs sjøen, eller ville jeg bli nødt til å gå?
Jeg lirket bilen av veien, kjørte forsiktig ned mot sjøen, og konstaterte at det så bra ut.
Jeg lirket så bilen over et jorde, og nærmet meg et sted hvor det antakeligvis renner endel vann i regntiden.
Jeg var forberedt på å gå.
Det var knusktørt.
Med et smil humpet jeg over elveleiet og opp på andre siden.
Lettet kunne jeg konstatere at veien var kjørbar.
Vel fremme hos presten satt jeg nok antakeligvis og var litt distre, all den tid jeg var veldig opptatt av om det kom til å regne, og som Noa i hine hårde dager, så var jeg og klar til å forlate stedet kjappere en ålveis om det skulle komme regn.

Dette er sikkert helt uinteressant for deg, men for meg var det faktisk en lettelse å kunne komme ut.
En lettelse å se at bakken holdt.
Og nei, det begynte ikke å regne.

The comments are closed.