Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

11/30/2006

Den nokså gode samaritan

Det hender den gode samaritan dukker opp til overflaten hos meg, slik som forrige dagen.
Til vanlig tar jeg ikke på haikere, for en vet jo aldri hva slags gærninger som ferdes langs veiene her.
Unge menn med stirrende blikk og panga i hånden får f.eks. ikke sitte på.
For alt jeg vet er de sine mors beste barn, og jeg er sikkert urettferdig i min vurdering av dem der de står i veikanten og roper til meg mens de hytter med neven.
Men hun som haiket med meg forrige dagen så ut som om hun hadde rent mel i sekken hun bar på hodet.
Høna under armen hennes var også tillitsvekkende.
Marta Ibrahimu hadde vært hos slektninger på Majita, og var på vei tilbake til Musoma da jeg kom kjørende.
Hun hadde vært på farten siden hanegal og jeg så på ganglaget at hun var sliten.
Sekken på hodet veide sine kilo, og veien var lang under den brennvarme solen.
Hun var glad for at jeg stanset, og da jeg slapp henne av ved hovedveien takket hun så mye for turen.

Jeg kjørte videre mot Bunda nokså fornøyd med selv, og dagens gode gjerning.

Og så.
Er det OK at jeg følte meg vel etter å ha spart Marta for noen timers spasertur?
Jeg vet om folk som vil hevde at dersom man gjør noe godt mot et annet menneske for selv å få en god følelse av det, har en en dårlig kopi av den gode samaritan i seg.

Jeg innrømmer mer enn gjerne at de gangene den gode samaritan i meg slipper til så er det som oftest av egoistiske grunner.
Det gjør meg godt å gjøre noe godt for min neste.
Jeg synes det er stas å bli overøst med takksigelser.
Så from er jeg.
Det er sikkert både politisk og kristelig ukorekt å gjøre noe for noen andre for selv å kjenne det godt.
Den gode gjerning skal ha et uselviskt utgangspunkt, og om en ikke kjenner at det har vært et offer å hjelpe så var det en meget uorginal verson av samaritaneren som kom til overflaten, men vannar i som de sier på Jæren.

Marta fikk kortet ned turen sin med et par timer, og jeg kjente meg god.
Vi var fornøyd begge to.

11/26/2006

Lange skygger

Når skyggene blir lange må en bare innse at det lir mot kveld.
Så og når hårene blir grå og musklene blir daffe.
En må bare innse at podene tar flere armhevinger og springer lengre og fortere enn det en selv gjør.
Det er lenge siden en var sprek, og spekklaget blir stadig tykkere.
Og så er det at en innser at en befinner seg i målgruppen til en hel del foretak som mener at det å ha noen kilo overflødig kroppsmassse er alldeles fryktelig, og de tilbyr allskens greier for å hjelpe deg bli kvitt daukjøttet.

De innbiller seg de har full rett til å diktere idealet for hvordan en kropp skal se ut.
For dem er idealet syltynt, og målet mine penger.

Men hvem har egentlig rett til å påta seg ansvaret med å definere skjønnhet?
Hvem har rett til å definere pent og stygt?
Jeg kjenner mennesker som i slankepressets stjernetegn slanker seg syke, for å bli så likt idealet som mulig, for å kunne presse seg inn i siste syltynne mote.
Jeg gruer meg til å komme hjem til en verden så opptatt av hva motedirektørene sier at de færreste våger å være seg selv.

Jeg kikket i et dameblad sist jeg var i Nairobi.
Yepp, jeg gjorde det.
Ikke bare kikket jeg i det, jeg leste også noen av artiklene, og en artikkel omhandlet en mannlig moteguru som jeg ikke husker navnet på.
Det var et bilde av ham hvor håret hang i tjafser rundt hodet.
Han hadde på en ødelagt singlet.
Teksten under bildet fikk meg til å grøsse, for enten er han genial, eller så er alle vi andre lettlurte tomsinger.
Teksten kalte den ødelagte singletten en kreasjon, og han hadde brukt hele to timer på å ordne håret.
Med lett undring lurte jeg på om det er dette vi er på veg hjem til?

Her ute er det langt mellom slanke press og reklame for slankede produkter.
Jeg kan sant og si ikke huske å ha sett noe som helst som er i nærheten av reklame for slankeprodukter, og det kan jo hende det har noe å gjøre med hva som er idealet her.
”Big is beautiful” er slagordet, og jo større jo bedre, og det er kanskje et slagord som har sin bakgrunn i tørke og sult?
Sult skaper tynne mennesker, for den som ikke har mat blir nødvendigvis tynn til slutt, og den som da er blitt tynn viser med sin kropp at en er fattig, for en har jo ikke mat.

Derimot viser din store kropp at du har et matkammers som bugner over av melk og honning.
Du har mer enn nok.
Du er rik.
Og ikke minst, du er vakker.

Jeg har sett damer store som slagskip som høster beundrende blikk og kommentarer.
De har så svære sluttstykker at kjolene må syes hos skredder, for ingen klesforetning i verden har så store plagg i varebeholdningen.
Og de er utrolig flotte.
Menneskene altså.
Selvbeviste og stolte troner de over de tynne, de skranglete.
Den som er tynn er fattig.
Den som er tynn har ikke mat.
Den som er tynn er stygg.

I hine hårde dager da vi holdt til i Marsabit var det noen jenter som ville ribbe hagen vår for blomster.
Min kone jaget dem, og som den lite omfangsrike person hun er fikk hun sitt pass påskrevet.
De skulle virkelig ta igjen.
”Du er tynn som et tre” ropte jentene fra porten, og trodde ved det de hadde fornærmet henne ordentlig.
De skulle bare visst hvor feil de tok.

Ikke le

For en ukes tid siden var det en ung mann som tilbrakte mesteparten av dagen i skogen bak huset vårt.
Han gikk opp og ned på utsiden av gjerdet mens han snakket høyt med seg selv.
Av og til satte han seg på en stor stein, og holdt lange taler til et innbilt publikum.
Det var i grunnen tydelig at han ikke var helt ved sine fulle fem.
Jeg aner ikke hva som feilte ham, men legenaboen vår mente det kanskje kunne være hjernemalaria som fikk hjernecellene til å gå berserk der oppe i toppetasjen.
I Norge ville han vært tatt hånd om av de rette myndigheter og fått allverdens behandling, men her var han overlatt til seg selv, og den ettermiddagen hadde han ikke annet å gjøre enn å gå opp og ned langs gjerdet bak huset vårt.
Av og til kom det et utbrudd som gjallet mellom fjelltoppene her, men han utgjorde på ingen måte noen stor trussel mot rikets sikkerhet.
Da det led mot kveld prøvde vi å snakke med ham, for å få ham til å gå hjem, men han skjønte ingenting av noe vi sa, og vi fant det derfor best å varsle vaktene, så kunne de ta seg av ham.

Etter en stund kom det så en vakt som etter å ha vurdert situasjonen sikkert fant det best å hente forsterkninger, for han forsvant nokså raskt for så å komme tilbake med en annen vakt litt senere, noe som skulle vise seg å være veldig lurt.
I mellomtiden hadde vår venn forsvunnet inn i skogen, og alt vi hørte var utbruddene som forvant innover mellom trærne.
Når vaktene så kom tilbake fortalte vi dem omtrent hvor gutten var gått.

Det var da at Rambo våknet til live i den ene av de to vaktene.
Med et tigersprang hoppet han opp på en gjerdestolpe, og svingte seg elegant over, og ble
hengende fast i piggtråden.
Verden stanset liksom opp.
Rambo forsvant som dugg for solen, og igjen hang en kløne av en klovn.
Det var urkomisk.
Og grav alvorlig.
Det var tydelig at vakten ikke syntes dette var det minste morsomt.
Lattermildt snudde jeg meg mot ungene og sa så strengt jeg kunne at de ikke fikk lov til å le, og om de ikke klarte å holde seg fikk de gå inn.
Eks ramboen var nå antakeligvis sjeleglad over at han hadde fått med seg en kollega, og mens han sente oss stjålne blikk instruerte han hviskende sin kollega om hvor nøden var størst.
Jeg stod og snakket med gartneren og var noe forundret over at han ikke lo all den tid folk her ikke kvier seg for å le hjertelig rått når noen dummer seg ut.
Men han hadde også oppfattet at dette ikke var noe morsomt.

Så der stod vi og lot som ingen ting, gartneren og jeg, og prøvde å ikke le.
Ungene oppførte seg eksemplarisk, og lot som om det var noe hverdagslig det som foregikk der borte ved gjerdet.
I piggtråden hang en vakt som lot som ingen ting, og ved gjerdet stod en annen vakt som også lot som ingen ting.
Etter 5 gode minutt med å late som ingen ting fikk han omsider fiklet seg over, og igjen våknet Rambo til live.
Jeg tipper han var en smule forlegen, og ikke så rent lite irritert over å ha dummet seg ut, og jeg tipper han var sugen på å la det gå ut over noen.
Han kunne ikke la det gå ut over oss, for vi hadde jo ikke sett noe, så jeg tipper det gikk ut over ham i skogen.
I allefall hørtes det slik ut en stund senere, med mindre det var han selv som hadde viklet seg inn i noe igjen.

Hvem trenger vel ”komikveld” på tv?

1 2 3 Next