Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

11/30/2006

Den nokså gode samaritan

Det hender den gode samaritan dukker opp til overflaten hos meg, slik som forrige dagen.
Til vanlig tar jeg ikke på haikere, for en vet jo aldri hva slags gærninger som ferdes langs veiene her.
Unge menn med stirrende blikk og panga i hånden får f.eks. ikke sitte på.
For alt jeg vet er de sine mors beste barn, og jeg er sikkert urettferdig i min vurdering av dem der de står i veikanten og roper til meg mens de hytter med neven.
Men hun som haiket med meg forrige dagen så ut som om hun hadde rent mel i sekken hun bar på hodet.
Høna under armen hennes var også tillitsvekkende.
Marta Ibrahimu hadde vært hos slektninger på Majita, og var på vei tilbake til Musoma da jeg kom kjørende.
Hun hadde vært på farten siden hanegal og jeg så på ganglaget at hun var sliten.
Sekken på hodet veide sine kilo, og veien var lang under den brennvarme solen.
Hun var glad for at jeg stanset, og da jeg slapp henne av ved hovedveien takket hun så mye for turen.

Jeg kjørte videre mot Bunda nokså fornøyd med selv, og dagens gode gjerning.

Og så.
Er det OK at jeg følte meg vel etter å ha spart Marta for noen timers spasertur?
Jeg vet om folk som vil hevde at dersom man gjør noe godt mot et annet menneske for selv å få en god følelse av det, har en en dårlig kopi av den gode samaritan i seg.

Jeg innrømmer mer enn gjerne at de gangene den gode samaritan i meg slipper til så er det som oftest av egoistiske grunner.
Det gjør meg godt å gjøre noe godt for min neste.
Jeg synes det er stas å bli overøst med takksigelser.
Så from er jeg.
Det er sikkert både politisk og kristelig ukorekt å gjøre noe for noen andre for selv å kjenne det godt.
Den gode gjerning skal ha et uselviskt utgangspunkt, og om en ikke kjenner at det har vært et offer å hjelpe så var det en meget uorginal verson av samaritaneren som kom til overflaten, men vannar i som de sier på Jæren.

Marta fikk kortet ned turen sin med et par timer, og jeg kjente meg god.
Vi var fornøyd begge to.

Comments

Tror ikke en må føle at en gjør et offer for å kunne kalle en gjerning for god. Og det er vel bare bra å glede seg med de en kan hjelpe :) Jeg tenker litt sånn at hvis man føler at man har ofret noe for å hjelpe noen, ja da er det kanskje også lettere å rose seg selv for den gjerningen? Men om man bare hopper inn i de ferdiglagte gjerningene som man møter på veien mens man går, ja da gjør en jo bare det en skal gjøre, og da er det bare en som kan få æren for det. Den gode samaritan gjorde vel bare det han kjente at han skulle han også.

Posted by: Grete | 11/30/2006

Jeg kjenner meg skammelig godt igjen....

Posted by: Rannveig | 11/30/2006

Jeg må bare inrømme at jeg er litt misunnelig på skrive og fortellerferdighetene dine Knut Ole :)

Du har også et godt poeng. Men jeg tror ikke dette går på om du følte deg vel eller ikke etterpå. Hvis ditt følelsesliv påvirker Gud, skulle Gud da være mer takknemmlig og gi deg mer lønn i himmelen om du var sur og gretten da du slapp henne av? Det er jo nødvendivis tull. Du gjorde ikke dette for at folk i landsbyen eller forsamlingen skulle trekke deg fram som et stjerneeksempel på den gode samaritan. Og her tror jeg kanskje det går et skille. Gjør vi gode gjerninger i full offentlighet kan det være fordi vi vil ha skryt og annerkjenelse (men det trenger ikke være det). Men, når vi gjør en god gjerning i det "skjulte" slik som du gjorde (både du og hun må jo nødvendigvis vite det, og det at hun takker er bare naturlig og skulle bare mangle (og teller derfor ikke som offentlig anerkjennelse)).

Jeg tror den gode følelsen du fikk er av Gud, og bidrar ikke på noen måte til å redusere godheten eller verdien av det du gjorde.

Posted by: Alf Steinar | 12/09/2006

The comments are closed.