Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

11/26/2006

Lange skygger

Når skyggene blir lange må en bare innse at det lir mot kveld.
Så og når hårene blir grå og musklene blir daffe.
En må bare innse at podene tar flere armhevinger og springer lengre og fortere enn det en selv gjør.
Det er lenge siden en var sprek, og spekklaget blir stadig tykkere.
Og så er det at en innser at en befinner seg i målgruppen til en hel del foretak som mener at det å ha noen kilo overflødig kroppsmassse er alldeles fryktelig, og de tilbyr allskens greier for å hjelpe deg bli kvitt daukjøttet.

De innbiller seg de har full rett til å diktere idealet for hvordan en kropp skal se ut.
For dem er idealet syltynt, og målet mine penger.

Men hvem har egentlig rett til å påta seg ansvaret med å definere skjønnhet?
Hvem har rett til å definere pent og stygt?
Jeg kjenner mennesker som i slankepressets stjernetegn slanker seg syke, for å bli så likt idealet som mulig, for å kunne presse seg inn i siste syltynne mote.
Jeg gruer meg til å komme hjem til en verden så opptatt av hva motedirektørene sier at de færreste våger å være seg selv.

Jeg kikket i et dameblad sist jeg var i Nairobi.
Yepp, jeg gjorde det.
Ikke bare kikket jeg i det, jeg leste også noen av artiklene, og en artikkel omhandlet en mannlig moteguru som jeg ikke husker navnet på.
Det var et bilde av ham hvor håret hang i tjafser rundt hodet.
Han hadde på en ødelagt singlet.
Teksten under bildet fikk meg til å grøsse, for enten er han genial, eller så er alle vi andre lettlurte tomsinger.
Teksten kalte den ødelagte singletten en kreasjon, og han hadde brukt hele to timer på å ordne håret.
Med lett undring lurte jeg på om det er dette vi er på veg hjem til?

Her ute er det langt mellom slanke press og reklame for slankede produkter.
Jeg kan sant og si ikke huske å ha sett noe som helst som er i nærheten av reklame for slankeprodukter, og det kan jo hende det har noe å gjøre med hva som er idealet her.
”Big is beautiful” er slagordet, og jo større jo bedre, og det er kanskje et slagord som har sin bakgrunn i tørke og sult?
Sult skaper tynne mennesker, for den som ikke har mat blir nødvendigvis tynn til slutt, og den som da er blitt tynn viser med sin kropp at en er fattig, for en har jo ikke mat.

Derimot viser din store kropp at du har et matkammers som bugner over av melk og honning.
Du har mer enn nok.
Du er rik.
Og ikke minst, du er vakker.

Jeg har sett damer store som slagskip som høster beundrende blikk og kommentarer.
De har så svære sluttstykker at kjolene må syes hos skredder, for ingen klesforetning i verden har så store plagg i varebeholdningen.
Og de er utrolig flotte.
Menneskene altså.
Selvbeviste og stolte troner de over de tynne, de skranglete.
Den som er tynn er fattig.
Den som er tynn har ikke mat.
Den som er tynn er stygg.

I hine hårde dager da vi holdt til i Marsabit var det noen jenter som ville ribbe hagen vår for blomster.
Min kone jaget dem, og som den lite omfangsrike person hun er fikk hun sitt pass påskrevet.
De skulle virkelig ta igjen.
”Du er tynn som et tre” ropte jentene fra porten, og trodde ved det de hadde fornærmet henne ordentlig.
De skulle bare visst hvor feil de tok.

Comments

Ja, det er rart. Det virker som om idealet er det som det kanskje er vanskeligst å oppnå. Hadde vært bra hvis alle kunne fått være som de er uten å måtte sammenligne seg med andre, eller føle seg vurdert av andre.

Rart å tenke på at ungene mine snart blir sterkere enn meg... Godt det er noen år igjen enda :)

Posted by: Grete | 11/28/2006

The comments are closed.