Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

11/26/2006

Jeg tok en kobra

Jeg har slått ihjel min første kobra.
Jeg var nede hos lærernaboen vår da jeg fikk hjertet i halsen og øyne som tinntalerkner, for over stuegulvet krøp det en kobra.
Den var et par meter lang og skinnende svart.
Panikk er vel det som best beskriver min reaksjon.
Jeg trev tak i en mustein som lå på gulvet og kastet den av all kraft mot slangen.
Min tilstand tatt i betraktning var det ikke så verst å treffe slik jeg gjorde, men det var på ingen måte noe dødelig slag jeg gav den, og det lureste hadde nok vært å bare bli sittende i ro.
Slangen ble alldeles rasende da jeg traff den.
Den kveilet seg sammen før den gjorde et kast med hodet mot meg.
Jeg heiv meg ut av stolen og snublet over bordet med slangen hakk i hæl.
Jeg slengte en tallerken bak meg mens jeg fikk tak på en av de store steinene fra steinhaugen ved sjenken.
Jeg snudde meg tidsnok til å se slangen forsvinne under en haug med klær i andre enden av rommet og kylte steinen ned i kleshaugen.
Ingen reaksjon fra slangen.
Jeg tok en stein til.
Den veide sikkert 5 kilo.
Jeg løftet den over hodet og heiv den av all kraft ned i kleshaugen.
Fortsatt ingen reaksjon.
Uten å ta blikket fra kleshaugen famlet jeg meg frem til en slik greie de bruker til å plukke opp søppel med.
I ene enden er det et håndtak, og i andre enden en slags klype anretning.
Den hang på veggen inn til kjøkkenet.
Jeg tok et godt tak rundt håndtaket og listet meg forsiktig mot kleshaugen mens jeg gløttet litt rundt meg, uten egentlig å ta blikket fra kleshaugen.
Og der lå den.
Inntil veggen ved bokhyllen.
Strakt ut i hele sin lengde og med et stort sår på midten lå den og ventet på meg.
Den så på meg med sine stikkende svarte øyne.
Denne aluminiums greia jeg nå holdt i hånden dugde ikke til annet enn å plukke opp papir fra gaten.
Om slangen nå kom mot meg ville jeg ikke ha nubb sjangs.
Jeg ville ha mindre sjangs enn et egg omgitt av tjue sultne mungus.
Forsiktig beveget jeg meg mot steinrøysa ved sjenken.
Jeg er sikker på at slangen fulgte meg med øynene.
Hjertet hamret i brystet da jeg tok en enda større stein enn sist.
Det dryppet svette fra nesetippen og haken.
Sakte, sakte, løtet jeg den over hodet.
Med et byks og et brøl slengte jeg den i vei og traff slangen rett bak hodet.
Den kunne ikke vært mer død enn om jeg hadde kokt den og spist den.
Nå kom søppelklypen godt med.
Ikke snakk om at jeg kom til å ta i slangen med hendene.
Med klypen godt festet bak slangens hode bar jeg den ut, og våknet.

Jeg var helt ferdig jeg.

Comments

Puh! Du er tøff.

Posted by: Grete | 11/26/2006

Som sagt, du er en stor forteller. :)

Posted by: Alf Steinar | 12/09/2006

The comments are closed.