Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

11/26/2006

Ikke le

For en ukes tid siden var det en ung mann som tilbrakte mesteparten av dagen i skogen bak huset vårt.
Han gikk opp og ned på utsiden av gjerdet mens han snakket høyt med seg selv.
Av og til satte han seg på en stor stein, og holdt lange taler til et innbilt publikum.
Det var i grunnen tydelig at han ikke var helt ved sine fulle fem.
Jeg aner ikke hva som feilte ham, men legenaboen vår mente det kanskje kunne være hjernemalaria som fikk hjernecellene til å gå berserk der oppe i toppetasjen.
I Norge ville han vært tatt hånd om av de rette myndigheter og fått allverdens behandling, men her var han overlatt til seg selv, og den ettermiddagen hadde han ikke annet å gjøre enn å gå opp og ned langs gjerdet bak huset vårt.
Av og til kom det et utbrudd som gjallet mellom fjelltoppene her, men han utgjorde på ingen måte noen stor trussel mot rikets sikkerhet.
Da det led mot kveld prøvde vi å snakke med ham, for å få ham til å gå hjem, men han skjønte ingenting av noe vi sa, og vi fant det derfor best å varsle vaktene, så kunne de ta seg av ham.

Etter en stund kom det så en vakt som etter å ha vurdert situasjonen sikkert fant det best å hente forsterkninger, for han forsvant nokså raskt for så å komme tilbake med en annen vakt litt senere, noe som skulle vise seg å være veldig lurt.
I mellomtiden hadde vår venn forsvunnet inn i skogen, og alt vi hørte var utbruddene som forvant innover mellom trærne.
Når vaktene så kom tilbake fortalte vi dem omtrent hvor gutten var gått.

Det var da at Rambo våknet til live i den ene av de to vaktene.
Med et tigersprang hoppet han opp på en gjerdestolpe, og svingte seg elegant over, og ble
hengende fast i piggtråden.
Verden stanset liksom opp.
Rambo forsvant som dugg for solen, og igjen hang en kløne av en klovn.
Det var urkomisk.
Og grav alvorlig.
Det var tydelig at vakten ikke syntes dette var det minste morsomt.
Lattermildt snudde jeg meg mot ungene og sa så strengt jeg kunne at de ikke fikk lov til å le, og om de ikke klarte å holde seg fikk de gå inn.
Eks ramboen var nå antakeligvis sjeleglad over at han hadde fått med seg en kollega, og mens han sente oss stjålne blikk instruerte han hviskende sin kollega om hvor nøden var størst.
Jeg stod og snakket med gartneren og var noe forundret over at han ikke lo all den tid folk her ikke kvier seg for å le hjertelig rått når noen dummer seg ut.
Men han hadde også oppfattet at dette ikke var noe morsomt.

Så der stod vi og lot som ingen ting, gartneren og jeg, og prøvde å ikke le.
Ungene oppførte seg eksemplarisk, og lot som om det var noe hverdagslig det som foregikk der borte ved gjerdet.
I piggtråden hang en vakt som lot som ingen ting, og ved gjerdet stod en annen vakt som også lot som ingen ting.
Etter 5 gode minutt med å late som ingen ting fikk han omsider fiklet seg over, og igjen våknet Rambo til live.
Jeg tipper han var en smule forlegen, og ikke så rent lite irritert over å ha dummet seg ut, og jeg tipper han var sugen på å la det gå ut over noen.
Han kunne ikke la det gå ut over oss, for vi hadde jo ikke sett noe, så jeg tipper det gikk ut over ham i skogen.
I allefall hørtes det slik ut en stund senere, med mindre det var han selv som hadde viklet seg inn i noe igjen.

Hvem trenger vel ”komikveld” på tv?

Comments

Haha! utrolig bra...tror jeg hadde slitt veldig med å holde meg fra å le:)

Posted by: ole | 11/30/2006

Hei Ole!
Jeg slet veldig med ikke å le :-D

Hei Grete!
Amen :-)

Posted by: Knut Ole | 11/30/2006

The comments are closed.