Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

11/12/2006

Fundier og andre med selvtillit

I Norge skal vi ikke tro at vi er noe, og janteloven har slikt et tak på oss at om noen skryter av oss så påstår vi selv at ”det er da ingen ting”.
Får vi en kommentar på at klærne vi har på er fine skynder vi oss å si at de er gamle, og ikke så spesielle.
Får vi skryt for arbeidet vi har gjort ser vi beskjemmet ned i bakken, og mumler noe uforståelig om at det heller ikke er noe å snakke om.

Her er folk velsignet blottet for slik ”beskjedenhet”.
Hushjelpen vår er hobbysyerske og stiller med jevne mellomrom stolt opp i kreasjoner hun har sydd selv.
Og hun er vel omtrent gjennomsnittet av slik folk er her.
Jeg opplever at mennesker har relativt stor tro på seg selv og sine evner, og gyver løs på alle mulige oppgaver med varierende resultater og hell, og jeg er redd jeg er blitt litt preget av det.
Jeg tar i mot skryt med stor takk, retter meg opp, og begynner faktisk å tro at jeg er noe.
Jeg begynner å tro at jeg duger til noe.
Men jeg kjenner dog mine begrensninger, noe ikke alle her ute gjør.
Da vi bodde i Marsabit ble vi fortalt om en ung dame som søkte jobb på misjonsstasjonen, og som kunne alt.
Hun var sikkert fundi, for de kan alt.

En fundi er en som kan lage, eller fikse noe du ikke kan, og som går løs på alle mulige og umulige oppgaver med en entusiastisk glød som strider mot vår norske jantelov.
Det er ingen ting de ikke kan lage eller fikse.
Selv om vedkommende aldri har sett innmaten på en, la oss si SONY cd spiller som tilfeldigvis er vår, åpnes maskineriet og deler byttes ut i et rasende tempo, og før du får sukk for deg er skallet satt på plass, og du har nå en spiller som gjør veldig mye rart, kanskje bortsett fra å spille cd plater.
Alle de løse delene og skruene som ligger igjen på arbeidsbenken til fundien etter arbeidstid blir en bonus han får på toppen av det en fundi skal ha for å fikse hva det nå enn måtte være du vil ha utført, og jeg lurer av og til på om det er lønnen som gjør at så mange vil være fundier, for en fundi er en fagmann, som av og til ikke har fagbrev, men som har sett noen gjøre ett eller annet, og som har funnet ut at det der, det vil han også tjene penger på, og som fundi kan du ta mye mer enn en som bare er ”juakali”, eller legmann som vi sier på godt norsk.

Han som støpte plattingen bak huset vårt på Wema, den gangen vi bodde der, var fundi.
Hvor lenge har du vært fundi spurte jeg ham, og fikk til svar at dette var faktisk første gang han gjorde noe som fundi, men han påstod at det ikke var noen grunn til bekymring, for han var jo fundi, og skulle selvfølgelig ha lønn deretter.
Da spurte jeg selvfølgelig når han ble fundi, og det ble han visst da han hadde hjulpet en annen med å støpe et fundament et annet sted.

I Norge er det vel knapt nok lov til å gjøre noe som helst uten minst et svennebrev, og du skal helst ikke tro at du kan det du har svennebrev på.
Med lua i hånden skal du komme til kunden og mumle frem at du har litt greie på det som skal gjøres, men bare litt altså.
Her ute kan du se på klokkefundien i 10 minutt, og så sette igang selv med stor overbevisning om at dette kan du.
”Superior fixing everything for you” fundier finnes det mange av overalt, og jeg ville ikke tiltrodd dem å knytte mine skolisser.

Men så, av og til, treffer du på en som virkelig kan sine saker, selv om det ikke ser slik ut.
Han som lagde bokhyllen vår er fundi.
Han holder til under ei bølgeblikk plate i Bunda, og hadde aldri sett en slik tegning som jeg kom med.
Jeg brukte en god stund på å forklare at tegningen forestilte en bokhylle og hvorfor den så ut som den gjorde, og da den var ferdig så den omtrent ut som jeg ville ha den, kanskje bortsett fra litt flis her og der, og noen blyantstreker og merker etter kulepenn histen og pisten, og hull etter spiker som var slått i litt skjevt eller på feil sted, og litt slike finesser som du ikke finner på en bokhylle kjøpt på IKEA.

Mannen var veldig stolt da jeg hentet bokhyllen, med god grunn.
Han var en fundi.
Han hadde ingen ting elektrisk til å hjelpe seg med.
Alt ble saget og høvlet for hånd, og om øyemålet hadde vært litt bedre ville den ikke hatt så mange spikerhull overalt, men bokhyllen er slettes ikke så verst verkstedet og redskapen tatt i betraktning.
Den duger så absolutt til å holde bøker på plass, og den har definitivt sjel, som det heter.
Jeg er ikke alldeles overbevist om at jeg ville klart det noe bedre selv, i et fullt utstyrt verksted.
(Selvfølgelig ville jeg klart det. Jeg tullet bare med dere et lite øyeblikk)
Fundien har all grunn til å gå med hevet hode, slik veldig mange her ute gjør i motsetning til hjemme.

Som sagt så har jeg blitt en smule påvirket av dette lite blyge sinnelaget, og har en ørliten mistanke om at jeg kommer til å bli en pest og en plage for mine omgivelser der hjemme når jeg om noen måneder kommer hjem og tror at jeg er noe.

Vi får se hvor lenge jeg varer.

Comments

Hm, hørtes greit ut! Det er en del ting som skulle vært gjort i det gule huset nederst i boligfeltet :)

Posted by: Pål | 11/12/2006

Høres ut som livet er det samme nå, som når vi dro!! Lykke til !!

Posted by: Morten | 11/20/2006

The comments are closed.