Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

09/25/2006

Av fulle folk og småbarn

Fulle folk er de samme enten det er her eller der.
De raver ikke rundt annerledes i Bunda enn det de gjør på Melhus, og i fylla blir alle språk like vanskelige å forstå.
Skjønneruikkenoduadinhåvneblei høres akkurat likt ut på norsk som på swahili, og derfor skjønte jeg absolutt alt han sa til meg idag, han som tydeligvis hadde fått i seg litt for mye.
Jeg stod i åpningen til en butikk og kjøpte dopapir.
Butikken er et rom, hvor den som selger står på innsiden og du på utsiden, godt adskilt av en disk.
På hyller rundt om i rommet har de alt du ikke trenger, og lite av det du trenger, og en risikerer derfor av og til å stikke hodet innenfor flere slike butikker før en har fått alt på listen.
Jeg trengte dopapir.
Dopapiret her har flotte navn som ”super soft” og slikt noe, og egner seg godt til bruk som sandpapir på sløyden.
Jeg skulle ha 12 ruller, noe som tømte hele lageret hennes.
Inne i butikken satt det en liten krabat på gulvet og siklet.
Da han fikk øye på meg var det som om alt annet mistet betydning.
Kanskje jeg var den første hvitingen han så i sitt liv.
Med åpen munn stirret han på meg med sine store mørke øyne, og jeg ble litt forundret, for han begynte ikke å gråte.
Jeg vet ikke hva det er med meg, men jeg virker visst slik inn på småtasser at de begynner å gråte når de ser meg.
Men ikke denne her.
Han bare stirret på meg.
Moren slapp ham utenfor butikken slik at han kunne få sett bedre hvor rar jeg var, og på grusen utenfor butikken satt han til han etterhvert ble plukket opp av han som snakket litt rart.
Sistnevnte syntes det var uhorvelig festlig å kjøre guttungen opp i fjeset mitt i et forsøk på å få ham til å gråte.
Jeg synes egentlig ikke det er så festlig når fulle folk stikker små unger opp i fjeset mitt for å få dem til å gråte, så jeg ignorerte ham fullstendig, noe som hjalp veldig.
På t-skjorten min er det bilde av 4 elefanter.
Dette syntes min nyervervede venn var rasende festlig og begynte å prikke meg i brystet med pekefingeren, mens han stadig stappet barnet opp i fjeset mitt.
Mimikk og gestikulasjoner hjalp ikke på mannens pågangsmot, og da hun på innsiden av disken ikke klarte å finne ut hvor mye 12 doruller, en eske fyrstikker og en kuppel til parafinlykten kostet, kjente jeg at jeg begynte å få nok.
Jeg var lei av den snøvlende mannen, og lei av tullet med regnestykket.
I mitt dyskalkuleksistiske hode fant jeg ut at jeg skyldte 7100 shilling som jeg la på disken.
Men damen trodde ikke helt på meg.
Derfor sa jeg et eller annet om at jeg kom til å ta med meg ungen og gå, hvorpå han med litt for mye innabords sa det han sa.

Og derfor vet jeg at fylliker snakker samme språk enten det er her eller der.

Etter å ha hentet en kalkulator fra nabobutikken ble mine varer omsider kalkulert til 7600 shilling, hvorpå jeg fisket frem en 500 lapp uten å mukke, for jeg er som sagt ikke så stø på det der med tall.
Så trakk jeg barnet ut av nesen, rundet fylliken, gikk til bilen og kjørte hjem.
Jeg skal ikke på butikken i morgen.

The comments are closed.