Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

09/17/2006

Gi så det svir

Jeg ønsker på ingen måte å virke oppgitt eller lei, men jeg er det.
Det hender av og til at en liksom bare får nok, og en får lyst til å gjøre noe helt annet, som for eksempel å ta en kosakk dans foran forsamlingen, bare for å se om de virkelig er sovnet inn alle sammen, slik det ser ut som om de har.
I dag hadde jeg virkelig lyst til å gjøre noe aldeles utenom programmet, for det er ikke tvil om at forsamlingen ikke var med.
Jeg snakket om det å gi, så det var kanskje ikke så rart.
Uansett hvor i verden man snakker om givertjeneste, så snur hodene seg i alle andre retninger enn fremover.
Negler studeres og renses.
Det fikles med kjolekantene.
Det blas i bibler og sangbøker.

Oppmerksomheten er alle enn steder enn hos taleren.

Slik var det i formiddag i Saragana.
5 minutter ut i talen skjønte jeg at jeg like gjerne kunne snakket inn i veggen, og var fristet til å snu meg for å gjøre nettopp det, på norsk.
Jeg tviler på om forsamlingen ville merket noen forskjell.
Så dødt var det.
Men lot jeg meg affisere av deres mentale fravær?
Nei, langt ifra.
Jeg talte meg varm over et tema jeg igrunnen synes det er vanskelig å tale over, for jeg er jo selv avhengig av det andre gir.
Jeg har av og til lurt på hvordan det egentlig oppleves å høre på en forkynner som trenger mine penger, snakke om at jeg må gi mer slik at vedkommende forsatt har til smør på skiva?
Selvfølgelig sier ikke vedkommende rett ut at pengene også skal gå til smøret på hans egen skive, men det er opplagt for alle og enhver at noe av det som kommer inn til slutt havner i lommen til han på talerstolen.
Og han på talerstolen vet det bare så alt for godt.
Nå befinner jo jeg meg stort sett i andre enden av den slags situasjoner.
Jeg er av dem som lever av det andre gir, og jeg snakker stadig om det å gi, og jeg synes ærlig talt det er nokså ubehagelig, for det jeg egentlig sier fra talerstolen er at om dere ikke fortsetter å gi så må jeg finne noe annet å gjøre for å få til smør på skiva.

Så noe av det jeg av og til strever med er hvordan jeg skal få formidlet givertjeneste uten at det virker som om det er jeg som egentlig er endestasjon for en del av pengene som kommer inn.
I dag var det ikke noe problem, for i Saragana var det ikke meg de skulle gi til, men sin egen evangelist.
Han heter Joash og er ansatt på heltid og får pr.dags dato noe slikt som 500 Tanzania shilling i måneden.
Om du lurer på hvor mye det er i norsk valuta kan du jo dele på 200.
Til sammenlikning får hushjelpen vår 80.000, noe som nå er minstelønnen til de som bor i bystrøk.

Som sagt så var de ikke helt med idag, og det kan vel hende det hadde noe med teksten å gjøre.
Kanskje det beste vil være å droppe slike taler.
Så slipper slike som meg å føle det ubehagelig fra baksiden av talerstolen, og de på fremsiden slipper maset.

The comments are closed.