Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

09/13/2006

Harambee

Harambee er swahili og betyr noe slikt som å løfte sammen, å dra lasset sammen.
Eller som vi sier på godt norsk, dugnad.
Sist søndag var det dugnad i kirken i Bulinga.
Jeg var ikke helt klar over at det skulle være det, så jeg kom noget uforberedt.
Jeg trodde det skulle være en ordinær gudstjeneste med barnedåp hvor 3 barn skulle døpes, og hvor jeg kom til å være hjemme ikke så alt for sent.
Jeg drog 8 og var hjemme til 6.
Det var 9 barn som ble døpt, og så var det harambeen.

Kirken var stappfull, og det ante meg at noe var i gjære all den tid de hadde hyret inn et kor fra Kibara.
Gudstjenesten forløp omtrent som normalt, bortsett da fra de 6 ekstra barna som skulle døpes.
Da gudstjenesten var omme startet harambeen, og showet.
Å beskrive det hele blir alltids litt vanskelig da man selvsagt helst må overvære det hele for å få et inntrykk av hvordan noe slikt foregår.

Hele greia var veldig formell og høytidelig, og høyst kaotisk, med et utall folk som alle skulle hjelpe lederen med å lede og som ikke skulle drøye tiden, men som alle hadde mye på hjertet.
Lederen for harambeen annonserte seg selv som MC, og forklarte hva de bokstavene stod for, nemlig Master of Ceremony.
En tøyser ikke med titler her i landet.
Under hans myndige ledelse ble det hele klappet i gang under taktfast sang.
Harambee, harambee, harambee, ljomet veggimellom og stemningen steg i takt med sulten som gnog i magesekken.
Seansen tok som sagt til etter gudstjenesten, som begynte nærmere 11 fordi vi var litt sent ute.
Selv hadde jeg ikke spist siden 7, og det hadde antakeligvis ikke de andre heller, men det la over hodet ingen demper på stemningen.
Noen av guttene i koret gjorde jobben som forsangere med kraftige stemmer og rytmisk mekaniske kroppsbevegelser, og forsamlingen fulgte opp.
Hoder nikket og ristet seg.
Romper vrikket seg.
Føtter trampet takten.
Og en etter en ble vi ropt opp for å gi vår skjerv.
Første mann ut vagget frem og brettet ut en lyserød lapp som ble vist frem for alle og enhver.
10.000 shilling ble lagt i bøtta til stor applaus og jubel.
Det var lederne i sognet som skulle først i ilden.
Etter den lyserøde lappen ble sekretæren for sognet klappet frem.
Høytidlig la han en konvolutt i bøtta, som ble fisket frem igjen og åpnet i alles påsyn.
2000 shilling var hans bidrag.
MC pisket opp stemningen og sekretæren fikk applaus.
Det rykket til i korguttenes skuldre.
Armer og bein gikk i takt med sangen.
Hodene rykket fra side til side.
Alle var med.
Noen damer fra menigheten hengte seg på og stod i midtgangen og sang med av hjertens lyst.
Kroppene vagget i takt med musikken.
En eldste fra menigheten i Bulinga kom høytidlig frem og gav sitt med en alvorlig mine.
MC holdt frem tusenlappen og hele menigheten klappet den ned i bøtta.
Og slik gikk det sin gang.
En og en ble de sunget frem til jubel og klapp.
Lederne for sognet først, og så lederne i menigheten.
Så ledere fra andre menigheter.
Til slutt den vanlige mann og kvinne.
En eldre kar i lyseblå drakt danset seg frem midtgangen.
Han syntes godt der han raget et hode høyere enn de andre.
Den ene foten danses frem etter den andre på en måte jeg ikke er i stand til å gjøre etter ham, ikke om jeg så øvde en uke.
Han har det i blodet.
Ei gammel dame svingte seg frem med et stort smil som avslørte en tannløs munn.

En hane ble båret frem, høyt løftet i været, mens eieren vrikket seg fremover.
En sekk med ris ble gitt.

Harambee lyder sangen.
Det klappes.
Det synges.
Det lees.
Det er show.

En eller annen gang innimellom alt dette er det vår tur.
Jeg innrømmer at jeg kjente presset.
De vet vi er rike.
Hva forventet de av meg?
5 lyserøde?
10?
Som sagt var jeg en smule uforberedt på det hele og lommeboken var tilsvarende tom, derfor gikk jeg frem med en litt ubehagelig følelse.
Ikke bare var jeg presten deres, jeg var også misjonær.

Med en ørliten følelse av gjerrighet gav jeg MC en lyserød lapp, og sa de skulle få en til litt senere.
Lappen ble brettet ut og vist frem, og da ”en til litt senere” ble kunngjort av MC vanket det klapp og jubelrop.
Og vrikking fra korgutter og syngedamer tok seg opp da kona mi ble introdusert og de visste at en lyserød til var i emning.
Det var bare det at kona mi var ikke med.

Dette skapte jo litt forvirring hos MC og de andre der fremme, for hvem var da hun hvite damen om hun ikke var kona mi?
En ørliten oppklaringsrunde senere og min kollega fra kysten kunne avlevere hennes donasjon, det og til jubel og sang.
Feltlederen vår og kona ble sunget frem, og i nesten beste afrikanske stil danset de seg frem mot bøtten og gav sitt til stor jubel.
Gid jeg hadde videokamera.

Harambeen så ikke ut til å være over på en god stund enda.
Stemningen var på topp.
MC og korguttene gjorde jobben sin.
Stadig var det opplysninger og småtaler, og tarmtottene mine sang nå høyere enn korguttene.
Jeg så på klokken.
Nesten 3.
Med noen timers kjøring foran oss, og med et besøk som skulle enda tre kvarter lenger, var det på tide å komme oss av gårde
Jeg forklarte situasjonen for sekretæren i sognet, og til min store lykke og glede så var maten faktisk allerede klar, så vi gikk og spiste.
Inne fra kirken hørtes stadig utbrudd og sang, rop og klapping. Herlig latter.
Naturalia ble nå auksjonert bort og budene gikk høyt.
Pengen sitter løst når det er harambee.
Vi satt ute og spiste ris og kjøtt og bønner og ugali, og magen slo seg til ro.

Vi rakk akkurat ikke å komme oss av gårde før evangelisten hanket oss inn igjen.
Klokken var blitt nærmere 4, og harambeen var visst over.
Den nette sum av ca.150.000 var kommet inn.
Dette sammen med et beløp som var samlet inn på forhånd gav totalt sett i overkant av 300.000, et beløp som tilsvarer omtrent 1500 norske kroner.
Rett og slett fantastisk.

Klokken 18.00 rullet jeg inn på tunet i Bunda full av svette, støv og inntrykk, og respekt for et folk som kan harambee.

The comments are closed.