Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

09/06/2006

Å bli syk på Majita

I dag var dagen da jeg skulle snakke meg fra det å være prest for hele Majita, til å være prest for bare halvparten.
Etter et år med reising rundt i et stort distrikt var endelig stunden kommet for å begrense arbeidsområdet.
Jeg gledet meg.
Endelig skulle jeg få konsentrere meg om et lite område, om 4 menigheter.
Endelig skulle jeg bli skikkelig kjent med folk.
Men.
Presten på Majita fikk en lammelse den 31.august.
Han ble lam i venstre side, og kom seg ingen steder.
Da han hadde forsøkt å reise seg den morgenen ramlet han så lang han var, og følte seg ikke noe bedre etter det.

I dag satt han ute i kibandaen, og var litt molefunken.
Han snakket så jeg forstod det, og han kunne gå, med det ene benet på slep.
Jeg spurte om han hadde vært på sykehuset.
Øynene så på meg med overbærenhet.
”Jeg har ikke penger til slikt”, sa han.
Da han ringte bispekontoret, fikk han et ”uffda” svar, og ingen derfra hadde noe å bidra med, bortsett fra sitt ”uffda”.
Da jeg reiste derfra i dag ble kona med til markedet.
Hun hadde en sekk mais hun ville selge, for å få penger til en tur på sykehuset.

Jeg tenkte på legekontor og ambulansetjenesten og trygdeetaten hjemme, og det gikk opp for meg igjen hvor skjevt godene er fordelt i denne verden

Det var ingen hjemme den dagen han hadde fått problemer, og da han ikke kom noen veg hadde han funnet ut han fikk dø der i sengen.
Han gjorde ikke det.
Men helt seg selv er han ikke, og blir det ikke på en stund.

Derfor har jeg nå hele Majita, for meg selv.

The comments are closed.