Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

07/02/2006

På felgen igjen

medium_Bilde_230.jpgEn antropolog ukjent med punkteringer ville muligens trodd at den store hvite bilen var min gud, for det er nå en gang slik at jeg har en tendens til å gjøre knefall i ny og ne for bilen jeg disponerer.
I dag skjedde det igjen, på vei til gudstjeneste.

I hine hårde dager da jeg tilbrakte endel tid på kne ved bilen i Marsabit ble jeg overbevist om at diagonaldekk ble skapt ene og alene for å plage livet av meg.
De ble laget for å være min torn i kjødet.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg punkterte, og lappet dekk med varierende hell.
En måtte gjøre regning med minst en punktering på en hvilken som helst tur, og om man var så lite lur at en bare hadde med ett reservehjul betød det gjerne at en måtte til med lappesaker.

Jeg husker tydelig mitt første forsøk på å lappe et dekk, og hvordan dekkspaken smadret klokken min i mitt klumsete forsøk på å få dekket av felgen.
Jeg skulle gitt hva som helst for et verksted med dekkskifteutstyr i Anona den dagen.
Etterhvert som jeg fikk teken på det, ble det lappet adskillige dekk i varierende tempo, alt ettersom hvor medgjørlig dekket var, uten å ødelegge hverken klokker, fingre eller redskap.

Det var etter en uke hvor lappesakene måtte frem hele 5 ganger at jeg bestemte meg for å gjøre noe med tornen i kjødet.
Det hele ble bekreftet da jeg ikke lenge etter punkterte på begge bakhjulene samtidig.
Vantro stirret jeg på venstre bakhjul som i god fart var på veg til å bli like flatt som det høyre var blitt med et smell, og jeg visste at jeg måtte til med lappesakene, da jeg bare hadde ett reservehjul igjen.
Jeg hadde ikke drømt om at det kunne skje, og derfor hadde jeg ikke lappet dekket som punkterte dagen i forveien.
Jeg var fast bestemt på at diakonaldekkenes tid i mitt liv var over, og om det hadde fantes en minste flik av tvil igjen et sted inne i meg ble diagonaldekkenes siste kistespiker slått i da jeg en halv time etter å ha lappet venstre bakhjul punkterte igjen.
Fem mil nordvest for Marsabit bestemte jeg meg for at om jeg hadde så mye som en eneste punktering til, kom turen til å bli avsluttet på felgen, og at jeg så sant jeg noen gang kom hjem, kom til å skifte til radialdekk.

Nå er jeg ikke lenger like overbevist om at tornen i kjødet hadde noen sammenheng med diakonaldekkene, for nå punkterer jeg stadig vekk, med radialdekk, og jeg fristes til å tenke at min torn i kjødet faktisk er alle punkteringene, uansett dekktype.

Jeg ligger stadig på kne ved bilen, står bøyd over umedgjørlige dekk, og ser frem til den dagen noen finner opp et dekk som ikke lar seg punktere av noe som helst.

Men min tid som misjonær er vel over lenge før et slikt dekk ser dagens lys, og i mellomtiden er jeg faktsik villig til å gi diagonaldekkene en sjanse til, om jeg får litt diakonal hjelp med dekkene.

The comments are closed.