Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

05/23/2006

Slangen i Bunda

Min første slange er observert i Bunda.
Jeg innrømmer at jeg har vært litt på hugget all den tid de har tatt både svart mamba og spytte kobra på Kiabakari, i tillegg til den lite hyggelige puff adderen.
At Kiabakari ligger 40 minutter unna Bunda, med bil, legger ingen demper på min frykt for å treffe på slanger også her i Bunda.
De lokale hevder at regnet driver slangene ut av hullene sine, og derfor har jeg vært litt på tuppa i det siste, for det har regnet en hel del faktisk, og i dag så jeg den.
Jeg skulle til å ta meg en dusj.
I bakgården har jeg ordnet meg med et ”slange fritt” bade rom.
Jeg har støpt et fint gulv, og murt opp et slags skap hvor en kan legge fra seg klær og håndklær, og akkurat der jeg pleier å legge fra meg mine klær, lå det noe som fikk meg til å stanse opp.
Det neste halve minuttet brukte jeg til å fundere på om jeg skulle hente lykten for å se om det var flere tilsvarende skapninger i nærheten, eller om jeg skulle la det være.
Om jeg gikk ville slangen også dra, og hvem vet hvor den ville dukke opp neste gang?
Jeg strakk meg forsiktig etter gressklipperen, et øye på slangen og et på klipperen bak meg.
Jeg er ikke spesielt skjeløyd, men du verden hva får man ikke til når man bare er redd nok.
Det var da voldsomt tenker du. En gressklipper?
Ja, en gressklipper.
Ikke en flymo, eller noe sånt, men en innretning man bruker her nede får å kutte gress, og den duger duelig til å ta slanger.
Med et velrettet slag bommet jeg på slangen som på en utrolig rask måte kom seg ned fra det jeg trodde var et slangesikkert skap.
Nå var den på bakken, og den var sint, på meg.
Men takket være min fremsynthet var gulvet litt i glatteste laget for slangen.
Den fikk liksom ikke ordentlig tak med buken til å få god nok fart fremover, men noen snegle var den så absolutt ikke.
Med voldsomme buktninger kastet den seg frem og tilbake, og jeg innrømmer at jeg var mer enn lamslått.
Her stod jeg overfor et skikkelig problem.
Langet jeg ut mot slangen kunne jeg risikere å ødelegge det fine gulvet jeg hadde støpt, om jeg bommet igjen, for gressklipperen kan godt komme til å lage et skikkelig hakk i sementen når en som meg dæljer løs med den.
Jeg tok meg sammen og siktet nøye på et sted like bak slangens hode, og lot klipperen falle.
Jeg traff.
Uten å skade sementen.
Triumferende, og med hjerteklapp løftet jeg slangen opp med tuppen på klipperen.
Den målte vel noe sånt som 30 cm tipper jeg.
Slangen altså.

05/21/2006

Kirken i Bugoji

I kirken i Bugoji står det to trestubber.
Å så dekorativt, tenker vi, om det ikke hadde vært for det at de står der fordi røttene var for dype til at de fikk bukt med dem.
Den ene stubben skyter nye skudd, og om 15 år vil taket i kirken løftes til nye høyder.
Når vi går i prosesjon opp midtgangen står støvskyen rundt beina våre.
Og det hender en sparker en skuffe med sand bortover om en ikke løfter beina høyt nok.
Er man riktig heldig kan man få mye underholdning ved å se på skorpionen som kravler seg gjennom sanden.
Eller en kan jo telle antall etterlatenskaper fra sauer og geiter som har vært på besøk siden sist søndag.
Kanskje det hadde vært noe for kirkegjengere hjemme?
Om prekenen oppleves lang kan en bare telle sauelort på gulvet.
Nei, det stemmer jo det. De har jo dører og vinduer på gudshusene i Norge, som holder slikt noe ute.
Dessuten er det jo langt mellom sauene der hjemme.

Jeg var heldig i dag, for jeg fikk sitte på en stol.
De andre satt på steiner.
Skal si det er forskjell på folk.
Bare fordi jeg har hvit poncho med skjerf rundt halsen skal jeg få stol?
Snippen i halsen gjør at det er kamp om å få bære vesken min inn i kirken, som om jeg ikke klarer å bære den selv.
Jeg har da ikke så langt manuskript.
Og selv om sangboken består av 263 sider med liturgi, så er den ikke tyngre enn at jeg fint klarer å bære den selv.

Kirken i Bugoji er nokså ny.
Bølgeblikksplatene er fri for rust, enn så lenge.
Så ny, at den ikke har skikkelig gulv, dører, eller vinduer.
Slik så mange av kirkene på Majita ikke har, som ikke er nye.
Men de har sakristi i Bugoji, og det er jo godt, for da har vi prester et sted å gå når vi skal ta av og på drakten, for det må jo ingen se at vi gjør.
Sakristiet er den gamle kirken som ligger vegg i vegg med den nye, og jeg tror faktisk vi ville fått plass der alle sammen i dag.
Vi kunne faktisk sittet på annenhver stein, uten at det ville blitt mangel på steiner.
Faktisk kunne vi tatt tre steiner hver, og enda ville det vært steiner til overs å sitte på.
Vi var i grunnen ikke så mange i Bugoji i dag.

En av dem som ikke kom var hun som laget middag til oss.
I dag var jeg klar for middag, for jeg hadde ingen andre planer for dagen enn å være i Bugoji.
En liten plass de aller fleste reiser forbi.

05/16/2006

Kulturkræsj

Må jeg som misjonær finne meg i alt?
Betyr det ingen ting det jeg synes er viktig?
Må hensynet til lokale tradisjoner alltid gå foran?

To ganger den siste uken har jeg lurt på hvorfor i all verden jeg er her.
To ganger har apatimoduset vært nær ved å svikte.
To ganger den siste uken har irritasjon over lokale tradisjoner brakt meg farlig nær kokepunktet.

Begge gangene dreide det seg om mat.
En kan ikke snakke om mat uten at en kommer inn på det som har med tid å gjøre, for mat krever tid, og det var det jeg ikke hadde.
Jeg har jo lært såpass etter noen år her nede at en planlegger ikke to ting på samme dag, men av og til så må en bare, og når en da opplever at ens planer betyr lite og ingen ting sammenliknet med vedlikehold av tradisjoner, da begynner jeg å lure på om vedlikeholdet går mest ut på å irritere slike som meg.

Sist torsdag hadde jeg det travelt.
Jeg måtte tømme et hus i Issenye for inventar, og ville være tilbake i Bunda i god tid, for det var siste kveld med familien på en stund.
Det gikk selvfølgelig ikke slik jeg hadde tenkt det.
Et måltid forsinket meg med over 3 timer.
Et måltid jeg kunne klart meg uten, men som måtte serveres, tradisjonen tro.
I stedet for å ankomme Issenye til 11 endte jeg opp i Mugeta, på seminar.
Jeg trodde jeg hadde avklart med presten at slike seminarer kom jeg ikke til å bli med på nå da jeg underviser litt på Kiabakari.
Men vi hadde misforstått hverandre, og vi drog til Mugeta for å oppklare.

Det skulle ikke ta lang tid, all den tid jeg ikke hadde all verdens med tid i dag.
Jeg forklarte som sant var at jeg var på vei til Issenye for å tømme et hus.
Huseieren skulle nå overta huset, og det var viktig å få ut diverse innbo.
Viktig å gjøre huset klart til overlevering.
Ja, jo, alle skjønte det.
Praten var unnagjort på under en time.
Jeg trodde knapt nok mitt hell.
Klokken var ikke blitt 12 enda, så det så lyst ut dette her.
Men så var det at en av evangelistene forsvant.
Jeg gjorde meg klar til å dra, men fikk beskjed om at vi ikke kunne dra før evangelisten kom tilbake.
Jeg å ante det verste.
Jeg skulle satt foten i bakken og trampet som et barn som ikke får viljen sin, men det hadde sett litt rart ut, så jeg satte meg på en benk.
Det gikk bortimot en halv time før evangelisten dukket opp.
Jeg visste hva som nå kom.
”Vi skal ha mat” sa han.
En annen av evangelistene protesterte på mine vegne og mente at de nå gjorde det vanskelig for meg, men 8 sultne mager veide tyngre enn det at jeg hadde dårlig tid.
Jeg kom tidligst til å komme vekk fra Mugeta til 2.
Klokken var nå blitt halv 1, og maten var tidligst ferdig om en time.
Nei jeg hadde ikke noe håp om å komme av gårde til Issenye før 2, jeg som nå burde vært på veg tilbake til Bunda med et lass innbo.
Det kokte inni meg.
De visste jeg måtte få ryddet ut av huset.
Men det spilte ingen rolle hva jeg hadde å gjøre.
Tradisjonen kunne ikke fravikes.
Evangelisten i Mugeta kunne ikke sende oss fra seg uten å ha servert mat.
Jeg hadde lyst til å be tradisjonen ryke og reise.
Jeg hadde lyst til å reise meg og gå.
Jeg hadde lyst til å si at jeg er bare en tomsete utlending som ikke eier skamvett.
I stedet satt jeg på benken i en time.
Jeg så ikke på en eneste en av de andre.
Jeg sa ikke et ord på over en time.
Jeg satt bare og var skikkelig sur.

Så gikk det noen dager, og det ble søndag.
Gudstjeneste i Nyakitono.
Issenye igjen.
Veien var skikkelig dårlig, og vi kom ikke frem før nærmere halv tolv.
Gudstjenesten var dermed 1½ time forsinket.
Jeg sa ifra med det samme vi var ferdige med gudstjenesten at det ikke kunne bli mat på oss i dag, for vi måtte være tilbake i Bunda til 5.
Tungnem som jeg er, hadde jeg ikke lært særlig siden torsdag.
Fint, og ja og ha.
Nok en gang måtte jeg innom huset i Issenye for å ta med ting, og vi hadde ikke tid til mat.
Fint, og ja og ha.
Men en liten prat hadde vi da vel tid til?
Evangelisten hadde noe han måtte snakke med oss om.
Ja, en liten prat skal vi få tid til, men ikke noe mat.
Nei, og ja og ha.
Etter en liten prat gjorde vi oss klare til å dra, men ”nei, dere kan ikke dra enda. Maten er snart klar”.
Jammen vi har ikke tid til mat.
Den er snart klar, og ”snart” viste seg jo bare å være en liten time.
Nok en gang ble vi beseiret av en tradisjon jeg finner det vanskelig å leve med.
Evangelisten kunne ikke sende oss bort uten at vi hadde spist.
Vår tidsnød, og våre planer var uviktige.
Det spilte ingen rolle hva vi syntes.
Det viktige var at han fikk servert oss mat.

Vi rakk ikke hjem til 5.
Vi rakk ikke hjem før mørket senket seg.
12 timer etter at jeg kjørte ut fra Bunda kjørte jeg inn i Bunda som en slagen mann.

Jeg har ingen ting i mot å spise hos folk.
Det er god mat og kjekt selskap.
Men av og til, nokså sjeldent, har jeg annet å gjøre enn å sitte og vente på mat.

Kan jeg ikke, som fremmed i et fremmed land, skyve lokal tradisjon til sides, bare en gang, og gå?

1 2 3 Next