Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

05/16/2006

Kulturkræsj

Må jeg som misjonær finne meg i alt?
Betyr det ingen ting det jeg synes er viktig?
Må hensynet til lokale tradisjoner alltid gå foran?

To ganger den siste uken har jeg lurt på hvorfor i all verden jeg er her.
To ganger har apatimoduset vært nær ved å svikte.
To ganger den siste uken har irritasjon over lokale tradisjoner brakt meg farlig nær kokepunktet.

Begge gangene dreide det seg om mat.
En kan ikke snakke om mat uten at en kommer inn på det som har med tid å gjøre, for mat krever tid, og det var det jeg ikke hadde.
Jeg har jo lært såpass etter noen år her nede at en planlegger ikke to ting på samme dag, men av og til så må en bare, og når en da opplever at ens planer betyr lite og ingen ting sammenliknet med vedlikehold av tradisjoner, da begynner jeg å lure på om vedlikeholdet går mest ut på å irritere slike som meg.

Sist torsdag hadde jeg det travelt.
Jeg måtte tømme et hus i Issenye for inventar, og ville være tilbake i Bunda i god tid, for det var siste kveld med familien på en stund.
Det gikk selvfølgelig ikke slik jeg hadde tenkt det.
Et måltid forsinket meg med over 3 timer.
Et måltid jeg kunne klart meg uten, men som måtte serveres, tradisjonen tro.
I stedet for å ankomme Issenye til 11 endte jeg opp i Mugeta, på seminar.
Jeg trodde jeg hadde avklart med presten at slike seminarer kom jeg ikke til å bli med på nå da jeg underviser litt på Kiabakari.
Men vi hadde misforstått hverandre, og vi drog til Mugeta for å oppklare.

Det skulle ikke ta lang tid, all den tid jeg ikke hadde all verdens med tid i dag.
Jeg forklarte som sant var at jeg var på vei til Issenye for å tømme et hus.
Huseieren skulle nå overta huset, og det var viktig å få ut diverse innbo.
Viktig å gjøre huset klart til overlevering.
Ja, jo, alle skjønte det.
Praten var unnagjort på under en time.
Jeg trodde knapt nok mitt hell.
Klokken var ikke blitt 12 enda, så det så lyst ut dette her.
Men så var det at en av evangelistene forsvant.
Jeg gjorde meg klar til å dra, men fikk beskjed om at vi ikke kunne dra før evangelisten kom tilbake.
Jeg å ante det verste.
Jeg skulle satt foten i bakken og trampet som et barn som ikke får viljen sin, men det hadde sett litt rart ut, så jeg satte meg på en benk.
Det gikk bortimot en halv time før evangelisten dukket opp.
Jeg visste hva som nå kom.
”Vi skal ha mat” sa han.
En annen av evangelistene protesterte på mine vegne og mente at de nå gjorde det vanskelig for meg, men 8 sultne mager veide tyngre enn det at jeg hadde dårlig tid.
Jeg kom tidligst til å komme vekk fra Mugeta til 2.
Klokken var nå blitt halv 1, og maten var tidligst ferdig om en time.
Nei jeg hadde ikke noe håp om å komme av gårde til Issenye før 2, jeg som nå burde vært på veg tilbake til Bunda med et lass innbo.
Det kokte inni meg.
De visste jeg måtte få ryddet ut av huset.
Men det spilte ingen rolle hva jeg hadde å gjøre.
Tradisjonen kunne ikke fravikes.
Evangelisten i Mugeta kunne ikke sende oss fra seg uten å ha servert mat.
Jeg hadde lyst til å be tradisjonen ryke og reise.
Jeg hadde lyst til å reise meg og gå.
Jeg hadde lyst til å si at jeg er bare en tomsete utlending som ikke eier skamvett.
I stedet satt jeg på benken i en time.
Jeg så ikke på en eneste en av de andre.
Jeg sa ikke et ord på over en time.
Jeg satt bare og var skikkelig sur.

Så gikk det noen dager, og det ble søndag.
Gudstjeneste i Nyakitono.
Issenye igjen.
Veien var skikkelig dårlig, og vi kom ikke frem før nærmere halv tolv.
Gudstjenesten var dermed 1½ time forsinket.
Jeg sa ifra med det samme vi var ferdige med gudstjenesten at det ikke kunne bli mat på oss i dag, for vi måtte være tilbake i Bunda til 5.
Tungnem som jeg er, hadde jeg ikke lært særlig siden torsdag.
Fint, og ja og ha.
Nok en gang måtte jeg innom huset i Issenye for å ta med ting, og vi hadde ikke tid til mat.
Fint, og ja og ha.
Men en liten prat hadde vi da vel tid til?
Evangelisten hadde noe han måtte snakke med oss om.
Ja, en liten prat skal vi få tid til, men ikke noe mat.
Nei, og ja og ha.
Etter en liten prat gjorde vi oss klare til å dra, men ”nei, dere kan ikke dra enda. Maten er snart klar”.
Jammen vi har ikke tid til mat.
Den er snart klar, og ”snart” viste seg jo bare å være en liten time.
Nok en gang ble vi beseiret av en tradisjon jeg finner det vanskelig å leve med.
Evangelisten kunne ikke sende oss bort uten at vi hadde spist.
Vår tidsnød, og våre planer var uviktige.
Det spilte ingen rolle hva vi syntes.
Det viktige var at han fikk servert oss mat.

Vi rakk ikke hjem til 5.
Vi rakk ikke hjem før mørket senket seg.
12 timer etter at jeg kjørte ut fra Bunda kjørte jeg inn i Bunda som en slagen mann.

Jeg har ingen ting i mot å spise hos folk.
Det er god mat og kjekt selskap.
Men av og til, nokså sjeldent, har jeg annet å gjøre enn å sitte og vente på mat.

Kan jeg ikke, som fremmed i et fremmed land, skyve lokal tradisjon til sides, bare en gang, og gå?

Comments

Høres ut som du er en tålmodig mann. Men kanskje du skulle trampet litt i bakken av og til :)

Posted by: Grete | 05/16/2006

Hallai! Trodde du var ferdig med kultursjokket for leeeenge siden...? I missiologi-timene på Fjellhaug lærer vi at når vi er ferdige med kultursjokket, kommer vi til å sette pris på den nye kulturen.

Hva skjer med deg?

Posted by: Reier | 05/16/2006

Hallo Grete!
Jeg har omsider forstått hvordan jeg svarer på kommentarer. Utvikling.
Ja. Blir nødt til å trampe litt i bakken, ellers skjer det noe langt mer alvorlig. Psykiatrien ville sikkert vært bekymret for meg. Mye innstengt agresjon og alt det der :-)
Ha en fin dag


Hepp hepp Reier!
Sette pris på den nye kulturen?
Ja, av og til :-)
Men det hender at uvaner fra gamlelandet dukker opp og vil overstyre kultur og tradisjoner her ute. Da hender det at det blir noen små kulturkonfrontasjoner.
Kunsten for en misjonær er å overleve disse små konfrontasjonene, og det er her at jeg for mitt vedkommende av og til kobler inn apatimoduset. Lar meg sige inn i resignasjonen, og ser frem til "dimme" dagen :-D

Ha en fin dag

Posted by: afrikanskdagbok | 05/18/2006

The comments are closed.