Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

05/04/2006

Olongonot

Fjelltoppen til høyre har jeg sett mange ganger, og hver gang har jeg tenkt at det skulle vært kjekt å kommet til topps, og i påsken ble det nesten.
Olongonot er en vulkan, gammel som alle hauger, og som sagt har jeg beskuet den en del ganger, på vei til og fra Bunda.
I påsken hadde vi så bestemt oss for å klatre til kraterkanten, og så gå rundt.
Men så måtte det bare skje.
I kampens hete en søndag ettermiddag, 10 dager før turen, knakk det til i venstre ankel. Det hørtes ut som når en tørr grein knekker, og foten var plutselig ikke til å stå på.
Når gamlinger som meg tror de er unge spirevipper og løper etter ballen deretter, må det gå galt. Jeg kom meg til gjestehuset på et vis, og fikk på noe is.
Med foten høyt hevet og en pakke frosne grønnsaker over ankelen regnet jeg med å være klar til å møte Olongonot 10 dager senere.
Morgenen etter var jeg ikke like overbevist, for ankelen var ikke helt i form, og en lege anbefalte røntgen. Just in case.
Slik ble det til at jeg fikk mitt første besøk hos det forholdsvis nyåpnede Karen Hospital.
Privat eid som det var måtte hver en ting betales for, på forskudd.
Vakthavende lege skulle ha sitt.
Røntgenstrålene kostet.
Fysioterapeuten som gav meg en støttebandasje, og som ville ha meg tilbake til atskillige timer behandling, krevde sitt.
Apotekeren skulle også ha sin del av kaken.
Da jeg slapp ut var optimismen fra kvelden før tilbake.
Ikke noe brudd, og med litt forsiktig bruk av foten skulle jeg nok klare Olongonot.
Så gikk det 9 dager, og jeg hadde vent meg til krykkene, og vi startet oppstigningen.
Det så veldig langt ut til topps, og det så til tider veldig bratt ut.
Krykkene ble justert til kortere lengde jo brattere det ble, og sakte men sikkert nærmet kraterkanten seg.
Jeg kan ikke nekte for at jeg lurte litt på hvordan jeg i all verden skulle komme ned igjen, men det er noen av oss som ikke lar slikt noe hefte oss. Den tid den sorg, og alt det der.
1½ time, og atskillig svette senere stod jeg på kraterkanten og gispet.
Synet tok like mye pusten fra meg, som turen opp.
Krateret var enormt, og utsikten likeens.
Fra der jeg var kommet opp var det ikke mange metrene bort til et loddrett stup ned i krateret, et stup som gikk hele veien rundt.
Bak til venstre lå lake Naivasha og solte seg i Rift Valley, og et godt stykke nedi lien stod det noen giraffer, og på andre siden av krateret raget Olongonots høyeste punkt i været.
Høydemåleren viste 2500 meter, høyere enn Galdhøypiggen, og enda var det noen hundre meter til høyeste punktet, et punkt jeg måtte se langt etter.

Jeg kom verken til høyeste punkt, eller rundt kraterkanten, men Olongonot var uansett en flott opplevelse, og neste gang jeg passerer kan jeg og si, at der har jeg vært.

The comments are closed.