Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

04/24/2006

byass

Om du vil kan du ta deg en tur på treningsstudio, eller du kan gå på kino og se Istid 2, mens du spiser en stor popcorn, som du skyller ned med en kald cola.
En cappuchino hos Doorman, eller på Javahouse?
Liker du bøker kan du ta en tur innom en av de store flotte bokhandlerne, som selger alt fra ”Tintin” til ”Jesus i hinduismen”.
En kveld på Makusla gir god mat i magen, og en slunken pengepung.
På ”Splash” kan du boltre deg i vannsklier og basseng.
Bowling? Ja visst, og ikke så innmari dyrt heller.
Gocart? Mye moro for enda mer penger.
Village Market overgår det meste av kjøpesentre hjemme, i størrelse, og arkitektur.
Her finnes supermarkeder med norsk laks i varebeholdningen, og en gang så vi til og med brunost, til litt mer enn hjemme. Riktignok fra Danmark, men dog.
Ring 89 12 80 og du har ”Pizza Inn” på døren ikke lenge etter, med hva det nå enn var du bestilte.
På det nyåpnede Karen Hospital har legene stetoskop rundt halsen, ikke dyreknokler, og de lapper deg sammen like godt som på St.Olavs hospital i Trondheim.
Rett før påske ble jeg gjort oppmerksom på to steder i Nairobi hvor jeg kan få tak i frimerker, jeg som trodde jeg var alene om slik en sær interesse.
Kunstisbane? Jo visst, det har vi også!
Jo da, jeg kunne godt tenkt meg å bodd fast i Nairobi, en storby med alle fasiliteter.
I Nairobi finner du alt du trenger, for å bli blakk.
Det er kanskje like greit vi ikke bor i Nairobi.
Det er litt for mange fristelser her, for en som meg.
Det er ille nok i Bunda hvor du får Snickers og Mars, og Diet Coke, om en ikke skal fristes med alt mulig annet.
For den med penger er Nairobi et flott sted, og for den uten penger, vel så spiller det vel ingen rolle hvor du bor.

I Nairobi finner du palasser med absolutt alt du kan få kjøpt for penger.
Det er hus og boligkomplekser som overgår det meste av det en kan se for seg i fantasien.
Arkitekter får utfolde seg i hemningsløs byggeglede, og de som står for oppføringen har gode dager.

Og så har du det stikk motsatte.
Det er mennesker som bor i skur som overgår det mest begredelige fantasien kan fantasere seg frem til.
Ei barhytte i skogen er å foretrekke fremfor mange av husene i Nairobi.
Plank, papp, plast og bølgeblikk er spikret sammen til en slum som overgår alt, i størrelse og elendighet.
På andre siden av gjerdet for den norske skolen ligger Quinda, en slum med mangfoldig tusen innbyggere, som blir større for hver måned som går.
Det er langt mellom flislagte bad i Quinda.
De færreste har innlagt vann, og doen er ofte et hull i bakken.
Jeg aner ikke hvor mange som har strøm, men om man ser på virvarret av ledninger som henger i alle retninger på kryss og tvers, så kan det vel hende at noen av dem som har strøm ikke er registrert hos elverket.

Den samme elendigheten finner du i Eastley, bortsett fra at der er de fleste hus oppført av stein.
Hjemme hos Qabale luktet det parafin, tett do og søppel.
Parafin fordi strømforsyningen ikke virket.
Tett do fordi vannklossetet ikke hadde hatt vann på aldri så lang tid, og søppel fordi renholdsverket ikke fjernet det.
Hun bodde i andre etasje i en blokk med 4 etasjer, hvor murpussen hadde flasset av for lengst. Hun hadde to rom og kjøkken, en luksus hun delte med et ukjent antall slektninger.
Privatliv var ikke eksisterende.
Det var folk overalt, og alle ropte et eller annet til en eller annen.
Hver eneste radio i hele blokken stod på full guff, og de med tv hadde den på, også på full guff.
Vann hentet de ute et sted, og jeg spurte ikke hvor de gikk på do.
Gaten utenfor var en stinkende søppelhaug, og jeg kan ikke nekte for at jeg lurte på om bilen ville stå der med alt av utstyr i behold, når vi skulle hjem.

Av en eller annen grunn virker Nairobi som en magnet på resten av Kenyas innbyggere.
Drømmen om jobb, fast inntekt og flislagt bad trekker folk som fluer til en møkkahaug, og de fleste av de tusener som hver måned finner veien hit havner i en av storbyens enorme slumområder, hvor det flislagte badet forblir en del av drømmen.
Hvordan mennesker som Qabale er i stand til å leve slik de gjør er mer enn jeg kan forstå.

Når livet i byen virker så forlokkende på så mange, hvordan i all verden er da livet på landet?

The comments are closed.