Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

03/29/2006

Rent og pent

Noe av det første en legger merke til ved ankomst Kenya er søppel.
Det formelig flyter av søppel over alt.
I alle trærne henger det plastposer som folk har slengt fra seg, og som vinden har lekt litt med, før de havnet i et tre.
I veikanten ligger det søppel, hele veien.
I hagene til folk, rundt husene, ligger det søppel.
Det er søppel over alt.
Plastposer, gamle aviser, bananskall, potetskrell, maiskolber, bildekk, rustne bilvrak, et hav av søppel.
Og dette ser ut til å gjenspeile selve livet her ute.
Vedlikehold av hus og omgivelser har veldig lav prioritet, derfor ser en mange hus hvor malingen er flasset av, eller hvor malingen aldri havnet på veggen i første omgang.
Opp til midjehøyde har gjerne murhus en brunaktig farge, som skyldes regntidens herjinger. Sølevann skvetter i alle retninger, og setter sitt merke på husene langs veien.
Den siste halvmeteren før taket setter furer av grønske sitt merke, også det etter regnet.
Vindskier henger og slenger, furet og værbitt, sammen med takrenner og bordbiter.
En flik av den rustne bølgeblikkplaten løftes av vinden og slår ned igjen med et klakk, helt til vinden løfter den helt av og slenger den bort mot et tre, hvor den får ligge til rusten har gjort ende på blikket.
Noen av hyttene ser ut som om det ikke har bodd folk i dem på årtier, men så var det en som stakk nesen frem idet vi kjørte forbi.
Dører henger litt på skakke, om de ikke har ramlet helt av.
Det meste ser nedslitt og nedstøvet ut, og konklusjonen må bli: folk bryr seg ikke om hvordan det ser ut rundt dem, på godt og vondt.
Jeg tenker ofte som så at folk umulig kan orke å bo slik de gjør, og ha det slik rundt seg som de har det, men de gjør veldig ofte det.
Hushjelpen vår har et lite hus på tre rom.
Ute ser det helt ok ut, og det gjør det også inne.
Veggene er dekorert med diverse utklipp fra Utsyn, Ungdom og Tiden, og norske ukeblader, festet til veggen med lim. Uten rammer.
Ikke et bilde henger på linje med et annet, og de færreste er festet til veggen i vater.
Oppunder taket henger det glitter fra et eller annet juletre, og pynter livlig opp, hele året.

Og så begynner jeg å lure på om det er meg det er noe galt med, eller dem.
I Norge er vi jo ekstremt opptatt av hvordan vi har det ute og inne.
Hekken skal holdes fin, og vi er stadig ute med den elektriske hekksaksen vår.
Plenen trimmes jevnlig, og bedet lukes for ugress.
Der vil vi kun ha ekte vare, må vite.
All sand og småstein feies av hellene før noen kommer og ser dem, der de ligger og skjemmer oss ut for hele nabolaget.
Malingen får ikke mulighet til å begynne å tenke på å flasse av før vi skraper den av og stryker på nytt lag.
Inne er alt strøkent, og om det ikke er det, slipper vi ikke inn de som ringte på i sted for å slå av en prat.
Alle bilder har fine rammer, og henger i absolutt vater, på linje bortetter veggen.
Hvert et støvkorn er tørket av absolutt alt som står fremme.
Oppvasken er tatt, og ryddet bort.
Og nå som vi har det så ryddig så slipper vi ikke inn de som ringte på for å slå av en prat.

I vårt hus hang det en ledning og slang i 3 år.
Vi tenkte stadig å få den fjernet, men den utgjorde ingen stor trussel mot vår trivsel, så den fikk henge.
Vi hadde nok bodd for lenge i Afrika.
Vi var på besøk hos noen amerikanske venner.
De hadde et flott silkemaleri på veggen.
Det hang skjevt, festet til veggen med tape. Uten ramme.
De hadde bodd veldig lenge i Afrika.

en dans til besvær

Jeg er vokst opp i en kirke- og bedehustradisjon hvor dans ikke var en del av opplegget, og bl.a. derfor trives jeg ikke med dans.
Men i det jeg gjør dans til en ikke kristelig greie bare fordi jeg ikke er vant til det, eller trives med det, da har jeg et problem, og jeg kan fort skape et problem for andre.

Min tvangstrøye skal jeg ikke kle andre med.

I det øyeblikk jeg gjør min kristelige oppdragelse til sann kristendom, og dermed norm for alle, blir konklusjonen den at alle som utfører sin gudstjeneste annerledes enn meg, gjør det uten Guds tilstedeværelse.
Og om det er slik, hvorfor har jeg da så få problemer når 35 rumper vrikker seg hemningsløst i takt med musikken her ute?

For en tid tilbake var det 14-års jubileum for Bunda sykehus.
I anledning jubileet var flere kor invitert til å synge, og minst et av dem ville ikke fått synge på for eksempel Melhus bedehus, om de hadde vært hvite, for der er det ikke lov til å danse.

Koret fra den anglikanske kirken gjennomførte et show som helt tok pusten fra meg.
Deres opptreden fikk aerobic til å blekne.
Armer og bein gikk i et rasende tempo i alle retninger.
Det var schwung over sakene om en kan si det slik.
Kroppene svingte seg til tonene fra elgitarer og keyboard, og svetten som rant skyldes ikke bare 30 varmegrader.

Hvorfor syntes jeg det var flott?
Sikkert fordi det var slik det skulle være her.

Hva skjer med oss idet vi setter foten ned på afrikansk jord?
Jo, da slipper vi all den bagasjen vi har drasset på hele livet, og så koser vi oss glugg i hjel.

Det er også derfor at man i banken på Diani Beach møter turister i bikini.
Turister som når de er hjemme antakeligvis aldri ville gjort det samme i banken i Düsseldorf.
For ikke å snakke om hvordan de ville reagert om en afrikaner kom halvnaken inn i banken der hjemme.

Og da har jeg et spørsmål: Hvorfor aksepterer vi innhold i gudstjeneste her som vi ikke aksepterer hjemme?

Jeg tror svaret ganske enkelt ligger i vår kristelige oppdragelse.

Det vi ikke er vant til, det holder vi oss unna, helt til vi reiser over dammen.
Og det er helt greit, bare vi ikke gjør det til norm for andre.

Tvangstrøyen min skal jeg ikke kle andre med.

03/21/2006

å lynsje

Hva er det som får ellers normale mennesker til å gå fra hengslene, og ta livet av folk her ute?
Substantivet ”tyv”.

Ordet ”tyv” utløser en mekanisme i folk, som gjør ellers normale mennesker til drapsmenn.
Helt normale mennesker blir som forvandlet når ”tyv” ropet runger utover.
Det er som om en bryter slås om, og jakt instinktet tar overhånd.

På markedet i Bunda ble det liv og røre, da noen stjal vesken til kona mi.
Tyven skar over veske snoren og la på sprang.
Kona mi sprang etter.
Og så var hele markedet i opprør.
En haug mennesker reagerte på hennes rop, og la i vei etter tyven.
Noen minutter senere kom de tilbake med vesken.
Vi vil ikke vite hvordan det gikk med tyven.
I Nairobi så vi en mann som ble drevet fremover av en skokk mannfolk med stokker.
Han var slått til blods og bad tynt for seg, uten at det frembrakte medfølelse hos mobben.

Mobben slår til tyven ligger nede, og så trer de et bildekk over hodet hans, og tenner på.

Dette er lynsjing, og det er helt vanlige mennesker som gjør det.

I hine hårde dager ble en utsending til kirkens årsmøte forsøkt lynsjet.
I feberørska hadde han tatt seg inn på en annens rom, og tok med seg noen papirer.
Det ble ropt ”tyv”, og så gjøv de løs på ham, de andre utsendingene.

Barbari tenker vi kanskje om slikt noe.
Vi ville aldri gjort slik.
Nei vel?
Vent å se.
Når mannen med hatt har kjørt foran deg lenge nok, for sakte, så kan det hende du vil oppdage at hengelåsen som holder villdyret innelåst i deg, ikke er så sterk som du trodde.

1 2 3 4 Next