Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

03/29/2006

en dans til besvær

Jeg er vokst opp i en kirke- og bedehustradisjon hvor dans ikke var en del av opplegget, og bl.a. derfor trives jeg ikke med dans.
Men i det jeg gjør dans til en ikke kristelig greie bare fordi jeg ikke er vant til det, eller trives med det, da har jeg et problem, og jeg kan fort skape et problem for andre.

Min tvangstrøye skal jeg ikke kle andre med.

I det øyeblikk jeg gjør min kristelige oppdragelse til sann kristendom, og dermed norm for alle, blir konklusjonen den at alle som utfører sin gudstjeneste annerledes enn meg, gjør det uten Guds tilstedeværelse.
Og om det er slik, hvorfor har jeg da så få problemer når 35 rumper vrikker seg hemningsløst i takt med musikken her ute?

For en tid tilbake var det 14-års jubileum for Bunda sykehus.
I anledning jubileet var flere kor invitert til å synge, og minst et av dem ville ikke fått synge på for eksempel Melhus bedehus, om de hadde vært hvite, for der er det ikke lov til å danse.

Koret fra den anglikanske kirken gjennomførte et show som helt tok pusten fra meg.
Deres opptreden fikk aerobic til å blekne.
Armer og bein gikk i et rasende tempo i alle retninger.
Det var schwung over sakene om en kan si det slik.
Kroppene svingte seg til tonene fra elgitarer og keyboard, og svetten som rant skyldes ikke bare 30 varmegrader.

Hvorfor syntes jeg det var flott?
Sikkert fordi det var slik det skulle være her.

Hva skjer med oss idet vi setter foten ned på afrikansk jord?
Jo, da slipper vi all den bagasjen vi har drasset på hele livet, og så koser vi oss glugg i hjel.

Det er også derfor at man i banken på Diani Beach møter turister i bikini.
Turister som når de er hjemme antakeligvis aldri ville gjort det samme i banken i Düsseldorf.
For ikke å snakke om hvordan de ville reagert om en afrikaner kom halvnaken inn i banken der hjemme.

Og da har jeg et spørsmål: Hvorfor aksepterer vi innhold i gudstjeneste her som vi ikke aksepterer hjemme?

Jeg tror svaret ganske enkelt ligger i vår kristelige oppdragelse.

Det vi ikke er vant til, det holder vi oss unna, helt til vi reiser over dammen.
Og det er helt greit, bare vi ikke gjør det til norm for andre.

Tvangstrøyen min skal jeg ikke kle andre med.

The comments are closed.