Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

03/19/2006

Nå ber vi

Jeg har på følelsen at dette blir en lang blogg, men vannar i, som de sier på Jæren.

Et øyeblikks uoppmerksomhet ødela en ellers flott dag.
Det var i brøkdelen av et sekund det skjedde.
Jeg så ikke stubben, og braste inn i den, i en svimlende fart av 30 kmt.
Hadde akkurat svingt ut på veien fra det som best kan karakteriseres som en krøttersti, og i yr glede av å ha fast grunn under dekkene gav jeg gass, og kjørte rett på stubben.

Dagen hadde begynt så flott.
Jeg kjørte fra Bunda 06.15, og langs veien lå sølepyttene som bronsespeil etter nattens regn.
I horisonten over Issenye speilet nattens regnskyer seg i lyset fra en overdådig sol oppgang.
Morgenhimmelen kledde seg i alle nyanser fra rødt til grått.

Jo, dette kunne bli en fin dag, selv om jeg skulle i bryllup.
Jeg hadde grudd meg til bryllupet, av den enkle grunn at jeg har vært i bryllup før, og det har en tendens til å bli litt langtekkelig.
Jeg tenkte jeg skulle være glad om jeg rakk hjem til klokken 19.00, og mørkets frembrudd, men hadde ingen illusjoner om å få det til.

Gudstjeneste i Iharara, skal jeg ikke si noe om, men etter den drog vi til Majengo, hvor de ble ferdige med sin gudstjeneste litt etter at vi kom.
Vielsen skulle finne sted etter denne gudstjenesten, og det var her jeg belaget meg på en lang ventetid.
Klokken min var nå blitt halv tolv, og kanskje ville jeg være hjemme om 7 timer, kanskje.
Stor var derfor min forbauselse da vielsen var ferdig før ett, selv om koret brukte uhorvelig lang tid fra inngangsdøren og opp til alteret.
Brudeparet skulle nemlig synges inn i kirken, og da var fotbevegelsene som følger: høyre fot ut til siden og tilbake, venstre fot frem, høyre fot litt frem, venstre fot helt tilbake, høyre fot ut til siden og tilbake, venstre fot frem, osv osv.
Men det hele var altså over før ett.

Det begynte å lysne i min mentale horisont, og jeg syntes livet smilte litt til meg.
Jeg skjønner jo nå at jeg tok feil av smilet. Det var nok mer et hånflir.
Etter vielsen ble så ekteparet sunget ut i bilen, og det var samme opplegg nå som frem til alteret.
Vi kjørte etter hvert hjem til brudens familie, hvor gaveutdeling foregikk.
Brudens bror gav henne en krakk.
På den skulle hun sitte og tenke.
Når hun var ferdig med å tenke, skulle hun ta hakken de fikk, og gå på åkeren og jobbe.
De fikk en stor blå bøtte, og en liten rød bøtte.
De fikk en lyseblå balje.
Og masse såpe.
Mens gavedrysset pågikk kikket jeg på de som laget mat.

Over en kjempegryte stod tre damer med hver sin kjempesleiv, og rørte rundt i maisgrøten, mens de tørket svetten i solsteken.
Etter en stund måkte de svære stykker ugali ut av gryten, og det ble så servert oss, sammen med ku kjøtt.
Titusenmillioner fluer ville ha av min mat, og en av dem fant sitt endelikt i suppen min.
Han, eller hun, ble fisket opp, og jeg fortsatte med maten.
Der mellom kjøttet så jeg en del av en tarm, og de nuppete greiene der, var det magesekken?
Jeg har spist både tarm og magesekk før, men da så det ikke ut som tarm og magesekk.
Når et sylindrisk hylster ler deg opp i ansiktet, da later jeg som om jeg ikke ser det, og spiser noe annet i stedet.
Etter maten var selskapet over, og jeg levde fortsatt i illusjonen at livet smilte sukkersøtt til meg, for klokken var bare to.

Men, og her begynner det.
Brudeparet skulle kjøres hjem til brudgommens familie, og der ventet det også et selskap.

Ørsmå skyer samlet seg nå langt der borti horisonten, men ikke noe å bekymre seg for enda.

Vi skulle til Nyambureti. Det hørtes ut som om det var langt dit, og det var det også.
Vi kom frem litt før 4.
Veien var elendig, og brudgommen bodde selvfølgelig så langt innover som det overhodet var mulig å komme.
Der veien tok slutt kravlet vi oss frem over nypløyde jorder, steiner, bekkefar, til jeg trodde det ikke var mulig å komme videre på fire hjul. Men de hadde forsyne meg hakket ned sukkerrør, og annet krimskrams av buskevekster slik at brudeparet kunne bli levert på døren, og etter mye om og menn fikk vi det til.
Langt ifra allfarvei ble brudeparet avlevert, til brudens store skrekk.
I alle fall ville jeg blitt skrekkslagen om jeg skulle bodd oppi der.
Nytt gavedryss.
To geiter, en sau, penger, mer penger.
En rød plastmugge med dertil matchende kopp, to bilber, to sangbøker, og enda mer såpe senere var det enda mer mat.

Nå var tidsfristen jeg hadde satt passert med en time og tre kvarter, og klokken var blitt nøyaktig 17.45.
Jeg kom definitivt ikke til å rekke hjem før mørket, og ulldottene som hadde preget horisonten min i to tiden, var nå blitt til noen heftige kumulus som sakte men sikkert bygget seg opp.
Etter å ha fortært stekt geit, og jeg vet ikke hva der i halvmørket inne i hytten, var det nå på tide å komme seg hjem.
Vi kravlet oss ned fra huttiheita, og kom omsider utpå noe som liknet mer på vei enn der vi var kommet fra, og det var her jeg traff stubben.

Jeg så den ikke, der den ravet godt halvmeteren opp fra bakken.
Hvem i all verden kutter trær i den høyden?
Vi smalt inn den så det sang både her og der.
Jeg skjønte overhodet ikke noe som helst.
Jeg ante ikke hva som hadde skjedd, og hvorfor bilen gjorde slikt et merkelig kast på seg.
Jeg prøvekjørte bilen en liten meter, og det var definitivt noe i veien med den.

Jeg måtte ut for å se, og der hang styrestaget og slang. Kappet på midten, av en stubbe.
To andre stag var trykt helt inn i akslingen, og kvein for hver minste hump, og kumulusene mine ble til enorme torden skyer av dyp, dyp fortvilelse.

Her skulle jeg altså bli gammel og grå, for så langt vekk som vi var far alt som hette sivilisasjon kom ingen til å finne oss. Selv om de hadde fått vår nøyaktige posisjon plottet inn på gps ville de ikke funnet oss. Så langt vekk var vi.

Sjelden har jeg blitt så fortvilet.
Nå ber vi, sa jeg.
Og det er vel det som er poenget med denne bloggen. Jeg tror Gud utfører mirakler i vår tid.
Visst knirket det for hver minste dump, og for hver skikkelige hump, men styringen virket sånn nogenlunde, nok til at vi kunne kjøre.
Og jeg kjørte.
Det kan godt hende det ville virket uten min lille fortvilte bønn, men la meg nå få leve i troen på dette lille mirakelet.
Det gikk litt tregere enn fra Bunda, men sakte nærmet jeg meg Bunda, i bekmørket.
20.45 rullet jeg opp bakken til huset vårt, en smule forsinket, men glad for å være fremme.

I morgen skal jeg se om jeg finner noen som kan fikse spetakkelet jeg stelte i stand.

The comments are closed.