Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

03/16/2006

Faren til Lucia

Faren til Lucia ramlet på veg hjem fra kafeen her en dag.
Han er gammel som alle haugene.
Stokken skled unna, og overende gikk han.
Hver dag går han inn til Bunda for å treffe andre gamlinger på kafeen, for å ta seg en kopp kaffe, og for å mimre om gamle dager.
En slik dag i gamle dager kom det noen hvite til landsbyen der ute på Majita.
Vannstanden i Viktoria sjøen var mye høyere da enn nå.
De hvite tok faren til Lucia med seg, sammen med en håndfull andre ungdommer, og slik ble faren til Lucia vervet til den tyske arme.
”Ikke en shilling fikk vi for det” sier han med et stort smil, som blotter den eneste tannen han har igjen.
En brun stump nederst i høyre hjørne.
Hele kroppen er med når han forteller.
Han gestikulerer ivrig.
Stokken fekter rundt i luften når han forteller om treffninger han var med på.
Han vaier frem og tilbake på stolen han sitter så rakrygget på, der han gjenopplever dagene som ung soldat.
”Ikke en shilling” gjentar han.
”Men jeg fikk noe fra britene” sier han, og smiler hjertelig, så hele fjeset rynker seg.
Splinter fra et prosjektil var det han fikk av britene.
Mannen må ha et hjerte like stort som smilet i fjeset, i og med at han orker å sitte her med meg, som er hvit.
Da han ramlet over ende den dagen mente familien at det nå var på tide å slutte med kafè turene.
Men det øret ville han ikke høre på, og stadig ser jeg faren til Lucia langs veien inn til Bunda, på vei mot kaffe koppen, og praten om gode gamle dager.

En gammel kriger lar seg ikke stoppe så lett.

Comments

Et stor hjerte ja. Hørtes ikke ut som om han bar på noe bitterhet.

Posted by: Grete | 03/19/2006

The comments are closed.